Bedring av rettsikkerheten i barnevernet (Endelig!!)

[him]

Rettsikkerheten i barnevernet er for dårlig, det er en kjent sak for mange. Norge er jo blitt felt i en rekke saker over lang tid i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) og ett sitat (som jeg har hentet ut fra Aftenposten sin dekning) er:

Opprinnelig lagt inn av sitat

Noe som går igjen i dommene, er at samvær mellom foreldre og barn er for begrenset. Å møte barnet noen få ganger i året gjør det vanskelig for foreldre å få tilbakeført barnet fra fosterforeldrene senere.

Nå har barnevernsutvalget lagt frem sin rapport klokken 13.00 i dag. Håper virkelig at dette medfører endring! Det har nok skjedd feil i "alle retninger". For eksempel dette som Aftenposten har hatt serie på: At alvorlig syke (fysisk, psykisk, nevrodiversitet) blir tatt hånd av barnevernet som har gjort de verre (barnevernet er jo opprettet for å beskytte barn mot foreldrene, de har ikke all verdens kompetanse på eksempelvis personlighetsforstyrrelser)

[Milfrid]

Spennende! Og hjelp til alvorlig syke og psyke burde ikke ligge under barnevernet, med mindre det er noe seriøst galt med foreldrene. Det er riv ruskende galt å forvente at bv skal ha kompetanse der.

Håper det blir endringer som gjør at man kan sette mer ressurser inn i hjemmet, og bruke mindre på å ta barn ut av hjemmet. Det er noe som ikke rimer når man helt uten videre kan ta barn ut av hjem de har bodd i i åresvis, og så bruke «barnet har fått for stor tilknytning til fosterhjemmet» som argument for å ikke føre dem tilbake igjen. Det bør brukes utrolig mye mer penger på husmorvikarer, opplæring av foreldre mht foreldrekompetanse, avlastning og støttekontakter.

Samtidig er det ikke tvil om at det er hjem hvor barn ikke bør bo, og det er jo flere vanvittig triste saker hvor barnevernsbarn går til sak mot kommunen for manglede inngripen og ødelagt barndom (og voksenliv). Barn skal ikke bli boende sammen med foreldre for en hver pris.

Jeg synes barnevern er utrolig vanskelig, og all ære til de son orker å jobbe i det, i de rammene som finnes per i dag.

[frukt]

Det er lov å håpe, men jeg tror det vil ta laaang tid.

[Pappalille]

Nå stilles det jo langt strengere krav til kompetanse i bv fremover, samt tverrfaglig samarbeid. Jeg tror nok det vil hjelpe en god del. For øvrig dreier EMD-dommene seg mye om dokumentasjon og, og som en respons har det blitt andre krav til det og.

Hovedproblemet er mangel på ressurser; det skal dokumenteres, veiledes, undersøkes, behandles og vurderes. Hvem skal gjøre dette, og når?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Spennende! Og hjelp til alvorlig syke og psyke burde ikke ligge under barnevernet, med mindre det er noe seriøst galt med foreldrene. Det er riv ruskende galt å forvente at bv skal ha kompetanse der.

"Problemet" med både psyiske lidelser og nevrodiversitet er jo at de ligner på barnemishandling (<- altså det er flere og mer alvorlige problemer enn at de ligner på andre ting, men i denne konteksten). Grunnen til de ligner på barnemishandling er jo at hjernen fungerer en måte som gjør at symptomene blir like. (Det er som med andre fysiske ting: Du kan ikke gå uansett om det er benet som knekt, om du har slitt av korsbåndet, om muskelen er revnet, du har nerveskader eller indre blødninger. Så symptommessig er alt likt, men behandlingen bør jo variere)

Opprinnelig lagt inn av Milfrid

Samtidig er det ikke tvil om at det er hjem hvor barn ikke bør bo, og det er jo flere vanvittig triste saker hvor barnevernsbarn går til sak mot kommunen for manglede inngripen og ødelagt barndom (og voksenliv). Barn skal ikke bli boende sammen med foreldre for en hver pris.

Det er ingen tvil om at barnevernet har latt være å bryte inn. De som går til sak nå er jo voksne så det er vanskelig for meg å vite om dette var en generell trend (jeg tror det, fordi at da jeg vokste opp var det mye mer ... ehe .. som tilhørte "privatlivets fred", det var høyere terskel for å bryte inn på godt og vondt) eller om det fremdeles er slik.

