Formell og uformell

[Polyanna]

Jeg har aldri klart å opparbeide noen feministisk indignasjon over at kvinnen bytter etternavn. For meg er det utelukkende en praktisk sak. Og for meg, som har et relativt uvanlig fornavn, har det vært uproblematisk å bytte etternavn. Folk vet hvem jeg er på fornavnet. I tillegg så klinger min manns etternavn veldig likt mitt "pikenavn", så det var ikke en dramatisk forvandling. Jeg kan godt forstå at en "Lene Smith" vil syns hun blir en litt annen "person" hvis hun skulle bytte navn til "Lene Kringlebotn", for eksempel.

For meg var det eneste som talte i retning å beholde etternavnet mitt, den tilknytningen det gir meg til hjemstedet. Derfor har jeg beholdt det som et mellomnavn jeg sjelden bruker, men det ER der. Ungene har fått slippe. De to navnene er så like, og veldig tunge av skarre-R-er, så det blir FOR kronglete å belemre barn med dem.

Så for meg er dette bare en vektskål med ting som teller på begge sider, og så får det være opp til hver enkelt hva som veier tyngst.

Men feministen i meg gir blaffen.

[Nenne]

Godt sagt Polyanna.

Jeg er også blant dem som har byttet navn. Jeg ville helst at mannen min skulle ha tatt mitt, men den ene innvendingen han hadde på det var grunn god nok for å gjøre det motsatt: Han greide ikke å uttale etternavnet mitt og det er jo ikke godt å gå gjennom livet å hete noe man ikke kan si.

Jeg synes det er utrolig ryddig og greit at en familie heter det samme alle sammen. Det er samhørighet i det også synes jeg.

[Skilpadda]

Jeg deler den manglende indignasjonen over jenter som bytter navn. Navn betyr ulike ting for folk; noen synes det er viktigere å beholde den navn-messige tilknytningen til slekten, andre synes det er viktigere å ha navn-messig tilknytning til sin egen kjernefamilie. Så lenge folk føler at de har et reelt valg, så lar jeg meg ikke hisse opp over at det fremdeles er veldig vanlig at kvinner skifter navn, og veldig lite vanlig at menn gjør det. (Jeg kjenner forresten to menn som har skiftet til sin kones etternavn, så helt uhørt er det ikke.)

Og jeg ble ganske irritert over en jeg kjente fra Usenet som sa en gang at han alltid spurte kvinner som hadde skiftet til sin manns navn hvorfor de hadde gjort det, og at han "forventet" en god begrunnelse. Utrolig frekt og nedlatende, syntes jeg, og det sa jeg fra om også.

[Røverdatter]

Jeg beholdt etternavnet mitt da jeg giftet meg, men det lå langt fra noen feministisk indignasjon bak det. Jeg har i grunnen aldri tenkt i de baner. Jeg beholdt etternavnet mitt fordi jeg er lat, og ikke helt så vitsen med å bytte. Det har ingen følelsesmessig betydning for meg å ha samme etternavn som mannen min, og egentlig betyr det ingenting om folk tror vi ikke er gift heller.

Vesla har begge etternavnene, og det har foreløpig ikke bydd på noen praktiske problemer å ha forskjellige etternavn. Kanskje med unntak av den gangen mannen ble kalt for Kasiasen på Maxbo. Men det var nå mest morsomt.

[Toffskij]

Jeg blir selvfølgelig ikke forarget på damer som bytter til mannens navn når de gifter seg, og avkrever dem heller ingen begrunnelse, selv om jeg synes det er litt pussig i lys av dagens samboer-, skilsmisse- og kvinner-i-framtredende-stillinger-tall. Derimot er jeg veldig fornøyd med at forholdsvis mange damer IKKE gjør det, for det er nødvendig for at andre skal føle at de har et reelt valg. Jeg synes faktisk at det med etternavnet er en signalgreie fortsatt.

Og jeg har selvsagt beholdt mitt etternavn, og jentene heter Trollet og Huldra Mannensdøtre Toff.

[Blå]

Etternavnsdiskusjonen er alltid like morsom .

