Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Nooria]

Jeg har studert i syv år, fått 3 barn som jeg ammet mellom 11 mnd og 1 1/2 år (begynte å jobbe da de var 8-9 mnd), jobbet i mange år, stressende jobb (men veldig morsom) og stressende småbarnsliv. I 2011 sa kroppen min stopp og jeg har tenkt mye.

Jeg er sliten av den karusellen jeg er en del av. Det blir for mye. Kroppen min henger ikke med. Tidlig dette året viste det seg at jeg var alvorlig syk (nå er jeg frisk etter en lang og tøff behandling). Jeg tok ikke signalene for alle mine venninner var like slitne (også de med barn og travel jobb) .

Skal vi fortsette slik som dette? Blir ikke dere også slitne av den fantastisk kule jobbene, reisene, utfordringene, de skjønne barna, det sosiale livet?

I vinter var det en artikkel i Dagens næringsliv om hvorfor kvinner er mer sykemeldt enn menn, og forskerne kunne ikke finne svaret på hvorfor. Jeg vil heller stille spørsmålet annerledes: Hvor mye tåler egentlig kvinnekroppen?

Vi jenter studerer mer enn noen gang, vi jobber mer enn noen gang, vi føder minst like mange barn som våre mødre (en mer er trenden rundt meg) og vi er "best i verden på å amme" (såvidt jeg husker en avisoverskrift for få år siden). Selv ser jeg daglig oppegående engasjerte kvinner med frøsete hår, gjennomsiktig hud, poser under øynene og et slitent blikk.

Dette innlegget er inspirert av tråden om Trode Mostue. Jeg mener at denne diskusjonen ødelegges av at folk som henne sier at "likestillingen har gått for langt!. Likestillingen har absolutt ikke gått for langt. Den har ikke kommet langt nok. Det er derfor mange kvinner enda er trippeltarbeidende.

Jeg mener at noen grep må gjøres som gjør at familien som helhet blir mindre presset, ikke minst kvinnene.

[Bokormen]

Det er sikkert store forskjeller rundt om, men jeg kjenner en del som skal være med på alt, som tar på seg veldig mye utenom barn og jobb. (Noen av disse igjen veksler mellom "jeg er verdensmester i alt til "det er såå synd på meg, jeg er sliiiten". Og så tilbake til verdensmesteren..)

[Simone]

Eg skjønnar kva du meiner, Nooria.
Eg er heime i permisjon med barn nummer tre no og gruar meg til permisjonen er over. Ikkje fordi eg ikkje likar å jobbe, men eg gruar meg til kvardagsstresset. Gruar meg til å stresse rundt frå tidlig morgon til seint på kvelden for å rekke skule, barnehage, jobb og fritidsaktivitetar.
Eg er skikkelig dårlig husmor, så å bli husmor på heiltid er heilt uaktuelt for meg. Eg treng å gå på jobb og føle at eg duger til noko. For eg er flink i jobben min og får masse skryt der. Skryt er godt for sjølvtilliten! Det er dårlig med skryt her heime, dessverre
Men eg kunne virkelig tenkt meg å bremse ned litt og jobbe redusert. Aller helst vil eg at mannen også skal jobbe redusert. Men det ville ført til såpass kraftig fall i inntekt at vi måtte ha droppa dyre feriar og muligens kutta ut SFO på eldste. Og vil eg eigentlig det?

Eg er ateist, så eg er ganske så overbevist om at eg ikkje får mi lønn i himmelen eller eit liv til etter dette. Så kva er eigentlig vitsen med å slite seg ut på denne måten? Kva får vi igjen for det? Ein god pensjon?
Dersom det er alt må eg innrømme at eg ikkje syns det er nok.
Samtidig veit eg at eg er med på å forsinke likestillinga dersom eg velger å jobbe redusert samtidig som mannen fortsetter i 100% stilling. Men eg veit søren meg ikkje om eg orkar å ofre meg for likestillinga sålenge eg veit at eg og mannen er veldig mykje meir likestilte enn dei aller fleste andre par eg har møtt. Vi deler alt av husarbeid 50/50 og pappaen er minst like engasjert i barna som eg er. Han har også tatt 3 mnd permisjon med alle tre barna. Han ville helst hatt meir, men det blei vanskelig på grunn av amming. Så eg føler ikkje at det ville vere noko steg tilbake om eg gjekk ned til 80% stilling.
Men kjenner eg meg rett kjem eg ikkje til å gjere det likevel sidan eg er hardt ramma av flink-pike-syndromet. Det ville ikkje bli godt likt av arbeidsgiver om eg gjekk ned i stilling og mannen min vil nok heller velge å ha det litt sjuskete i heimen framfor at den samla inntekta i husstanden skal gå ned. Han syns også det er travelt, men vil heller at vi skal droppe husarbeid for å frigi tid

[Tjorven]

Jeg blir kjempesliten, men jeg lærer meg å trappe ned. Jeg må prioritere hva jeg synes er aller viktigst. Jeg har alltid trodd at jeg skulle bli en skikkelig karrierekvinne med knallhøye ambisjoner. Dette har jeg valgt bort. Jeg jobber normal arbeidstid og tjener passelig mye.

