Mer om liv, død, leger og slikt

[~TM~]

Denne tråden er også i lys av aborttråden som nå pågår, men her tenker jeg på bl.a aktiv dødshjelp, å redde syke for en hver pris (reddes til hvilket liv?) osv.

Rigtignok anser jeg dette med aktiv dødshjelp som et meget vanskelig tema, men jeg synes likevel at om man virkelig ønsker å dø, pga alvorlig og uhelbredelig sykdom som medfører store smerter, så bør man få lov til å dø. Det samme om man er blitt "helt grønnsak" etter f.eks. en ulykke (jfr Terry-saken i USA for en tid tilbake).

Når det gjelder dette med å redde liv, synes jeg også at det må være lov å stille krav om at det livet man reddes til må kunne oppleves som meningsfylt og innenfor en viss smertegrense. Dette gjelder etter min mening både små og store. Det var et tv-program for en tid tilbake om barn med store og flere handikapp hvor flere av foreldrene mente at det beste for barnet deres ville vært å få lov til å dø.

Hvordan skal man balansere retten til å leve vs retten til å dø? Eller har man ikke rett til å dø?

[Skremmern]

Det er ikke opp til deg å avgjøre hva som er et meningsfult og "fullverdig" liv. Når det gjelder aktiv dødshjelp, så er jeg i aller høyeste grad imot en sånn prosess. Jeg er derimot "tilhenger" av passiv dødshjelp.

[Dixie Diner]

Jeg er også tilhenger av passiv dødshjelp.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er ikke opp til deg å avgjøre hva som er et meningsfult og "fullverdig" liv. Når det gjelder aktiv dødshjelp, så er jeg i aller høyeste grad imot en sånn prosess. Jeg er derimot "tilhenger" av passiv dødshjelp.

Unnskyld? Har jeg sagt noe om at det er opp til meg å avgjøre hva som er det fullverdig liv? *forvirret*

"Passiv dødshjelp" - sånn som å slutte å gi intravenøs væske slik at pasienten tørker ut/sulter ihjel? Er det det du er for? Det er nemlig passiv dødshjelp og det gjennomføres på norske sykehus i dag.

[Skremmern]

Ok, da, det er ikke opp til meg å avgjøre det. Fornøyd?

Med passiv dødshjelp mener jeg å ikke gjennopplive den terminale cancerpasienten. For eksempel.

[Cascaye]

Jeg er for aktiv og passiv dødshjelp.
Det begrunner jeg med at hvert enkelt menneske skal få bestemme over egen kropp, også når denne kroppen skal slutte å eksistere.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

Rigtignok anser jeg dette med aktiv dødshjelp som et meget vanskelig tema, men jeg synes likevel at om man virkelig ønsker å dø, pga alvorlig og uhelbredelig sykdom som medfører store smerter, så bør man få lov til å dø. Det samme om man er blitt "helt grønnsak" etter f.eks. en ulykke (jfr Terry-saken i USA for en tid tilbake).

Når det gjelder dette med å redde liv, synes jeg også at det må være lov å stille krav om at det livet man reddes til må kunne oppleves som meningsfylt og innenfor en viss smertegrense. Dette gjelder etter min mening både små og store. Det var et tv-program for en tid tilbake om barn med store og flere handikapp hvor flere av foreldrene mente at det beste for barnet deres ville vært å få lov til å dø.

Her velger jeg å være en etterdilter og signerer dette.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Cascaye, her.

Jeg er for aktiv og passiv dødshjelp.
Det begrunner jeg med at hvert enkelt menneske skal få bestemme over egen kropp, også når denne kroppen skal slutte å eksistere.

Ja, det vil jo bli det som er retten til å dø. Så vidt meg bekjent kan man nekte å motta behandling som pasient? Kan man ikke, tro?

Men... Hva når det er snakk om barn da? Det er jo vanskelig for et lite barn (ikke at det er uproblematisk for en voksen) å si i fra om egne ønsker. Skal foreldre ha de siste ordet om å redde et meget sykt barn/la det få lov å dø, eller bør legene ha det?

