Ammepress gjør mødre syke

[tjolahopp]

Jeg fikk en vanskelig start med ammingen, og etter få dager ble jeg innlagt med brystbetennelse. Jeg orket da overhodet ikke å legge barnet til, for det var for smertefullt. Den beste medisinen var visstnok å få barnet til å suge, men med de smertene og gulgrønn guffe som tøt ut, klarte jeg det ikke. Så i tre-fire dager fikk han kun flaske.

Da vi kom hjem fra sykehuset igjen, satt jeg der full av hormoner og dårlig samvittighet og tvang meg til å prøve å amme igjen. Det tok to eller tre måneder før det sluttet å gjøre vondt. Ungen fikk en og annen flaske, men da gråt jeg nesten og følte meg som verdens verste mor. Presset kom jo fra meg selv på en måte, for alle andre rundt meg mente at flaske sikkert var bra nok. Ikke sånn å forstå at andre mente at jeg ikke skulle amme, men mer at jeg ikke skulle slite meg ut med det. Men jeg hadde jo lest på alle "babysider" og i graviditetsbøker og i media om hvor viktig det var med morsmelk.

Jeg tror fortsatt at bryst er best, men jeg tenker også at flaske er helt i orden hvis det blir for vanskelig. Men hvor går grensen for for vanskelig? Det er vel sjelden helt problemfritt i starten. Og det er vanskelig å bedømme når man er en usikker hormonbombe som ikke vet hva godt man skal gjøre for barnet sitt. Jeg synes hele babytiden var slitsom og vanskelig, og har tenkt i ettertid at det kanskje ville vært lettere om jeg ikke hadde ammet, ihvertfall ikke bare ammet. Da hadde det vært lettere å dele flere natteoppvåkninger med far, og jeg hadde ikke blitt så fysisk sliten. Etter tre måneder hadde jeg gått ned mer enn jeg la på meg i graviditeten. Og jeg var tynn i utgangspunktet.

Kafébesøk var det få av, men det var jo heller ikke det jeg ønsket å drive med. Men det hadde jo vært godt å ha overskudd til å ha det hyggelig med barnet.

Vel - jeg endte med å amme i nesten to år, så da var problemet hvordan slutte.