Tenåringssjokket - overvåkning

[Tallulah]

Så det du sier er at det er like greit å venne ungene til overvåking først som sist? Fordi samfunnet tilbyr utallige muligheter å overvåke andre på så er det helt ok å benytte dem alle?

Det du beskriver handler ikke om å å bruke teknologi på en fornuftig å forsvarlig måte, mener jeg. Jeg syns du går over grensen.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Jeg bruker støtt og stadig muligheten til å se hvor de er. Også mannen og Vesla. Hvorfor ikke? De vet om at muligheten er der, de kan også se andre devicer, og de er ikke dummere teknisk enn at de vet hvordan de skal skru det av. Jeg ser ikke problemet. Praktisk å ha, og når Vesla var yngre, greit å sjekke hvor hun var innimellom.

Tror kanskje det var denne setningen som ga inntrykk av overvåkning og manglende refleksjon rundt problemstillingen, sammen med et uttrykt (om enn irrasjonelt) ønske om full kontroll over ungene. Ønske om full kontroll, i kombinasjon med muligheten for full kontroll legger til rette for misbruk hvis man ikke har svært sterk selvkontroll. Valgfrihet for 16-åringen men ikke 8-åringen forsterket inntrykket. Tvungen sporing for 8-åringer hadde også vært helt utenkelig her. Det er ikke veldig lenge siden mine to yngste var 8. Men du har utdypet og begrunnet hva du egentlig mener i senere innlegg, og det bedret inntrykket litt.

Vi har også Tesla, men jeg kjører ikke og har derfor ikke appen for den på telefonen min. Hadde faktisk ikke slått meg at jeg kunne installere den og bruke den til å se hvor mannen er eller hvor lenge det er til han kommer hjem (nå sykler han stort sett til og fra jobb da, men hvis han var ute og kjørte i andre ærend). Tanken er rett og slett helt fremmed for meg, og jeg hadde opplevd det som ubehagelig om jeg av en eller annen grunn ble nødt til å sjekke. Omtrent som å åpne posten hans eller lese e-posten hans, en følelse av å snoke.

Det er mange ting som er både praktisk og som funker, men som likevel ikke er lurt eller bra på lang sikt. Å ha muligheten til å på en enkel måte følge hverandres bevegelser er en av dem, etter min mening.

[ming]

At jeg skulle overvåket mannen er helt absurd, forresten. Om jeg lurer på når han kommer hjem, ringer jeg eller sender en melding. Og jeg er på linje med flere her som sier at det ville vært mistenkelig om mann eller ungdommer plutselig skrudde av funksjonen dersom de først hadde sagt at det var ok.

[Harriet Vane]

Jeg mener det er brudd på barnekonvensjonen å overvåke barna sine. Jeg vil at barna mine skal lære å passe klokken og gå til skolen selv, uten at en fotlenke i form av elektronisk overvåkning tvinger dem til å gjøre det. Straffeloven sier et eller annet om å ikke krenke privatlivets fred, dessuten, alle mennesker har krav på privatliv og personlig sfære.

Hvis man overvåker barn og ungdom gjør de ting fordi de blir styrt utenfra til å gjøre det, ikke fordi de selv har lært og internalisert det å ta gode avgjørelser. Hvis det kun er på grunn av overvåkningen at man klarer å la være å drikke seg dritings, ikke rekke skolen eller havne i feil selskap, så er grunnlaget for å ta kloke avgjørelser altfor tynt!

Jeg mener at å overvåke barn og ungdom ligner på fengselstraff, en type frigangssoning. De kan bevege seg innenfor en kontrollert radius, men ikke utenfor. All kommunikasjon blir overvåket. All sosial omgang blir kontrollert. Du kan ikke velge vekk overvåkningen uten å generere mistanke, noe som igjen kan øke overvåkningen i styrke og frekvens. Det er en skrekkfilm, rett og slett.


https://www.nrk.no/norge/gps-i-ranse...len-1.12498134

[Magica]

Jeg har gutter på 17 og 15. Han på 17 er på snapkartet, og det er jeg også. Av og til er han borte derfra, vanligvis ser jeg han.

Han på 15 er ikke på kartet og det er helt ok. Ingen av dem er på min "finn iphone".

Jeg har tilgang til begge sine bankkontoer og det syns jeg er greit. Mesteparten av pengene kommer fra meg. Jeg kritiserer heller sjelden, men kan benytte anledningen til å diskutere forbruk på ymse innimellom.

Vi har et webkamera på hytta (når den er vinterstengt), og det fotograferer når noe beveger seg. Så hvis mannen drar dit en tur så får jeg vite det (via app). Men det vet jo han. Og det gjelder meg også.