Men en del av de tingene de foreslår vil bedre på begge deler. Feks det at barn får lov å uttale seg tidligere og får egen advokat (altså de blir ivaretatt som par i saken og ikke bare et "kjøttstykke som ulvene slåss om". OK, litt "grovt" bilde der, jeg ser den )

Opprinnelig lagt inn av frukt, her.

Det er lov å håpe, men jeg tror det vil ta laaang tid.

Ja, dette er jo foreløbig bare en forlag til tiltak, og for de som vant i EMD er det jo uansett for sent. Barna har jo bare en barndom, og for de som er voksne er toget gått. Dette er vel mer at det gir håp til fremtiden. Og kanskje mer forståelse for de som "står i det" akkurat nå.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Pappalille, her.

Nå stilles det jo langt strengere krav til kompetanse i bv fremover, samt tverrfaglig samarbeid. Jeg tror nok det vil hjelpe en god del. For øvrig dreier EMD-dommene seg mye om dokumentasjon og, og som en respons har det blitt andre krav til det og.

Hovedproblemet er mangel på ressurser; det skal dokumenteres, veiledes, undersøkes, behandles og vurderes. Hvem skal gjøre dette, og når?

(vi skrev samtidig, Pappalille) Ressursituasjonen er en sak for seg selv. Absolutt. Men at EMD-dommene bare dreier seg om dokumentasjoner er jeg ikke enig i. Manglende dokumentasjon gjør at man reellt sett ikke aner hva som er foregått.

Du har jo rett i dette med kompetanse, men det er virkelig et strukturelt problem at barnevernet ikke har samme krav til åpenthet som domstolene har. Jeg tenker at det å flytte et barn på ett år er like gjennomgripende som å fengsle noen i 5 år, og burde ha samme krav til åpenthet, saksgang, dokumentasjon etc (og hvis noen sier at det er for at barna skal skånes så må jeg bare si: De som sitter på tiltalebenken får faktisk vern i dag, så det er fullt overførbart)

[Pappalille]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

(vi skrev samtidig, Pappalille) Ressursituasjonen er en sak for seg selv. Absolutt. Men at EMD-dommene bare dreier seg om dokumentasjoner er jeg ikke enig i. Manglende dokumentasjon gjør at man reellt sett ikke aner hva som er foregått.

Du har jo rett i dette med kompetanse, men det er virkelig et strukturelt problem at barnevernet ikke har samme krav til åpenthet som domstolene har. Jeg tenker at det å flytte et barn på ett år er like gjennomgripende som å fengsle noen i 5 år, og burde ha samme krav til åpenthet, saksgang, dokumentasjon etc (og hvis noen sier at det er for at barna skal skånes så må jeg bare si: De som sitter på tiltalebenken får faktisk vern i dag, så det er fullt overførbart)

Jeg skrev da heller ikke "bare".

[Serafin]

Som jeg bruker å si, er at barnevernet er noe vi MÅ ha. For det ER barn som ikke bør bo hjemme. Men BV må få tid, mulighet og ressurser til å hjelpe disse barna.
Og jeg skjønner også at tegn på autisme, ADHD osv kan misforståes som mishandling og omsorgssvikt, MEN når de diagnosene er på plass, og man har undersøkt en gang, så bør det holde.
Jeg er PRO barnevern så det holder, jeg snuser jo på å ta master i barnevern, med tid og stunder. Men jeg er grunnleggende skeptisk til at nå føler jeg at veldig mye avhenger av hvem som sender bekymringsmelding, hvem som mottar den, og kulturen på barnevernskontoret.

For 10 år siden hadde jeg full tillit til barnevernet og andre etater. Nå? Not so much. Men vår egen erfaring med barnevernet er god, men vi har jo opplevd at de blir brukt som "ris bak speilet".
Og at når skoler melder, da må det tas alvorlig.

Og jeg er bekymret over hvor mye ressurser som blir brukt til å undersøke svada-meldinger fra diverse andre etater, som lever i den villfarelsen at barnevernet har en tryllestav, som kan fjerne alle diagnoser, koble på BUP og hab-tjenesten magisk, at de har en pengesekk som aldri går tom og at de er all-vitende, og at de kan si hokus-pokus, så fikser de alle problemer.

