[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Divine]

Dette er ikke et "erru helt teit, eller?"-spørsmål, men derimot et genuint spørsmål til dere som har en tro. Jeg tror selv på Gud, eller rettere sagt en gud. Jeg kan/vil ikke kalle meg selv kristen, har ikke hatt noen som helst form for religiøs opplevelse og har ofte fundert på hva troen min er basert på. Jeg tror det er barnetroen jeg på et eller annet hvis ikke har klart å gi slipp på. Jeg var mye sammen mormor i barndommen, og hun var frelst og veldig aktiv i pinsemenigheten. Jeg beundret henne masse, og hun påvirket meg i stor grad. Men samtidig husker jeg at jeg fra veldig ung alder stilte meg undrende til og var negativ overfor mange av de tingene hun trodde på. Så jeg var egentlig veldig flink til å "tenke sjæl" fra tidlig av.

Så jeg vet ikke. Jeg prøvde i mange år å rasjonalisere bort gud, men jeg klarte det aldri. Så til slutt måtte jeg bare innse at "javel, Divine, så tror du på Gud, da. Ja ja. Nei nei."

Så hvordan er DERES tro? Hva bygger den på?

Jeg vil anta at de fleste her inne IKKE tror på en gud, så dere trenger ikke spamme tråden med hvor teit dere synes konseptet er. Da blir det så mye støy.

[Nenne]

Godt spørsmål. Det er veldig vanskelig å svare på.

Jeg vet ikke helt hva jeg tror. Jeg har landet på at jeg passer i kategorien agnostiker tror jeg. På den ene siden ser jeg at i den store, vide verden så er religionene jammen meg mer en svøpe enn noe positivt. Jeg tenker at John Lennons "Imagine" blir mer og mer virkelig for meg. Jeg tror i grunnen verden samlet sett ville vært et bedre sted uten religion i det hele tatt, men så er det den lille tanken som henger seg opp bakerst i hodet som sier "Jammen, hva hvis...?" og så vet jeg ikke da.

Det er nok som du sier, Divine, noe av barnetroen som henger igjen. For jeg er ikke en person som trenger en gud for å forklare verden rundt meg eller for å finne meningen med ting. De store østlige religionene synes jeg er det reneste dillball. Gjenfødelse basert på hvor godt du levde ditt forrige liv for eksempel er virkelig ikke noe jeg greier å ta på alvor.

Jeg synes det hadde vært fint om det var en gud, men jeg ville ha brukt første anledning til å stille vedkommende spørsmålet hvor i all verden h*n var alle de gangene da gudommelig inngripen hadde vært på sin plass.

Er jeg egentlig så lite troende at jeg ikke burde ha vært her?

[Che]

Jeg skal ikke spamme tråden altså - Jeg sier at jeg har forsøkt å tro på Gud - men at jeg ikke helt får det til - MEN i samme åndedrag kan jeg si at jeg ikke tør å innrømme at jeg ikke tror på Gud, fordi jeg er redd for at den guden jeg ikke tror på skal straffe meg - eller noe sånn.

(når jeg sier jeg har forsøkt å tro på Gud, så gikk jeg i noen år fast i menighet - Det var sikkert i søken på meg selv vel så mye som i min søken etter Gud altså - jeg fant meg selv om ikke annet.)

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

- MEN i samme åndedrag kan jeg si at jeg ikke tør å innrømme at jeg ikke tror på Gud, fordi jeg er redd for at den guden jeg ikke tror på skal straffe meg - eller noe sånn.

Jeg tror for eksempel ikke på bønn. Ikke i det hele tatt. Men likevel ber jeg til Gud når jeg blir skikkelig redd. Helt sikkert barnetroen som kicker inn igjen.

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg tror for eksempel ikke på bønn. Ikke i det hele tatt. Men likevel ber jeg til Gud når jeg blir skikkelig redd. Helt sikkert barnetroen som kicker inn igjen.

Ja, det gjør jeg også - og om jeg tenker meg scenarioet "Che mister kontroll på bilen og er redd for å krasje", så ser jeg for meg at det vil være "naturlig" for meg å rope "Guuuuud, hjelp meg!" - Om jeg så evt kommer til å rope på Gud vet jeg ikke altså, men jeg ser for meg at jeg potensielt kunne ha gjort det i alle fall.

