Å bli ferdig med barn

[nolo]

Jeg har aldri ønsker meg barna tett. Mest pga at jeg vil ha god tid til småbarns/babytiden, uten å ha en 1,5-2-åring å styre med samtidig som jeg har et nytt barn.

Jeg er over 40, og yngstemann er tre, det syns jeg er koselig, og er veldig glad jeg ikke er ferdig med småbarnsperioden, selvom jeg er fornøyd med at han skal forbli yngstemann i flokken.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det blir vel ikke helt riktig å påstå at man ved å "bli ferdig med barn" vil utsetter alt til barna er store?

Nei, sjølvsagt ikkje. Det var ikkje det eg meinte. Men som Line* er inne på så er det somme som er veldig komfortable med å få born tett og "kose seg" etter at dei har flytta ut. Nokre brukar jo det som argumentasjon for å få borna tett.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Eh...? Du er jo bare (snart) 34, da. Jeg synes ikke det er så himla gammelt, jeg. Min mor fikk siste da hun var 42, så jeg tenker liksom at det er tid.

Jeg forstår heller ikke at mandarin er så gammel. Hun er jo året yngre enn meg og jeg er ikke gammel.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Nei, sjølvsagt ikkje. Det var ikkje det eg meinte. Men som Line* er inne på så er det somme som er veldig komfortable med å få born tett og "kose seg" etter at dei har flytta ut. Nokre brukar jo det som argumentasjon for å få borna tett.

Derav min første kommentar. Du kan godt kommentere resten også, altså. Det var lixom den fornuftige delen.

Jeg er ikke ivrig etter at barna skal flytte ut, og de får selvsagt bo her så lenge de måtte ønske / trenge.

[Chanett]

Mine skal aldri få flytte ut. Det er en skymmel verden der ute.

[Harriet Vane]

Jeg føler vel at dette er en problemstilling som er helt fjern for folk som er mer eller mindre UFB. Man blir vel fornøyd med det man velger eller hvordan det blir, uansett og det går neppe an å selge inn sin løsning som den eneste saliggjørende. Om man sprer fire stykker over 10 år eller får 4 på 5 år, så blir det vel uansett lite topptur og mest rødvin til medisinsk bruk når man ligger svimeslått i sofaen etter dagens dyst.

[Alfa]

Etter førespurnad :

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Slik jeg tenker, utsetter man ikke annet enn alenetiden sammen med sin kjære ved å bli "fort ferdig" med barn. Jeg er helt på linje med deg ang det å leve livet i nuet og mener selvsagt ikke man skal utsette alt det artige til etter man er pensjonert. Det må bli tid til romantikk, kjærlighet, litt fri, ferieturer sammen osv når man har barn, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å tenke tilbake til denne tiden og minnes den som min beste, uavhengig av hva vi finner på senere. Men det skader ikke å planlegge litt fremover, synes jeg. Vi har feks lyst å drive litt hjelpearbeid rundt om i verden, noe som er vanskelig når man har ansvar for barn.

Eg ser absolutt kva du meiner, og eg er einig med deg. For meg er det å få barn og leve leeeenge i ein trygg, leikande og lykkeleg famile førsteprioriteten i livet, men får eg tid til meir så er eg sjølvsagt overlykkeleg for det.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg føler vel at dette er en problemstilling som er helt fjern for folk som er mer eller mindre UFB. Man blir vel fornøyd med det man velger eller hvordan det blir, uansett og det går neppe an å selge inn sin løsning som den eneste saliggjørende. Om man sprer fire stykker over 10 år eller får 4 på 5 år, så blir det vel uansett lite topptur og mest rødvin til medisinsk bruk når man ligger svimeslått i sofaen etter dagens dyst.

Au, spikeren på hammaren... eller noko slikt.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Mine skal aldri få flytte ut. Det er en skymmel verden der ute.

Haha, det sier mannen også. Han vil ha hjemmeboende barn til de er ca 35. det er jo heldigvis ikke det minste patetisk.

Nei, de skal ut etter videregående, ærlig talt. Selv flyttet jeg da jeg var 16, og det var veldig tidlig, og ganske tøft. Men veldig bra på mange måter også.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Au, spikeren på hammaren... eller noko slikt.

Du och jag, Alfred. Du och jag.

[Ole Brumm]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Nå er jeg 41, og begge har flyttet hjemmefra.
Min venninne er 42, og har en tiåring, det er i følge henne ikke noen drømmesituasjon.

Siden alderen på førstegangsfødende stadig stiger, vil jeg tro at de fleste mødre i førtiåra i dag har barna forsatt hjemme.

Opprinnelig lagt inn av Tåtti, her.

Og jeg er 44 og har en pjokk på ti måneder, så jeg sikret meg litt alenetid først og skal nå kose meg med familien videre. Med litt flaks flytter han ut omtrent når jeg blir pensjonist, så da får jeg reise og herje fritt igjen.