Og ikke minst må det gjøre noe med holdningen til folk. For nå er det en "Ingen røyk uten ild" tankegang, både blant privatpersoner, men enda verre, fagpersoner. "Barnevernet er inne, så her MÅ det være noe galt". Og nope, noen ganger er barnevernet inne fordi det koster mindre ressurser enn å motta den mer fantastiske bekymringsmeldingen etter den andre.

Jeg skulle ønske at å sende bekymringsmeldinger for offentlige ansatte hadde litt mer konsekvenser. Med skjønn, selvsagt. Er du uheldig og sender en melding der du bommer, så er det helt greit. Men er det et mønster at f.eks en skole gang på gang sender meldinger på flere barn, som ikke har rot i virkeligheten, så bør det jo skje NOE? Det er jo misbruk av offentlighetens midler, når BV må undersøke fordi f.eks skolen sier at Trine sier at pappa slår. Også kommer det frem etter 6 mnd at Trine sa aldri det "men vi følte vi måtte smøre litt på for at dere skulle høre etter". Noe som resulterte i 3 barn som ble tatt ut av familien i 3 mnd, og foreldrene på glattcelle. Og et barnevern som enda 5 år etterpå jobber med å reparere sårene i den familien.
Og det er ressurser de helt sikkert hadde trengt å bruke på andre steder!

Så det er bra det blir noen forandringer. Og jeg håper at forandringene blir sånn at de barna som trenger hjelp, får hjelp. For det trengs. Men de må få bruke ressursene sine der. Ikke på alt mulig annet tull.

[Milfrid]

At barn får rett til advokat er en fin ting. Jeg kjenner en som måtte vente til han ble 15 for å bli hørt. Da flyttet han ut av hjemmet, fikk advokat og gikk til sak mot bv for å få flytte fra hjemmet. Det endte opp med at kommunes advokat ba gutten om unnskylding for at han ikke hadde blitt hørt tidligere. Han hadde sagt det samme gang på gang på gang, men ble ikke trodd av verken bv eller sakkyndig. Kommunens advokat innledet saken med at dette var en ødelagt gutt som måtte beskyttes mot seg selv og alle andre - det var jo den beskjeden hun hadde fått av bv. Men sa saken skulle oppsummeres trakk de sin påstand og ga gutten fullt medhold og en unnskydning - han var overhode ikke den gutten hun hadde fått beskrevet.

Det bør være en reell rett til å bli hørt som barn, ikke en «barn skal høres, men i dette tilfellet vet de ikke sitt eget beste og bør ikke høres likevel»-rett.

[Chablis]

Jeg er litt delt på dette kjenner jeg, for barn hvor det er snakk om tilbakeføring en gang er det sikkert fint med mye samvær , for andre er mye samvær ikke bra. Dette med å styre foreldres rettigheter ved omsorgsovertakelse er jeg også skeptisk til, min erfaring er at de har mye rettigheter og at noen ganger er det ikke barnets beste det er snakk om men foreldrene.

Sånn ellers så gjør selvsagt bv feil de også, men vi har virkelig behov for de.

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Spennende! Og hjelp til alvorlig syke og psyke burde ikke ligge under barnevernet, med mindre det er noe seriøst galt med foreldrene. Det er riv ruskende galt å forvente at bv skal ha kompetanse der.

Håper det blir endringer som gjør at man kan sette mer ressurser inn i hjemmet, og bruke mindre på å ta barn ut av hjemmet. Det er noe som ikke rimer når man helt uten videre kan ta barn ut av hjem de har bodd i i åresvis, og så bruke «barnet har fått for stor tilknytning til fosterhjemmet» som argument for å ikke føre dem tilbake igjen. Det bør brukes utrolig mye mer penger på husmorvikarer, opplæring av foreldre mht foreldrekompetanse, avlastning og støttekontakter.

Samtidig er det ikke tvil om at det er hjem hvor barn ikke bør bo, og det er jo flere vanvittig triste saker hvor barnevernsbarn går til sak mot kommunen for manglede inngripen og ødelagt barndom (og voksenliv). Barn skal ikke bli boende sammen med foreldre for en hver pris.

Jeg synes barnevern er utrolig vanskelig, og all ære til de son orker å jobbe i det, i de rammene som finnes per i dag.

Samtidig tenker jeg det bør være noen retningslinjer for hvor mye hjelp man kan gi til foreldre og når nok er nok, i noen tilfeller prøves det alt for lenge og barna blir skadelidende.


Jeg er helt enig i det nederste, jeg er virkelig imponert over de som orker å jobbe i barnevernet nå til dags.

