En artikkel til ettertanke ...

[Maverick]

Han prøvde å drikke for å få venner.

[Nessie]

Det var jo tydeligvis ingen i det "offentlige" som hadde ansvar for han heller?

[carmenzita]

Trist og gripende historie.

[Teflona]

Leste artikkelen på lørdag, den var godt skrevet og gripende, særlig fordi han antakelig var psykisk utviklingshemmet og dermed falt utenfor det meste, både skole, jobb og sosiale relasjoner. Ellers er jeg enig med smilefjes i at det finnes mennesker som rett og slett dør ute noen rundt seg, fordi de av ulike årsaker (som man gjerne kan forstå) har oppført seg på en slik måte at ikke engang familien klarer mer. Dessverre.

[banana]

Det blir nettmøte med journalisten i dag kl. 14. Jeg synes mange av dere har hatt interessante innspill til (publiseringen av) denne artikkelen, innspill som kunne vært stilt i nettmøtet.

Selv dras jeg mellom leseopplevelsen, historien og varheten i artikkelen på den ene siden, og tanker rundt viktigheten/riktigheten av å publisere slikt på den andre siden.

[amylin]

Ja, jeg ser dilemmaet om å publisere noe sånt i forhold til hva avdøde ville ønsket, men samtidig ble jeg utrolig rørt, trist og tankefull av artikkelen, som jeg synes var godt skrevet. Det er absolutt en påminnelse om at det faktisk finnes så ensomme mennesker i verden.

[Salt]

Trist og tankevekkende artikkel. Jeg leste den i dag morges.

[sindrome]

Jeg leste artikkelen igår, etter at linken ble lagt ut her.

Det som jeg har tenkt mest på er det at søsteren avviste ham da han kom på døra, fordi hun ikke ville at barna skulle ha en onkel som de var redd.

Fordi jeg fikk ikke inntrykk av at han var spesielt voldelig eller skremmende ellers i artikkelen lurer jeg på hvorfor hun trodde barna ville vært redd ham.

Det at han da aldri kom tilbake synes jeg er ufattelig trist, avvist av sin egen søster. Tenker også på moren hans og hvordan hun hadde det ift. tanker om hvordan han ville få det når hun var borte. Sånn som jeg forsto det så bodde han sammen med henne fram til 1994 når hun døde og det var etter det at han ble helt alene.

Hvorfor tok hun ikke kontakt med kommunen for å sørge for at han kanskje hadde noe å gjøre eller noe å drive med? Disse spørsmålene var det som ble vekket hos meg.

[Señora]

Det var en gripende historie, men jeg tenker at det er direkte ufint å brette ut livet hans, og jeg ser at han nå har fått en gruppe på facebook, Til minne om.... Det gjør meg trist at folk plutselig skal bry seg nå, det blir helt feil i mitt hode.

Kanskje de kunnet skrevet historien mer anonymt om de vil nå frem med et budskap om å hjelpe ensomme mennesker? Kan man fokusere på de ensomme som lever nå?

[Pelen]

Opprinnelig lagt inn av sindrome, her.

Det som jeg har tenkt mest på er det at søsteren avviste ham da han kom på døra, fordi hun ikke ville at barna skulle ha en onkel som de var redd.

Fordi jeg fikk ikke inntrykk av at han var spesielt voldelig eller skremmende ellers i artikkelen lurer jeg på hvorfor hun trodde barna ville vært redd ham.

Det at han da aldri kom tilbake synes jeg er ufattelig trist, avvist av sin egen søster. Tenker også på moren hans og hvordan hun hadde det ift. tanker om hvordan han ville få det når hun var borte. Sånn som jeg forsto det så bodde han sammen med henne fram til 1994 når hun døde og det var etter det at han ble helt alene.

Hvorfor tok hun ikke kontakt med kommunen for å sørge for at han kanskje hadde noe å gjøre eller noe å drive med? Disse spørsmålene var det som ble vekket hos meg.

Akkurat det tenkte jeg på også. Og så tenkte jeg på at han prøvde å drikke for å få venner. Det var for sørgelig.

Jeg har for øvrig sendt en mail til journalisten.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Busy, her.

og jeg ser at han nå har fått en gruppe på facebook, Til minne om....

Gud, så lei jeg er av disse Facebook-gruppene for alt og alle. De gir åpenbart folk en falsk følelse av at de er edle og hjertevarme. :boikotter FB:

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Gud, så lei jeg er av disse Facebook-gruppene for alt og alle. De gir åpenbart folk en falsk følelse av at de er edle og hjertevarme. :boikotter FB:

Jepp, det er egentlig arvtakeren etter å videresende horrible kjedemail som man ikke engang gadd å sjekke sannhetsgehalten i, fordi man følte at man var et menneske som brydde seg. Disse menneskene som melder seg inn i denne gruppa burde heller smile til naboen sin litt oftere, svare når byoriginalen prøver å slå av en prat og bli litt mer av et medmenneske på ordentlig, ikke på liksom på nett.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jepp, det er egentlig arvtakeren etter å videresende horrible kjedemail som man ikke engang gadd å sjekke sannhetsgehalten i, fordi man følte at man var et menneske som brydde seg. Disse menneskene som melder seg inn i denne gruppa burde heller smile til naboen sin litt oftere, svare når byoriginalen prøver å slå av en prat og bli litt mer av et medmenneske på ordentlig, ikke på liksom på nett.