[tink]

Jeg blir fascinert og litt skremt av historiene i NRK-artikkelen, og tenker og håper at jeg ikke kommer dit med mine barn. Ungene har fått telefon i 9-årsalderen, men vi har ikke sporing på disse. De to som har telefon går rett som det er ut uten å ta den med, et par ganger har vi ringt rundt til venner for å spørre om mellomste er i nærheten. Jeg kan ikke ta for gitt at mine barn aldri vil teste ut grenser, eller finne på litt teite ting. Men jeg går heller ikke ut i fra at de jukser, lyver eller prøver å lure oss med vilje.

Må faktisk tilstå at jeg syntes det var litt ubehagelig å ha besøk av en overnattingsgjest med smartklokke som stadig ringte og klagde over tilværelsen til mammaen sin. Kjente at det ble litt slitsomt for både vertskapet, gjesten og mammaen som ikke var i nærheten og kunne bidra stort. Husets 6-åring ønsker jeg gjerne en slik klokke selv, men jeg synes det er helt passelig med kontroll på hvor hun er når hun forteller hvor hun går - så kan jeg evt. dobbeltsjekke med noen voksne der hun er om hun har kommet fram eller gått hjem.

Jeg tror ikke at flesteparten av de som bruker tilgjengelig sporingsutstyr er onde eller har kjipe hensikter, men jeg synes det er synd at barna ikke lærer seg å ta ansvar selv. Og tror det må være slitsomt å leve med et behov for å vite akkurat hvor ens nærmeste befinner seg til en hver tid.

[Skilpadda]

Jeg kommenterte faktisk nylig til mannen at det egentlig hadde vært helt greit for meg om han kunne spore telefonen min, så visste han om flyet mitt hadde landet og om jeg var på vei med toget og sånt. Prinsipielt synes jeg ikke noe om å overvåke kjæresten sin, altså, men sånn i praksis hadde det vært greit for meg spesifikt i dette spesifikke tilfellet. (Må tilføye at vi er ekstremt lite kontrollerende, bekymret og sjalu overfor hverandre.)

Jeg tror jo ellers at vår generasjon har enormt mye høyere kontrollnivå på de små ungene våre enn det som var vanlig før, og da er det kanskje ikke så rart at det får sånne utslag som dette når de blir eldre? Nå er det jo for ganske mange helt utenkelig å ikke vite akkurat hvor unger i barneskolealder er til enhver tid, og jeg tror jo dette mater den naturlige bekymringen mange foreldre har, sånn at de blir mer «hysteriske» enn de ville vært ellers. Og når ungene blir eldre, slutter man jo ikke akkurat å bekymre seg for dem, så hvis man ikke er vant til å legge bånd på seg, kan det vel få sånne utslag som i artikkelen. Jeg tror altså mer det er bevisstløshet (hos foreldrene) enn et «sykelig»*behov for å kontrollere (selv om det i praksis kan se ganske likt ut).

Jeg synes HV har veldig rett i at det virkelig viktige her er at tenåringene skal lære seg å ta ansvar for seg selv. Og så tror jeg tanken på å la dem prøve seg på egen hånd er veldig skummelt for mange foreldre med katastrofetanker og/eller sterkt kontrollbehov. Og der synes jeg mange foreldre burde jobbe med seg selv i stedet for å bare la behovet sitt få fritt utløp. Unger på 15-16-17 år er veldig nær myndige, og med mindre man virkelig har grunn til å være bekymret for spesifikke ting, synes jeg direkte overvåking er en uting. Ikke minst fremmer det neppe den gjensidige tilliten man virkelig trenger i forholdet til tenåringene sine.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Poenget her er at du oppfatter det jeg gjør som at jeg overvåker min familie. Det gjør jeg ikke. Hadde jeg ønsket å overvåke de, hadde jeg gjort det, og da hadde jeg utnyttet alle mulighetene jeg har til å gjøre nettopp det. Det gjør jeg ikke. Jeg benytter meg av funksjoner svært mange, og stadig flere, har tilgang til, i form av ny teknologi som er tilgjengelig i telefoner, biler, låssystemer (som jeg ikke har tenkt på før) osv. Netflix kontoen har en separat bruker for oss alle, jeg kan følge med på hva de andre ser på. Det er utallige slike former for "overvåkingsmuligheter" i hverdagen. Og ungene våre kommer til å møte enda flere. Så de må lære seg om den rollen teknologien skal ha i samfunnet. Hvordan vi kan bruke teknologien på en forsvarlig og fornuftig måte, og hvordan den kan gjøre ting lettere for oss. Jeg er avhengig av bilappen vi benytter. Det er uaktuelt å skru av en funksjon som gjør det mulig å finne igjen dyre telefoner når de forlegges. Det er lettvint å se hvor mannen er på veien hjem, heller enn å ringe ham når han ikke har handsfree i bilen han kjører. Jeg er fullstendig klar over hva barnekonvensjonen sier, og i motsetning til hva du synes å tro om meg, så har jeg ingen interesse i å ta fra ungene privatlivet sitt. Overhodet ikke. Men det snakkes om at man sjekker Snapkart osv - det finnes så utrolig mange flere områder hvor man legger igjen spor andre kan se, at dersom snapkartet er det man bekymrer seg for, så tror jeg man bør sette seg inn i alt annet man bruker i løpet av en hverdag. Har man felles handlekort med ektefellen (som vi har) kan jeg se nøyaktig hva han har handlet hvor og når. Fri familie - jeg mottar fakturaen for alle og kan se hvem som har ringt hvor og når. Utallige muligheter.