[kamp]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Rettsikkerheten i barnevernet er for dårlig, det er en kjent sak for mange. Norge er jo blitt felt i en rekke saker over lang tid i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) og ett sitat (som jeg har hentet ut fra Aftenposten sin dekning) er:


Nå har barnevernsutvalget lagt frem sin rapport klokken 13.00 i dag. Håper virkelig at dette medfører endring! Det har nok skjedd feil i "alle retninger". For eksempel dette som Aftenposten har hatt serie på: At alvorlig syke (fysisk, psykisk, nevrodiversitet) blir tatt hånd av barnevernet som har gjort de verre (barnevernet er jo opprettet for å beskytte barn mot foreldrene, de har ikke all verdens kompetanse på eksempelvis personlighetsforstyrrelser)

2 kommentarer, og jeg har mange venner og bekjente i barnevernet omsorg hvor BV har gjort veldig veldig rett, og innmari feil.

At foreldre får treffe barn med henhold til tilbakeføring er viktig fordi det er det nok i mange tilfeller altfor lite av! Og de drar for langt ut i tid.

Men hvem hører man på når foreldre vil ha ungen på samvær og ungen før hvert samvær omtrent går tilbake i utvikling, begynner å tisse på seg, utagere, slutter neste spise og sove, nekter gå fra fosterforeldre mm? Dette pågår gjerne 3-4 før samvær og varer 3-4 uker etter hvert besøk.. og ungen virkelig vil ikke!


Bv burde også få mer forståelse for adhd/autisme og hva foreldre faktisk står i med barn med disse diagnosene fordi der skorter det.


Selv er min erfaring med BV kun positiv (slik som deg serafin, de støttet og kjefta på de som mente foreldrene mine ikke var «flinke» nok når jeg var psykisk syk).

[safran]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Rettsikkerheten i barnevernet er for dårlig, det er en kjent sak for mange. Norge er jo blitt felt i en rekke saker over lang tid i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) og ett sitat (som jeg har hentet ut fra Aftenposten sin dekning) er:


Nå har barnevernsutvalget lagt frem sin rapport klokken 13.00 i dag. Håper virkelig at dette medfører endring! Det har nok skjedd feil i "alle retninger". For eksempel dette som Aftenposten har hatt serie på: At alvorlig syke (fysisk, psykisk, nevrodiversitet) blir tatt hånd av barnevernet som har gjort de verre (barnevernet er jo opprettet for å beskytte barn mot foreldrene, de har ikke all verdens kompetanse på eksempelvis personlighetsforstyrrelser)

Norge og Norden er ledende i verden når det kommer til barns rettigheter. Resten av verden er ikke i samme kategori, det er noe av kjernen i dommene fra EMD. Norge og norsk barnevernlov setter barnets beste høyest, EMD foreldrenes rett til familieliv (det biologiske prinsipp).

Og de siste årene har både barneverntjenestene og nemndene gitt mer samvær etter at dommene ble gjort kjent. Utvalget sier: "Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har dokumentert brudd på barn og foreldres rettigheter i spørsmål om gjenforening. Utvalget har i sine vurderinger lagt til grunn at det har skjedd store endringer på disse områdene de siste årene, blant annet ved at omfanget av samvær har økt, og det er en klar tendens til at gjenforeningsmålet opprettholdes i de fleste saker. Den nye barnevernsloven inneholder også flere endringer og presiseringer for å møte kritikken fra EMD. Tilstanden er derfor en annen i dag enn den var for ganske få år tilbake."

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Spennende! Og hjelp til alvorlig syke og psyke burde ikke ligge under barnevernet, med mindre det er noe seriøst galt med foreldrene. Det er riv ruskende galt å forvente at bv skal ha kompetanse der.

Når det gjelder kompetansen på psykisk sykdom i barneverntjenesten, så skal og må barnevernet samarbeide med de instansene som har denne kompetansen. Det vet jeg blir gjort, med vekslende hell. Altfor dårlig samarbeid mellom disse.

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Det er noe som ikke rimer når man helt uten videre kan ta barn ut av hjem de har bodd i i åresvis, og så bruke «barnet har fått for stor tilknytning til fosterhjemmet» som argument for å ikke føre dem tilbake igjen. Det bør brukes utrolig mye mer penger på husmorvikarer, opplæring av foreldre mht foreldrekompetanse, avlastning og støttekontakter.

