[Og der bikket jeg tegngrensen for hva som kan være i ett innlegg. 
]
60. In the Land of Saints and Sinners. En av de tingene jeg liker ekstra godt med å se filmer på Troll i Eske er at man ikke engang vet hva slags genre filmen er når den begynner, og noen ganger tar det en god stund før man er noenlunde sikker. Denne her starter brutalt, i Belfast i 1974 med en IRA-bombing som ikke går helt som planlagt, men vi skjønte etter hvert at dette likevel er en slags comedy of errors. Eller kanskje heller tragedy of errors; med disse skadeskutte, brutale og traumatiserte hovedpersonene tror vi jo aldri at dette kommer til å gå særlig bra. Liam Neeson er sentrum i handlingen, som aldrende leiemorder som leser Dostojevskij og begynner å ha lyst til å gjøre noe annet med resten av livet sitt, men så innhenter volden, og hans egen historie, ham likevel. Det er lett å se paralleller til Banshees of Inisherin, som også handler om et lite, irsk samfunn i et krigsherjet land med dysfunksjonelle mennesker, men denne her er mer gritty og mindre av en fabel. Filmen ble introdusert som å ha en del til felles med spaghettiwestern, og jeg kan se den; ikke minst ser jeg ekkoer av Clint Eastwoods Unforgiven, som også delvis handler om at man ikke kan melde seg ut av sin egen historie. Saints and Sinners er kanskje ikke et mesterverk, men den er absolutt underholdende, og jeg liker både karakterene og skuespillerne. Ikke minst er det morsomt å se at Jack Gleeson har blitt voksen siden han spilte Joffrey Baratheon!
61. Uncle Vanya. Dette er en filmatisert teateroppsetning som ble laget etter at teateret måtte stenge ned i mars 2020; mannen og jeg hadde en interessant prinsippdiskusjon dagen etter om hva som regnes som en «film», men akkurat her er det jeg selv som bestemmer, så jeg tar den med! Vi skal til London om noen uker og se en litt spesiell variant av dette Tsjekhov-stykket, og jeg hadde lyst til å se en mer alminnelig oppsetning først. Denne her så mannen min mens det gikk, så han visste at den var god. Fantastiske Toby Jones er strålende i hovedrollen som Vanja, som (føler at han) har kastet bort livet sitt og enhver mulighet til å bli lykkelig. Alle skuespillerne er dyktige og spiller veldig godt sammen. Richard Armitage er en overbevisende magnetisk Astrov, og Aimee Lou Wood er sjarmerende og hjerteskjærende som Sonja. Det merkes riktignok at oppsetningen er laget for å sees på en scene og ikke på TV; filmatiseringen føles ikke som en integrert del av det som skjer, og det er alltid litt synd å føle at man går glipp av noe hver gang kameraet zoomer inn på en av karakterene. Men det er definitivt vel verdt det for gleden av å få med seg en nydelig oppsetning. (Og jeg gleder meg nå enda mer til å se hva Andrew Scott bringer til alle(!) rollene i oktober.)
62. Drive My Car. Japansk film, også denne et ledd i forberedelsene til å se Vanya på scenen; vi så den i fjor, da den var ny, men det var virkelig noe annet å se den med Onkel Vanja klart i minnet. For ikke bare handler en stor del av filmen om arbeidet med å sette opp stykket, men mye av handlingen speiler også Tsjekhovs handling og temaer. Hovedpersonen Kafuku reagerer på sorg med å trekke seg tilbake fra både skuespill og nære relasjoner, og han frustrerer skuespillerne han instruerer med distansen sin, i tillegg til utfordringene med å la skuespillerne spille på ulike språk, som gjør at de ikke forstår hverandre. Men gradvis, gjennom arbeidet med Tsjekhovs tekst, kommer han til nødvendigheten av å måtte konfrontere sin egen sorg og sin egen utilstrekkelighet. Den unge kvinnen som kjører bilen hans, som har sin egen sorg og sine egne traumer å leve med, er med på å føre ham til et vendepunkt i hvordan han lever, og det er lett å se paralleller til Vanja og Sonja i forholdet mellom de to. Filmen er aldeles strålende selv uten kjennskap til stykket, men blir enda bedre og føles enda mer relevant nå når jeg har med meg den referansen. Det er en sjeldent vellykket kombinasjon av to verker; nydelig spilt og, selv om den varer i tre langsomme timer, uten en eneste overflødig scene.
