Spinoff: Behovet for noe åndelig

[Acsa]

Dette er en spinoff trigget av Skolegudstjenestetråden, men temaet har jeg grublet over lenge. Så HI blir litt Acsasentrert, beklager.

Som kjent for en del, så befinner Ulvefar og jeg oss i hippieland dette året. Det innebærer at i motsetning til i en del andre regioner i USA så er det ingen som spør oss hvilken kirke vi går i. Men jeg hadde ikke vært i homeschoolingmiljøet mange ukene før noen ba meg med på en seremoniell spirituell kvinnesirkel. Da hadde jeg allerede vært hos magedanslæreren min på spirituell lysestøping av kortreiste bivokslys med positive erklæringer om eget liv, andres liv og jordas framtid. (Stikkord: The Secret)

For her i hippieland ligger det en slør av generisk moderne åndelighet over alle. I kvinnesirkelen min (ja, jeg går på den. Hver tirsdag kveld.) er det to halvveis frafalne katolikker, en protestant, en generisk kristen som ikke liker kirka, ei med shamantro og ei agnostiker. Men vi er alle "welcome to sacred space", vi viftes med brennende søtgras og chanter sanger om mor jord og holder hverandre i hendene og påkaller himmelretningene. Og det er ingenting som blir sagt som er provoserende eller feil for noen - ikke engang for en beinhard ateist fra Norge - og det synes jeg er virkelig fascinerende.

Hvis vi ser bort fra et kvarters åsatru i elleveårsalderen har jeg vært ateist helt siden jeg kom hjem fra barnehagen og fortalte om en mann som kunne gå på vannet, som jeg mente het Chaplin. Et opphold på en dypt religiøs pikeskole i Zimbabwe drev meg inn i Hedningesamfunnet da jeg kom hjem til Norge, sånn av den typen uspiselig femtenåring som med glede bærer jakkemerket "Jesu lever i fløtesaus". Jeg har aldri følt et behov for å tro på noe, søke trøst i tanken på at noen over meg styrer eller avgjør ting. Fellesskapsfølelsen som jeg ser kan finnes i en menighet har jeg funnet i politikken. Når jeg helt frivillig oppsøker en seremoniell kvinnesirkel er det fordi det egentlig er en form for gruppeterapi, en lomme med egentid, et kvinnefellesskap og en motvekt til ekstremt shallow amerikansk smalltalk. (Jeg kan fortelle mer om sirkelen dersom det er ønske om det, altså, jeg bare ser at dette blir langt).

Åpen, søkende og udogmatisk har aldri vært mine kjennetegn. Jeg har dette året oppsøkt en del arenaer, fora og situasjoner (shamanismeworkshop og sånt) for å utfordre litt denne siden av meg, men jeg skjønner fortsatt ikke et skvatt av religion.

De av dere som har hatt en religiøs oppvekst, men forlatt dette, er det noe dere savner? Andre ateister, hva tenker dere om dette? Hva betyr åndelighet, spiritualitet, for dere som har en religiøs tro?

[Strå]

Jeg vet ikke helt om jeg har rett til å svare på dette, ikke er jeg oppdratt religiøst og ikke er jeg fra et ateistisk hjem. Begge foreldre i statskirken, ingen av dem hadde noe særlig til gudstro. I noen år av tenårende hadde jeg nok et behov for noe åndelig og leste om mange ulike trossamfunn og religioner. En tid var jeg nær ved å bli buddistisk og en annen tid nær ved å bli kapret av Forende Familie eller noe sånt.

Nå i voksen alder er jeg erklært ateist. Problemet mitt er at jeg stadig søker etter noe åndelig, eller jeg gjør egentlig ikke det, men duverden hvor fort jeg blir høytidsstemt når jeg er i nærheten av noen som helst form for religiøs sermoni, inklusive begravelser!

Så konkusjonen er vel at jeg på sett og vis savner noe, men ikke så mye at jeg har tenkt å tro på en skapende gud e.l. Jeg tror (haha) at det å gjøre noe i fellesskap med andre rett og slett virker sterkt på meg. Samme høytidsfølelsen får jeg nå i adventa (jadda) når vi har våre tyve sider høytlesning fra Hogfather hver kveld.

[Bokormen]

Jeg vet ikke om det stemmer, men i omgangskretsen min er det gjerne de som styres av følelser som har flagret mest innom ulike typer åndelig føde. Ikke nødvendigvis religion - men for eksempel å gå fullt og fast opp i The Secret (som jeg plukket fra hverandre til vedkommendes store ergrelse ), reise rundt på ulike alternative seminarer, bruke masse tid og penger på timer med selverklærte eksperter.