Men kan man helt uten videre kan ta barn ut av hjem de har bodd i i åresvis?? Neppe. Når det er sagt er jeg helt for at husmorvikarer el.l burde vært gjeninnført. Det ville hjulpet på det praktiske en forelder skal utføre. Samtidig vil ikke det hjelpe hvis det skorter på foreldreevnen, og man ikke evner å ta til seg veiledning.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Du har jo rett i dette med kompetanse, men det er virkelig et strukturelt problem at barnevernet ikke har samme krav til åpenthet som domstolene har. Jeg tenker at det å flytte et barn på ett år er like gjennomgripende som å fengsle noen i 5 år, og burde ha samme krav til åpenthet, saksgang, dokumentasjon etc (og hvis noen sier at det er for at barna skal skånes så må jeg bare si: De som sitter på tiltalebenken får faktisk vern i dag, så det er fullt overførbart)

Hvordan tenker du at denne åpenheten skulle praktiseres?


Mange av de tiltakene som foreslås av utvalget blir allerede gjennomført av en rekke barneverntjenester. Problemet er at kommunene er organisert så ulikt, og har så ulik kompetanse. Og at de har for liten tid til å gjøre det. Jeg ser frem til hva dette kan føre til.

[Milfrid]

Satt det litt på spissen Safran. Jeg er jo klar over at det er en prosess før man tar barn ut fra hjemmet. Men har ikke fått forståelse for at argumentet om tilknytning til foreldre legges på vektskåla når man vurderer om det er noe man bør eller ikke bør gjøre. But then again, barn kan jo ha sterk tilknytning til ræv foreldre også, så jeg ser jo at det alene ikke kan brukes som argument for å la barn bli i hjemmet.

Jeg er veldig for at man skal ha et barnevern og ikke minst at barna skal settes før foreldrene. Det er ikke foreldrene jeg tenker på når jeg sier at man i større grad bør forsøke tiltak i hjemmet før man tar barna ut av hjemmet (og nei, jeg mener ikke at man kan sette tiltak inn i alle hjem). Men om problemet er en fattig aleneforelder som jobber ræva av seg for å få hverdagen til å gå opp og dermed svikter på andre områder fordi Livet og SlitenTM, så kan man like gjerne bruke pengene som et fosterhjem koster på tiltak som gjør at foreldre får hodet over vannet og klarer foreldrerollen. Det burde ikke være to ulike budsjett. Om problemet er psykisk sykdom og rus og foreldre som synes oppgaven er umulig å klare alene, så burde man kunne få tiltak som gjør at man klarer å stå i situasjonen (jeg har ekstremt liten tro på å stappe psykisk syke ungdom med rusproblemer inn på institusjon). Osv. Osv.

Foreldre som sliter med psykisk sykdom og rus selv bør få hjelp til å fikse dette. De bør selvfølgelig ikke ha omsorg for barn når de ikke klarer å ivareta seg selv heller. Men det bør legges opp et løp som ikke fører til at man etter to år sier «sorry, der var løpet kjørt du, barna dine er nå så knyttet til noen andre at de er tapt for deg», om foreldrene har klart å bli friske igjen.

Foreldre som mishandler barn psykisk, fysisk og eller seksuelt mister retten til å være foreldre i mitt hode. De kan få skjerpe seg og så helle ta kontakt når ungene er voksne og selv kan bestemme om de kan og ønsker å tilgi.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Satt det litt på spissen Safran. Jeg er jo klar over at det er en prosess før man tar barn ut fra hjemmet. Men har ikke fått forståelse for at argumentet om tilknytning til foreldre legges på vektskåla når man vurderer om det er noe man bør eller ikke bør gjøre. But then again, barn kan jo ha sterk tilknytning til ræv foreldre også, så jeg ser jo at det alene ikke kan brukes som argument for å la barn bli i hjemmet.

Jeg er veldig for at man skal ha et barnevern og ikke minst at barna skal settes før foreldrene. Det er ikke foreldrene jeg tenker på når jeg sier at man i større grad bør forsøke tiltak i hjemmet før man tar barna ut av hjemmet (og nei, jeg mener ikke at man kan sette tiltak inn i alle hjem). Men om problemet er en fattig aleneforelder som jobber ræva av seg for å få hverdagen til å gå opp og dermed svikter på andre områder fordi Livet og SlitenTM, så kan man like gjerne bruke pengene som et fosterhjem koster på tiltak som gjør at foreldre får hodet over vannet og klarer foreldrerollen. Det burde ikke være to ulike budsjett. Om problemet er psykisk sykdom og rus og foreldre som synes oppgaven er umulig å klare alene, så burde man kunne få tiltak som gjør at man klarer å stå i situasjonen (jeg har ekstremt liten tro på å stappe psykisk syke ungdom med rusproblemer inn på institusjon). Osv. Osv.