63. Only Murders in the Building (sesong 1). De gamle komikerstjernene Steve Martin og Martin Short, balansert med den langt yngre Selena Gomez, i en serie som ser ut som en tøysete og ganske oppkonstruert bagatell – tre true crime-lyttende naboer slår seg sammen om å lage en true crime-podcast om et mistenkelig dødsfall i deres egen bygård – og det er mer enn nok av tull og tøys her, men det henger virkelig overraskende godt sammen. Mye på grunn av de veldig karismatiske skuespillerne, som greier å få hovedpersonene til å være noe mer enn parodiske og usympatiske, men det er en godt skrudd sammen historie også. Tidvis genuint rørende om ensomhet og isolasjon midt på tetteste Manhattan, og mange gode observasjoner om fascinasjonen så mange har for true crime-sjangeren. (Og et par fantastiske scener som viser hvor godt de forstår fenomenet fandom også!) Ser frem til sesong to.
64. The Endless. Sesong 2 av Loki er i stor grad laget av Justin Benson og Aaron Moorhead, som fra før står bak flere gode og originale filmer som vi likte veldig godt. Derfor plukket vi frem denne scifi-nesten-horror-filmen fra 2017, der de to spiller hovedrollen som et brødrepar som forlot en «UFO-dødkult» for ti år siden, og som strever med en slitsom og delvis meningsløs hverdag. Den yngste av dem tenker tilbake på oppveksten i kulten med varme og nostalgi, og storebroren går med på at de skal ta en tur tilbake for å se hvordan det er der, i håp om at broren skal innse hvor sær og farlig kulten er. Filmen er åpenbart laget for nesten ingen penger, og den veldig billige looken er med på å gi et sterkt preg av autentisitet. Stemningen er off, ofte godt over grensen til ubehagelig, og det tar lang tid før både seerne og hovedpersonene begynner å forstå hva som faktisk foregår rundt dem. Scifi/horror-aspektet er vellaget og ganske originalt, men det ganske piggete forholdet mellom brødrene er kjernen i filmen, og det den (kanskje) handler om er blant annet det å bli voksen, og i hvilken grad man ønsker, og får lov til, å ha styringen over sitt eget liv.
65. Anselm. Film om den tyske kunstneren Anselm Kiefer, laget av Wim Wenders. Dette er ikke en typisk dokumentar, selv om den har mange av elementene man gjerne finner i dokumentarer. Her er både arkivopptak, filming av kunstneren i atelieret, klipp der han snakker om kunsten sin og en rekke dramatiserte episoder fra barndom og tidligere liv. Men aller mest er filmen et fantastisk vakkert kunstverk i 3D som viser det storslagne og monumentale i Kiefers kunst uten å gi noe endelig svar på noe som helst. En rekke utdrag fra tysk poesi er med på å bygge ut universet Kiefer befinner seg i, og på samme måte som så mange av verkene hans inneholder bruddstykker av tekst og dels uklare referanser til historie og mytologi, så gir filmen oss en mengde inntrykk og biter av både hans egen og Tysklands historie, og overlater til oss å se etter relevansen og sammenhengen. Det er en utrolig vakker film om en kunstner som jeg har vært fascinert av lenge, og jeg ble enda mer inspirert til å finne ut når det går an å besøke området La Ribaute, der Kiefer har samlet og bygget opp så mye kunst.
