Filosofi (transperson som eksempel)

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa ... Jeg vet per nå ikke hvor mye jeg blir å ha med vedkommende å gjøre i fremtiden. Jeg er jo enig i at hvis noen er nær meg så er det en form for forpliktelse å "kjenne vedkommende". Det tenker jeg ikke er anderledes enn å feks vite at noen har mistet et barn (altså en livshendelse som har preget personen) NB! Jeg har ikke sagt noe som helst, dette er det jeg tenker å si (du sa det som jeg allerede hadde gjort det) Jeg hadde denne diskusjonen før jeg har truffet vedkommende "på nytt" og tror ikke jeg blir å møte hen før i slutten av neste måned.
Jaaaa, kanskje? Jeg har faktisk aldri tenkt at det er mulig å unngå å bli misoppfattet av og til, ikke komme i situasjoner hvor jeg uttrykker meg klønet eller være i samtaler hvor jeg mangler mye "grunninformasjon". Så det oppleves som en "ny" tanke for meg at jeg kan forberede meg.

Misforstå meg riktig. Når jeg er i situasjonen så gjør jeg mitt for å være tydelig, uttrykke meg på en vennlig måte, være åpen. Det er tanken om at det er mulig å forberede seg som virker ukjent.

I selve situasjonen er jeg også som deg, prøver å være vennlig og åpen.

Mitt utgangspunkt er at jeg har en del angst, så for meg erdet alltid deilig å kunne ta ned antallet usikre faktorer på forhånd. I tillegg er jeg interessert i folk og deres opplevelser av livet, og det er ikke alle mennesker på samme vis. Sånn er vi forskjellige.

Noe av forberedelsen handler om å vise interesse for mennesker i livet mitt og finne ut hvordan jeg kan støtte dem. Hvis en venn får en diagnose, setter jeg meg som regel inn i den, eller leser om urfolket en kollega tilhører.

[nokon]

I boka Eg snakkar om det heile tida har Camara Lundestad Joof eit avsnitt som i alle fall fekk meg til å tenke nytt kring akkurat dette med respekt og uvitenhet.

Ho skriv:

Sitat:

Ho seier det, på veg inn i ei anna setning, ho seier at ho har elevar som er negrar, sånn som eg, og skal ho fortelje ei søt historie om ein av desse elevane? Denne kvinna har elevar.
Eg seier ifrå.
Dei begynner å drøvtygge alt eg har høyrt før. Alt vi alle har høyrt før. Er alt med eitt blitt gale no?
Pedagogen er på.
Eg legg fram dokumentasjonen. Historikken. Eg repeterer. Dette er slaveri og segregering, dette er raseteori og dehumanisering, dette er postkolonialisme, lingvistikk og ignoranse, dette er rasisme. Eg repeterer med ei røyst som ikkje skingrar. Innerøysta. Ei røyst utan støy.
Og ho seier: Å. Dei seier alle: Å. Dette hadde ho ikkje tenkt på. Og at det skal ho tenke meir på. Og neste gong skal ho til og med kanskje tenkje seg om.
Eg smiler.
Så kjem tårene. Ho skammar seg.
Eg klemmer henne, stryk henne på handa.
Så seier ho takk. Og det er dette som gjer at kroppen min stoppar.
Ho seier takk for at eg er så roleg og pedagogisk og gjekk gjennom dette saman med henne, for vanlegvis, når vi snakkar om dette, så bli de jo så sinte og det var veldig fint at du ikkje var det. Og at kanskje fleire ville forstått det dersom andre òg gjorde som du og snakka roleg gjennom det, utan å vere så aggressiv. Det skal jo somme gonger bare éin samtale til for å endre hjartet til nokon, seier ho. Tusen takk.
(…)
Eg seier at dette kanskje er éin samtale for henne, men at det er godt over den hundrende gongen eg har denne samtalen. Eg seier at eg svelgjer sinnet med spyttet mitt, slik at eg kan ha denne samtalen, igjen, med innerøyst.

Dette fekk i alle fall meg til å tenke på det Input og Skilpadda er inne på, om kven det er som har ansvar for å opplyse ein person. Eg har ansvar for å opplyse meg. Og denne boka har opplyst meg om at eg kanskje ikkje skal stille så mange spørsmål eller forvente så mange forklaringar eller så mykje opplysing frå folk som høyrer til ein minoritet eg ikkje sjølv tilhøyrer. Folk er dei dei er, og det heile tida skulle snakke om ting som gjer ein "annleis" er òg vanskeleg for mange, dei vil berre vere seg sjølv.