Foreldre som sliter med psykisk sykdom og rus selv bør få hjelp til å fikse dette. De bør selvfølgelig ikke ha omsorg for barn når de ikke klarer å ivareta seg selv heller. Men det bør legges opp et løp som ikke fører til at man etter to år sier «sorry, der var løpet kjørt du, barna dine er nå så knyttet til noen andre at de er tapt for deg», om foreldrene har klart å bli friske igjen.

Foreldre som mishandler barn psykisk, fysisk og eller seksuelt mister retten til å være foreldre i mitt hode. De kan få skjerpe seg og så helle ta kontakt når ungene er voksne og selv kan bestemme om de kan og ønsker å tilgi.

Litt uheldig å sette ting på spissen i en slik diskusjon hvis man prøver å bli tatt seriøst, menne

Når du sier at man i større grad bør forsøke tiltak i hjemmet før man tar barna ut av hjemmet - da lurer jeg på hvor lenge og hvor mye og hva man skal prøve? For meg bekjent blir det ikke lagt opp til at barna skal flytte før det er absolutt strengt nødvendig og alt er prøvd. Jeg syns ofte man venter altfor lenge, helt til barnet er så skadet at det er irreversibelt.

"Men det bør legges opp et løp som ikke fører til at man etter to år sier «sorry, der var løpet kjørt du, barna dine er nå så knyttet til noen andre at de er tapt for deg», om foreldrene har klart å bli friske igjen."
Selvsagt. Og det ligger allerede i lovverket.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Chablis, her.

Jeg er litt delt på dette kjenner jeg, for barn hvor det er snakk om tilbakeføring en gang er det sikkert fint med mye samvær , for andre er mye samvær ikke bra. Dette med å styre foreldres rettigheter ved omsorgsovertakelse er jeg også skeptisk til, min erfaring er at de har mye rettigheter og at noen ganger er det ikke barnets beste det er snakk om men foreldrene.

Sånn ellers så gjør selvsagt bv feil de også, men vi har virkelig behov for de.

Hvorfor er det ikke bra med samvær for barn som skal vokse opp i fosterhjem?

[Pelle]

Noen ganger er ikke samvær nødvendigvis bra fordi foreldre ruser seg og dukker ikke opp til samvær, for å nevne et eksempel. Så må msn dra hjem igjen, med atter et skuffet barn.

[Milfrid]

Kan være enig i at det er litt uheldig ja.

Og jeg er enig i at av og til griper bv inn for sent. Og av og til alt for tidlig. Det er vel en naturlig konsekvens av at det ikke alltid er sånn at man kan sette to streker under svaret. Dessverre.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Noen ganger er ikke samvær nødvendigvis bra fordi foreldre ruser seg og dukker ikke opp til samvær, for å nevne et eksempel. Så må msn dra hjem igjen, med atter et skuffet barn.

Det er jeg også helt enig i. Og jeg vil understreke at jeg mener at det absolutt alltid skal være barna som settes først, ikke. Foreldres behov. Mitt perspektiv her er ungenes, ikke foreldrene, når jeg snakker om tilbakeføring og samvær.

Pørni har jo en episode med en veldig god illustrasjon på det med foreldre og rus og skuffelse og ting barn bør skjermes for.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Noen ganger er ikke samvær nødvendigvis bra fordi foreldre ruser seg og dukker ikke opp til samvær, for å nevne et eksempel. Så må msn dra hjem igjen, med atter et skuffet barn.

Det er klart, men det er faktisk noe veldig annet enn at noen barn ikke bør ha samvær med foreldre på generelt grunnlag. Det er ikke akkurat som om rus er den eneste grunnen til at barn blir varig plassert, og hvorfor skal ikke disse barna få kjenne foreldrene sine? Dessuten er det heller ikke slik at barna som opplever det du skriver ikke ville blitt skuffet om de ble nektet kontakt, de ville vært skuffet uansett, det er noe man ikke slipper unna når man har foreldre som ikke fungerer.