Kunne du vært surrogatmor?

[Sitron]

Det var nå en vanvittig sum du tok ut av luften.
Om man ønsker å hjelpe nære venner, så burde man kanskje tenke seg om tretten ganger når man ser at man er så steike dyr i drift at det vil ende opp med temmelig høye merutgifter.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det var nå en vanvittig sum du tok ut av luften.
Om man ønsker å hjelpe nære venner, så burde man kanskje tenke seg om tretten ganger når man ser at man er så steike dyr i drift at det vil ende opp med temmelig høye merutgifter.

Ja, nå vil jo jeg helt eksplisitt IKKE under noen omstendigheter være surrogatmor for noen som helst noen sinne, og hvis jeg skulle vært det, er det ikke veldig sannsynlig at jeg hadde tatt meg betalt for det.

Men hvis jeg, helt hypotetisk, skulle hatt et brennende ønske om at min søster eller venninne skulle vært surrogatmor for meg, så hadde jeg ikke reagert en millimeter på det om de ville hatt godt betalt for jobben.

[Sitron]

Poenget er at mange som allerede er surrogatmødre tar seg langt mindre betalt enn hva du kaller godt. Selv om det er vanlig å erstatte for tapt inntekt, så er det IKKE normalt at man erstatter for hva man KUNNE ha fått i form av mulige lønnsopprykk osv. Ergo syns jeg at du er helt vill i dine tanker om hva man bør kompenseres for.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Poenget er at mange som allerede er surrogatmødre tar seg langt mindre betalt enn hva du kaller godt. Selv om det er vanlig å erstatte for tapt inntekt, så er det IKKE normalt at man erstatter for hva man KUNNE ha fått i form av mulige lønnsopprykk osv. Ergo syns jeg at du er helt vill i dine tanker om hva man bør kompenseres for.

Det er da ikke opp til meg å vurdere hva andre folk vil ha kompensasjon for. Som sagt var det bare et ganske tilfeldig, og ikke i det hele tatt velfundert beløp, som i grunnen har lite med diskusjonen å gjøre.

For min del kunne jeg blitt tilbudt 10 millioner og jeg ville fortsatt ikke takket ja.

Egentlig må jeg svare nei på det spørsmålet, men da jeg fikk vite at min mor tilbød seg å bære frem barn for sin søster som slet veldig fikk jeg et litt annet syn på saken. Det ble aldri noe av det da, men selve tanken er litt god.

[Mams]

Om jeg skulle vært surrugatmor ville jeg ikke vært det for noen i familien eller som jeg kjente godt.
Det fordi barnet da ville vært en jeg måtte omgås med ofte og den biten hadde ikke jeg taklet tror jeg.
Da vile det vært bedre med noen som ikke bodde i nærheten og hvor jeg i en viss grad selv kunne hatt kontroll over kontakten med barnet.

Skulle jeg gjort det ville jeg ikkeklart å ta betalt tror jeg. Greit å få dekt faktisk utgifter ja, men i Norge er vi så heldig at det meste er gratis sm har med svangerskap å gjøre. Med unntak av klær da.

Men jeginnrømmer at jeg nok ikke hadde fikset å gå gavid uten å få premie i form av et lite barn.

Eggdonor derimot hadde jeg ikke hatt noen problemer med å være.
Et egg med mine arvestoff i ja, men jeg vil ikek være moren til barnet.
Den personen som bærer fram barnet vil være moren i mine øyne.

SIdestiller det helt med å være sæddonor, regner med at de fleste ikke ser på sæddonatoren som faren til barnet, men evnt partner/ektefele som moren har.
En mor/far er ikke nødvendigvis den biologiske forelderen, men den som er der for barnet etter at det er født.

[Superior]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Motsier du ikke deg selv litt nå? Det kan være steike dyrt med surrogatprosessen. Opp mot en million kroner om man reiser til USA. Ville du virkelig ruinert noen du kjenner godt og jeg antar, bryr deg om, for å gi de et barn? Dette er selvsagt et hypotetisk spørsmål, men jeg syns den setningen du kom med der er ganske selvmotsigende.

Niks. Hvis man da skulle komme til det punktet at kun et "ekte" genetisk barn vil være godt nok, framfor adopsjon så ville jeg krevd betalt for det. Hva er godt betalt? Jeg vet ikke.. Å adoptere kan koste borti mot 100 tusen i norge. Uvesentlig hva de betaler i USA siden jeg ikke bor der.
Dessuten kan man ikke bruke penger man ikke har, dermed anser jeg faren for å ruinere noen for heller liten. Hvis i så fall noen ville ønsket å ruinere seg for å få et barn, ville jeg sagt nei. Jeg er født med hodet, og kan bruke det.
Så jeg hadde ikke gjort det gratis nei.

Og etter å ha lest noen av argumentene så skjønner jeg at det kan gjøre det vondt verre at jeg faktisk kjenner personene og vil kanskje ha et forhold til barnet etterpå. Derfor priser jeg meg enn lykkelig at dette er rent hypotetisk, og vil egentlig ikke si så mye om hva jeg omsider hadde valgt om jeg hadde kommet i den situasjonen.

[Superior]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Ut over det ville jeg faktisk heller foreslå adopsjon framfor å bruke surrogatmor. .

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Faktisk ville jeg ikke drømt om å forvente at de skulle gjøre det gratis.

Samme tenker jeg..

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Den tankegangen skjønner jeg ikke helt: at det skal være utenkelig å ta seg betalt for en slik enorm jobb hvis man gjør den for noen man kjenner?

