Lar vi alder begrense oss for mye?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg ser ikke for meg at jeg hadde satt meg godt til rette med korsstingbroderiet, kamferdropsene og ødelagt den festlige 20-års stemningen med surmagede kommentarer om ungdommen nå til dags, eller noe slikt!

Jeg synes nesten kravet om å være krampeungdommelig, som jeg leser litt mellom linjene et par steder i denne tråden, er nesten enda verre. "Jeg er 60, men jaggu er jeg ikke frisk og leken som en hvilken som helst 18-åring - tjohei!" Skal man bli godtatt som eldre, må man liksom bevise at man ikke er stivnet og gammel til sinns. (Dette skriver jeg bare fordi jeg innser at jeg neppe kommer til å bli barnslig og sprelsk noen gang - jeg er sikkert misunnelig. Men jeg synger karaoke, da! :Partykiller: )

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg synes nesten kravet om å være krampeungdommelig, som jeg leser litt mellom linjene et par steder i denne tråden, er nesten enda verre. "Jeg er 60, men jaggu er jeg ikke frisk og leken som en hvilken som helst 18-åring - tjohei!" Skal man bli godtatt som eldre, må man liksom bevise at man ikke er stivnet og gammel til sinns. (Dette skriver jeg bare fordi jeg innser at jeg neppe kommer til å bli barnslig og sprelsk noen gang - jeg er sikkert misunnelig. Men jeg synger karaoke, da! :Partykiller: )

Men egentlig ikke, heller.
Og gjerne omvendt også - altså poenget mitt er vel helst at man bør føle seg fri til å tilbringe tid med andre uvhengig av alder og gjøre/si/mene ting uanvhengig av alder - og heller etter interesse og type.

Jeg synes ikke det er noe mål å hoppe og sprette rundt og hvine som en fjortis hele livet (om vi kunne få slippe at folk gjør det, så ville det jo vært fint! ). Men jeg synes det er fint om folk føler seg frie til å fylle livet med ting de selv trives med - og om det er broderi når man er 20 eller backpacking når man er 50, spiller ingen rolle.

[rajraj]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

...det er vel egentlig sånne holdninger jeg synes er litt kjipt, og som jeg hadde i tankene da jeg brakte dette temaet på bane.

Om jeg, som er et par år unna 40, hadde kost meg på Australiatur og satt meg på en buss sammen med 20-åringer så hadde det vært veldig feil? Hvorfor? Jeg tror ikke jeg ville cramped their style, for å si det sånn.
Jeg ser ikke for meg at jeg hadde satt meg godt til rette med korsstingbroderiet, kamferdropsene og ødelagt den festlige 20-års stemningen med surmagede kommentarer om ungdommen nå til dags, eller noe slikt!

Jeg har også kost meg masse med eldre (og yngre også, forsåvidt) kolleger og venner, både på fest og i jobbsammenheng. I det konkrete bussturtilfellet jeg sikter til var det faktisk mer sånn at det var de unge (og et stort flertall også, vet jeg) som la bånd på seg fordi de to 40-åringene var der. Det er jo noe med å la de unge være unge alene også, selv om de ikke var av typen som dro frem kamferdrops ( ) eller var surmagede, på ingen måte. Og jeg mente ikke at backpacking generelt er forbeholdt de under 25, jeg mente denne konkrete bussturen, som var myntet på de 20-åringer, noe som også ble tydelig understreket i reklamen.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av rajraj, her.

Jeg har også kost meg masse med eldre (og yngre også, forsåvidt) kolleger og venner, både på fest og i jobbsammenheng. I det konkrete bussturtilfellet jeg sikter til var det faktisk mer sånn at det var de unge (og et stort flertall også, vet jeg) som la bånd på seg fordi de to 40-åringene var der. Det er jo noe med å la de unge være unge alene også, selv om de ikke var av typen som dro frem kamferdrops ( ) eller var surmagede, på ingen måte. Og jeg mente ikke at backpacking generelt er forbeholdt de under 25, jeg mente denne konkrete bussturen, som var myntet på de 20-åringer, noe som også ble tydelig understreket i reklamen.

Ja, jeg skjønner hva du vil fram til her - særlig hvis det var sånn at det var annonsert som en tur myntet på en spesiell aldersgruppe.

