[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Imma]

Jeg synes det er vanskelig å svare på om jeg tror på Gud. Fordi jeg ikke vet premissene for spørsmålet. Den som spør har gjerne en oppfatning om hva Gud er og spør gjerne ut fra det, og da kan svaret mitt lett bli misvisende. Men ja, jeg tror på Gud, men er ikke religiøs.

[Katta]

Hm. Jeg tror det riktigste svaret kanskje er at jeg ikke kan la være? Det ligger der som en forutsetning i meg på samme måte som aksiomer og grunnsteiner i naturvitenskap. Det er vel ikke rasjonelt utover det nivået at jeg synes liv er litt for utrolig til at det ikke er noen hjerne bak, men jeg er jo av de som har klokketro på vitenskapen og ikke ser noe som helst motsetning der.

[Esme]

Jeg vokste opp i et temmelig kristent hjem, og hadde en gudstro på grunn av det, en følelse av at noe eller noen holdt øye på et vis.

På et eller annet tidspunkt så slo det bare ned i meg med enorm følelse av klarhet: det er ingen gud! Da stemmer jo absolutt alt!

Jeg vet jeg ikke har noe sånn sett i tråden å gjøre, men flere skriver at de savner troen, og jeg ville kommentere at for meg var det en enorm lettelse. Jeg har hatt svært sykt barn og jeg har vært i skikkelig fare, og det er godt å kjenne at jeg står fjellstøtt i livssynet mitt.

[Michelle]

Jeg vet faktisk ikke. Jeg bare tror og har alltid gjort det. Jeg er ikke oppvokst i en kristen familie. Jeg har fra jeg var lita vært et søkende barn (Mulig det var pga en litt ustabil barndom), og et par ganger jeg stakk av så fant de meg i kirka. Der satt jeg og gaulet med
Det er ikke så ofte jeg er i kirken nå enda vi nå bor 2 min unna.
Jeg er ikke så konservativ, og jeg mener at det ikke er bare en retning/religion som er den eneste rette.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg vet jeg ikke har noe sånn sett i tråden å gjøre, men flere skriver at de savner troen, og jeg ville kommentere at for meg var det en enorm lettelse. Jeg har hatt svært sykt barn og jeg har vært i skikkelig fare, og det er godt å kjenne at jeg står fjellstøtt i livssynet mitt.

Jeg skrev noe ala "jeg skulle gjerne trodd", tror jeg, og det er mest fordi det i flere situasjoner er en enkel løsning. "This is out of my hands". Og noen ganger hadde det vært behagelig å kunne lene seg på enkle løsninger. Insh Allah. Om gud vil. Eller "det var guds vilje at det ble sånn".

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg skrev noe ala "jeg skulle gjerne trodd", tror jeg, og det er mest fordi det i flere situasjoner er en enkel løsning. "This is out of my hands". Og noen ganger hadde det vært behagelig å kunne lene seg på enkle løsninger. Insh Allah. Om gud vil. Eller "det var guds vilje at det ble sånn".

Jeg er troende, men en slik tankegang er veldig fjern for meg. Å tro er ingen enkel løsning i min verden. Tvert imot egentlig.

[Joika]

Jeg er vel agnostiker. Jeg tror ikke, men jeg innser at jeg ikke nødvendigvis har rett i mine antagelser om at det ikke finnes noen gud. Jeg har ikke noe behov for å ha rett heller egentlig, eller å tro for den saks skyld. Jeg tenker mer på relgion som en praktisk greie. Kjekt for de som "trenger det". Men også dumt fordi det skaper så mye splid i verden. Jeg velger ikke mene så mye om det.

[polarjenta]

Jeg tror på gud og jesus, men jeg skal ærlig innrømme at det siste året har fått meg til å tvile innimellom. Det har vært tragiske dødsfall og sykdom nær meg. Og jeg lurer litt på hva gud tenker når en 15åring dør, og når en 9åring blir skikkelig syk. Men jeg ber likevel jeg, og jeg tror likevel. Troen er en del av meg på en måte som jeg ikke helt klarer å forklare.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg er troende, men en slik tankegang er veldig fjern for meg. Å tro er ingen enkel løsning i min verden. Tvert imot egentlig.