Jeg problematiserer her, jeg vet det. Jeg synes bare at det er et vrient tema, samtidig som jeg jo mener at også barn må få lov til å dø dersom alternativet er f.eks. er et liv med sterke kroniske smerter.

[Mams]

Man kan nekte å motta behandling.
Når det gjelder barne r det foreldrene som bør ha det siste ordet. Det er de som er barnets formyndere fram til de er 18 år elles, hvorfor skal de plutselig ikke ha den samme myndighet ved alvorlige sykdommer?
Det er også de som må ta vare på barnet etterpå.
(Ikke dermed sagt at de ikke vil være glad i barnet altså, for de vil nok være det uansett.)
Man skal ikke redde et liv for en vær pris, om "konsekvensene" er et liv plaget av smerter helel tiden f.eks.
Å leve et liv som "grønnsak" ser ikke jeg på et fullverdig liv.
Å la et barn med f.eks en meget alvorlig hjerneskade få lov til å dø mener jeg er mere humant en å redde barnet for en hver pris.

[~TM~]

Jeg tror vi ser temmelig likt på dette, Mams, men noe av det jeg er usikker på er om foreldra alltid er egnet til "å se sitt barns beste"? I hvert fall når man står midt oppe i en vanskelig situasjon. Vil man ikke som forelder som regel ønske seg barnet sitt i live? Klarer man å være uselvisk nok til "å oppgi barnet"?

Jeg vet ikke...

[Mams]

Tror kanskje foreldre i mange tilfeller vil være de beste til å avgjøre, nettop fordi de er foreldrene.
De vil gjerne beholde barnet sitt ja, men ikke for en hver pris. For man ønseker også at barnet skal ha et godt liv etterpå, ikke et preget av smerter f.eks.
At et barn har fått en hjerneskade tilsier jo f.eks IKKE at det ikke vil ha et godt liv etterpå.

Mange leger vil sikkert ta fornuftige og gode valg, men noen leger kan sikekrt også sette litt prestisjen i å redde vankslige tilfeller.

Dette er saker med mange sider og det finnes nok ingen fasit, siden vi mennesker er forskjellige og reagerer forskjellig. baserer våre meninger på forskjellige erfaringer osv.

Men vi tenker nok ganske så likt i dise sakene ja.

[Kate]

Dette synes jeg er et vanskelig tema. Man er forskjellige, og som forelder er det umulig å sette seg inn i en slik situasjon, med ey døende/alvorlig sykt barn, og dets rett til å leve eller å få dø. Mange foreldre ønsker at alt skal gjøres for å redde barnet uansett "livskvalitet", mens mange ikke ønsker det.

Det er umulig å sette seg inn i. Jeg har jobbet blant annet med to pasienter med en alvorlig raskt fremadskridende lidelse som dukket opp da de var rundt 40 år begge to. (voksne). Den har dødelig utgang etter få år. Den ene valgte å ikke holdes i live (ved hjelp av respirator) ved dødens inntreden.
Den andre er intubert og tilkoblet respirator på 3-4 året.

Hvilken rett har jeg i den sammenheng til å snakke om livskvalitet? Jeg vet hva jeg hadde valgt dersom jeg hadde vært i en slik situasjon, men ingen vet bakgrunnen for de valgene andre tar. Jeg respekterer det.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Når det gjelder barnet er det foreldrene som bør ha det siste ordet.

Nei, nei, nei! Foreldrene må aldri få ha det siste ordet, det er et alfor stort ansvar å bære på. Jeg har selv stått i en situasjon hvor jeg (og min mann) måtte ta stilling til om barnet vårt skulle behandles videre eller ikke - vi ble tatt med på råd men til syvende og sist var det legene som avgjorde. Heldigvis!

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

Jeg tror vi ser temmelig likt på dette, Mams, men noe av det jeg er usikker på er om foreldra alltid er egnet til "å se sitt barns beste"? I hvert fall når man står midt oppe i en vanskelig situasjon. Vil man ikke som forelder som regel ønske seg barnet sitt i live? Klarer man å være uselvisk nok til "å oppgi barnet"?

Jeg vet ikke...

