Hvilken type komplimenter blir du glad for/betyr noe for deg?

[Divine]

Ja, vektnedgangskomplimenter er ubehagelige. Jeg husker de første par årene etter vektoperasjonen, da var det mye fokus på det. Noen komplimenter var helt ok, men de der hoppe opp og ned og klappe i hendene-utropene om hvor FANTASTISK det var at jeg hadde gått ned i vekt, var skrekkelig vanskelige å forholde seg til.

Jeg er for øvrig spesielt opptatt av komplimenter fra menn. Det har jeg nesten aldri fått, så når jeg er sjelden gang får det, blir jeg helt himmelfallen og svever i ukesvis etterpå. Nesten samme hva komplimentet går ut på.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Feks om jeg inviterer en venn med barn på lekebesøk og boller, og hun sier flere ting av typen "du har det alltid så ryddig og fint", "du er flink som klarer å bake boller så tidlig på dagen, det hadde jeg aldri klart", "selvfølgelig skal du brodere bunad, du er helt utrolig altså", ledsaget av en viss dårlig stemning, og jeg vet ikke om man egentlig sier takk til sånt eller begynner å trøste den andre som angivelig ikke får ting noe som helst (som selvfølgelig ikke er sant).
Så kan jeg angre på hele besøket, for det var jo ikke slik at jeg baker boller eller inviterer venner eller broderer bunad for å få skryt. Og endte opp med å få noen jeg er glad i til å føle seg ubrukelig.

Veldig interessant poeng. Komplimenter gitt med en undertone av anklage er veldig ubehagelig.

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Komplimenter på vekt hatet jeg dypt og inderlig. Nå har jeg gått ned snart 40 kg i løpet av halvannet år, så jeg får en del kommentarer kan du si. Jeg syns jo selv jeg ser bedre ut nå en for 37 kg siden, men jeg vil helst ikke at andre skal vurdere meg på den måten. Det morsomme er at ikke en eneste elev har kommentert nedgangen.

Jeg har mer enn en gang forundret meg over at det stedet i verden (med unntak av i min egen stue) jeg føler meg aller mest avslappet og trygg i meg selv og fri for komplekser er i et klasserom fullt av utseendebevisste tenåringer. Jeg kan føle meg ukomfortabel i perioder jeg veier mer enn jeg liker i andre settinger, men aldri foran elever. Det er jo fordi jeg både vet og opplever at det er helt andre sider ved meg som er verdifull for elevene enn hvor mye jeg veier. Det er veldig befriende!

[Albertine]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Jeg har mer enn en gang forundret meg over at det stedet i verden (med unntak av i min egen stue) jeg føler meg aller mest avslappet og trygg i meg selv og fri for komplekser er i et klasserom fullt av utseendebevisste tenåringer. Jeg kan føle meg ukomfortabel i perioder jeg veier mer enn jeg liker i andre settinger, men aldri foran elever. Det er jo fordi jeg både vet og opplever at det er helt andre sider ved meg som er verdifull for elevene enn hvor mye jeg veier. Det er veldig befriende!

Der har vi nøyaktig samme opplevelse. Noen ganger går jeg i gamle feller og sier noe ufordelaktig om meg selv, og da får jeg så ørene flagrer av elevene, gitt. De er utrolig flinke til å fokusere på helt andre verdier enn utseende og kropp.

[Blondie]

Ja, ikke sant? Mitt utseende er ikke relevant i samspillet med elevene, det er befriende deilig. Skikkelig påfyll av mestring som går på helt andre ting.

[Nessie]

Enig i det å få positive tilbakemeldinger på det å gjøre noe for andre. Brannsjefen kom og sa til meg at jeg er gull verdt for arbeidsmiljøet på jobb Det varmer.

[Darth]

Jeg skriver under på det dere sier om elever, de er helt fantastiske til å ikke kommentere utseende. I vinter hadde jeg et virkelig dårlig utslett i ansiktet. Jeg har tidvis det, men det har aldri vært så ille før. Det er vanskelig å forestille seg hvor ille det så ut, men det var ikke til å overse eller sminke bort for å si det sånn. Og det fylte hele ansiktet, inkludert øynene som var røde og rant konstant. På arbeidsrommet mitt var det ingen som sa noe, bortsett fra en eldre kollega som ved et par anledninger spurte meg om jeg hadde det bra. Ingen(!!) elever sa et ord, og jeg merket ikke at de "kvapp til" da jeg kom inn i rommet etter vinterferien heller, sånn som andre steder jeg viste meg. F.eks. i resepsjonen på jobb hvor en kollega ropte ut: "Men Darth, hva i alle dager er det som har skjedd med deg?"