66. The Creator. Scififilm som markedsføres som å handle om «AI», men som i grunnen ikke problematiserer noen av de aspektene ved AI som det kunne være verdt å si noe om. I stedet er det en superstilig, men tematisk rotete film om en fremtid der «roboter» er tilnærmet identiske med mennesker, og der USA har gått til krig mot dem på global basis og forsøker å utrydde dem, mens store deler av Asia anerkjenner dem som likeverdige. Det er mengder av ekkoer av filmer som Blade Runner og Ex Machina, og det er dessuten omtrent tredjeparten av en krigsfilm inni der et sted. I tillegg er en av de sentrale personene en karismatisk, asiatisk femåring som ga meg sterke assosiasjoner til Kundun (som jeg ikke engang har sett). Jeg synes det er litt tvilsomt å ha så tydelige visuelle referanser til både Vietnamkrigen og Dalai Lama i en amerikansk film som er såpass vag både når det gjelder håndteringen av rasisme og når det gjelder hva den faktisk handler om (bortsett fra at det er dårlig gjort av USA å bombe byer og landsbyer i det oppdiktede landet «New Asia», noe jeg jo er enig i). I den grad det er en moral her, så er filmen kritisk til det amerikanske militæret og USAs maktbruk i andre deler av verden. Men primært er det en altså visuelt veldig stilig film som aldri engasjerte meg voldsomt, noe som skuffet meg litt fra regissøren av Rogue One. Selv om Allison Janney gjør en god jobb som oberst og Madeleine Yuna Voyles er et funn som femårige Alphie.
67. Taylor Swift: The Eras Tour. Konsertfilm satt sammen av de tre siste showene Taylor Swift spilte på den siste turneen sin. Jeg er personlig ikke noen stor fan av Swift; hun er utvilsomt en dyktig låtskriver og en fantastisk live-artist, men musikalsk sett er det ikke helt min greie, og da blir det litt for langt og litt for likt for meg. De beste bitene er imidlertid veldig bra; bolken med sanger fra albumet 1989 var høydepunktet for min del, og hun har fantastiske og underholdende dansere og et imponerende sceneshow. Hvis man er fan, må dette være en nær perfekt konsertfilm. (Og jeg kan varmt anbefale å se konsertfilmer på Imax, hvis man har mulighet til det!)
68. Killers of the Flower Moon. Jeg leste et sted at Martin Scorsese nå tydeligvis, i en alder av 80, åpenbart tenker at hver film han lager, kan være hans siste, og dermed legger alt han har i dem. Denne imponerende filmen tyder i alle fall på at så er tilfelle. Det samme gjelder Robert De Niro, som jo alltid har vært en enormt dyktig skuespiller, kanskje særlig når han skal spille mer eller mindre subtilt truende; her briljerer han egentlig mest ved å være så tilbakeholden som han er. Filmen handler om hvordan osage-indianere ble utnyttet og likvidert etter at det ble funnet olje på landet deres; det er en grim og brutal historie som gjør enda mer inntrykk fordi den er fortalt såvidt nøkternt som den er. Man kan ha gode grunner til å være skeptisk til at hvite filmskapere forteller denne historien, men det lille skrittet tilbake som filmen tar, hjelper, og det gjør det også å vite at mange fra osage-nasjonen var med på forarbeidet. Scorsese klarer å formidle at dette ikke er hans historie, at filmen bare er en film, og at vi i publikum bare er publikum, mens de som dette faktisk handler om, ikke har fått komme til orde - hverken i sin egen tid eller nå. Tre og en halv time er lenge for en hvilken som helst film, men historien fortjener det. (Og det blir, igjen, klart at ingen klarer å få mer ut av Leo DiCaprio enn Scorsese gjør.)
69. Our Flag Means Death (sesong 2). Jeg absolutt elsker denne varianten av Ed Teach, aka Blackbeard, Taika Waititis traumatiserte, psykotiske, dysfunksjonelle, selvdestruktive, middelaldrende, følsomme, livstrette pirat med ADHD. OFMD er en ekstremt tøysete komedie som ikke på noe tidspunkt later som om den er historisk korrekt, og sesongen består av bare 8 halvtimeslange episoder. Men det er imponerende hvor emosjonelt avansert og rørende den er, og hvor godt den klarer å tegne karakterene sine på den korte tiden. Aller mest gjelder dette selvsagt den sentrale, intense og temmelig utradisjonelle kjærlighetshistorien mellom sjørøverlegenden Blackbeard og rike, fjollete Stede Bonnet. Stede starter sesong 1 med å stikke av fra sitt lite tilfredsstillende liv for å leve ut en barnslig romantisk drøm om å være sjørøver, men han går gjennom ganske store endringer i løpet av serien. Og Ed, som har gjemt seg bak sin blodige legendestatus i mange år (og er fryktelig lei av det), lærer også mye om seg selv og om hva slags forhold han kan ha til folkene rundt seg. Rundt de to og deres eksplosive romanse spinner et persongalleri av en annen verden, og jeg tror man bør se serien både to og tre ganger for å få med seg alle detaljene i bakgrunnen (og for virkelig å sette pris på hvor smart skrudd sammen historien er, og hvor mange paralleller og fram- og tilbakepek den har). Og så er det jo innimellom virkelig, genuint, ikke-ironisk rørende også. Alt i alt en imponerende innholdsrik serie! (Og jeg er nysgjerrig på om det blir en sesong 3.)