Når det står på som verst, man er i sjokk og tilværelsen er snudd på hodet tenker man ikke klart. Da klarer man ikke å tenke lenger enn til "Barnet mitt må leve! Resten får vi bare takle etterhvert.". Man ser ikke lenger enn det - orker ikke, stenger det ute. Så lenge det er liv er det håp, og man klamrer seg så desperat til håpet - hvor lite det enn måtte være. I ettertid ser man ting klarere.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Embriksmamma, her.

Nei, nei, nei! Foreldrene må aldri få ha det siste ordet, det er et alfor stort ansvar å bære på. Jeg har selv stått i en situasjon hvor jeg (og min mann) måtte ta stilling til om barnet vårt skulle behandles videre eller ikke - vi ble tatt med på råd men til syvende og sist var det legene som avgjorde. Heldigvis!

Foreldrene skal selvsagt ikke ta bestemmelsen dønn alene, de må få alle opplysninger de trenger og legene må komme med sine råd.
Et par jeg kjenner var i en slik situasjon. Barnet viste alle tegn på at kroppen begynte å bli utslitt, men legene sa i fra at det kunne være bare en fase, men at de trodde at barnet ikke ville overleve. Med de ville selvsagt gjøre sitt om foreldrene ønsket det. Foreldrene tok valget at de ikke lengre ønsket at barnet skulle ha det vondt og de tok med seg barnet for at det skulle få dø hjemme. Dette var snakk om et MEGET etterlengtet barn. De hadde egentlig fått beskjed fra fertilitetslegen de brukte at de ikke kunne få barn, så dette var en bonusgave av de store. Barnet var prematurfødt, men var blitt 4 mnd når de tok avgjørelsen.
I mange situasjoner vil det være legene som tar siste beslutning, men jeg mener nok at foreldrene bør ha mere og si.
Kanskje mye i lys av programmet TM henviser til, hvor foreldre stod fram og sa at det beste ville faktisk om de hadde latt barnet få dø. (dette foreldre til barn som faktisk levde)

[Embriksmamma]

Hm, ja - er enig med deg.

Men _det siste ordet_ må foreldrene aldri ha, mener jeg. Jeg er iallfall veldig glad for (hvis jeg kan bruke ordet "glad" her) at min mann og jeg ikke hadde det avgjørende ordet når det ble bestemt at behandlingen på vår sønn skulle avsluttes.

[Mams]

Om dere og andre i en slik situasjon skulle hatt det avgjørende ordet helt alene kanskje ville slitt med skyldfølelse. En ikke reell skyldfølelse, men tvilen om alt virkelig ble gjordt. Om man gav opp for sl
Det at man har en ekspertise som tar det avgjørende ordet i mange situasjoner er for at vi mennesker ikke skal måtte ta valg som vil gi oss problemer i ettertid, med tanker som: Hva om, viss om.

Så det jeg mener med å avgjøre er at foreldrene bør ha en medbestemmelsesrett. At de skal ha all gjeldende informasjon og skal få mulighet til å ta en avgjørelse over hva de ønsker og tenker.
Men i noen tilfeller vil nok foreldrenes ønsker ikke være forenielig med hvilke muligheter som er reelle. Men noen ganger tror jeg nok leger også overprøver foreldrenes ønsker, spsielt der hvor foreldre ønsker at livet skal avsluttes for barnet. Der hvor et liv vil være preget av smerter, eller lang smertefull behandling før barnet er "friskt".

[lil'c]

*borte*

[Kate]

[Harriet Vane]

Uff, Lil'C.

Jeg er oppvokst på gård og tror det er derfor jeg er blitt ganske avslappet i fht liv og død. Dør man, så dør man. Det er trist, det kan være fryktelig, sjokkerende osv, men det er greit.

Jeg synes det er helt greit at man ikke forsøker å gjenopplive 85-åringer, at man ikke sender ambulansehelikoptre til 80-åringer eller holder liv i hjernedøde år etter år. Det er dårlig samfunnsøkonomi, og jeg tror ikke man får et kaldere eller hardere samfunn av å la gamle folk, ekstremt syke barn med smerter eller hjernedøde få dø. Vi burde heller bruke pengene og omsorgen på dem som har mulighet for et bevisst liv.