Filmomtale: The Fountain

[Benmurphy]

Darren Aronofsky, The Fountain

Det mest imponerende jeg har sett på kino på lenge.

Filmen har ikke tradisjonell narrativ struktur, og er således vesentlig mer krevende enn det meste som blir vist på på vanlig kino. Jeg tror det er hovedgrunnen til at den har fått ganske mye negativ omtale; den lar seg ikke enkelt redusere til en roman eller en novelle, og jeg syns kanskje den minner mer om lyrikk i oppbygningen. Og den fortjener mye bedre omtale enn den har fått.

Filmen omhandler livet, døden og kjærligheten, og det er, som i Arronofskys tidligere filmer, Pi og Requem for a Dream, ikke noe å utsette på ambisjonsnivået.

Hugh Jackman spiller de tre hovedrollene i filmen: en conquistador som leter etter Edens hage og Livets tre for dronning Isabel, en kreftforsker som forsøker å finne en kur for sin kjæres hjernesvulst, en reisende i en udefinert fremtid, som sammen med et magisk tre nærmer seg Mayaenes underverden, Xibalba, i stjernebildet Orion.

De tre historiene er vevd sammen på en imponerende måte, og visuelt er filmen en nytelse. Den ga meg en følelse av vertigo i flere sekvenser, både som følge av kameraføring og fordi Arronovsky napper grunnen narrativet hviler på vekk under tilskueren. Han bruker brede penselstrøk, og smører symbolikken så tykt på at den renner av lerretet.

Denne filmen kommer, i likhet med Kubricks 2001: A Space Oddysey og Lynchs Eraserhead fortsatt til å bli sett om 40 år. Mitt råd: Benytt sjansen mens den går på kino nå. Dette til tross for at Ole Disens teksting som vanlig er uakseptablet dårlig (hvis du behersker nok engelsk, prøv å unngå å lese den), og at risikoen for at publikum ikke oppfører seg pent absolutt er til stede.

Ben "hypnotized, mesmerized, flabbergasted" Murphy