[Ru]

Det blir som den allegorien med at din mor/far står nederst i mørk trapp og sier "Hopp, jeg tar i mot deg!", og så gjør du det - selv om du ikke kan se at det står noen der.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Ru, her.

Det blir som den allegorien med at din mor/far står nederst i mørk trapp og sier "Hopp, jeg tar i mot deg!", og så gjør du det - selv om du ikke kan se at det står noen der.

Dette er nok en slik tro jeg har. Jeg har ingen tro på en skikkelse, skapning, eller intelligens som sådan, men jeg har sterk overbevisning om at det går bra til slutt. At ting gjerne vil ordne seg til det beste (gitt utgangspunktet).
Og om ting ikke skulle ordne seg til det jeg kanskje hadde ansett å være det beste, så har jeg sterk tro på det å akseptere at det ikke ble slik jeg hadde tenkt, og gå videre i den nye retningen - igjen med tro om at det vil gjerne ordne seg til det beste.
Dette gjør at jeg er redd veldig lite, har en sterk trygghet innafor, og bekymrer meg for lite.
Jeg forbinder det med en slags gudetro, selv om den ikke er personifisert eller passer inn i noen "definisjon" av religion. Bønn er ingen del av dette for meg.

Jeg tror på det gode i mennesket, at folk vil hverandre vel (og det er nok en naivitet jeg har fått "lide" for av og til).
Og jeg har en tanke om at felles tro på noe gir en slags felles "energi", det har jeg merket både på reise hos svært religiøse mennesker, jeg har flere familiemedlemmer som er prest/misjonær/religiøse ledere/svært troende og har opplevd det med dem, og jeg har merket det i kirka på f.eks allehelgensmesse; en helt spesiell stemning og energi i rommet som er helt umulig å ikke merke.

Og som erkerealist er selvsagt evolusjonsteori grunnpilaren for meg. Jeg mener - de landet nettopp på en komet for å finne kimen til liv på jorda i form av organisk materiale, how great is that! ( )

Jeg var alene med mormor da hun døde, og med familien med pappa da han døde, og begge opplevelsene har gitt meg forsterket tro på at det er noe med livet (og døden, forsåvidt) som er mer enn vi kan se og tenke oss.

Men som sagt, ikke noen personifisert tro.

(også er det litt slik som jeg tenker ift alvorlig sykdom og slikt, jeg har hatt noen snublefeller de siste årene... "jeg er jo ikke død, så da går det bra. Og hadde jeg vært død hadde det gått bra det og, for meg. Det er de som er igjen det er trist og vondt for". Et temmelig forenklet syn på ting, men det gjør at jeg ikke grubler på døden hvertfall)

[Hondacrv]

Fordi det fungerer som eit fundament i livet mitt. Ei kilde til glede, styrke og trøst. Eg har alltid trudd, og har ei tro med lite tvil i. :enkel:

Sjølv med ei lang utdanning innenfor teologien, så er trua mi ganske enkel. Eg trur på bønn også, i den forstand at eg trur Gud høyrer med når eg ber.

Eg har då sjølvsagt eit religiøst syn på livet, hehe.

[Niobe]

Jeg tror jeg må si fordi jeg ikke kan la være. Jeg vil ikke si jeg har en sterk tro, jeg har også mye tvil (dog ikke på om Gud eksisterer), men jeg har opplevd mye som gjør det vanskeligere for meg å ikke tro. Jeg er troende, men veldig lite religiøs av meg. Forøvrig ble jeg kristen i 20-årsalderen, etter å ha definert meg som ateist og vokst opp i et ateisthjem.

[noen]

Jeg kjenner igjen mye av det du beskriver, Divine. Jeg tror jeg kan kalle meg sterk i tvilen. Den rasjonelle skeptikeren i meg mener tro og religion er veldig vanskelig å forholde seg til. Likevel tror jeg det finnes en gud. Når jeg ser på naturen rundt meg med mangfoldet i blomster, planter, dyr osv., tenker jeg at dette ikke bare er survival of the fittest, men at det finnes en gud med estetisk sans og god sans for humor. (H*n hadde en spesialt god dag da f.eks. surikatene ble skapt. )

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Når jeg ser på naturen rundt meg med mangfoldet i blomster, planter, dyr osv., tenker jeg at dette ikke bare er survival of the fittest, men at det finnes en gud med estetisk sans og god sans for humor. (H*n hadde en spesialt god dag da f.eks. surikatene ble skapt. )

Mens jeg er akkurat motsatt. Jeg syns alt i naturen og rundt oss henger så bra sammen, at en gudeskikkelse rett og slett ikke passer inn i sammenhengen.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Mens jeg er akkurat motsatt. Jeg syns alt i naturen og rundt oss henger så bra sammen, at en gudeskikkelse rett og slett ikke passer inn i sammenhengen.