Det er ikke spesielt rent eller pyntet hjemme hos oss, men vi lager skikkelig mat hver dag.

Jeg trener, men jeg får lite tid til å være sammen med egne venner.

Livet er fullt av prioriteringer, og jeg synes selv at jeg blir flinkere å være bevisst på akkurat det for at det ikke skal renne over for meg (også).

[Divine]

Hvorfor skal mindre likestilling være løsningen på at noen ikke har vett til å sette grenser for seg selv? :setter på spissen:

[Nessie]

Jeg skjønner også hva du mener, men jeg tror mange mange kvinner har mye å hente på å gi slipp på en del arbeidsoppgaver i hjemmet, spesielt.
Om begger jobber 100 % så er det jo ikke noe som tilsier at den ene skal gjøre mer enn den hjemme, være med på flere aktiviteter etc. For det er det jeg tror ofte skjer med mange. At kvinnfolkene styrer like mye hjemme som før, i TILLEGG til jobben.

Dessuten er vi nok også for opptatt av å rekke alt det andre som vi bør, av sosiale ting, trening, venninner, kjærestetid, familie... etc. Da strekker sjelden uka til. Noe m man være villig til å gi slipp på kanskje?

Men i forhold til arbeidstimer pr uke så er vel ikke Norge så veldig langt oppe på lista, er vi?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Hvorfor skal mindre likestilling være løsningen på at noen ikke har vett til å sette grenser for seg selv? :setter på spissen:

Ikke sant.

Dessuten er det ganske godt dokumentert at mer likestilling hjemme er bra for både forholdet og begges mentale og psykiske helse.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

... og mannen min vil nok heller velge å ha det litt sjuskete i heimen framfor at den samla inntekta i husstanden skal gå ned. Han syns også det er travelt, men vil heller at vi skal droppe husarbeid for å frigi tid

Og jeg er enig med mannen din. Så lenge man ikke gror ned i møkk, så tenker jeg at om 10 år kommer jeg til å angre mer på at jeg ikke gjorde kule ting med ungene enn at jeg ikke vasket mer.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Men i forhold til arbeidstimer pr uke så er vel ikke Norge så veldig langt oppe på lista, er vi?

Nei, men vi er skyhøyt opp når det kommer til kvinnelig deltakelse i arbeidslivet.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Det ville ikkje bli godt likt av arbeidsgiver om eg gjekk ned i stilling og mannen min vil nok heller velge å ha det litt sjuskete i heimen framfor at den samla inntekta i husstanden skal gå ned. Han syns også det er travelt, men vil heller at vi skal droppe husarbeid for å frigi tid

Det er jeg da helt enig med mannen din i.

Og man skal tjene ganske dårlig for at det ikke heller skal lønne seg å jobbe full tid og overlate husvasken til profesjonelle, altså.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Hvorfor skal mindre likestilling være løsningen på at noen ikke har vett til å sette grenser for seg selv? :setter på spissen:

Folk må slutte å skylde på alle andre enn seg selv. Man kan ikke velge helse, men livspartne kan vel de fleste norske kvinner velge. Hvorfor noen velger å slå seg til ro med en lat unnaslutrer og finner seg i at de må gjøre alt hjemme samtidig som de er i full jobb, er beyond me.

[zeppelin]

Jeg tror at mange kvinner er ubevisst med på å opprettholde usunne og høye forventninger til alt man skal få til, være med på og takle.

[Nessie]

Jeg tenker litt på min bestemor noen ganger. Hun er 85 år nå. Hun hadde 6 barn, bestefar var borte hverdagene, og noen ganger hele uka, på jobb. Hun hadde ansvare for drift av hele gården, alle barn, hus, mat, oppfølging av skole etc. Alt alene.

Ikke hadde hun førerkort heller, og gården ligger ikke akkurat sentralt Og når en av guttene havna på sykehuset i Trondheim noen mnd, tok hun toget (og det var i grunn en ganske omfattende prosess den gang) alene og besøkte han 1 gang i uka.

Så det var myye jobbing, men ikke noe av alt det vi dagens kvinner er med på av sosiale aktiviteter, samt all fritidsaktiviteter av barna og sånn. Og så klart. Tid TIL barna ble det jo veldig lite av sånn totalt sett. Vi følger nok opp barna våre på en helt annet måte nå idag.

Men skal man jobbe fullt, må noe vike for dagens kvinner også.

[mammamia]

Jeg er midt i et hektisk småbarnsliv, og kjenner meg av og til sliten. Det som er min buffer er et godt ekteskap og en reflekterende holdning til verdier i livet. KAn det være at noen kvinner styrer og kontrollerer familien for mye? HVem er det som planlegger hverdagen? Logistikken, middagene, foreldremøtene,kjøring og henting, lekser,venner, husarbeid osv osv. Det jeg blir sliten av er i de perioder jeg drar lasset mer på hjemmebane enn det jeg opplever mannen min gjør. Når vi samarbeider godt tåler jeg svært travle dager.