Jeg blir ellers ganske glad for komplimenter uansett hvem de kommer fra, så sant de ikke kommer fra noen som vil oppnå noe. Hvis noen sier at jeg har et fint smil, så blir jeg faktisk like glad for det som om noen synes at jeg er flink i jobben min. Jeg burde kanskje ikke det, men sånn er det. Når svigerfaren min presenterer meg som sin favorittsvigerdatter (han har bare en svigerdatter), så blir jeg glad for det også. Små ting i hverdagen, det gleder meg mest. De små dryppene her og der.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

De komplimentene jeg blir mest glad for, er om noen forteller meg at jeg gjør en forskjell for noen, at jeg bidrar med noe positivt i livene til andre. Det betyr veldig mye når de kommer fra egne barn, annen famile/venner, og ikke minst elever/foreldrene deres.

Det komplimentet som betyr minst for meg, eller snarere påvirker meg negativt, det er når noen med begeistring kan fortelle meg at de synes jeg har blitt tynnere. Da blir jeg bare litt trist over at de i det hele tatt hadde brydd seg med å være opptatt av vekten min i utgangspunktet. Komplimenter om å "se ung ut for alderen" er også Skal man først komplimentere noen for utseende synes jeg man skal gjøre det uten forbehold og heftelser.

Jeg tror ikke man skal trekke konklusjonen om at fordi folk kommenterer vektnedgang, så betyr det at man har tenkt sitt om hvordan man så ut før. Vi er programmert til å legge merke til endring. (Det er ikke så rart, evolusjonsmessig sett - har det blitt mindre mat? Er det sykdom i leiren?)

I tillegg så er jo ofte folk glad for å gå ned i vekt, hvis det er et resultat av en villet handling, og ser gjerne mer glad eller komfortabel ut. Jeg kommenterer kun vekt på personer jeg kjenner veldig godt og i utgangspunktet er normalvektige og bare svinger noen kg, i den grad jeg får det med meg, men jeg kan godt kommentere at folk ser bra ut når de gjør det, uten nødvendigvis at jeg har reflektert over om det kommer av ny sveis, sminkekurs, bra kjærlighetsliv eller vektnedgang.

For øvrig har jeg en litt kjip historie andre veien også; en litt fjern bekjent av meg kom på en fest med folk hun ikke hadde sett på en stund, og INGEN kommenterte at hun hadde gått ned sikkert 15 kg - og hun ble skikkelig lei seg for det. Hun følte seg så fin og hadde jobbet så hardt for det, og følte seg fullstendig oversett. Så lett er det ikke.

[Albertine]

Jeg blånekter å kommentere vektnedgang samma f. Jeg ønsket heller ingen oppmerksomhet rundt min egen vektnedgang, men likte det hvis noen bare sa "så fin du er" uten å slenge på vektkommentar i tillegg.

[rine]

Kjenner meg veldig igjen i det Pebbles og Albertine skriver; I klasserommet tenker jeg aldri over vekt og utseende. Nå er det ikke noe som preger tankene mine 24-7 utenfor klasserommet heller, men i den grad jeg er selvbevisst når det gjelder f. eks vekt, er det nesten alltid sammen med kolleger og venner. Jeg tror det henger sammen med at a) jeg heldigvis er mer opptatt av undervisningen og elevene enn av meg selv når jeg er på jobb og b) at elevene garantert seg på meg som litt utdatert på en del områder, uavhengig av om jeg bruker størrelse 28 eller 44. og c) det er lettere å sammenligne seg selv på godt og vondt med jevnaldrende enn med mennesker som er mye eldre eller yngre enn en selv.
Har forresten aldri kommentert egen eller andres kropp foran elevene, så jeg vet ikke hvordan de hadde reagert om jeg hadde gjort det. Kommer nok aldri til å finne det ut heller, kropp og vekt har heldigvis forsvinnende lite med jobben jeg gjør å gjøre.