Eg tenker som deg, noko som får meg til å tenke at skilnaden mellom å "tru" og å "ikkje tru" kanskje er tydelegare på papiret enn i praksis.

[007]

Jeg har desverre rasjonalisert bort troen min, og jeg savner den. Jeg savner den tryggheten jeg følte at den gav, og jeg savner særlig troen på et liv etter døden.
Jeg vil gjerne tro, men jeg klarer det ikke.

[Flubby]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Når jeg ser på naturen rundt meg med mangfoldet i blomster, planter, dyr osv., tenker jeg at dette ikke bare er survival of the fittest, men at det finnes en gud med estetisk sans og god sans for humor. (H*n hadde en spesialt god dag da f.eks. surikatene ble skapt. )

Jeg, som er utdannet evolusjonsbiolog, ser helt andre ting enn deg når jeg ser mangfoldet i naturen. Jeg ser arter som over millioner av år har utviklet seg for å best tilpasse seg et miljø i endring. Jeg kjenner til hvilke evolusjonære mekanismer som beviselig har ført arter mot forandring eller utslettelse. Jeg har studert etologi og fylogeni, jeg vet hvordan slektskap mellom alt liv på jorda henger sammen, og jeg kan ikke skjønne at med all den vitenskapen som finnes rundt temaet evolusjon, så finnes det fremdeles kreasjonister.
Ja, også er "survival of the fittest" et gammeldags begrep, og verre er begrepet "den sterkestes rett" på norsk. Innen evolusjonsbiologien snakker vi om "survival of the best adapted".
Ikke meninga å bråke i tråden, men siden du trådte rett inn på mitt interesseområde, kunne jeg ikke la det stå ukommentert

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

Jeg ser arter som over millioner av år har utviklet seg for å best tilpasse seg et miljø i endring.

Det gjør jeg også, og jeg snakker også om- og tror på "survival of the best adapted". I tillegg tror jeg på Gud, eller på en guddommelig makt. Det byr ikke på problemer i det hele tatt for meg å kombinere disse.

[Madicken]

Og hvorfor jeg tror på en guddommelig makt? Dette er vanskelig, men det er nok både fordi jeg har behov for å tro på mer enn det jeg kan fatte og begripe - jeg har nok et slags behov for å holde mulighetene åpne for at det er "noe mer" etter døden, og fordi universets eksistens er så ufattelig fantastisk at jeg ikke kan forklare det ved hjelp av andre begrep enn guddommelig.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg kjenner igjen mye av det du beskriver, Divine. Jeg tror jeg kan kalle meg sterk i tvilen. Den rasjonelle skeptikeren i meg mener tro og religion er veldig vanskelig å forholde seg til. Likevel tror jeg det finnes en gud. Når jeg ser på naturen rundt meg med mangfoldet i blomster, planter, dyr osv., tenker jeg at dette ikke bare er survival of the fittest, men at det finnes en gud med estetisk sans og god sans for humor. (H*n hadde en spesialt god dag da f.eks. surikatene ble skapt. )

Jeg var just på badet, og tenker at jeg er enig i det med humoren, men mer i tvil om den estetiske sansen.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg var just på badet, og tenker at jeg er enig i det med humoren, men mer i tvil om den estetiske sansen.

Joa, ser den. Kanskje praktisk-estetisk er riktigere?

[Alfa]

Eg er agnostikar av den ekle grunn at eg har ei viss form for tru som eg ikkje klarer å rasjonalisere. Analytisk anlagt som eg er så har eg store problem med å tru systematisk når alle religionar har så store logiske bristar.

Eg har meir ei kjensle av "noko" som eg ikkje heilt veit kva er, og som ikkje (nødvendigvis) handlar om ein personifisert guddom.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg har meir ei kjensle av "noko" som eg ikkje heilt veit kva er, og som ikkje (nødvendigvis) handlar om ein personifisert guddom.

Der oppsummerte du veldig bra mine tanker og følelser også.