70. The Killer. Michael Fassbender spiller leiemorder som først ser ut til å være i perfekt balanse med jobben sin: full kontroll, helt følelsesløs, tvers gjennom kompetent; en maskinaktig gjennomkontrollert fremtoning, og et livssyn eller mantra som til enhver tid sier akkurat hva han skal gjøre. («Anticipate, don't improvise. Stick to the plan. Forbid empathy. Fight only the battle you're paid to fight. Ask yourself What's in it for me?») Men han er bare menneskelig, han også, med en puls som stadig går over hans definerte grense på 60, og med bekymringer og følelser som han ikke kan styre eller rømme fra. Den overplanlagte tilværelsen hans (med ubegrenset tilgang på falske pass, burner-telefoner og våpen han kan kaste fra seg så snart han har brukt dem) er kanskje like mye et tegn på paranoia og usikkerhet som på profesjonalitet. Voice-overen hans gjennom hele filmen forsøker å gi oss et inntrykk av at han har kontroll, men rent faktisk er det ingenting i filmen som går akkurat som han har planlagt. Fassbender er overbevisende maskinaktig med feilbarlige rykninger, og David Fincher har på ingen måte mistet grepet. (Og så syntes jeg det var veldig morsomt at hovedpersonen nesten utelukkende hører på The Smiths; det kan da ikke være ment som annet enn et tegn på at han er selvhøytidelig, selvmedlidende, mer middelaldrende enn han vil innse og langt mindre kul enn han var for 30 år siden?)
71. Vermeer – The Greatest Exhibition. I vår hadde Rijksmuseum i Amsterdam den største utstillingen av Vermeer-malerier noen sinne, og vi var heldige nok til å få sett den. Dette er en slags filmet guidet tur gjennom utstillingen; en del kuratorer og kunsthistorikere snakker om Vermeer og litt om historien til (og teknikken bak) bildene, og så hviler kameraet ganske lenge på hvert enkelt maleri. Dette er en flott mulighet for alle dem som ikke kunne se utstillingen live, og det var fint å få gjenoppfrisket opplevelsen og få litt mer bakgrunnsinformasjon. Men som en av ekspertene i filmen sier: det er noe helt eget å oppleve bildene fysisk, på nært hold.
72. On the Adamant. Månedens Troll i Eske-film på Cinemateket var denne franske dokumentaren om båten Adamant, som ligger i Paris og er et dagsenter for psykiatriske pasienter. Senteret fokuserer på kunst, musikk og estetikk, og filmen er et immersivt og gripende blikk inn i livet til menneskene som frekventerer stedet. Filmen har ingen forklaring eller voice-over, og den veksler mellom å filme hva som foregår (morgenmøter, fremføring av musikk, økter der de lager kunst og deretter presenterer verkene sine for resten av gruppa, samtaler og diskusjoner mellom klientene og de ansatte) og å la den ene etter den andre av klientene fortelle fritt om seg selv og livet sitt, uten spørsmål eller styring fra hverken ansatte eller filmcrew. Jeg antar det er gjort et strengt utvalg av hvilke scener som er tatt med i filmen, gitt hvor sårbare disse menneskene er, men det er et imponerende sterkt og respektfullt portrett av både et lite samfunn og av enkeltpersoner som ofte ikke får komme til orde og selv velge hvordan de vil fremstå. Og det er også sterkt å oppleve hvor genuint kunstnerisk begavet mange av dem er.