[Kreps-77]

Klart jeg kjenner på at jeg er sliten enkelte dager, og skikkelig møkklei det kjøret vi har. Men det er jo vi som velger hva vi er med på, hvilken økonomi vi ønsker å ha og hvordan vi legger opp hverdagen.

Jeg tror heller ikke det er farlig å kjenne på at man er sliten innimellom (da snakker jeg ikke om helt utbrent, altså *presiserer*) Noen ganger, spesielt på jobben min, lurer jeg på om det er mote å snakke om hvor sliten man er.

Man må innimellom tenke over hvordan man ønsker å ha det, og så legge opp til mindre slitsom hverdag hvis man føler at det er et problem. Likestilling har for meg ingen ting med dette å gjøre.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Vi jenter studerer mer enn noen gang, vi jobber mer enn noen gang, vi føder minst like mange barn som våre mødre (en mer er trenden rundt meg) og vi er "best i verden på å amme" (såvidt jeg husker en avisoverskrift for få år siden). Selv ser jeg daglig oppegående engasjerte kvinner med frøsete hår, gjennomsiktig hud, poser under øynene og et slitent blikk.

Også må jeg bare si at dette er jeg helt enig i. Vi skal gjøre så mye mer, rekke så mye mer osv. Men fortsatt så er det jo vi selv som ønsker å henge på alt og få delta på alt.

Jeg mener ikke å kritisere deg for at du er sliten altså, Nooria. J
Jeg har bare litt sterke meninger om dette i dag, etter at det toppet seg litt for meg på jobb over enkelte som alltid er så sliten, og at det alltid er alle andre sin feil.

[Blå]

Jeg ser at jeg er veldig enig med Divine, Teofelia og Kreps 77. Likestillingen har ikke begrenset våre valg, den har utvidet dem.

Om vi ønsker å leve 50-tallslivet, med hjemmeværende mor i en treromsleilighet, så er det økonomisk mulig for de fleste av oss. Eventuelt en mer likestilt versjon av samme drøm der begge jobber redusert. For de fleste av oss baserer det at begge jobber fulltid seg på enten at man ønsker det, elller at man legger opp til et forbruk som gjør at man trenger det (eller en kombinasjon av disse). Vi er ikke tvunget til det. Og vi er faktisk mye mer fri til å ta de valgene vi ønsker enn 50-tallshusmoren var.

Jeg kjenner meg igjen i at det er stressende å skulle ut i jobb igjen og at de første årene med små barn er en anstrengende periode. Men hvordan vi ønsker å leve den er, til en viss grad, opp til oss selv.

[Fakse]

Jeg synes egentlig det er greit med småbarn, full jobb, henting og bringing, husarbeid og middagslaging. Mye fordi jeg og mannen deler veldig godt på det meste, så der kan jeg nok takke likestillingen. Men også fordi vi ikke har kommet dit at vi har ettermiddagene fulle av fritidsaktiviteter enda også. Kanskje er ikke problemet likestilling og full jobb, men alt det andre som kommer i tillegg?

[oslo78]

Jeg følte meg aldri sliten jeg. Skjønte egentlig ikke hva alle snakket om. Men så sa kroppen stopp gitt, noe helt voldsomt. Og jeg er enda ikke i nærheten av normalt, etter ett år. Smertene har akkurat begynt å gå bort litt stabilt og fordøyelsen har i løpet av denne høsten stabilisert seg den også. Søvnen snakker jeg ikke om...

Så jo - det kan være farlig å være sliten. Men jeg tror kanskje det er farligst for dem som er som meg - altså ikke merker det. Jeg har ALDRI vært sliten i hodet mitt. Jeg er hypersosial og elsker alt av aktiviteter. Jeg jobber raskt og effektivt og får masse gjort på kort tid. Jeg har hele familiens agenda i hodet uten at det føles belastende i det hele tatt.

Men kroppen var utslitt etter 3 svangerskap, tilsammen 43 måneders amming i løpet av 6 år, lite søvn (jeg tok alt av nattevåken - var jo ikke sliten), mye jobbing og stort ansvar hjemme. Mannen var nemlig kjempesliten...

[Wix]

Hard prioritering må dessverre til. Vi har så mange muligheter nå at vi har fått det for oss å ta alle. Istedet for å forfølge alle mulighetene bare fordi vi har
dem, bør vi tenke gjennom hvilke av dem som har varig verdi for oss, sette opp en prioritert liste og begynne på toppen. Det er grenser for hvor mange utdannelser, jobber, hobbyer, venner og barn en kan ha i et liv.

Men det er ikke lett. Det krever at vi kjenner oss selv og tar oss tiden det tar å reflektere over det fremfor å hoppe på alle mulighetene.