En liten digresjon.. datteren av en av disse damene var med oss på tur, og følte seg ikke helt i form. "Å nei, mamma sier at hvis jeg blir syk så har jeg tenkt for mange stygge tanker!" sa vesla. Det ligger på det nivået der. Samme dame skulle bevise meg om at dersom vi visualiserte en ledig parkeringsplass i sentrum midt i rushtiden så ville den dukke opp. Vi kjørte rundt og rundt i en halvtime.

[turi]

Jeg føler meg ikke åndelig, og jeg er ikke helt sikker på hva du, eller jeg for den sags skyld, legger i ordet åndelig.

Men, jeg kan jo si litt om hva jeg tror på/er sikker på.

Jeg er sikker på at det finnes "spøkelser", ånder fra døde som vi kan kommunisere med. Jeg er sikker på at det finnes hjelpere, både kjente og ukjente, som passer på oss og som kan hjelpe oss til å finne den informasjonen vi trenger, når vi trenger den.

Jeg er sikker på at det finnes ekte healere, synske, medier (er det flertall av medium?!?).

Og jeg er også sikker på at det finnes uekte i samme kategori som ovenfor! :jepp:

Men, er det dette du tenker med åndelighet?

Jeg har også i perioder vært med i sirkel for videreutvikling av sanser og mulige evner, og syns at det er veldig morsomt. Har vært på forskjellige kurser, og går på foredrag.

Men jeg tenker også at dette er min interesse, og ser og har ikke noe problem med at andre syns at dette er fjas og tull.

Glemte å skrive noe om det, men jeg har vokst opp med ganske vanlige foreldre, en far som fortsatt ikke er en "beliver" og en mor som er der ca 50%.

Jeg har alltid trodd på healing og synskhet, men ånder ble jeg klar over fordi jeg måtte, det var ikke noe valgmuligheter liksom.

[Divine]

Det virker kanskje som et dumt spørsmål, men trenger man å være så veldig åndelig selv om man tror på en gud? Selv tror jeg på Gud, men jeg kaller meg ikke kristen, da jeg ikke tror på bønn eller frelse eller andre elementer som er viktige i den kristne tro. Men jeg tror altså på en skaper. Jeg trenger ikke noe å tro på. Overhodet ikke. Men jeg tror nå engang likevel. Er jeg nødvendigvis åndelig av den grunn?

[nokon]

Eg har vokse opp i eit veldig konservativt kristent miljø og tatt avstand frå dette, men eg kjenner framleis på ei sterk interesse for ulike religionar.

Det hender eg saknar ei kjensle av at det er ei meining med alt som skjer. Då eg var yngre, kunne eg be over vanskelege val og få ei kjensle av ro for at eg hadde vald riktig. Eg trudde at det var ein grunn til at eg møtte mennesker og eg trudde eg hadde ei rolle i ein større samanheng. Det var godt. Eg saknar også fellesskapet, kanskje særleg det å vere i eit lokale med mange mennesker og synge saman med dei. Det gav meg ei oppleving av å høyre til, samtidig som sangen og musikken gav meg ei åndeleg oppleving som sådan.

Det eg ikkje saknar er den fordømmande haldninga, tanken om at dei som ikkje er som oss er mot oss og tanken om at ein må leve slik og sånn for å vere eit godt menneske. Det gav meg mange vonde tankar. Eg gjekk rundt og kjende meg som eit dårleg menneske fordi eg hadde tankar og kjensler som var naturlege. Eg var ein "tvilar" og det var med på å bryte ned sjølvtilliten til 16-åringen i meg. Eg tenkte stadig på kva som var gale med meg, som ikkje klarte å tru på same måte som dei andre. Og det var ikkje godt i lengda.

Eg har vel meir eller mindre gradvis tatt avstand frå dette miljøet og kjenner at eg har det betre med meg sjølv, når eg slepp å stadig konfronterast med at eg er eit syndig menneske. Samtidig har eg ei ganske sterk interesse for religion som fenomen og eg er veldig interessert i kva folk kan tru på. Og eg har ei form for åndeleg lengsle i meg framleis, men eg knytter ho ikkje opp mot ein konkret religion. Og eg saknar ofte fellesskapskjensla eg fekk i det miljøet.

[Inagh]

Jeg kjenner jeg er litt der bai er, selv om jeg ikke er vokst opp i et konservativt kristent miljø - snarere i et kristent hjem hvor det ble lagt stor vekt på å tenke selv, stille kritiske spørsmål og inkludere ethvert menneske, uansett hudfarge, livssyn og livsvalg når det kommer til partner. Jeg fikk tidlig lære at selv de mennesker som gjør de vondeste ting, har sider ved seg som er verdt å være glad i. Jeg opplevde aldri at mor slo hånden av et menneske som trengte det, selv når alle andre snudde ryggen til.