Ellers er det vel sånn at vi kanskje er litt for opptatt av å gjøre ting hver for oss - store familie- og nabolagsfester med folk i alle aldre ar ganske vanlig i en del andre land, men heller uvanlig her. Det er kanskje nettopp derfor man føler man må legge bånd på seg som ung når man er sammen med eldre og at de som er godt voksne føler at de må være litt krampeaktig festlige fordi det er yngre til stede?
Jeg synes det er litt synd, jeg da, for selvfølgelig er det naturlig å søke til egen aldersgruppe i mange sammenhenger, men jeg liker godt å være sammen med mange ulike typer mennesker, også aldersmessig.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg synes nesten kravet om å være krampeungdommelig, som jeg leser litt mellom linjene et par steder i denne tråden, er nesten enda verre. "Jeg er 60, men jaggu er jeg ikke frisk og leken som en hvilken som helst 18-åring - tjohei!" Skal man bli godtatt som eldre, må man liksom bevise at man ikke er stivnet og gammel til sinns. (Dette skriver jeg bare fordi jeg innser at jeg neppe kommer til å bli barnslig og sprelsk noen gang - jeg er sikkert misunnelig. Men jeg synger karaoke, da! :Partykiller: )

I motsetning til deg så tror jeg at jeg aldri kommer til å bli voksen. Jeg er barnslig sprelsk og tidvis mer aktiv enn de som er langt yngre enn meg. Det er ikke krampe, det er sånn jeg er.

Tror ikke man skal tilegne folk "krampetendenser" fordi de føler seg spreke. Man blir nok aldri 18 når man er 60, men det kan hende at vedkomne ikke føler seg så mye eldre for det.

[Dronningen]

Festmessig er jeg vel (dessverre??) ikke kommet forbi ut-og-drikke-seg-full-stadiet, det er bare sjeldnere anledningen byr seg. Mens andre jeg kjenner liksom er fordi det for lengst. Vi føler bare at vi er litt "on-hold" når jeg er gravid/ammer, og så er det tilbake til samme greia igjen. Da er det vodka og battery, og man blir sjarmerende eller usjarmerende. Vanskelig å si på forhånd. Å sitte på et utested og drikke og prate er topp, og heldigvis er mannen og jeg helt på bølgelengde der.

Jeg tror nok jeg noen dager oppfatter meg selv som yngre enn jeg kanskje er eller ser ut som. Samtidig kan jeg i prat med folk som er 10 år yngre, merke at jeg er blitt eldre. Jeg merker at jeg tenker og snakker annerledes om en del ting. Men jeg føler meg jo som den samme som jeg var.

Jeg er ellers ekstremt mye tryggere på meg selv enn jeg var i starten av tjueårene, og har det sånn sett bedre. Jeg har derimot 3 barn å bekymre meg over, noe jeg føler gjør meg mer redd og sårbar enn jeg var før.

[Teofelia]

Jeg er 38 og har aldri hatt en "alderskrise". Jeg syns det var helt topp å runde 30, og jeg kan ikke tro at jeg ikke kommer til å like å bli 40. Jeg har, sant å si, aldri skjønt hvorfor det skal være et problem å bli eldre og blir ganske snurt når folk antyder at det er en selvfølge at jeg skal grue meg til 40 eller tar det for gitt at jeg aller helst ville vært 29.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg har 38 og har aldri hatt en "alderskrise". Jeg syns det var helt topp å runde 30, og jeg kan ikke tro at jeg ikke kommer til å like å bli 40. Jeg har, sant å si, aldri skjønt hvorfor det skal være et problem å bli eldre og blir ganske snurt når folk antyder at det er en selvfølge at jeg skal grue meg til 40 eller tar det for gitt at jeg aller helst ville vært 29.

Ja, ikke sant? Den evige spøken om "jeg blir 29 hvert år".

Jeg synes damer ofte undergraver selvverdet sitt litt ved å liksom "skamme" seg over alderen sin.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Ja, ikke sant? Den evige spøken om "jeg blir 29 hvert år".

Jeg synes damer ofte undergraver selvverdet sitt litt ved å liksom "skamme" seg over alderen sin.

Her i huset er det faktisk min mann som hevder å bli 29 til stadighet.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Her i huset er det faktisk min mann som hevder å bli 29 til stadighet.

[Maverick]

Jeg henger gladelig sammen med Scarlett, hun er oldisalternativet mitt.

:dukker og løper fort-fort-fort, men antageligvis ikke fort nok:

Nå bikka jeg akkurat 26, og fikk en kommentar fra min søster om at "det er kanskje likegreit at du får noen år til å backe opp erfaringen din", og da forsvant alle tanker om overgangsalder og rynker.