Jeg syns du driver med sirkelargumentasjon for å rettferdiggjøre aktiviteten din. Du sier at du ikke overvåker din familie i ett innlegg, men at du "støtt og stadig sjekker hvor de er" gjennom å spore telefonen i et annet. Du syns det var nyttig å sjekke hvor datteren din var da hun var yngre, uten å ringe å spørre. Det er jo nettopp dette som er overvåkning! Så sier du at du ikke benytter mulighetene som finnes til å overvåke, før du beskriver en rekke teknologiske funksjoner du bentytter det av for å nettopp ovevåke. At du ikke sjekker netflix av alle du utallige mulighetene du har, gjør jo ikke at det du faktisk gjør ikke er overvåking! Så prøver du å få det til å dreie seg om snapkart, og at vi heller bør bekymre oss over andre spor.

Jeg syns det er fint at vi har mulighet til å GPS-tracke. For eksempel når noen går i fjellet eller skogen og velger å ta med seg en tracker. Eller demente som stikker av. Jeg syns det er greit at man svarer på spørsmål "når er du hjemme i kveld?" "Kan du ikke bare sjekke bilappen, jeg har ikke mulighet til å ta telefonen hvis du ringer?", men jeg syns ikke det er greit å gjøre det til en vane at det er det man gjør. Jeg syns ikke det er greit at man gir ungdommer en smartelefon med forbehold om at da må de godta overvåking. Det er ikke et rettferdig valg, rett og slett.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Høst, her.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har spurt småtassene om hva de tenker om dette. Hovedsakelig fordi jeg bestemmer hva 8-åringen og 3-åringen skal synes er greit her tenker jeg.

Våre 8-åringer må være ekstremt forskjellige, for min 8-åring er veldig opptatt av at jeg ikke skal lese meldingene han sender med kompisene sine, og det er helt utenkelig for oss begge at jeg skal bestemme hva han skal synes er greit. Og behovet for å kunne finne igjen forlagte telefoner er heldigvis også helt fraværende. Enten har den falt ned mellom putene i sofaen eller den ligger i bunnen av sekken eller noe liknende. Da er det bare til hans eget beste at han får bruke litt tid på å lete etter den fremfor at jeg skal finne den med en app. Da jeg var 8 sendte jeg lapper i klasserommet med vennene mine og det var utenkelig for oss alle at foreldrene våre skulle lese dem. Nå er disse lappene på mobilene i stedet, og de er selvfølgelig fremdeles ikke ment å leses av foreldre. Og setter jeg gps-tracking på 8-åringen, er det ikke bare ham jeg tracker, men også andres barn, voksne som jobber på skolen hans og eventuelt foreldrene til kompisene hans når han er med dem på ting. Det er virkelig, virkelig ikke greit.

Det er også helt fjernt for meg å skulle gps-tracke 8-åringen eller mannen min. Og jeg skjønner ikke behovet. Snakker man ikke sammen? Hvis ikke, hvordan hjelper GPS-tracking? Hvordan vet du om mannen ikke skal innom et sted på veien, når du ser han er halvveis mellom jobb og hjemme?

Om jeg skulle brukt gps for å vite når jeg skulle lage middag, måtte jeg endten hatt en app som ga meg en alarm når mannen gikk fra jobb (og han måtte ha forbud mot å gå innom steder) eller jeg måtte sittet kontuerlig og sjekket gps-appen for å se når han begynte å bevege seg vekk fra kontoret sitt (og han måtte hatt forbud mot å gå innom steder). Det er utvilsomt mye enklere for ALLE at vi sender en sms ala "Jeg går fra jobb nå, er du på vei hjem? Passer det om middag er klar klokka 17?" Å skulle gps-overvåke partneren sin for å vite når middagen skal være klar høres rett og slett helt fjernt ut.

[ming]

Kom til å tenke på episoden "Arkangel", "Black Mirror", episode 2 i sesong 4 ... Der en bekymret alenemor tar i bruk den teknologien som finnes for å følge med på datterens bevegelse. Det er sci-fi, men vi er jaggu ikke langt unna i dag.

