Greit om partner jobber redusert?

[løve70]

Litt inspirert av diverse diskusjoner i anledning kvinnedagen, lurer jeg på om du hadde synes det var greit dersom partneren din ønsket å jobbe rdusert. Eventuelt hadde du forventet at parteren din skulle 'forsørget' deg dersom du hadde jobbet redusert?

I hvilke tilfeller ville det vært greit? I hvilke tilfelle ville du ikke synes det var greit?

Jeg tenker da selvsagt på tilfeller der det går utover fellesøkonomien.

[Katta]

Vi er en familie og har gjensidig forsørgerplikt, felles økonomi og felles hus og barn. Noe sånt hadde vært et felles prosjekt, og det hadde vært en selvfølge at det fortsatt var alle penger inn i fellespotten fra begge to uten at man tenkte mer over det.

Tanken å jobbe redusert for å sitte på cafe er veldig fjern for oss da, det har vært studier det har vært snakk om. Jeg har nå innmeldt mulig inntektsreduksjon til min mann for å ta noe mer utdanning. Vi er sammen om sånt.

Studier, sykdom og felles forståelse av at vi trengte noe mer tid for å følge opp barn hadde vært gode årsaker her i gården.

[rine]

Jeg har jobbet redusert i nesten to år, ikke helt frivillig riktignok, men samtidig passet det veldig bra (små barn) og ble altså delvis forsørget av mannen. Pr. i dag er det vel ingen grunn til at han skal redusere stillingen sin, men dersom han f.eks. skulle få lyst til å studere og dermed gå ned litt i stilling, ville jeg tenkt at det var OK. Vi har bevisst valgt å verken bo, bile eller barne oss i hjel, og dermed har vi mulighet for at en av oss kan jobbe litt redusert i perioder om vi ønsker det.

[nokon]

Vi har nokså nyleg hatt ein periode kor han har jobba 80% for å få frigjort tid til å vere "aleinepappa" medan eg har hatt eit langvarig sjukehusopphold. Det koster jo litt, økonomisk, men i denne situasjonen har det vore riktig. Eg kan sjå føre meg fleire situasjonar kor det kan vere aktuelt at ein av oss (uavhengig av kjønn) prioriterer andre ting høgare enn jobb. Men det må vere eit felles prosjekt kor vi er einige om å dra lasset saman.

[Blåbær]

Nå er det jeg som jobber redusert ett år (kanskje ett til) her, men vi har en avtale på at jeg skal trå til ekstra dersom han vil jobbe redusert/bytte beite/starte for seg selv. Han har en jobb som det er vanskelig å jobbe redusert i, så bytte beite/starte for seg selv er mer aktuelt.

[shute]

Vi måtte vært enige om det, uansett hvem av oss som skulle jobbet redusert. Og vi har felles økonomi, så gjensidig forsørgelse ville det uansett vært.

I praksis hadde det ikke vært aktuelt at hun jobbet redusert, siden hun tjener betydelig mer enn meg og jeg har for dårlig helse til å jobbe nevneverdig mer enn jeg gjør. Vi har drøftet at jeg kanskje skulle gå ned i åtti prosent, siden jeg fungerer bedre da, og hun er positiv til det om jeg skulle ønske det på sikt.

[Daisy]

Ja det kunne han gjerne gjort. I dag jobber jeg redusert. Jeg starter kvart i ni og har ungene alene om morgenen. Han flekser ved å jobbe 06-14. På denne måten kan han hente ungene tidlig og lage middag. Det går fordi han er en morgenfugl. Jeg er ikke. Vi ønsker lange ettermiddager med greit med tid.

Vi kunne ha byttet roller, under andre omstendigheter.
Altså, han kunne gjort det for familiens skyld, for studier, for å bygge på huset. Ikke for å få mer tid til hobby. Ikke i denne fasen.

[Matilda]

Ja, det må han veldig gjerne gjøre. Da vi fikk førstemann snakka vi om at vi begge to skulle redusere stilling en periode. Nå har mannen en sånn jobb der han er aleine om å få gjort arbeidsoppgave x, y og z og stadig pålegges mer, og dette har han allerede for lite tid til å få unna i 100 % stilling, så han hadde bare endt med å jobbe like mye for mindre lønn. Det er jeg i grunnen litt sur for. Jeg, derimot, jobber redusert. (Enda jeg er feminist, ja!) Grunnen er at vi har hatt noen svært tøffe år både med tanke på min helse, småbarnstid generelt og sjukdom og lite søvn spesielt, og jeg klarer ikke et komprimert arbeidsår med 3 timer søvn i døgnet. Litt færre arbeidsoppgaver og litt større fleksibilitet kommer godt med en periode, men jeg kommer ikke til å jobbe redusert lenger enn tariffavtalen min åpner for full pensjonsopptjening under omsorgspermisjon. Det er en tidsbegrensing på tre år eller noe sånt.

Ellers har vi grei nok økonomi til at det er mulig at minst en av oss jobber noe mindre en periode, men det bør jo fortrinnsvis være på grunn av enten studier eller at vedkommende tar noe større ansvar for å følge opp ungene. Som det er, jobber vi begge mer enn 37,5 time i uka, sjøl når jeg har 80 % stilling.

