Fattigdom i Norge

Kie - hvorfor måtte du betale for ventolin til et astmasykt barn? Jeg har aldri betalt fem øre for sånt?

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Kie - hvorfor måtte du betale for ventolin til et astmasykt barn? Jeg har aldri betalt fem øre for sånt?

Vi måtte betale for det til poden 1 gangen han gi på astmamedisiner.

[era]

Vi er pr deff fattige, jeg og gubben er født fattige , men ungene våre er det ikke -de har alt av matrielle goder de har alle mentale og fysiske goder i form av trening, sports utfoldelse og foreldre som følger dem opp faglig og emosjonelt etc. De har aldri opplevd rusa voksne eller å ikke ha råd til å være med. _ Jeg og gubben må låne penger til å redde tenna våre etter å ikke ha vært hos tannlegen siden nittitallet. Fattigdom er arvelig og sitter ofte andre steder en i lommeboka.

( VI er vel av de få priviligerte fattige som er født med egne resusjer og kan arbeide oss ut av fattigdommen, vi er vel så godt som der men det har og tar tid)

[kie]

Jeg tror det er forskjellige typer fattigdom. Selv har jeg aldri følt meg fattig, som nevnt. Jeg var bare en av de veldig priviligerte som manglet penger i en periode. Men jeg hadde familie, nettverk og fremtidsutsikter. For meg er det luksusvarianten av "fattigdom".

I jobben min har jeg derimot sett en del sosial nød og det arter seg ofte veldig annerledes. Om jeg hadde mistet fremtidshåp/fremtidsutsikter, nettverk og kanskje ikke hadde hatt så mange andre ressurser å dra veksel på i perioden med pengemangel, ville jeg muligens også ha følt meg fattig.

Men jeg tror man skal være veldig forsiktig med å anta for mye om rus, spillegalskap, dårlig økonomistyring osv. i møte med fattigdom. For her finner man store variasjoner og antakelsene rundt dette kan nok oppleves som utrolig krenkende og misforstått.

[Katta]

Det er veldig stor forskjell på å ha dårlig råd en (relativt lang) periode hvor man ser enden på det hele eller det er selvvalgt slik at man ofrer en bedre tilværelse for å få noe mer siden (typisk studenttilværelse eller overgang etter samlivsbrudd) og en tilværelse hvor man har veldig dårlig råd og det ikke er noen utsikter til bedring. Mange av oss har vel hatt såpass dårlig råd en periode at man har vært "fattig", men det er noe helt annet enn å måtte snu på krona og ikke se at det kommer til å bedre seg noen gang.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tror det er forskjellige typer fattigdom. Selv har jeg aldri følt meg fattig, som nevnt. Jeg var bare en av de veldig priviligerte som manglet penger i en periode. Men jeg hadde familie, nettverk og fremtidsutsikter. For meg er det luksusvarianten av "fattigdom".

Det er en viktig forskjell du viser her. For det første så greier ressurssterke å forvalte pengene bedre og få mer ut av dem. Dessuten så har ressurssterke oftere et bedre nettverk. Som f.eks en kusine av meg, hun er kunstner og har veldig dårlig råd. Men hun er mye mindre fattig enn mange andre som har samme inntekt, fordi hun får masse klær av andre slektninger til barna, og det er biler å låne, det er hytter i slekten man kan ha billig ferie i. Og sånn er det ikke for alle. Mange som er fattige har også et fattig nettverk som ikke har noe særlig ekstra å gi bort.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er veldig stor forskjell på å ha dårlig råd en (relativt lang) periode hvor man ser enden på det hele eller det er selvvalgt slik at man ofrer en bedre tilværelse for å få noe mer siden (typisk studenttilværelse eller overgang etter samlivsbrudd) og en tilværelse hvor man har veldig dårlig råd og det ikke er noen utsikter til bedring. Mange av oss har vel hatt såpass dårlig råd en periode at man har vært "fattig", men det er noe helt annet enn å måtte snu på krona og ikke se at det kommer til å bedre seg noen gang.

Jepp. Jeg kan på en måte forstå apatien som rammer da. Det er derfor jeg også kaller min erfaring for "luksusvarianten". Fremtidsutsiker har så uendelig mye å si.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

For det første så greier ressurssterke å forvalte pengene bedre og få mer ut av dem.

Eller lære seg det når det trengs.

Jeg var ikke så verst med penger før, altså. Jeg satset liksom bare på den samme plankekjøringa som mange andre. Det var da det var krise jeg innså at det kan være lurt med litt "spesialkompetanse" og at besteforeldres pengevett godt an børstes litt støv av i dag også.

Hva arv angår så prøver jeg å videreføre de tingene jeg har lært til ungene. Ungene skal spare. Minstemann ventet nylig 16 uker på bursdagsselskapet sitt fordi han ville ha en fancy lekelandgreie og måtte spare selv også (det var kjempefristende å bare betale, men jeg klarte å ikke gjøre det), jeg går julen i møte med egen julekonto, bilen har eget bilfond og nå er jeg over halvveis i sparingen til første trinn i dyr tannbehandling (rotfylling+krone). Da oppvaskmaskinen døde var det penger til å skaffe ny med en gang. (Eller... jeg kjøpte på finn.no selv om jeg hadde penger til splitter ny, siden bufferen er så viktig for meg å bevare mest mulig.)

Før ville jeg ha trodd jeg vasset i penger bare fordi totalsaldoen på kontoene er femsifret. Men nå ser jeg jo at det er så og så mye på buffer, så og så mye på "bilfond", så og så mye til "helse", "klær og utstyr", "bursdager" osv.

Men jeg ser jo at det ikke er like opplagt for alle. Da jeg f.eks. sa at vi ikke tok oss råd til annet enn hytteferie i sommeren som var var det noen som syntes det var rart, all den tid jeg nettopp hadde skrytt av å ha kommet i mål med 10 000,- i buffer.