[Einhyrningur]

Jeg har et barn som ødelegger livet sitt. Jeg har lest noen meldinger. Om han ikke tilgir meg så er det greit. Det handler om et helt liv, da blir surheten mot meg en dråpe i havet.

Jeg skjekker også innimellom hva tenåringen driver på med. Sjekker hvilke apper og hvem han snakker med, men er da åpen om det. Og han lar meg sjekke.

Voksne unger som skikker seg vel får ha livet sitt i fred.

[Millen]

Ved mistanke om kriminalitet og ulovligheter syntes jeg det er en selvfølge å følge med på meldinger, charter osv.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Einhyrningur, her.

Jeg har et barn som ødelegger livet sitt. Jeg har lest noen meldinger. Om han ikke tilgir meg så er det greit. Det handler om et helt liv, da blir surheten mot meg en dråpe i havet.

Men det er jo noe helt annet. Man står ikke og ser på at ungen går til helvete uten å gjøre ALT i sin makt for å forhindre det.

[My]

Hvis det var snakk om en ungdom som ødela livet sitt ville jeg gjort alt. Overvåket, fotfulgt, sperret inne, whatever it takes. Det er unntakstilstand, og alle midler som kan tenkes å virke vil bli brukt, til man eventuelt ikke greier mer og gir opp.

Normal prøving og feiling i ungdomstida kvalifiserer ikke til så drastiske midler.

[Skilpadda]

Jeg synes det er en annen situasjon når det allerede er snakk om alvorlige tillitsbrudd, dop, overgrep, kriminalitet og andre alvorlige problemer.

Men jeg synes ikke det at man er redd for at problemer kan komme til å oppstå er grunn god nok til å overvåke folk.

[Harriet Vane]

Det gjelder et eget sett regler når det er snakk om rus, kriminalitet, selvskading eller fare for selvmord osv. Allikevel ville jeg vært forsiktig og gjerne diskutert det med noen som var kloke og kunnskapsrike, samt med ungdommen selv, for man kan risikere å skyve dem over i en mørk og hemmelig parallelltilværelse, så selv om du selv sitter fornøyd og glad og ser GPS - markøren trippe dit den skal og koselige meldinger gå frem og tilbake, så kan det skje noe ganske annet under overflaten.

Den jevne tenåring er ikke kriminell, ruser seg mindre enn noen gang og oppfører seg stort sett helt greit. De har behov for litt rom og å bli kjent med seg selv i fred.

[Millen]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Hvis det var snakk om en ungdom som ødela livet sitt ville jeg gjort alt. Overvåket, fotfulgt, sperret inne, whatever it takes. Det er unntakstilstand, og alle midler som kan tenkes å virke vil bli brukt, til man eventuelt ikke greier mer og gir opp.

Normal prøving og feiling i ungdomstida kvalifiserer ikke til så drastiske midler.

Dette.

[Røverdatter]

Jeg ser iallefall veldig tydelig at der normale og fornuftige ungdommer utsettes for urimelig overvåking og grensesetting, så blir det mye unødvendig juging og skjuling. Jeg tror både foreldre og særlig ungdommen ville hatt det mye bedre med mer åpenhet og rom for veiledning.

[sindrome]

Jeg synes ikke det er sort eller hvitt, men mye grått i dette landskapet. Det at "Finn iPhone" er slått på betyr ikke at det brukes til overvåking, men det kan brukes til overvåking. Jeg mener at det er mulig å finne ut av hvordan man kan bruke det på positive måter for en familie - sammen, uten at det trenger å være negativt. Her synes jeg at konteksten og bruken er det viktigste, ikke at man enten skal bruke det eller ikke.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Hvis man overvåker barn og ungdom gjør de ting fordi de blir styrt utenfra til å gjøre det, ikke fordi de selv har lært og internalisert det å ta gode avgjørelser. Hvis det kun er på grunn av overvåkningen at man klarer å la være å drikke seg dritings, ikke rekke skolen eller havne i feil selskap, så er grunnlaget for å ta kloke avgjørelser altfor tynt!

Veldig enig!
Hvordan skal de lære å ta kloke valg og bli selvstendige voksne om de ikke lærer å tenke selv og gjøre seg egne (kanskje bitre) erfaringer?

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Den jevne tenåring er ikke kriminell, ruser seg mindre enn noen gang og oppfører seg stort sett helt greit. De har behov for litt rom og å bli kjent med seg selv i fred.

Jepp. Og å tryne i asfalten og få sår på knær og håndbaker, kanskje til og med knuse noen tenner. Da lærer man å gå mer forsiktig neste gang. En lærer ingenting av å bli pakket inn i bomull og bobleplast.