Æresdrap på norsk

[Sitron]

Det er vel på høy tid at denne debatten blir reist. Selv om det sikkert er lite sannsynlig at det kommer noe positivt ut av det. Med holdninger som ble fremvist av nabomannen til de drepte kvinnene her om dagen, og han er neppe alene, så er det nok en god vei å gå før man ser dette for hva det er; regelrette henrettelser.

http://www.abcnyheter.no/node/88711

[rine]

Interessant tema, men det er vel neppe noen ny debatt. Drap er grusomt og utilgivelig, uansett hvem som gjør det! (Menn, kvinner, muslimer, kristne...)

[Sitron]

Nei, den er vel ikke ny, men det skjer jo aldri noe.

[allium]

Men har dere lest kommentarene? Skremmende.

[bina]

Jeg lurer litt på hva du egentlig vil debattere. Hva man kaller det?

[Sitron]

Ja, det er faktisk ganske hårreisende hva folk tenker der ute.

Debatten er ikke ny, men sålenge politiet i Asker og Bærum står på TV og snakker om familietragedie etter at to kvinner har fått ende livet med en øvet jeger i hælene så er det tydelig at den ikke er ferdig enda.

Ord er viktig.

Familietragediebegrepet, utrykk som at kvinner presser menn og mer eller mindre må ta ansvar selv for hva de utsettes for osv er med på å gi et inntrykk av at det å drepe partneren sin er en tilgivelig synd. Det er ikke noe man er fullt ut ansvarlig for siden hun var kranglete/utro/ville ha ut rettighetene sine osv.

Stort sett ser man jo alltid etter et partnerdrap at det står igjen en eller annen som ikke er det minste overrasket. Det gjør at jeg tenker at det må gå an å unngå disse drapene ved å ta på alvor den trusselen de utgjør.

Ved å lære kvinner at de ikke er hysteriske om de blir redde for eksempel. Og at det er fornuftig å tenke litt på sikkerheten sin i en periode da det er konfliktfylt - man er ikke gal av den grunn. Og ved å kalle disse nedslaktingene for det de er og fordømme slike handlinger og aldri, aldri, aldri rettferdiggjøre dem - så kan vi kanskje unngå noen slike drap.

Dermed må debatten tas om og om igjen inntil ingen så mye som halvveis tenker at partnerdrap gjenoppretter ære eller kan forsvares ut fra at offeret ikke er moder Teresa.

De kommentarene!
Fy fela. Jeg rapporterte dem inn jeg.

[bina]

I forhold til begrepsbruken så oppfatter jeg at æresdrap er noe mer enn disse "sviktet mann skyter eks-kone"-sakene. Æresdrapet fremstår for meg som noe mer planlagt, og hvor man gjerne er flere om å planlegge og / eller utføre drapet. Æresdrap kan like godt ramme en annen slektning enn akkurat eksen. Mens de "sviktet mann skyter eks-kone"-sakene fremstår mer som om mannen var ute av balanse, var desperat og psykisk forstyrret, tok med seg våpen selv om han egentlig bare ønsket at de skulle finne tilbake til hverandre. Så gikk ting galt, og han ble drapsmann.

Mulig jeg kobler feil, men ved æresdrap er det vel sjelden egentlig at drapsmannen tar sitt eget liv etterpå?

At man da kaller det "familietragedier", tja. Noen ganger er det jo nettopp det. En trageide for hele familien. Jeg kan ikke se at begrepet tragedie legger skyld på noen.

Også i den artikkelen som er linket i hovedinnlegget fremstår de norske menn som dreper sine koner som psykisk forstyrrede. De har kanskje en egen personlighets-type som gjør at de må ha kontroll, og er villige til å gå rimelig langt for å oppnå det. Mens i et typisk religiøst fundamentert æresdrap planlegges og begås drapet fordi drapsmannen mener at religionen krever det.

Sånn sett ser jeg stor forskjell. Men jeg mener at det mangler et godt begrep på "sviktet mann dreper eksen"-sakene.

Henrettelse - tja. Mange drapssaker vil vel i bunn og grunn bære preg av henrettelse. En bevæpnet person dreper en ubevæpnet. Men samtidig forbinder jeg henrettelse også med noe som er planlagt, litt sånn som æresdrap, bare at da er det loven man bruker som argument for å utføre drapet.