73. Loki (sesong 2). Litt ujevnt mot midten av sesongen, men Justin Benson og Aaron Moorhead klarer å ta det inn og både drive og avslutte historien på en imponerende måte, uten hverken irriterende forenklinger eller å la det hele henfalle til kaos. Det er alltid vanskelig å håndtere alt som ligner på tidsreiser og andre måter å manipulere kronologien på, uten at historien til slutt bryter sammen, men det har de lyktes med her. Tom Hiddleston er, som alltid, en karismatisk naturkraft i sentrum av handlingen, og Owen Wilson og resten av gjengen rundt ham skaper engasjerende og kompliserte personer i en grad som går langt utenpå det meste av det Marvel har drevet med det siste tiåret. En verdig avslutning(?) på en godt skrudd sammen serie.
74. Masters of Sex (sesong 1). Jeg har kjent til eksistensen av studien Masters & Johnson gjorde av menneskelig seksualitet i mange år, men har aldri tenkt over hvordan noen i det hele tatt kunne gjennomføre en slik studie i USA på 1950-tallet. Denne serien tar for seg William Masters, spilt av alltid fantastiske Michael Sheen, og hans i-utgangspunktet-sekretær Virginia Johnson, spilt av Lizzy Caplan. Det er en fengslende historie på så mange nivåer; sentralt i den er jo det vitenskapelige forsøket på å beskrive den fysiologiske siden av sex, i et samfunn som er ekstremt puritansk og lettsjokkert. Men mye av handlingen dreier seg om hvordan sex i så stor grad henger sammen med andre deler av folks liv. Både på godt og vondt; det er en ofte hylende morsom, men også dypt trist serie, og tristheten henger veldig ofte sammen med hvor traumatiserte og undertrykte mange er når det gjelder sex, og hvordan dette skader dem og relasjonene mellom dem. (Dobbeltmoral, sexarbeid, uønsket graviditet, infertilitet, homofobi, utroskap og galopperende misogyni er bare noen av temaene man kommer innom.) Masters er en veldig interessant karakter som man blir fascinert av, nesten mot sin vilje; han er åpenbart genuint drevet av ønsket om å finne ut mer for å hjelpe pasientene sine og folk generelt, og han har mer enn sin andel av indre demoner, uten at dette unnskylder måten han ofte behandler folk rundt seg. Johnson er en særdeles kompetent og frigjort assistent, og de lærer begge mye om seg selv gjennom samarbeidet. Kanskje særlig når det gjelder hvilken rolle ambisjon spiller for dem begge. Vi satt oppe til langt på natt for å binge ferdig sesongen, og jeg kan knapt vente med å begynne på sesong 2! (Og jeg har aldri før opplevd at jeg ikke tør å google en vitenskapelig studie fordi jeg er redd for spoilere …)
75. Makta. Jeg vurderte å vente med denne til vi har fått se den neste halvsesongen, men serien er så god at den fortjener å bli med både i 2023 og 2024! Jeg kan ikke huske sist jeg så en så god NRK-produksjon, og heller ikke sist så å si alle jeg kjenner så den samme serien i samme tempo. Dette er virkelig godt laget; første episode holdt vi på å le oss ut av sofaen, og det er jo ikke noen tvil om at dette er humor og satire, men det er jammen meg en god historisk gjenfortelling av Arbeiderpartiet på 1970-tallet også. Grepet med å filme i moderne omgivelser og bare velge sånn passe tidsriktige klær og rekvisitter er med på å understreke at dette er humor og ikke dokumentar, og lyssetting og filming gir et inntrykk av «hjemmevideo» eller reality-TV som kler historien, samtidig som det ikke er noe amatørmessig ved produksjonen. Serieskaperne har brukt den billige looken (som sikkert mye skyldes budsjettet) på en supereffektiv måte, og karaktertegningene er tydelige, selv om det hele på overflaten ser karikert og heseblesende ut. Som leksikonredaktør har det vært veldig morsomt å følge med på lesertallene til alle disse biografiene, og ved hjelp av dem, samt ekstramateriale fra NRK og ekstrasendinger fra Aftenpodden, har vi lært at de mest hårreisende episodene stort sett er helt sanne. (En ting som imponerte meg, er forresten at de håndterer Kielland-ulykken helt uten å gjøre komikk av det, men at de heller ikke går inn i melodrama; i stedet velger de å gjøre mange av disse scenene nærmest som horror.) Jeg har elsket alle episodene som er ute så langt, og jeg kunne snakket om den i timesvis (og det har jeg da også gjort!). Håper virkelig de holder nivået for den neste halvsesongen!