Age is nothing but a number, men krampeaktig "la meg være ung!"-oppførsel er slitsomt å være vitne til.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Age is nothing but a number, men krampeaktig "la meg være ung!"-oppførsel er slitsomt å være vitne til.

Ja. Det er forskjell på å drite i hvor gammel man er og gjøre det man føler for ikeve, og desperat, krampaktig "jeg er ikke gammel"-oppførsel.
Og det er veldig lett å se denne forskjellen også.

Jeg har snudd mitt forhold til alder. Med en ekkel følelse en gang imellom om at kjeg burde la være enkelte ting fordi jeg er for gammel, men som regel alltid med konklusjonen om at det er jeg næmmen ikke.

Jeg blir snart 38. Jeg hadde en krisefølelse da jeg ble 30. Nå som jeg nærmer meg 40 ser jeg ingen tendenser til det samme. Med unntak av at jeg tenker at det er på tide å bestemme seg for om vi skal ha et barn til eller ikke.

Men det henger kanskje sammen med hvordan jeg har det? Da jeg ble 30 veide jeg ... jeg vil ikke si hva jeg veide, men det er mange titalls kilo mer enn nå. Og jeg var ekstremt ukomfortabel med meg selv. Jeg følte at jeg var i et forfall som viste meg enden på tilværelsen fortere og fortere og jeg tror nok jeg rett og slett var redd.

Nå er jeg i knallform og tar vare på meg selv og helsa mi. Jeg har for første gang i livet etter fylte 35 begynt å sminke meg, ordne håret, ta på pene sko, bruke skjørt og greie å gå opp en bakke uten åndenød. Jeg er komfortabel med meg selv. Dermed liker jeg Snart Førti Smilefjes.

Så hender det jeg lurer på om jeg virkelig kan gå på jobben i batgirl t-skjorte - gjerne etter at jeg har kommet på jobb. Men jeg lander på at det kan jeg.

Derimot føler jeg meg mer hjemme i kantina med de som ikke lenger er atten-tyve år. Men det er fordi vi ikke har noe som helst felles å prate om. Jeg er blitt så gammel at jeg ikke lurer på hvorfor en eller annen fyr ikke ringer - jeg ville ringt og sagt at enten degger han oppunder egoet mitt ved å varte meg opp litt og ringe og sånn, eller så blir det ikke mer av den fantastiske sexen han vet han ikke finner noe annet sted. Og det er visst ikke helt gangbart på atten til tyve bordet. På trettifem til pensjonsalderbordet derimot - jepp.

Når det gjelder å drikke seg sjarmerende pussa på firmafester så har vi uansett lang tradisjon med å drikke oss usjarmerende dritings i mitt firma. Og det gjør jeg når det passer meg. Så får det heller gå at der jeg dro på nachspiel frem til morgenkvisten før og bøtta innpå femten-tyve pils kanskje, så er usjarmerende dritings noe som inntrer i løpet av vinglass nummer tre nå - før midnatt. Men heyhey - jeg er uthvilt neste morgen og ikke fyllesyk - og jeg har gjerne trent også når resten av firmaet bleknebbet kommer til frokosten.

[Røverdatter]

Jeg hadde en kjempekrise da jeg ble 30 for et par år siden. Jeg syntes det måtte være slutten på livet, følte meg utgammel og satt. Men i løpet av de to årene som er gått så har jeg jo innsett at det er jeg som setter standarden i mitt. Den eneste som kan begrense hva jeg skal gjøre er meg selv. Det har vært veldig deilig etter mange år med bekymring for hva alle andre syns og mener, å løsrive seg og stole på seg selv.

Jeg har alltid hatt venner og omgangskrets i alle aldersgrupper og kan ha det like morsomt med de som er ti år yngre enn meg som de som er ti år eldre. Folk er forskjellige uansett alder, og menneskelige egenskaper er oftest helt uavhengig av alder. De jeg ikke likte da de var 20 er ikke nødvendigvis mer likande som 30-åringer.

Jeg tror forresten aldri jeg blir for gammel til en skikkelig fuktig fest og rølpete konserter. Det er ting jeg syns er altfor gøy til å la gli inn i "passer seg ikke"-boksen.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Ja, ikke sant? Den evige spøken om "jeg blir 29 hvert år".

Jeg synes damer ofte undergraver selvverdet sitt litt ved å liksom "skamme" seg over alderen sin.

Nei, nå er dere urettferdige altså. Jeg har perfeksjonert 29-årsdagen min ved nå å ha feiret den 12 ganger. Jeg er skikkelig god på å fylle 29 år.