Jeg grublet lenge over dette da jeg selv giftet meg. På den ene siden så ser jeg det praktiske i at hele familien heter det samme og jeg vet at min mann hadde vært veldig lykkelig dersom jeg "tok hans navn". Samtidig så ligger det så mye identitet i etternavnet mitt for meg at jeg ikke klarte å gjøre det. Jeg har et relativt spesielt etternavn og følte at jeg ikke klarte å skille meg av med det. Og det er det jeg ville ha gjort. Selv om man beholder pikenavnet som mellomnavn så forsvinner det litt og dessuten høres våre navn ikke pene ut i kombinasjon så jeg kan ikke tenke meg at jeg ville ha klart å bruke begge.

Jentene har mitt navn som mellomnavn og sin fars som etternavn. Det er, for meg, helt uproblematisk. Hans navn er det sjeldneste. Jeg bruker aldri mellomnavnet, men setter pris på at de har det på fødselsattesten og andre viktige papirer.

Jeg er enig i at det ikke lenger er noen viktig sak om man skifter navn eller ikke når man gifter seg. Det viktigste er at man har valgfriheten og som Tinetoff sier: dersom vi skal beholde en reell valgfrihet er det nok viktig at det er noen som gjør det og noen som ikke gjør det. Jeg kjenner en eldre dame som giftet seg på den tiden da man måtte søke spesielt om å få beholde sitt pikenavn. Det er fascinerende å høre henne snakke om det og se hvor utrolig viktig det var for de av den generasjonen som tok det valget.

Ettersom jeg er gift med en mann fra et land med en noe mer konservativ kultur så opplever vi stadig vekk å få brev til herr og fru Hans Fulle Navn. Det tar jeg stort sett bare som et pussig innslag i tilværelsen.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg deler den manglende indignasjonen over jenter som bytter navn.

Jeg kaller heller ikke kvinner som skifter etternavn for fiender av likestilling. Men for meg betyr navn mye, og jeg synes det er rart at folk bytter sånn uten videre. Særlig de som bytter fra et utrolig kult etternavn til noe ikke fullt så kult.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Men for meg betyr navn mye, og jeg synes det er rart at folk bytter sånn uten videre.

Jeg synes også det er rart at folk bytter, men det er kanskje nesten fordi navnet mitt ikke betyr så mye for meg. Jeg synes det er for styrete å skifte navn og å venne seg til et nytt navn, og jeg synes ikke etternavnet mitt spiller så mye rolle at det er verdt bryet. Men jeg tror kanskje at en del som bytter navn gjør det litt fordi de synes navn betyr mye. At det er viktig for dem å hete det samme som mannen (og barna).

[TGM]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes også det er rart at folk bytter, men det er kanskje nesten fordi navnet mitt ikke betyr så mye for meg. Jeg synes det er for styrete å skifte navn og å venne seg til et nytt navn, og jeg synes ikke etternavnet mitt spiller så mye rolle at det er verdt bryet. Men jeg tror kanskje at en del som bytter navn gjør det litt fordi de synes navn betyr mye. At det er viktig for dem å hete det samme som mannen (og barna).

Jeg byttet fordi mitt navn ikke betydde mye for meg. Det betydde derimot mye for gubben. Hans navn er det fremdeles godt under 100 stk som har, så jeg skjønner jo at han synes det er spesielt. Mitt -sen navn er derimot ikke så mye spennende.
Da vi giftet oss og jeg skiftet navn ble det stort oppstyr i mamma sin familie. Enda hennes etternavn har jeg bare hatt som mellomnavn.
Det de ikke visste var at jeg hadde kvittet meg med mellomnavnet et par mnd før bryllupet.

[Maverick]

Jeg er en angrende navnbytter.

Da vi giftet oss var en del av greia å bytte navn, selv om jeg hadde et kult navn selv, og min tilkommende hadde et til de grader ukult et.

Etter et par måneder fikk jeg pikenavnet tilbake som mellomnavn, og nå har begge guttene mine også mitt pikenavn som mellomnavn, og vi har alle felles etternavn.

I etterpåklokskapens lys angrer jeg på at jeg skiftet etternavn, og skulle heller ønske at min mann tok mitt etternavn!

Dessverre er ikke slektsnavnet hans bare stygt, det er sjeldent også. Og den eldre generasjon i hans slekt hadde nok også fått et felles hjerteinfarkt om deres gullgutt hadde byttet bort etternavnet!