Nei, jeg kan jo ikke snakke for alle, kun hvordan jeg oppfatter hvordan mine omgivelser (ikke kun sekten) har fremstilt sitt livssyn gjennom min oppvekst og i nåtid.

[liefje]

Jeg tror at jeg tror fordi jeg vil det. Jeg har barnetroen og tror paa historiene om Jesus, ber naar jeg föler for det, tror at det er noe etter döden. Det föles godt. Jeg ser ikke hva som ville blitt bedre for meg om jeg satt i gang med aa stille spörsmaal ift. dette.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg er troende, men en slik tankegang er veldig fjern for meg. Å tro er ingen enkel løsning i min verden. Tvert imot egentlig.

Men hvorfor er det vanskelig da? Jeg mener, jeg som ikketroende står jo overfor akkurat de samme moralske dilemmaene som en som tror, og det gjør jo ingen forskjell om man tror eller ikke. Jeg spør ikke for å være frekk, altså, jeg bare lurer.

Jeg er nok som Esme, jeg savner rett og slett ingen tro. Jeg har null behov for det. Det eneste trosaktige jeg noen gang har følt meg tiltrukket av, er samholdet i endel av kirkene i USA og noen av ritualene i ulike naturreligioner. Også mye religiøs kunst da. Jeg har jo både digre Madonnastatuer, flere kitschy Jesusbilder, hindusistiske livshjul og katolsk/voodo-lys.

[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg skrev noe ala "jeg skulle gjerne trodd", tror jeg, og det er mest fordi det i flere situasjoner er en enkel løsning. "This is out of my hands". Og noen ganger hadde det vært behagelig å kunne lene seg på enkle løsninger. Insh Allah. Om gud vil. Eller "det var guds vilje at det ble sånn".

For meg er denne tankegangen helt fjern. Og det tror jeg gjelder for mange kristne. Komme drassende med at "det var vel slik Gud ville det da" til noen som står opp i noe veldig vanskelig, ville jeg aldri, aldri har sagt, tross min gudstro.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men hvorfor er det vanskelig da? Jeg mener, jeg som ikketroende står jo overfor akkurat de samme moralske dilemmaene som en som tror, og det gjør jo ingen forskjell om man tror eller ikke. Jeg spør ikke for å være frekk, altså, jeg bare lurer.

Det er nok flere grunner, men en ting som gjør det vanskelig er at den innbitte skeptikern i meg synes jeg er småsprø som tror.

Jeg ser ikke gode eller vonde ting som skjer som Guds vilje. Og som troende er det i hvert fall for meg vanskelig å forholde seg til at små barn dør, ungdom skytes og sprenges i luften, mennesker man er glad i bli alvorlig syke osv. Men samtidig finner jeg en trøst i det å tro når ting er vanskelig.

Veldig kort og banalt, men det er alt jeg rekker nå.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Hondacrv, her.

For meg er denne tankegangen helt fjern. Og det tror jeg gjelder for mange kristne. Komme drassende med at "det var vel slik Gud ville det da" til noen som står opp i noe veldig vanskelig, ville jeg aldri, aldri har sagt, tross min gudstro.

Veldig fjernt for meg også.

Det sier vel noe om hvor ulik religiøsitet er hos folk.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg skrev noe ala "jeg skulle gjerne trodd", tror jeg, og det er mest fordi det i flere situasjoner er en enkel løsning. "This is out of my hands". Og noen ganger hadde det vært behagelig å kunne lene seg på enkle løsninger. Insh Allah. Om gud vil. Eller "det var guds vilje at det ble sånn".

Sånn kjenner jeg ingen som tenker tror jeg. Tvert imot i grunnen.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg ser ikke gode eller vonde ting som skjer som Guds vilje. Og som troende er det i hvert fall for meg vanskelig å forholde seg til at små barn dør, ungdom skytes og sprenges i luften, mennesker man er glad i bli alvorlig syke osv. Men samtidig finner jeg en trøst i det å tro når ting er vanskelig.