Er veldig i tvil selv når det gjelder dette her, altså babyproduksjonen.
Nå blir det ca 3 1/2 år mellom gutta mine, det føles egentlig helt greit ut for min del. Men jeg vet ikke om det hadde blitt slik hadde situasjonen vært en annen. Når det gjelder nr tre da, når vil det "passe" å prøve på nr tre, det er værre synes jeg. Men på en måte får vi nesten bare se litt hvordan det går, det kommer jo ann på så mangt. Jeg synes det er utrolig praktisk med noen år mellom, da er det forhåpentligvis enklere for eldre søsken å ta hensyn til minsten. Men sammtidig er det jo kanskje koselig med liten alder mellom, med tanke på felles interesser ol, men dette er jo nødvendigvis ikke en selvfølge. Og man kan muligens unngå noe krangling om den samme leken ved å ha litt spredning på barna.

Så da blir det for min/vår del, vi får se hva fremtiden bringer.

[Bokormen]

Svigerinnen min har tre tette. Da de var veldig små var de mye hjemme, ¨nå er alle tre i passelig alder til å f.eks reise til dyreparken eller hunderfossen. Alle tre bader sammen om kvelden, de har felles lesestund og boms i seng med alle tre. Jeg ser for meg at vi om ti år sitter med en ganske liten en, en tween som helst vil være med kompiser eller noe, og en tenåringsdatter som er sur fordi hun ikke fikk reise til syden alene. Nå overdriver jeg selvsagt, men ja, det er to forskjellige ting med tette eller spedte barn, hver med sine fordeler og ulemper.

[trøtt]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nei, de skal ut etter videregående, ærlig talt. Selv flyttet jeg da jeg var 16, og det var veldig tidlig, og ganske tøft. Men veldig bra på mange måter også.

Jeg flyttet også da jeg var 16 og håper ungene mine velger å gå på høyskolen her slik at jeg kan gi de den økonomiske fordelen av å bo hjemme under studiene. Etter endt skolegang kan de godt flytte ut. Jeg har nok ingen mulighet til å hjelpe de økonomisk på andre måter og da syns jeg det er en veldig fin måte å hjelpe til på.

[Harriet Vane]

Det finnes da studielån og ekstrajobber? Jeg synes det ligger mye dannelse i det å klare seg selv 100 %, og det er jo ikke *alltid* nærmeste høyskole har det studietilbudet eller den kvaliteten man er ute etter? jeg har ikke lagt inn i beregningene å hjelpe ungene økonomisk etter at de er blitt voksne, men jeg vil vel sikkert være i stand til det, med grei lønning og god jobb. Men det kan man jo aldri ta helt for gitt.

[Marge]

Vi fikk barn tidlig og har bestemt oss for å "bli ferdig" tidlig. Jeg har lyst til at ungene skal få glede av hverandre også. Småbarnsperioden er koselig, men slitsom, og jeg vil ikke spre den over mange år. Som du sier så vil vi fortsatt være noenlunde ung når barna begynner å klare seg på egenhånd og vi kan bruke litt tid på oss selv. Vi har lyst på 3-4 barn tilsammen, og de skal komme tett. Det er 2 år og 3 mnd mellom de to første og ca samme aldersforskjell vil vi ha mellom alle.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg føler vel at dette er en problemstilling som er helt fjern for folk som er mer eller mindre UFB. Man blir vel fornøyd med det man velger eller hvordan det blir, uansett og det går neppe an å selge inn sin løsning som den eneste saliggjørende. Om man sprer fire stykker over 10 år eller får 4 på 5 år, så blir det vel uansett lite topptur og mest rødvin til medisinsk bruk når man ligger svimeslått i sofaen etter dagens dyst.

Men for de som er så heldige at det går an å planlegge, er det vel OK å få noen meninger og erfaringer? Men det var kanskje ikke det du mente?

Jeg innbiller meg at selv om summen av toppturer og rødvinskvelder i løpet av et liv muligens er konstant, gitt antall barn man får, så kunne det ha FØLTES som om man hadde litt ekstra egentid dersom det gikk noen år mellom nr. 2 og nr. 3.

[Alfa]

Einig med Mim. Eg har ikkje tatt høgde for å hjelpe ungane mine økonomisk verken sånn eller slik. Å møte livets harde realitetar gjer ein til ein god hushaldningsøkonom på sikt. :erfaren:

[Chanett]

Jeg klarte meg selv uten hjelp hjemmefra og jeg tror faktisk at det var en viktig lærdom. Og om ungene vil studere her må de enten bli det samme som mor eller far eller sykepleier elle økonom. Veldig begrenset, med andre ord.

[allium]

Også enig med Mim, og Alfa.

Barna har ikke noe vondt av noen trange år, det lærer de av til senere. Så havner de kanskje ikke i TV3-programmer.

Jeg sparer ikke barnetrygden til dem heller. Den er til å dekke utgifter med, idag.

[Skremmern]

Jeg kommer til å hjelpe barna mine økonomisk hvis muligheten er der. Jeg ser på det som en foreldrejobb. (Og, nei, selv om foreldrene hjelper til, betyr det IKKE at barna blir uansvarlige og uten økonomisk sans.)