Eg vil ikkje gå så langt som å seie at det er respektlaust å ikkje vite. Men det kan vere repsektlaust å spørje. Og mange slike tema, som hudfarge, kjønnsidentitet og liknande kan vere ganske vanskeleg å seie noko om, fordi den det gjeld er berre seg sjølv.

Det er ingen som spør meg korleis eg opplever det å vere 178 cm. og viss eg ikkje snakker om å rekke opp til det øvste skapet eller om å finne bukser som sitt godt på, så tenker ikkje eg over kor lang eg er. Eg berre er meg i den kroppen eg har, på ein måte. Om det å vere lang var noko kortare folk tenkte at var rart og heile tida spurde meg om, ville eg nok ha reflektert meir over det. Men eg kunne likevel ikkje forklart nokon på ein god måte korleis det er å ha ei 178 centimeter lang kropp og ikkje ein 165 centimeter lang kropp, for eg har hatt denne lengda i alle år (eller sidan eg var 12-13, då).

Kanskje ei banal samanlikning, men det er litt med vilje, for den som har gjennomgått kjønnsstadfestande behandling veit ingenting om korleis det er å ikkje vere transperson. Og den som har mørk hud veit ingenting om korleis det er å ikkje ha det. Så korfor skal dei då ha ansvar for å lære "oss andre" opp?

Eg tenker at dette er så personleg at det er greit å la det vere heilt opp til den det gjeld å velje om hen vil snakke om det eller ikkje. Ikkje gjer det til eit ikkje-tema, men eg ville ikkje gjort det til eit tema heller.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Er det ikke for eksempel derfor du startet denne tråden? Jeg tolket deg i alle fall som at du ba om innspill til hva som er «riktig»*av deg å gjøre, og det ser jeg jo som en form for forberedelse.

Nei, det er ikke derfor jeg startet tråden. Men du har rett i at jeg forbereder meg, for diskusjonen (som jeg hadde i RL) var fra min siden ment som en forberedelse. Jeg ville lære meg noe i forkant. Men motivasjonen min var ikke så "dyp" som jeg opplever at flere (i denne tråden) beskriver. Jeg synes bare generelt sett det er interessant å lære nye ting, jeg skjønner at dette spesifikke temaet skjer det mye på og jeg ønsker å behandle vedkommende "bra". Når jeg sier "bra" i gåseøyne er det fordi jeg er ikke så nær vedkommende og jeg tenker mest "overflatebra". Men du har rett i at en del av motivasjonen er at jeg ønsker å være en ok person mot vedkommende - både for min egen del og for vedkommende sin del.

Nå har jeg fått veldig mange innspill som fungerer som en forberedelse og det er jeg takknemlig for! Og jeg opplever tråden som nyttig og interessant. Men i utgangspunktet var tråden mest en reaksjon på at jeg og vedkommende jeg diskuterte med var veldig langt fra hverandre i forhold til når det ble respektløst å være uvitende.

Jeg opplever vel at det er stort spenn i hvordan dere formulerer dere og tenker om det, men i praksis vil det kanskje ikke oppleves som et spenn, fordi selve praktiseringen vil være lik? (Det er blir litt som når jeg hører at transpersoner blir bedt om å beskrive hvordan kjønnsorganer de har - det ville jeg aldri ha spurt noen om. Og det tror jeg det gjelder veldig mange her inne, men det er kanskje ikke en "regel" som de har for transpersoner, men en generell regel)

[tink]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg opplever vel at det er stort spenn i hvordan dere formulerer dere og tenker om det, men i praksis vil det kanskje ikke oppleves som et spenn, fordi selve praktiseringen vil være lik? (Det er blir litt som når jeg hører at transpersoner blir bedt om å beskrive hvordan kjønnsorganer de har - det ville jeg aldri ha spurt noen om. Og det tror jeg det gjelder veldig mange her inne, men det er kanskje ikke en "regel" som de har for transpersoner, men en generell regel)

Ja, det er jo en grei regel å tenke over om man ville spurt andre om samme spørsmål. Jeg synes også at dette har vært en interessant og lærerrik tråd. For eksempel når jeg snakket om makt og å oppdra andre/være et forbilde, mente jeg ikke at man skal snakke om spesifikke personer. Men mer være tydelig på hva man tenker er ok holdninger og påstander om kultur, fysisk uttrykk, religion og kjønnsidentitet. Slik at vi er flere som kan ta den rollen som personen fra teksten til nokon. Ikke at vi skal si at den og den er trans, veggis eller muslim.