Men dette er jo noe det er vanskelig å forholde seg til for absolutt alle mennesker. Siden du sier at du ikke tror det Guds vilje, så skjønner jeg ikke helt hvorfor det er noe som er spesielt vanskelig, eller anderledes vanskelig for en som tror. Igjen, det er ikke for å kverulere, men fordi jeg forsøker å fortså.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Sånn kjenner jeg ingen som tenker tror jeg. Tvert imot i grunnen.

De aller fleste amerikanske kristne jeg kjenner henviser til at det var Guds vilje hele tiden, både om gode og vonde ting.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

De aller fleste amerikanske kristne jeg kjenner henviser til at det var Guds vilje hele tiden, både om gode og vonde ting.

Jeg har en mistanke om at det har like mye med det å gjøre at de er amerikanere som at de er kristne?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men dette er jo noe det er vanskelig å forholde seg til for absolutt alle mennesker. Siden du sier at du ikke tror det Guds vilje, så skjønner jeg ikke helt hvorfor det er noe som er spesielt vanskelig, eller anderledes vanskelig for en som tror. Igjen, det er ikke for å kverulere, men fordi jeg forsøker å fortså.

Nå er ikke jeg teolog eller "Bibellærd" og har en enkel, personlig tro, men for en kristen er det vel det som opp igjennom har blitt kalt "det ondes problem". Jeg tror det finnes en god kraft, så hvor kommer det onde og vonde fra? Igjen: Dette er ikke noe som kan oppsummeres eller forklares i noen få setninger. Og som jeg vel egentlig ikke kan forklare helt for meg selv.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Ru, her.

Det blir som den allegorien med at din mor/far står nederst i mørk trapp og sier "Hopp, jeg tar i mot deg!", og så gjør du det - selv om du ikke kan se at det står noen der.

Dette er nok en slik tro jeg har. Jeg har ingen tro på en skikkelse, skapning, eller intelligens som sådan, men jeg har sterk overbevisning om at det går bra til slutt. At ting gjerne vil ordne seg til det beste (gitt utgangspunktet).
Og om ting ikke skulle ordne seg til det jeg kanskje hadde ansett å være det beste, så har jeg sterk tro på det å akseptere at det ikke ble slik jeg hadde tenkt, og gå videre i den nye retningen - igjen med tro om at det vil gjerne ordne seg til det beste.
Dette gjør at jeg er redd veldig lite, har en sterk trygghet innafor, og bekymrer meg for lite.
Jeg forbinder det med en slags gudetro, selv om den ikke er personifisert eller passer inn i noen "definisjon" av religion. Bønn er ingen del av dette for meg.

Jeg tror på det gode i mennesket, at folk vil hverandre vel (og det er nok en naivitet jeg har fått "lide" for av og til).
Og jeg har en tanke om at felles tro på noe gir en slags felles "energi", det har jeg merket både på reise hos svært religiøse mennesker, jeg har flere familiemedlemmer som er prest/misjonær/religiøse ledere/svært troende og har opplevd det med dem, og jeg har merket det i kirka på f.eks allehelgensmesse; en helt spesiell stemning og energi i rommet som er helt umulig å ikke merke.

Og som erkerealist er selvsagt evolusjonsteori grunnpilaren for meg. Jeg mener - de landet nettopp på en komet for å finne kimen til liv på jorda i form av organisk materiale, how great is that! ( )

Jeg var alene med mormor da hun døde, og med familien med pappa da han døde, og begge opplevelsene har gitt meg forsterket tro på at det er noe med livet (og døden, forsåvidt) som er mer enn vi kan se og tenke oss.

Men som sagt, ikke noen personifisert tro.

(også er det litt slik som jeg tenker ift alvorlig sykdom og slikt, jeg har hatt noen snublefeller de siste årene... "jeg er jo ikke død, så da går det bra. Og hadde jeg vært død hadde det gått bra det og, for meg. Det er de som er igjen det er trist og vondt for". Et temmelig forenklet syn på ting, men det gjør at jeg ikke grubler på døden hvertfall)