[Sitron]

Mener du virkelig at de såkalte familietragediene ikke bærer preg av planleggelse?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Mener du virkelig at de såkalte familietragediene ikke bærer preg av planleggelse?

Jeg mener at de i større grad bærer preg av psykisk sykdom enn av planlegging.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Mens de "sviktet mann skyter eks-kone"-sakene fremstår mer som om mannen var ute av balanse, var desperat og psykisk forstyrret, tok med seg våpen selv om han egentlig bare ønsket at de skulle finne tilbake til hverandre. Så gikk ting galt, og han ble drapsmann.

Jeg trodde virkelig ikke at du var så naiv bina, nå ble jeg overrasket over deg.

[Tallulah]

Jeg syns når du skriver "sviktet mann" så legger du skylden overpå offeret igjen. Det er hun som har sviktet mannen sin, og han kan dermed ikke lastes for å ha blitt syk og gal av dette, liksom.

At norske menn tar sitt eget liv etterpå betyr jo ikke at han ikke føler at æren har blitt tatt fra ham.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

I forhold til begrepsbruken så oppfatter jeg at æresdrap er noe mer enn disse "sviktet mann skyter eks-kone"-sakene. Æresdrapet fremstår for meg som noe mer planlagt, og hvor man gjerne er flere om å planlegge og / eller utføre drapet. Æresdrap kan like godt ramme en annen slektning enn akkurat eksen. Mens de "sviktet mann skyter eks-kone"-sakene fremstår mer som om mannen var ute av balanse, var desperat og psykisk forstyrret, tok med seg våpen selv om han egentlig bare ønsket at de skulle finne tilbake til hverandre. Så gikk ting galt, og han ble drapsmann.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg...

"så gikk ting galt"? Og han tok med seg våpen for å få kona tilbake?

Det er vel ingen som mener at æresdrap og drap på ekser er nøyaktig det samme. Men nært beslektet, ja. Mannens ære er blitt krenket fordi kvinnen har avvist ham. Det skaper et raseri som bare kan avhjelpes gjennom hevn.

[Nora H]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Men har dere lest kommentarene? Skremmende.

Ja, leste kommentarene. Det ser ut til at menn støtter disse drapsmennene og beskylder kvinner for å drive med psykisk press mot menn. Ikke rart de dreper disse kvinnene, de får som fortjent

Det er skremmende at menn mener slikt. Er de fleste menn sånn? Blir nesten redd, jeg.

Bina, de fleste - aller fleste - partnerdrapene bærer kraftig preg av å være både planlagt og forberedt.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Mener du virkelig at de såkalte familietragediene ikke bærer preg av planleggelse?

Jeg skjønner hva Bina mener, æresdrap blant muslimer bærer mange ganger preg av planlegging, gjerne flere familiemedlemmer sammen, og mange vet om det på forhånd. Ikke dermed sagt at drap av psykopater eller menn i psykisk ubalanse også dreper blant disse. Men de norske drapene bærer ofte ikke preg av samme type planlegging, men f.eks saken i Bergen var jo det, men ingen andre innblandet.
Jeg synes heller ikke tragedie er et så feil ord i slike sammenhenger.

[Sitron]

Å jøss. Så fordi de kulturelle rammene rundt drapene er ulike mellom æresdrap og vestlige familiehenrettelser, så er det en tragedie her til lands. At en mann gjør det alene er altså en formildende omstendighet.

Helt utrolig.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg mener at de i større grad bærer preg av psykisk sykdom enn av planlegging.

Du mener ja. Men etterforskerne som er proffe på dette deler ikke din oppfatning. Jeg vil sette pris på om du da tar til etterretning at du nok tar feil.

Opprinnelig lagt inn av Nora H, her.

Ja, leste kommentarene. Det ser ut til at menn støtter disse drapsmennene og beskylder kvinner for å drive med psykisk press mot menn. Ikke rart de dreper disse kvinnene, de får som fortjent

Det er skremmende at menn mener slikt. Er de fleste menn sånn? Blir nesten redd, jeg.

De aller fleste jeg snakker med - og jeg brenner jo bittelitt for disse greiene - mener at et offer som regel har en andel av skyld.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg synes heller ikke tragedie er et så feil ord i slike sammenhenger.

Det er selvsagt alltid en tragedie om noen blir drept. Sånn sett er æresdrap også tragedier. Og alle andre drap.

Men å ufarliggjøre menns henrettelser av kvinner ved primært å bruke begrepet "tragedie", det er jeg ikke med på.