Jeg takker borte, jeg takker hjemme ...

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Joma, her.

Jeg har dessverre sett mange eksempler der voksne er uhøflige selv, men samtidig krever høflighet av barna. Det er derfor ingen selvfølge for min del.

Det er noe som skjærer seg for meg, hvis jeg må be barna takke foran andre mennesker - føler jeg behandler de mine med liten respekt/nedlatende. Jeg minnes at det var slik jeg følte foreldrene mine behandlet meg. Derfor ser jeg ikke vitsen med å kreve takk av mine barn foran andre mennesker, når jeg selv har dårlig erfaring med det, samtidig som gemalen har god erfaring med å vokse opp med gode forbilder (de krevde aldri at han skulle takke og han er i dag "høfligheten" selv.).

Det er forskjell på å kreve og å gi en ivrig treåring en diskre påminnelse. Det er jammen ikke mye jeg får min treåring til å gjøre ved å kreve det av henne.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av Joma, her.

Feil ordbruk: Jeg tenker at man "krever", men det er påminnelser man gir. Jeg ble flau, når foreldrene mine kom med disse "påminnelsene". Kanskje rett før jeg hadde tenkt å takke selv. Jeg likte heller ikke disse "påminnelsene" fordi jeg følte foreldrene mine satte meg i ett dårlig lys ovenfor de jeg skulle takke til. Det hadde vært bedre om de tok meg til sides og minte meg på det, men de gjorde det foran andre, og det likte jeg dårlig.

Dessverre ser jeg for lite til "diskre påminnelser", men ser ofte foreldre sier det høyt, når andre hører på.

Å, dette kjenner jeg meg igjen i.
"Og så det lille ordet!" Det pleide både foreldrene og besteforeldrene mine å buse ut med hvis vi ikke var raske nok med takken. -Og så følte man seg som en utaknemlig og fæl unge, selv om man egentlig var veldig glad for det man hadde fått. Kjenner at jeg skal være mer bevisst på å være diskret hvis jeg synes jeg må minne guttene på å takke. Stort sett tror jeg jeg bare har pleid å hviske til dem et spørsmål om de har husket å takke. Vil ikke de skal kjenne takkingen som ekkel.

[Polyanna]

Ungene våre har overraskende greit begynt å si takk helt "av seg selv" både når de får noe eller når vi hjelper dem med noe. Av forbilde, antar jeg.

Å huske å takke for en gave, gjerne i etterkant, må de ha litt hjelp til å huske, men da gjør de det gjerne og entusiastisk.

Vi er også bevisste på å skrive opp hva de får av hvem til jul, sånn at når vi takker for gavene i etterkant så vet vi hva vi takker for.

Klemming er frivillig.

[Taien]

Se her, se her... hva finner man når man søker på Margrethe Munthe sanger? Joda, tråder fra FP.

[Lorien]

Høflighet er viktig. Eldste min har alltid vært ekstremt flink til å takke, spørre pent osv. De to yngste er ikke fullt så flinke, men jeg prøver å minne dem på det. Klemmer gir man hvis man selv har lyst, ikke ellers. Jeg syns det er en uting å oppfordre barn til å klemme andre. Slikt skal komme spontant, mener jeg. Det er greit om f.eks. bestemora spør "Får jeg en klem før jeg drar?" og så kan barnet svare ja eller nei, men at jeg som forelder sier "Nå må du gi gamle onkel Osvald en klem og takke for gaven", det er ikke ok.

[Lorien]

Taien da, du drar opp gamle tråder og jeg svarer helt ivrig...

[Taien]

Opprinnelig lagt inn av Lorien, her.

Taien da, du drar opp gamle tråder og jeg svarer helt ivrig...

Det kan du da vel. Jeg syntes bare det var litt festlig at når jeg søkte på sanger så havnet jeg bums inn her igjen.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

De to eldste (8 og 10) er så innprentet i at vi takker for gaver, tjenester etc at de gjør det automatisk. Femåringen trenger av og til en påminning, men ikke mer enn at jeg sier navnet hennes og hoster litt.

Å øve på å takke for ting startet vi med før de var året, og ser ingen fare for at man blir selvutslettertakker av å lære seg høflighetstakking.

Nå måtte jeg sjekke datoen. De to eldste er nemlig 16 og 18 nå. Fnis. De takker fortsatt, men sekstenåringen er litt vel tenåringssur og takker ikke alltid. Mer brumming.