76. Aftersun. En liten, lavbudsjetts indiefilm om en jente på ferie med faren sin – eller egentlig er rammehistorien en voksen kvinne, og hun ser tilbake på minnene sine om en ferie hun var på i Tyrkia med faren da hun var elleve. Filmen er vist nesten bare fra hennes barnslige perspektiv, men vi ser likevel konturene av en kjærlig, men dypt deprimert mann som sliter med å håndtere livet sitt. Ferieturen er et bittersøtt minne, og det er hint i både selve ferien og i rammehistorien om at historien om faren fikk en tragisk slutt. Veldig velspilt, og rørende helt uten å være svulstig eller pompøs.
77. The Zone of Interest. Årets siste Troll i Eske er veldig mange mil unna feelgood julefilm. Det er en kjølig observerende fortelling om familien til Rudolph Höss; han var kommandant i Auschwitz, og familien bodde med sine fem barn i et pent hus med nydelig hage nærmest inne i leiren. Den ene hagemuren er bokstavelig talt muren rundt utryddelsesleiren. Filmen viser ingenting av det som skjer inne i leiren, vi hører bare lyder derfra - skudd, skrik, sinte rop - og under nesten hele filmen ligger det en uavvendelig, rumlende brummelyd i bunnen av lydsporet. Det meste av filmen handler om familiens liv, om fru Höss som trives så godt her, med hagen hun er så stolt av, om små, alminnelige problemer og barnas hverdagsliv. Noen få scener viser Höss’ møter med leverandører som legger frem skisser av mer effektive krematorier, eller med kommandantene av alle konsentrasjonsleirene i Det tredje riket, som diskuterer hvordan de skal håndtere den økende pågangen når de skal frakte inn alle jødene fra Ungarn. Hjemmeliv, familiekrangler og profesjonelle møter med agenda og saksliste; det er alt sammen så gjenkjennelig og banalt og aldeles forferdelig, og i bakgrunnen velter røyken ut av pipene man kan se over kanten på muren. Hannah Arendt snakket i sin bok om Adolf Eichmann om «the banality of evil», og det var vel den mest åpenbare tanken vi tok med oss ut av kinosalen. Det er utrolig hva man kan venne seg til, og hvor skrekkelige ting som kan være en helt alminnelig del av hverdagen. (Det vet vi jo selv, hver dag vi åpner avisen eller slår på nyhetene.) En rystende god film som vil sitte i magen lenge, og det helt uten å ha en eneste «eksplisitt» scene. Regissøren, Jonathan Glazer, lagde Under the Skin for ti år siden; de som så den, har kanskje en følelse av hvordan filmene hans nærmer seg hovedpersonene sine. De vil også kunne ha en viss idé om hvordan musikken til Mica Levi kan fungere nærmest som en karakter i filmen.