[Che]

Ved at man legger opp til å prate om sin annerledeshet og da tro at man er åpne og nysgjerrige er jo litt todelt - Kan vi spørre alle som er litt annerledes enn oss om hvordan det er å være dem?
Er det innafor å spørre meg om hvordan det er å være tjukk? om jeg føler meg tykk? om hva jeg har gjort for å bli så tykk?

Eller hvordan det er å være Trønder? - Et menneske som er trans vet jo ikke om noe annet enn den de er de heller - skal det da være helt greit å spørre? - Av og til tenker jeg at velment nysgjerrighet ikke er på sin plass.

- med velment nysgjerrighet mener jeg det at man ved å åpne opp for at temaet er ok å snakke om, ønsker man å gi inntrykk at man ikke dømmer.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

Ved at man legger opp til å prate om sin annerledeshet og da tro at man er åpne og nysgjerrige er jo litt todelt - Kan vi spørre alle som er litt annerledes enn oss om hvordan det er å være dem?
Er det innafor å spørre meg om hvordan det er å være tjukk? om jeg føler meg tykk? om hva jeg har gjort for å bli så tykk?

Eller hvordan det er å være Trønder? - Et menneske som er trans vet jo ikke om noe annet enn den de er de heller - skal det da være helt greit å spørre? - Av og til tenker jeg at velment nysgjerrighet ikke er på sin plass.

- med velment nysgjerrighet mener jeg det at man ved å åpne opp for at temaet er ok å snakke om, ønsker man å gi inntrykk at man ikke dømmer.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

(Har ikke lest hele tråden.)

Jeg hadde tenkt at du var ganske taktløst, og tenkt inni meg "OK, fint for deg" og snillet deg i hodet dersom en relativt slank person hadde sagt dette til meg om jeg hadde gått opp 30 kg. Deretter hadde jeg prøvd å snakke om noe annet.

[Skilpadda]

Det går jo såklart ikke an å lage en «regel» om hva det er greit å spørre folk om, enten de er trans eller tjukke eller mørkhudede eller noe annet; noen folk synes det er greit å spørre og bli spurt om hva som helst av hvem som helst i hvilken som helst sammenheng, og andre synes det er litt i intimeste laget å fortelle folk hva de heter til fornavn.

Eksempel: De fleste jeg kjenner har nok en magefølelse på at det er litt frekt å begynne å snakke om vekt og kroppsbilde og slanking med meg, siden jeg er såpass overvektig. Og jeg synes det er hyggelig av dem å ikke ta opp dette med meg, fordi jeg vet at mange overvektige synes dette er et ubehagelig og sårt tema. Jeg personlig har ikke egentlig noe mot å snakke om det, men jeg synes det er mye viktigere å beskytte dem som er sårbare på det enn å potensielt lære noen at «neida, det er greit, for jeg kjenner en tjukk dame, og hun sier at det er i orden!».

Jeg synes det er greit å være enig om en slags alminnelige kjøreregler, som at man i utgangspunktet ikke spør tjukke folk om vekta deres eller transpersoner om kjønnsorganene deres eller homofile om sexlivet deres eller mørkhudede om hvor de egentlig kommer fra. Selv om man er en person som generelt sett synes det er helt greit å spørre folk om slike ting. Om ikke annet, så for å ikke være den hundreogførste personen som ber om forklaring på akkurat det samme. Så der synes jeg man bør være tilbakeholden nok til å vente på at personen selv eventuelt åpner for temaet.

Det ble litt usammenhengende, kanskje, men det var en slags tankerekke rundt det med «ikke spør om ting du ikke ville spurt andre om» eller «ikke spør om ting du ikke ville ønske å bli spurt om selv». For det er gode tommelfingerregler, men de dekker på ingen måte alt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jeg hadde tenkt at du var ganske taktløst, og tenkt inni meg "OK, fint for deg" og snillet deg i hodet dersom en relativt slank person hadde sagt dette til meg om jeg hadde gått opp 30 kg. Deretter hadde jeg prøvd å snakke om noe annet.

