Greit om partner jobber redusert?

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Vi er en familie og har gjensidig forsørgerplikt, felles økonomi og felles hus og barn. Noe sånt hadde vært et felles prosjekt, og det hadde vært en selvfølge at det fortsatt var alle penger inn i fellespotten fra begge to uten at man tenkte mer over det.

Tanken å jobbe redusert for å sitte på cafe er veldig fjern for oss da, det har vært studier det har vært snakk om. Jeg har nå innmeldt mulig inntektsreduksjon til min mann for å ta noe mer utdanning. Vi er sammen om sånt.

Studier, sykdom og felles forståelse av at vi trengte noe mer tid for å følge opp barn hadde vært gode årsaker her i gården.

Veldig enig med Katta kjenner jeg... Og - dette blir hypotetisk, ingen av oss har noen gang jobbet reelt redusert. Men i en periode, når jeg skrev masteroppgave, var det helt avklart at mer av "hjemmearbeidet" lå på ham, og nå, når jeg er ferdig med det prosjektet, skal han få mer tid til å skrive og slikt, siden han har en runde igjen med "oppgradering" før han føler han er "i mål" profesjonelt. Nå planlegger jeg å starte på en bachelor til høsten, og forutsetningen for det er at begge var enige om det - ikke for at jeg skal jobbe redusert, men fordi det vil ta av fellestiden innimellom.

[Blondie]

Det er en avgjørelse vi er sammen isåfall, men jeg hadde ikke hatt noen problemer med det. Mannen har redusert arbeidstid nå (pleiepenger for barn), så vi får forsøkt det en periode. Jeg ønsker ikke redusert stilling annet enn til eventuelle studier, men da får jeg det isåfall dekket opp av jobb.

[meisje]

Jeg jobbet 80% en periode da barna var små. Hovedsakelig av 2 grunner, lang reisevei medførte lange dager i barnehagen for våre små, og mye sykdom medførte mange avtaler hos leger i en lengre periode. Det gav oss mere tid sammen og mindre stress i familien totalt sett. Det første året i barnehagen jobbet vi begge 2 80%, og det var fantastisk. Hvis han vil jobbe redusert nå, må det være en grunn til det, jeg ville vært positiv om han hadde en plan med tiden. Fri for å vaske hus og sitte på kafé er uaktuelt for oss begge.

[Fibi]

Om det ikke gikk utover økonomien, så værsågod. Jeg kunne faktisk godt tenke meg å ha en halvt hjemmeværende mann som kan ta seg av hus og heim mens jeg er ute og koser meg på jobb. Gleder meg til jeg skal tilbake i jobb, og han (for første gang) skal ha pappapermisjon.

Han har forøvrig helt og delvis forsørget meg i flere år, mens jeg var hjemmeværende, jobbet deltid, og når jeg studerte. Dette var aldri noe problem, det var bare slik det måtte være på den tiden. (Vi flyttet utenlands like etter at permisjonen min var over, da Malin var et snaut år. Etter at vi flyttet tilbake til Norge jobbet han så og si døgnet rundt, og når man da ikke har barnehageplass ble det umulig for meg å jobbe deltid. Da jeg etterhvert fikk deltidsjobb dro jeg jo inn noen kroner, men det var så liten stilling at han ikke kunne ta permisjon da Leon var liten. Så var jeg fulltidsstudent i tre år, og hadde ikke annen inntekt enn studielån.)

[løve70]

For oss har det ikke vært aktuelt og jeg ser ikke for meg at det blir det heller. Jeg tenker også at det hadde vært ok dersom det var en felles beslutning og årsaken var sykdom, videreutdanning e.l.

Dersom det var et behove for mer tid sammen som familie, ville det for meg vært naturlig at begge gikk noe ned i stilling, ikke at en tok hele byrden.

Sånn ellers er jeg enig med Milfrid; Dersom mannen selv tar kostnaden kan han selvsagt jobbe mindre om han ønsker

[Elise]

Jeg har foreslått det tidligere, at han skulle gå ned til 80 %, for å ta seg av hus og hjem en dag i uken. Han jobber i et mannsdominert yrke der ledelsen bare ville ristet på hodet av et sånt forslag, enten så jobber man 100 % eller så kan man bare komme seg vekk.

Nå jobber han rundskift igjen og har derfor ofte fri på formiddagene, og vi ser ikke behovet lenger. Ungene er større og trenger ikke like mye energi fra oss lenger, så det også letter endel.