Jeg er helt enig med deg altså. Jeg ville aldri forventet at noen (min søster) gjorde noe sånt gratis for meg, men jeg ville altså ikke selv ha tatt betalt fra noen som veldig nære, feks min søster. Spesielt hvis jeg visste at vedkommende hadde dårlig råd hadde det vært uaktuelt! På en måte hadde det vært penger jeg ikke trengte selv. Hadde jeg først skulle gjøre noen en slik fantastisk tjeneste hadde eventuelt økonomisk tap vært helt underordnet.

Det høres sikkert rart ut, men det er følelser det er snakk om her og følelser er ofte rare. Og jeg snakker her kun om MEG altså. Jeg hadde altså ikke forventet samme tankegang fra andre.

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Ikke planer.

For det første ville jeg ikke klart å bære frem et barn uten å føle av det var mitt barn, så jeg ville ikke klart å gi det fra meg etter fødselen.

For det andre ville det at jeg anså barnet som mitt, garantert føre til problemer i forhold til mitt syn på oppdragelsen og omsorgen barnet skulle få; jeg ville helt sikkert ikke klare å la være å blande meg bort i hvilken oppvekst "mitt" barn ble gitt. (Å være surrogatmor for ukjente ville selvsagt løse akkurat det problemet, men det ser jeg i alle fall ikke noen grunn til å være.)

For det tredje synes jeg rett og slett ikke at det å få (biologisk) egne barn er viktig nok til at jeg synes det er nødvendig å gjøre et slikt offer for noen. Jeg synes selv at adopsjon er et fullgodt alternativ til å føde barn, og derfor ville jeg ikke ha videre forståelse for at noen ønsket at jeg skulle bære frem et barn for dem.

Aldri, og Teofelia forklarer greit hvorfor.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Superior, her.

Niks. Hvis man da skulle komme til det punktet at kun et "ekte" genetisk barn vil være godt nok, framfor adopsjon så ville jeg krevd betalt for det. Hva er godt betalt? Jeg vet ikke.. Å adoptere kan koste borti mot 100 tusen i norge. Uvesentlig hva de betaler i USA siden jeg ikke bor der.
Dessuten kan man ikke bruke penger man ikke har, dermed anser jeg faren for å ruinere noen for heller liten. Hvis i så fall noen ville ønsket å ruinere seg for å få et barn, ville jeg sagt nei. Jeg er født med hodet, og kan bruke det.
Så jeg hadde ikke gjort det gratis nei.

Og etter å ha lest noen av argumentene så skjønner jeg at det kan gjøre det vondt verre at jeg faktisk kjenner personene og vil kanskje ha et forhold til barnet etterpå. Derfor priser jeg meg enn lykkelig at dette er rent hypotetisk, og vil egentlig ikke si så mye om hva jeg omsider hadde valgt om jeg hadde kommet i den situasjonen.

Selvsagt er det ikke uvesentlig hva de betaler i USA, da de aller fleste norske som benytter seg av denne prosessen gjør det nettopp i USA. Her til lands er det ikke lov med tanke på ivf og transfer og i USA kan man få en PBO slik at barnet er sitt på papiret allerede før fødsel. Ergo er det å trekke inn USA en helt logisk konklusjon når man snakker om å gjennomføre et surrogatopplegg med en GS her til lands.

[Miss Norway]

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Og det er nettopp de med samme tankegang som deg som egner seg. Alle andre er man overstadig lykkelige for at holder seg unna, med alle de problemer de kunne ført med seg. Som man jo ser innimellom, men heldigvis ikke så ofte.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Det høres sikkert rart ut, men det er følelser det er snakk om her og følelser er ofte rare. Og jeg snakker her kun om MEG altså. Jeg hadde altså ikke forventet samme tankegang fra andre.

Tankegangen har jeg overhodet ikke problemer med å forstå. Jeg reagerte på at det virket som om du (og Sitron) mente at det burde være utenkelig for hvem som helst å ta seg betalt av venner og slektninger for en slik tjeneste.

At man kan synes det er utenkelig å ta seg betalt selv er jo ikke i det hele tatt det samme, og altså slett ikke vanskelig å skjønne.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Tankegangen har jeg overhodet ikke problemer med å forstå. Jeg reagerte på at det virket som om du (og Sitron) mente at det burde være utenkelig for hvem som helst å ta seg betalt av venner og slektninger for en slik tjeneste.

At man kan synes det er utenkelig å ta seg betalt selv er jo ikke i det hele tatt det samme, og altså slett ikke vanskelig å skjønne.

Det er ikke utenkelig å ta seg betalt, men jeg finner det temmelig merkelig at man ønsker seg "godt" med penger for jobben.

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Jeg er ikke like skråsikker som deg, men tenker det samme, ja. Dessuten ville jeg jo hele veien vært fullstendig klar over hva jeg holdt på med - ser ikke for meg at jeg plutselig ble overrasket over at barnet ikke var mitt...dette fordi jeg aldri i verden ville ha gått inn i noe slikt uten å tenke tusen ganger gjennom det. Om det kunne være til hjelp og lykke for noen nær meg så ville det verdt verdt det, tror jeg.
Tenker motsatt av flere her inne og tror aldri jeg ville gjort det for noen jeg ikke kjente.

Men alt dette er lett å si, da. Jeg er for gammel og aldri om jeg hadde blitt spurt heller, tror jeg

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Mammatuss, her.

Men alt dette er lett å si, da. Jeg er for gammel og aldri om jeg hadde blitt spurt heller, tror jeg

For gammel til å være GS er du nok ikke.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

For gammel til å være GS er du nok ikke.

Nei, muligens ikke medisinsk sett. Men i mitt hode - ja.

[TGM]

Jeg tror nok jeg kunne vært surrogatmor ja, men under forutsetning at det ikke var mitt egg.
Kunne nok vært eggdonor også, men jeg kunne nok ikke vært rugekasse for mitt eget egg om det i det hele tatt gir mening.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Jepp.