[007]

Mine elever kommenterer ofte utseende mitt, men alltid positivt. Jeg får stadig vekk høre at jeg har fin kjole, er fint kledd eller at jeg er fin på håret.

[rine]

Joda, elevene- alltid jentene, forresten- har jo kommentert om jeg f.eks har klipt meg eller fått en ny topp (som ikke er helt lik de andre jeg har ) men for meg er ikke klær, hår, vekt, hva_har_du noe jeg er opptatt av i klasserommet.

[Libra]

Jeg må bare si at jeg ikke blir irritert eller sint eller noe annet når jeg får kommentarer på vektnedgang. Jeg skjønner at det er ment vel. Jeg greier likevel ikke å føle det positivt.

[Nessie]

Dog er det alltid lettere å huske den ene negstive kommentaren, enn de ti positive. For meg

[Albertine]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Dog er det alltid lettere å huske den ene negstive kommentaren, enn de ti positive. For meg

En dude i Boston kom mot meg og spurte om jeg hadde penger, og jeg sa nei. Han ble litt mer pågående og da måtte jeg gå unna ham og si sorry. Han kalte meg en bitch, og det sitter fortsatt i...

[Tjorven]

Folk er jammen forskjellige. Jeg tror ikke at jeg noen gang har oppfattet det som ubehagelig å få komplimenter for utseende mitt. Men nå har jeg tross alt vært relativt godt fornøyd selv.

Jeg er vektoperert, og jeg synes egentlig at det var litt snodig hvor utrolig få som har påpekt at jeg har gått ned over 40 kilo. Og hvor stor del av de som har kommentert det gjør det med en unnskyldning. Men, men ... det var ikke så viktig. For det jeg setter stor pris på ved et kompliment, så er det når det kommer på bakgrunn av noe jeg har jobba hardt for.

[Chanett]

Angående elever; Jeg hadde fortalt ved flere anledninger at man spør aldri en dame om hun er gravid. Det gjør man bare ikke. Så da jeg ble gravid turde ingen i klassen å spørre meg. Selv ikke da magen nådde en anselig størrelse. Jeg fortalte dem at jeg var gravid rundt femte mnd og roste dem for å ikke ha spurt selv om jeg kunne se på dem at de hadde lurt på om jeg var gravid.

[Appelsin]

Jeg er sikkert miljøskadet, som blir bekymret om noen går merkbart ned i vekt.

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Jeg må bare si at jeg ikke blir irritert eller sint eller noe annet når jeg får kommentarer på vektnedgang. Jeg skjønner at det er ment vel. Jeg greier likevel ikke å føle det positivt.

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg har et vanskelig forhold til det med komplimenter rundt utseende og kropp. Det er så vanskelig at jeg ikke greier å forklare det. Men det handler om at jeg har store problemer med hvorfor noen skal mene noe om hvordan jeg ser ut. Og det handler ikke om at jeg er fæl eller noe, eller ikke fornøyd med meg selv. Det handler om at jeg jo er den jeg er uansett. Og hvordan jeg ser ut, bør være veldig lite relevant for hvem jeg er.

Jeg innser at jeg har et noe forvaklet syn på dette her. Og jeg bryr meg jo litt om hvordan jeg ser ut, men det er for min egen del, ikke for andres del.

Det er litt samme med andre komplimenter, jeg føler jeg jo bare er den jeg er og gjør det jeg gjør fordi jeg trives med det. Ikke for å bevise noe. Være seg om det er på jobb, og noen skryter av at jeg f.eks har vært tydelig i kommunikasjonen om noe, så tenker jeg inni meg - ja, det skulle jo bare mangle, det er jo det som er poenget her: være tydelig og gjøre en god jobb.

[My]

Jeg har heller aldri hørt ungene snakke om utseende, vektnedgang e.l. på noen lærere de noengang har hatt. Det virker ikke som om de tenker over sånt med lærerne.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Mine elever kommenterer ofte utseende mitt, men alltid positivt. Jeg får stadig vekk høre at jeg har fin kjole, er fint kledd eller at jeg er fin på håret.

Ja, det gjør de stadig vekk - det er høflighet og bekreftelese av relasjon. Men det er ikke viktig for dem hvordan lærere ser ut. Og selv glemmer jeg meg selv helt når jeg underviser.