[Neket]

Nja. Helt greit hvis han ville bruke mer tid med barna, studere, male hus, tømme skittentøyskurven og sånt. Ikke like greit hvis han skulle spille playstation.

Jeg vil tro jeg ikke hadde fått lov til å spille playstation heller. Han tjener endel mer enn meg, men vi klarer oss fint med mindre.

[Anne C]

Bare jeg slipper det, og vi hadde hatt råd til det så må han bare jobbe redusert for min del.

[Dronningen]

Hvis vi tjente så bra at en av oss kunne gjort det, hadde det vært ok. Det er mye man kunne ønske man hadde tid til, og i dag er det jo veldig travelt. Vi er ikke samlet før 17 hver dag, da mannen pendler. Vi tjener ca. like mye, men ikke nok til å kunne forsvare reduksjon på en av oss i dag.

Den som hadde vært hjemme hadde da hatt som hovedmål å få unna klær, kopper, støvsuge, handle, rydde,og alt som måtte være av forefallende oppgaver, slik at vi kunne sluppet det på søndager. Hentet på SFO, startet på middag. Startet lekser.

Jeg har vel kun jobbet 80% i 3-4 mnd da eldste startet i bhg, og i dag hadde det vel vært ammepermisjon. Jeg sluttet i 14-tida, når brystsprengen ble for ille.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Bare jeg slipper det, og vi hadde hatt råd til det så må han bare jobbe redusert for min del.

Samma her.

Nå jobber ikke min mann i noen stillingsprosent. Han jobber selvstendig, så det varierer fra 0% stilling til 200% fra måned til måned. Det er dog veldig lenge siden han hadde 0%. Jeg har bedt han være litt mer kritisk på hva han sier ja til. Det går ut over helsa hans å jobbe så mye, men jeg kan vel ikke si at det er det samme som å be han jobbe redusert.

[Milfrid]

Jeg var desperat husfrue i 3.5 år. Det tok knekken på ekteskapet. :datapunkt: Jeg er en elendig husmor og blir feit og sur av å ikke jobbe. Likte verken meg eller mannen særlig godt på slutten. For å si det mildt.

Ok. Ikke fullt så enkelt. Men jeg avbefaler deltidsjobbing. Der har jeg skiftet mening, gitt. Før mente jeg at det var helt ok så lenge man ønsket det selv. Nå mener jeg at det vipper maktbalansen i forholdet og at det ikke er en fin ting. I alle fall ikke om man er som meg. :datapunkt:

[Teofelia]

Ja, hvis vi hadde økonomisk armslag til det, så for all del. Det hadde ikke vært aktuelt å finansiere ham for å sitte på kafé eller vaske huset en dag i uka, men det hadde da heller ikke vært aktuelt for ham å jobbe redusert av en slik grunn.

Ingen av oss har noen gang jobbet redusert stilling, så det blir en ganske teoretisk problemstilling.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg var desperat husfrue i 3.5 år. Det tok knekken på ekteskapet. :datapunkt: Jeg er en elendig husmor og blir feit og sur av å ikke jobbe. Likte verken meg eller mannen særlig godt på slutten. For å si det mildt.

dette hadde nok skjedd med meg også. Jeg virkelig kan ikke disse husmorgreiene. Mannen min er heller ikke god på vasking, men han er i det miste glad i å lage mat. Men tror ikke han heller hadde hatt det så bra med det altså.

[Milfrid]

For å svare på om partneren kunne jobbet redusert? Så lenge jeg slipper å forsørge ham kan han gjøre hva han vil. Jeg er i ferd med å bli en sånn sær dame som ikke vil ha samboer. Jeg foretrekker særboer. Og dem forsørger man ikke.

Egentlig har jeg endret mening om mangt og mye de siste par årene.

[Luftslottet]

Ja, og det har han også gjort. Da tok han ukeshandelen og andre praktiske ting, noe som ga meg mye armslag til å tøffe meg på jobb.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

For å svare på om partneren kunne jobbet redusert? Så lenge jeg slipper å forsørge ham kan han gjøre hva han vil. Jeg er i ferd med å bli en sånn sær dame som ikke vil ha samboer. Jeg foretrekker særboer. Og dem forsørger man ikke.

Egentlig har jeg endret mening om mangt og mye de siste par årene.

Slik skal jeg også ha det dersom jeg a) blir skilt og b) skulle finne en ny.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av mkj, her.

Slik skal jeg også ha det dersom jeg a) blir skilt og b) skulle finne en ny.

Det er ganske genialt. Etter 2.5 år er vi fremdeles nyforelska, krangler aldri og blir like glad for å treffes igjen.

Det er fint.

[Trixie]

Jeg har akkurat begynt på en 80 % stilling fram til sommeren. Nå var den stillingen 80 % da, så hadde ikke noe valg, men jeg/vi stortrives med det. Vi har delvis separat økonomi selv om vi er gift og bor i samme bolig og trives best sånn, altså er det jeg som får det trangere en periode, men det er helt greit for meg. Vi forsørger ikke hverandre.