Jeg regnet meg som kristen til jeg var i midten av 20-årene et sted. Jeg jobbet innen kristne miljøer, jeg vanket i ulike menigheter. Jeg fikk mange veldig gode venner, og jeg har fremdeles stor respekt for hva de tror på, står for og ikke minst for kraften i bønn - jeg vet de ber for meg, jeg vet de ber for Lillemann, og jeg setter stor pris på det, selv om jeg ikke lenger deler deres tro. Derfor klarte jeg også bare å smile da en kamerat av meg, i dypt alvor, sa: "We'll get you back in the flock one day, darling."

Det er mange grunner til at jeg mistet troen min - det skjedde ikke over natta, snarere en gradvis prosess, mye bygget på at i og med at jeg jobbet innen kristne organisasjoner, også møtte mye av medaljens bakside - med baksnakking, løgn, bedrag, svik av mennesker som man burde forvente mer av, slik de utad frontet den kristne tro og nestekjærlighet.

Jeg savner samholdet - som bai nevner, savner jeg det å være en del av et fellesskap, sangen - stemningen. Jeg savner tryggheten, vissheten om at det er en som er glad i meg, uansett, en som passer på meg og fører meg fram i livet gjennom de valg jeg tar. Jeg savner å be, og oppleve at mine bønner blir hørt - jeg savner gleden ved det å tro. Jeg savner vissheten om at de mennesker jeg er, og har vært, glad i, vil jeg møte igjen etter døden.

Men jeg savner det altså ikke nok til at jeg klarer skru på gudstroen min igjen, dessverre.

[Divine]

Jeg er litt omvendt (omvendt?! ha ha ha ha .... ), for jeg var mye i Betel da jeg var barn pluss at jeg sang i tensing og var med i en del kristelige organisasjoner tidlig i tenårene. Jeg likte søndagsskolen, men så snart det ble bønn, vitnesbyrd, lovsang, osv., så ble jeg forferdelig ille til mote. Og det allerede som barn. Det passet meg ikke, og jeg begynte etterhvert å gå ut når det ble for ubehagelig. Jeg husker jeg faktisk fikk ros en gang for å ha vært den eneste på tensingen som IKKE gikk til nattverd. Da var jeg tretten år, og ikke akkurat kjent for å tenke sjæl, så jeg må virkelig ha hatt stor motvilje for ikke å gjøre som de andre. Jeg tror ikke jeg hadde passet inn i noe religiøst fellesskap, da jeg ser på tro som noe privat (gå inn i ditt lønnkammer, osv.)

[Inagh]

Jeg var eneste ungen i bygda som ikke fikk gå på søndagsskole, da mor mente meget bestemt at gudstro er en privatsak, og ikke noe som skal dyttes ned over en unge, utover aftenbønnen ved sengekanten. Åh hvor misunnelig jeg var på venninnene mine som hadde bøker med gullstjerner i.

Moren min var nok veldig farget av sin bestemor igjen. Hun var dypt religiøs, men den eneste kvinnen på hjemstedet som ikke gikk på Betel da det kom en emmisær til øya. Damene på øya syntes dette var en vederstyggelighet - var hun da ikke kristen? Mor fortalte med stolthet om bestemoren som hadde lekset opp for kjerringene om at hennes tro var en ting mellom hun sjøl og Vår Herre og ikke mellom bygda og emmisæren.

[Divine]

Mormor og gammeltante Mary var litt rebeller i Betel, for de nektet nemlig å bruke hatt.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det var som om jeg ikke ville ha Gud i livet mitt, men at h*n var der likevel.

Det er der jeg har vært lenge. Men nå har jeg landet på at "ok, så får Gud bare være i livet mitt, da", og det føles ganske ok. Hadde det i morgen kommet bevis for at Gud ikke eksisterer, hadde jeg tenkt: Damn, jeg tok feil, men det hadde ikke ført til noen eksistensiell krise eller noe.

[Pappalille]

Jeg vet ikke helt hva jeg er, men jeg er ganske sikker på at det som skjer meg av gode ting skjer fordi jeg selv legger opp til at det skal være slik. Jeg har stor tro på mennesket og vår evne til å gjøre vår egen hverdag slik vi vil at den skal være, med de midlene og forutsetningene vi har til rådighet.