[Tjorven]

Jeg kjenner at det kommer litt an på hva han hadde planer om å bruke tiden som ble frigitt til. Jeg ville ikke syntes det var greit om han skulle suse rundt på landets golfbaner. Hadde vi hatt et barn som trengte ekstra oppfølging og han brukte mye tid på dette, så hadde jeg hatt langt større forståelse for ønsket. Det er ikke noe den ene bare bestemmer seg for og gjør. Det blir vi i så fall enige om.

Vi har relativt felles økonomi selv om jeg ikke har tilgang til hans kontoer, og ikke han til mine. Men vi deler jo på alt av utgifter på omtrentlig lik basis. Hvis han tjente mindre, så ville jeg måtte ta en større del av utgiftene.

Da ungene var mindre var dette med at en av oss jobbet 80 % stadig oppe til diskusjon, men vi fant ut at vi antok at det ville innebære 80 % lønn for samme arbeidsmengde og derfor slo vi det alltid fra oss. 20 % lønnsreduksjon ville jo også utgjort en del penger, så vi måttet ha kuttet ned på forbruket vårt. Nå er ungene større og det er ikke lenger noe vi kunne tenke oss.

[Gaia]

Hvis han hadde ønsket å jobbe redusert av hensyn til familien (eller gå over til en jobb som bare var 8-16 ), så hadde det selvfølgelig vært greit. Vi (skal) ha(r) rom i økonomien til det. Det er, i et likelønns-, likestilling-, uavhengighets- og forbildeperpektiv uaktuelt for meg å jobbe noe mindre enn en 100 %-stilling i det offentlige. Jeg kunne i teorien hatt en jobb som hadde krevd veldig mye mer av meg, men det har jeg valgt å ikke ha av hensyn til familielogistikken.

Det skal sies at mannens jobb krever en del mer enn min, men han hadde et forsprang på meg, på ganske mange år og er dessuten bedre til å "skru av og på" og jobbe med barna hylende rundt bena enn det jeg er.

[Cuyahoga]

Mnja. Jeg hadde forventet en betydelig økt innsats på hjemmebane for å kompensere, for å si det sånn.

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Hvis han hadde ønsket å jobbe redusert av hensyn til familien (eller gå over til en jobb som bare var 8-16 ), så hadde det selvfølgelig vært greit. Vi (skal) ha(r) rom i økonomien til det. Det er, i et likelønns-, likestilling-, uavhengighets- og forbildeperpektiv uaktuelt for meg å jobbe noe mindre enn en 100 %-stilling i det offentlige. Jeg kunne i teorien hatt en jobb som hadde krevd veldig mye mer av meg, men det har jeg valgt å ikke ha av hensyn til familielogistikken.

Jeg skjønner ikke helt poenget med at det er i det offentlige?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Jeg skjønner ikke helt poenget med at det er i det offentlige?

Fordi andelen deltidsarbeidende kvinner er så mye større der enn i det private?

[vixen]

Nå har vi ikke økonomi til det, men om vi hadde det så hadde det bare vært "greit" om det var pga studier eller noen av barna trengte spesiell oppfølging. Om det var for å lette logistikken generelt så hadde det vært mer aktuelt at begge reduserte litt. Men for nå så er som sagt dette en veldig hypotetisk problemstilling.

[løve70]

Vi luftet tanken såvidt da LilleVenn var liten. Da hadde det isåfall vært for å få mer tid sammen med henne. Alternativet hadde da (selvsagt for meg) vært at vi begge hadde jobbet noe redusert. Jeg ser for meg reaksjonen i mannens firma på noe sånn - på den tiden visste de ikke engang at det var mulig å ta ut mer enn fedrekvote. Den gang kom vi frem til at vi egentlig hadde ganske greit med tid dersom vi 'bare' jobbet fulltid.

[Lavender]

I dag ser jeg ingen grunn til at vi skulle forsørget hverandre. 80% stilling gir over 100 000,- mindre i bruttolønn pluss mindre pensjon. Jeg kunne vurdert redusert stilling på en eller begge hvis prosjekt hjemme, barn med behov, helse årsaker, eller hvis en jobbet veldig mye eller ugunstig. Men det er en stor regning for voksne mennesker med gode pensjonsordninger.

[Røverdatter]

Jeg syns det hadde vært helt greit og ville strukket meg langt for å få det til økonomisk om det var et ønske fra min partner. Selv ønsker jeg å jobbe 100% uansett, men hadde ikke hatt noe imot at han ikke gjorde det.