78. Doctor Who: 60th Anniversary Special (3 episoder). David Tennants 10. Doctor er den høyest elskede av rekken som startet med Christopher Eccleston i 2005, så da det ble kjent at han som snarest skulle komme tilbake til serien når (sørgelig bortkastede) Jodie Whitaker gikk ut av rollen, førte det til voldsom begeistring og mye engasjement blant fansen - noe jeg antar var poenget med det hele! Ikke bare det, men vi fikk vite at Donna Noble, en av de aller beste kompanjongene Doktoren har hatt, og en av dem som fikk den aller tristeste og mest urettferdige slutten, også skulle komme tilbake. Og det hele skulle gjennomføres av Russel T. Davies, som med sine svakheter likevel føltes som en lettelse etter først Steven Moffat og så Chris Chibnall som show runners. Davies er en bra fyr, og han har fått femten års mer erfaring siden sist, og han gjorde det klart fra første episode at han har tenkt å fortsette å være minst like militant inkluderende som før. «Debatten» rundt transpersoner er langt mer hatsk i Storbritannia enn her, og da gjør det godt at noen tør å ta så tydelig standpunkt som dette. Mini-sesongen fortsatte med å la Donna og Doktoren møte seg selv og sine egne demoner i døra (i en genuint spooky og ubehagelig sekvens), og for én gangs skyld har Doktoren fått evnen til å sette ord på noen av følelsene (og traumene) sine. («Oh. Do I say things like that now?»). Til slutt fikk vi en historie om hvordan man via internett kan manipulere folk til å bli galopperende egosentrikere, og hvor nedbrytende og ødeleggende dette er. Og så landet det hele med å endelig gi både David Tennant og Catherine Tate den slutten de fortjener, samtidig som vi fikk Nchuti Gatwa som den 15. Doktoren, etter alt å dømme akkurat den energiinnsprøytningen serien (og vi?) trenger. Kanskje det går an å bli ordentlig Doctor Who-fan igjen? Det er i alle fall stas så langt. (Og for å sitere en Tumblr-fan: «[doctor who]*was never bad and, more crucially, it was never good. hope this helps.»)
79. Poor Things. Yorgos Lanthimos er en filmskaper å se etter hvis man er blant dem som er redde for at vi skal slippe opp for nye historier, eller som påstår at alle filmer er like nå for tiden. Han har tidligere laget blant annet The Lobster og The Favourite, som begge er fabelaktige, urovekkende og høyst originale, og denne spinnville krysningen av en Frankensteinfortelling og en slags Pygmalionvariant er ikke noe mindre underholdende. Emma Stone er aldeles fantastisk i en rolletolkning som knapt kan beskrives; bare måten kroppsspråk, fakter og ganglag utvikler seg på fra den første scenen hennes er verdt en pris eller to. Den forvrengte kameraoptikken og bruken av svart/hvitt og farger som en del av scenografien er noe jeg tror jeg ikke kan sette tilbørlig pris på før jeg ser filmen om igjen; denne første gangen var jeg for oppslukt av historien. (Og av en del av de overnaturlig vakre filmsettene!) Willem Dafoe er strålende, som høyst moralsk tvilsom (men på sitt vis underlig faderlig), gal vitenskapsmann, og Mark Ruffalo er hylende morsom som selvgod libertiner som innbiller seg at han gir blaffen i alle alminnelige, borgerlige normer, men ender opp med å være den mest konvensjonelle personen i dette høyst ukonvensjonelle persongalleriet. Filmen blir åpenbart forsøkt solgt på at den inneholder store mengder sex, og det gjør den jo absolutt, men det føles som det er noe genuint subversivt i måten den bruker sin åpenhet om sex til å undergrave og latterliggjøre det viktorianske seksual- og kvinnesynet. … Ingen av alle disse observasjonene sier egentlig så mye om hva filmen handler om; det er med vilje, den bør absolutt oppleves!
80. The Boy and the Heron. Hayao Miyazaki har fylt åtti og vel så det, men ingenting tyder på at han har mistet grepet, han er fortsatt blant verdens aller ypperste animasjonsfilmskapere. Her er mange elementer vi kjenner fra andre av filmene hans; det er 2. verdenskrig, en mor på sykehus og en far som forsøker, litt hjelpeløst, å være der for barnet sitt; det er barn som møter en underlig og skremmende magisk verden bak den virkelige, hverdagslige; det er en skremmende skog med dyr og andre uforutsigbare skapninger som er farlige og upålitelige, men ikke nødvendigvis onde; det er små, skrukkete, gamle damer og mye ganske enkel humor. Det er også en historie om sorg og krig og det å komme seg gjennom barndom og andre traumer, fortalt mer gjennom vakre og dramatiske tablåer enn gjennom et sammenhengende narrativ. Og plutselig møter vi en gammel mann som er på slutten av sitt skaperliv og fremdeles strever med å oppnå balanse i en verden han ikke helt klarer å kontrollere - er det Miyazaki selv som dukker opp i denne kanskje siste filmen fra hans hånd? Vakkert er det i alle fall; vakkert, dramatisk og rørende. Og antagelig vel så mye for voksne som for barn.
06-11-23, 10:33
Linjær visning