Jeg har dager og stunder da jeg ønsker meg en tro på at noe/noen vil ta hånd om meg og styre livet mitt om jeg skulle miste grepet, men jeg vil ikke kalle det et savn. Jeg har i altfor stor grad opplevd å lage min egen skjebne til å klare å legge det på noen andre enn min egen vilje til å lykkes.

[Hondacrv]

Det er spennende å lese det du skriver, Acsa. Og litt morsomt
Nå for tiden betyr åndelighet og spiritualitet lite. Man blir ikke så spirituell av å være leder i barnegospel Men i perioder har jeg elst mye sp. litteratur, særlig fsvensk, og jeg har grublet og latt meg fascinere av å leve nær Gud/Jesus.
Nå holder troen i meg, mer enn jeg holder i troen. Jeg gjør ingenting for å utvikle den, leser lite i Bibelen, men jeg TROR, fordi jeg alltid har trodd, og fordi det er en så integrert del av meg at jeg aldri kan slippe det.
Men spiritualitet og åndelighet er det lite av. Jeg regner med at det komme perioder igjen der det betyr mer.

[Kirsebær]

Jeg syns dette er et vanskelig tema. Ikke fordi jeg syns det er vanskelig å være åpen om tro og tvil og alle slike saker, men fordi jeg ikke er sikker selv på hva jeg tror eller ikke tror eller trenger av åndelighet.
Det skifter gjerne fra måned til måned.

[Sure Eplet]

Jeg er ikke åndelig anlagt, tror jeg og blir nesten litt misunnelig på de som er det. Det virker så fint å kunne være litt ... æh, ja, åndelig. Og å tro på noe større

[Acsa]

Etter at jeg hadde skrevet dette i går gikk jeg på sirkelen min, og der snakket et par stykker mye om "energy", noe jeg kanskje på norsk ville ha oversatt med "kreftene i universet". Den ene hadde et spesielt forhold til Jesus, og de var helt enige i at han for henne var et ansikt på denne kraften, mens den andre følte en ansiktsløs kraft. Og så hentet de fram tarotkortene. Fine hippieland, altså!

[Madicken]

Jeg er nok litt "åndelig" i den forstand at jeg er nysgjerrig og åpen for "alternativ tenkning", men jeg tror ikke det preger meg som hverdagsmenneske - de fleste vil nok karakterisere meg som nokså jordnær. Men religiøs, det vil jeg ikke si at jeg er, jeg ligger mer på nivået tøyser-med-tarot.

Jeg føler meg rett og slett mer fortrolig med tanken om at det finnes langt mer mellom himmel og jord enn vi kan forklare, for å bruke en floskel, enn at det ikke gjør det, uten at jeg helt kan forklare hvorfor jeg tenker sånn.

Det stemmer i hvert fall at "det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder".

[Pebbles]

Jeg har ikke noe forhold til ritualene du forteller om og det virker naturligvis latterlig når man hører om det på denne måten.

"The Secret" er tabloidversjonen av noe jeg kjenner med alt som er at stemmer. Det er lett å le av The Secret også, selvfølgelig. Prinsippene blir så enkle og naive og materialistiske og pussige. Bak ligger tanker og tro som man kan finne i uttrykk for menneskers tanker gjennom alle tider.

Den åndelige dimensjonen er helt essensielt i min tilværelse. Jeg er ikke oppdratt i et religiøst hjem - det har bare alltid vært en selvfølge for meg at vi er del av noe større enn det vi kan se og ta på. Det har aldri handlet om "trøst", noe som ser ut til å være trumfkortet for å ha et nedlatende syn på religiøse mennesker. Det virker bare uendelig mye mer absurd for meg at alt sammen har utviklet seg på et så imponerende vis helt randomly enn at det finnes en guddommelig kraft. At døden skulle være den endelige slutten er også langt mindre logisk for meg enn at det bare er overgangen til noe annet. Jeg tror vi lever mange liv - på samme måten som en tulipanløk får nye blomster hvert år. Mening, glede og utvikling er hovedfokuset i mitt livssyn.

For meg bare er den åndelige dimensjonen der. Og den er en viktig del av hele balansen min som menneske - det fysiske, det psykiske og det sjelelige.

Om jeg skal kalle meg noe, vil "holist" være en god betegnelse. Men det er et begrep mange ikke har et forhold til, så religiøs humansist fungerer også.

Jeg har aldri skjønt ateistenes slagord om at man tror på et liv før døden, ikke etter. Hvorfor skulle det være enten eller? Aldri er jeg mer tilstedeværende i eget liv her og nå enn i perioder hvor jeg gjør nok rom for den åndelige delen av tilværelsen.