Jeg er av dem som har hatt 40-årskrise. Grundig og skikkelig, men det har ført mye godt med seg. Jeg har fått byttet jobb, bygget på og om huset (ikke helt selv det skal innrømmes), jeg har begynt å trene og jeg har staret på Grete Roede-kurs. Jeg har simpelthen tatt tak i livet mitt og prøver å endre på det jeg ikke er fornøyd med og det har kommet som en følge at jeg vel innså at de vaner som nå er inngrodd, ikke blir noe mer inngrodd med årene, så skal de røskes opp i må det bli nå og ikke en gang senere på et udefinert tidspunkt.

Jeg er av dem som ikke liker å bli eldre. Jeg tenker alltid at "Her, akkurat her, nå har jeg det bra. Her burde jeg være." Det går jo ikke.

[Jessica]

Jeg unngikk førtiårskrisen siden jeg da akkurat var ferdig med kreftbehandlinger og var lykkelig over at jeg levde fortsatt. Nå gleder jeg meg for hver bursdag jeg har og tenker at det er godt at jeg fortsatt er her. Må samtidig innrømme at det er litt rart at jeg blir 45 år iår. Det høres litt gammelt ut, men det stemmer jo ikke. Jeg er ikke gammel....

[Fruktflua]

Jeg lar meg ikke begrense av alder. Jeg er 35 år, men både ser ut, og føler meg som om jeg var 27 år. Jeg nekter å la alder være til begrensing for meg og måten jeg vil leve på.

For eksempel; Jeg tenker at jo mer jeg trener, jo sprekere blir jeg. Jeg tenker ikke at jeg begynner å bli gammel, og at jeg derfor må trene for å holde meg godt/ung. Det finnes ingen fysiske begrensninger i mitt hode mht. alder; Jeg kan klare akkurat hva jeg vil - like lett som om jeg var 25.

Når det gjelder graviditet, så føler jeg at jeg er sunnere og friskere nå enn da jeg bar på mitt siste barn, og at jeg derfor hadde taklet en graviditet minst like godt som sist.

Alder er bare ett tall.

[Skilpadda]

Jeg synes det er helt fint å bli eldre, og føler meg ikke som noen annen person bare fordi jeg har blitt eldre - det som har endret seg, har endret seg på grunn av mer erfaring, ikke fordi jeg synes det spiller rolle for hvordan man bør oppføre seg ut fra hvor gammel man er. Jeg jobber sammen med folk som stort sett alle er eldre enn meg, noe som gjør at jeg føler meg omtrent like ung som da jeg begynte der for tretten år siden. Og så har jeg aldri vært "ung og hipp", så det gjør kanskje at jeg ikke synes det spiller så stor rolle at jeg ikke er 24 lenger. Jeg synes ikke jeg har mistet noe ved å bli eldre.

Men samtidig som jeg er helt enig i at man ikke skal la alderen - antallet år, liksom - hindre enn i å være den man vil og gjøre det man vil, så synes jeg det er greit å faktisk være klar over at jeg er nesten førti, og at for de som er ordentlig unge, så er jeg faktisk ganske gammel, selv om jeg selv ikke opplever meg som gammel. Man kan i mange sammenhenger føle seg som "nesten jevnaldrende" med tyveåringer når man er førti, og det er helt greit, men man kan jo likevel være oppegående nok til å forstå at de ikke nødvendigvis ser det helt på samme måte.

(Farmoren min, som nylig rundet 95, sa for noen år siden at hun hadde sagt til legen, som kommenterte at hun holdt seg godt: "Vet du, når jeg sitter for meg selv og kikker ut i luften og tenker, så føler jeg meg omtrent som da jeg var 17. - Men så ser jeg meg i speilet og skjønner at det er jeg jo ikke!")

[Fersken]

En del lar vel alder begrense hva man gjør. Hører stadig av personer som er på mine foreldres alder (60-70) at f.eks. data og nettbank, nei det er sikkert så vanskelig og at de er for gamle til å lære. Men så kjenner jeg heldigvis mange i andre enden av skalaen som kjøper seg nye PC/Mac og går på kurs og synes slett ikke at alder trenger å stoppe de i å lære ny teknologi. Dette går jo også på interesse, men jeg tror det er slik på de fleste områder når det gjelder alder. Det går på hvilken instilling du har, ikke hvor gammel du er.

[Tangerine]

Mange 20-åringer får seg nok en aha-opplevelse når de nermer seg 40. Håper jeg.