[ingling]

Vi har vurdert 80% for en eller begge av oss for å få litt mer fleksibilitet i forhold til levering og henting, siden begge jobber et stykke unna barnehagen, men som Tjorven og mannen landet på har vi funnet ut at vi bare ville ha samme arbeidsmengde med mindre lønn, og det frister i grunnen ikke så mye. Vi har veldig fleksible arbeidsgivere og fleksitid, så vi får det stort sett til uten å gå ned i stilling, men det krever til gjengjeld mye kveldsarbeid, så vi får se om vi tar nye runder etterhvert. Vi har helt felles økonomi med tilgang til hverandres kontoer, og jeg synes ordet "forsørge" høres veldig kunstig ut i den situasjonen hvis vi tok en felles beslutning på at en av oss skulle gå ned i stilling. Hvis han plutselig tok helt av med en dyr hobby eller et eller annet i den ekstra fritiden og forventet at det skulle være greit hadde det vært noe annet, men sånn som vi fungerer som familie er det temmelig urealistisk. Så svaret er vel ja, det hadde vært greit gitt at vi tok en felles beslutningsprosess på det og økonomien tillot det.

[Candy Darling]

Vi har ikke fellesøkonomi, så såfremt han bidro med sin del som før, hadde jeg selvsagt ikke blandet meg bort i det.

Hvis han skulle betalt mindre, måtte det vært for en felles interesse - f.eks. fikk jeg bare 80 % lønn under permisjonen, og betalte da mindre til fellesen.

[Blondie]

Vi har så store unger nå at hverdagen er preget av det. Det er klart at det var betydelig større hverdagspress når vi hadde barnehagebarn. Selv hverdagen med en syk ungdom er mindre belastende enn den mest intense småbarnsperioden. (men vi jobbet stort sett 100% begge to da også).

[Dixie Diner]

Vi har alltid hatt felles økonomi og aldri vært der at vi skiller på hvem som gjør hva økonomisk. Da jeg arvet 100.000 kroner så jeg på det som våre penger, ikke mine. Da vi tok opp lån til min vektoperasjon i 2007, var det vårt lån, ikke mitt (det er nedbetalt nå). Har alltid hatt et ganske avslappet forhold til det der, og ja, jeg har jobbet deltid i perioder uten at det har hatt noe å si.

Egentlig hadde det passet oss best om det var mannen som jobbet deltid eller var hjemme med barna mens jeg jobbet fullt. Jeg vil jobbe, han liker å være hjemme med barn og er mye flinkere med barna, hus og hjem enn det jeg er. Men han tjener dobbelt så mye som meg og har en helt annen jobb der han må være tilstede, så det er ikke så lett å få til. Vet det ikke høres så "feministisk" ut, men nå er vi i den situasjonen, så.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Litt inspirert av diverse diskusjoner i anledning kvinnedagen, lurer jeg på om du hadde synes det var greit dersom partneren din ønsket å jobbe rdusert. Eventuelt hadde du forventet at parteren din skulle 'forsørget' deg dersom du hadde jobbet redusert?

I hvilke tilfeller ville det vært greit? I hvilke tilfelle ville du ikke synes det var greit?

Jeg tenker da selvsagt på tilfeller der det går utover fellesøkonomien.

Det kom veldig an på grunnen til å jobbe redusert. Hvis det var fordi at jobben var for krevende sånn at han ikke orket å jobbe fullt ville jeg vel ha forventet at han så seg om etter en annen jobb. Hvis det var for å studere eller bygge opp et firma eller noe annet som var for en avgrenset periode og som kanskje kom familiens økonomi til gode på sikt ville det vært noe annet. Hvis det var for å spille gitar og gå turer i solskinnet ville reduert jobbing på familiens bekostning ikke vært greit. Det spiller ingen rolle om det ovennevnte gjaldt meg eller mannen.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Vi har så store unger nå at hverdagen er preget av det. Det er klart at det var betydelig større hverdagspress når vi hadde barnehagebarn.

Ja der ser man hvor forskjellig det kan være. Jeg pleier å beskrive barnehageperioden som en 'ferie' kontra det vi opplever nå. Men alt er jo 'vår egen skyld' da. Vi bor her vi bor uten familie, og vi har avstander til en del ting. Ungene kan ikke bare gå til alt som foregår. Det er kjøring og samkjøring og planlegging og organisering. Vi jobber med det vi gjør (som innebærer at mannen pendler og jeg jobber nært), vi fikk tre barn ganske tett, og vi ønsker å følge dem opp med det det innebærer. Vi har ikke vaskehjelp, for det ville ikke hjulpet - ryddehjelp derimot, men det er en annen sak. Det som gjør at det fungerer er at jeg har en fleksibel jobb. Mannen har det ikke.