Ja, det ville forsåvidt jeg også. Ikke fordi jeg har noe mot å snakke om min egen vekt, men fordi jeg synes det er litt frekt å fortelle noen ubedt at man selv heldigvis ikke har det problemet den andre har.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

I boka Eg snakkar om det heile tida har Camara Lundestad Joof eit avsnitt som i alle fall fekk meg til å tenke nytt kring akkurat dette med respekt og uvitenhet.

Ho skriv:



Dette fekk i alle fall meg til å tenke på det Input og Skilpadda er inne på, om kven det er som har ansvar for å opplyse ein person. Eg har ansvar for å opplyse meg. Og denne boka har opplyst meg om at eg kanskje ikkje skal stille så mange spørsmål eller forvente så mange forklaringar eller så mykje opplysing frå folk som høyrer til ein minoritet eg ikkje sjølv tilhøyrer. Folk er dei dei er, og det heile tida skulle snakke om ting som gjer ein "annleis" er òg vanskeleg for mange, dei vil berre vere seg sjølv.

Eg vil ikkje gå så langt som å seie at det er respektlaust å ikkje vite. Men det kan vere repsektlaust å spørje. Og mange slike tema, som hudfarge, kjønnsidentitet og liknande kan vere ganske vanskeleg å seie noko om, fordi den det gjeld er berre seg sjølv.

Det er ingen som spør meg korleis eg opplever det å vere 178 cm. og viss eg ikkje snakker om å rekke opp til det øvste skapet eller om å finne bukser som sitt godt på, så tenker ikkje eg over kor lang eg er. Eg berre er meg i den kroppen eg har, på ein måte. Om det å vere lang var noko kortare folk tenkte at var rart og heile tida spurde meg om, ville eg nok ha reflektert meir over det. Men eg kunne likevel ikkje forklart nokon på ein god måte korleis det er å ha ei 178 centimeter lang kropp og ikkje ein 165 centimeter lang kropp, for eg har hatt denne lengda i alle år (eller sidan eg var 12-13, då).

Kanskje ei banal samanlikning, men det er litt med vilje, for den som har gjennomgått kjønnsstadfestande behandling veit ingenting om korleis det er å ikkje vere transperson. Og den som har mørk hud veit ingenting om korleis det er å ikkje ha det. Så korfor skal dei då ha ansvar for å lære "oss andre" opp?

Eg tenker at dette er så personleg at det er greit å la det vere heilt opp til den det gjeld å velje om hen vil snakke om det eller ikkje. Ikkje gjer det til eit ikkje-tema, men eg ville ikkje gjort det til eit tema heller.

Veldig gode eksempler, som også ble forklart under "strikke-gate", som du husker. Det forventes at minoriteter skal bruke masse tid på å lære opp majoriteten, der majoriteten egentlig kunne lest seg opp på det på egenhand, men ikke vil bruke tid på det/det er så mye koseligere å høre det fra deg/etc.

Som når jeg var gravid og jeg følte at jeg som person opphørte å eksistere. All min kompetanse, utdanning, interesser, kunnskap om film, musikk og alt det gøye jeg interesserer meg for var ikke lenger tilstede i samtalen. Folk ville bare snakke om at jeg var gravid. Og etterpå klage over at gravide bare snakket om å være gravide.

Og det er bare en bitteliten erfaring, en jeg ikke trenger å leve i hver eneste dag. Det er ikke slik at selv om man har gjort et stort, synlig og livsendrende valg så vil man snakke om det hele tida. Eller om man tilhører en minoritet som majoriteten ikke kan sette seg inn i hvordan det er å være.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

(Har ikke lest hele tråden.)

Jeg hadde tenkt at du var ganske taktløst, og tenkt inni meg "OK, fint for deg" og snillet deg i hodet dersom en relativt slank person hadde sagt dette til meg om jeg hadde gått opp 30 kg. Deretter hadde jeg prøvd å snakke om noe annet.

Ja, enig. Jeg hadde ikke følt det som en "åpning" til å snakke om det, men en ganske kraftig hinting og ønske om å grafse i min helse/tilstand. Man må ikke gå ut i fra at folk ønsker å snakke om alt mulig. Man kan vise at man er en god venn som det går an å snakke med uten å gi noen en "åpning" til å snakke om ett spesielt tema.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

(Har ikke lest hele tråden.)

Jeg hadde tenkt at du var ganske taktløst, og tenkt inni meg "OK, fint for deg" og snillet deg i hodet dersom en relativt slank person hadde sagt dette til meg om jeg hadde gått opp 30 kg. Deretter hadde jeg prøvd å snakke om noe annet.