Det er jeg egentlig helt enig i. Men kanskje det at de melder seg inn i en sånn gruppe minner dem på nettopp dette? At det å minnes denne mannen er et symbol for nettopp det å bry seg om de ensomme rundt en som lever? (Jeg er svært selektiv på hvilke grupper jeg melder meg inn i på FB, så noe sånt ville jeg aldri ha meldt meg inn i)

[Pelen]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jepp, det er egentlig arvtakeren etter å videresende horrible kjedemail som man ikke engang gadd å sjekke sannhetsgehalten i, fordi man følte at man var et menneske som brydde seg. Disse menneskene som melder seg inn i denne gruppa burde heller smile til naboen sin litt oftere, svare når byoriginalen prøver å slå av en prat og bli litt mer av et medmenneske på ordentlig, ikke på liksom på nett.

Enig. Hvorfor har vi skandinaver blitt et folkeslag som ikke gjør slike ting? Jeg oppfatter at det er mye mer av det her i USA. Jeg syns det er så utrolig dumt at vi ikke kan slå av en prat med en ukjent person i Skandinavia. Går det å endre en slik kultur?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Det er jeg egentlig helt enig i. Men kanskje det at de melder seg inn i en sånn gruppe minner dem på nettopp dette? At det å minnes denne mannen er et symbol for nettopp det å bry seg om de ensomme rundt en som lever? (Jeg er svært selektiv på hvilke grupper jeg melder meg inn i på FB, så noe sånt ville jeg aldri ha meldt meg inn i)

Uten å ha noe som helst forbehold om det selvsagt, så tror jeg ikke det. Jeg tror de aller fleste føler at de har gjort noe når de videresender et kjedebrev med bønn om å sende en mail til en eller annen mailadresse man ikke har sjekket, eller når de har meldt seg inn i en slik gruppe. Jeg tror de tenker at det skal få andre til å ta ansvar.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Pelen, her.

Enig. Hvorfor har vi skandinaver blitt et folkeslag som ikke gjør slike ting? Jeg oppfatter at det er mye mer av det her i USA. Jeg syns det er så utrolig dumt at vi ikke kan slå av en prat med en ukjent person i Skandinavia. Går det å endre en slik kultur?

Jeg vet ikke. Jeg er alltid litt sur når jeg kommer hjem fra USA og blir dyttet vekk foran melkehylla i butikken i stedet for at vedkommende som skal frem sier "unnskyld?" slik at jeg kan flytte meg. Eller at man blir sett på som småsprø om man kommenterer at en fremmed dame har fin kjole, hårfarge eller et nydelig barn. I tillegg er det jo en mye større kultur for charity i USA, og å stille opp for naboen enn det det er her.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg vet ikke. Jeg er alltid litt sur når jeg kommer hjem fra USA og blir dyttet vekk foran melkehylla i butikken i stedet for at vedkommende som skal frem sier "unnskyld?" slik at jeg kan flytte meg. Eller at man blir sett på som småsprø om man kommenterer at en fremmed dame har fin kjole, hårfarge eller et nydelig barn. I tillegg er det jo en mye større kultur for charity i USA, og å stille opp for naboen enn det det er her.

Det er jo kulturelle forskjeller i Norge også, jeg merker i hvert fall stor forskjell da jeg flyttet fra Oslo nå og nordover. Folk kommenterer mer, de sier hei og smiler til bussjåføren som sier hei tilbake, når jeg går hjem med sønnen min etter barnehage er det flere ganger hvor folk har sagt hei og en hyggelig kommentar. Jeg er ikke vant til det og skvetter litt, men forskjell er det sannelig.

Jeg tror Oslo må være et av de stedene på jorda hvor man i størst grad er usynlig for andre mennesker. På godt og vondt, man får jo ikke kjeft om man sniker i kø i Oslo heller da, folk ser bare irriterte ut men sier aldri noen ting i motsetning til lenger nord.

[Tallulah]

Ja, jeg vet det er kulturelle forskjeller her også. Akkurat som det er innad i USA. Jeg er jo vant til sørstatene, der er jo folk ekstremt frittalende. Som å juble ut "Aaaww, they're having a baby! That's so cute!" en gang Glittermannen klappet meg på mangen på åpen gate. Jeg var ikke gravid.
Den gangen jeg faktisk var gravid syns jeg det var veldig rørende at enhver person jeg møtte i kassa, i banken, på trikken osv. gratulerte oss med graviditeten.