Om dyrevelferd og sjøliv

[Hyacinth]

Jeg tilbringer i skrivende stund tid ved sjøen, og har dermed litt god tid til å fundere på saker og ting i finværet.

Jeg har alltid vært langt over snittet opptatt av dyrevelferd. Jeg har blitt fortalt at jeg som helt liten hylgrein av Bambi som desperat prøvde å holde seg på beina på isen, og bare dette framkaller ubehag i meg. Jeg har utallige lignende opplevelser fra barndommen, men jeg har likevel aldri reagert på måten vi fanget fisk og krabber på på hytta. Jeg tok det foreldrene mine lærte meg (i beste mening) for god fisk. Vi ble oppfordret til å fiske stinter, fange strandkrabber, fiske med sluk (men ble opplært til å drepe fisken med kniv straks den var fanget) og vi drepte krabbene ved å putte dem i kokende vann fordi det var det mest humane å gjøre.

I voksen alder stiller jeg flere spørsmål om måten fisk og sjødyr blir behandlet på, og jeg har jo også lært at det er dyreplageri å putte krabber i kokende vann. Men jeg lurer på hva som er «gjeldende» etikk rundt dyrevelferd, hvis det går an å si noe om det. Det kommer jo an på hvem man spør. Men jeg føler jo likevel det finnes noen standarder som de fleste er enige i, og som er påvirket av forskning.

Jeg ser at mange fremdeles lar være å drepe fisken etter den er fisket. Jeg tror ikke jeg lenger ville syntes det var greit at ungene fisket stinter (de er store nå, så de bedriver ikke denslags). Å fange strandkrabber? Tja. Det kommer helt an på hvordan det gjøres, tror jeg. Vi koker aldri krabber lenger, men jeg har skjønt at det er dyreplageri å ha dem i kokende vann.

Hva tenker dere? Hvor går grensen for hva som er greit å gjøre og hva som er dyreplageri, og hva sier forskning om temaet?