Veldig enig! Men jeg hadde ikke bare tenkt taktløs, jeg hadde tenkt totalt manglende sosiale antenner.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jeg hadde tenkt at du var ganske taktløst, og tenkt inni meg "OK, fint for deg" og snillet deg i hodet dersom en relativt slank person hadde sagt dette til meg om jeg hadde gått opp 30 kg. Deretter hadde jeg prøvd å snakke om noe annet.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Veldig enig! Men jeg hadde ikke bare tenkt taktløs, jeg hadde tenkt totalt manglende sosiale antenner.

Her snakker dere direkte om meg i en offentlig setting.

Jeg er litt usikker på hvorfor dere tenker at det å si til meg at jeg er taktløs og har manglende sosiale antenner i en offentlig setting hvor mange hører på er bedre enn å snakke om sin egen vekt i en privat setting? (selv om den man snakker til er overvektig)

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

Jeg bruker «du-formen» fordi det brukes «jeg-form, førsteperson i innlegget jeg gir respons på.

Jeg kunne skrevet «man», for jeg svarer på generelt grunnlag uanvhengig av hvem som hadde sagt dette. Men du-formen falt naturlig siden det sto «jeg».

[Skilpadda]

Det jeg mente å formidle, var «hvis noen sa dette til meg, ville jeg tenkt sånn om vedkommende». Jeg synes det er noe annet enn å si «jeg synes du er sånn». Men jeg skjønner at det kan oppleves på den måten, særlig når det er flere som sier det samtidig, og det var ikke meningen.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Her snakker dere direkte om meg i en offentlig setting.

Jeg er litt usikker på hvorfor dere tenker at det å si til meg at jeg er taktløs og har manglende sosiale antenner i en offentlig setting hvor mange hører på er bedre enn å snakke om sin egen vekt i en privat setting? (selv om den man snakker til er overvektig)

Ja, eller, det er jo bare du som vet om dette er representativt for dine handlinger og uttalelser/spørsmål. Men jeg opplever at du har åpnet for samtalen/disse synspunktene ved å åpne tråden og spørre.

Dersom jeg spør om dere tenker det er frekt å ta hele kjekspakken som er satt ut på pauserommet. Så er det jo bare jeg som vet om det er fordi jeg har spist/tenkt å spise den, eller om det gjelder andre på samme arbeidsplass.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det jeg mente å formidle, var «hvis noen sa dette til meg, ville jeg tenkt sånn om vedkommende». Jeg synes det er noe annet enn å si «jeg synes du er sånn». Men jeg skjønner at det kan oppleves på den måten, særlig når det er flere som sier det samtidig, og det var ikke meningen.

Ja, det er slik jeg også tenkte.

[Tallulah]

Jeg fulgte opp og var enig med Karamell, ikke fordi jeg mente å si at du; him, var taktløs, jeg så på det som en fiktiv situasjon, og ville fortelle at jeg som person ikke ville likt det. Og det tenker jeg er nyttig info å få, sånn at man ikke tenker at "Jeg gir bare en åpning, det er bra og taktfullt" men at noen kan bli lei seg og slett ikke tolke det som en fin og taktfull åpning til en potensiell samtale. Jeg syns åpningen tar utgangspunkt i at avsender allerede mener at dette sikkert er noe mottaker ønsker å snakke om med vedkommende, og det er ikke sikkert. Jeg ville følt det ubehagelig, og kanskje blitt litt lei meg, fordi jeg ville følt at vedkommende mente jeg burde gå ned i vekt, sikkert ikke vet hvordan og trenger og vil ha vedkommendes hjelp.

[Che]

- Og alle mennesker ønsker vel å bli med med hvem de er som menneske - ikke som kjønn? - Jeg har i jobbsammenheng møtt mange mennesker med kjønnsinkongruens i ulike steder i egen prosess. - Prosessen påvirker selvfølgelig personen, men likevel er det jo mennesket som ønsker å bli sett - som seg selv uavhengig.

- Om en person som du har tenkt har identifisert seg som mann plutselig har på seg skjørt - har du da noe med det? Skal de være nødt til å stå til ansvar for sitt valg av å kle seg mer i samsvar med hvordan man føler seg?

[nokon]

Eg quota Karamell for å kommentere, fordi eg fekk bakoversveis av eksempelet på kva du la i «åpne opp». Men eg ser at du har fått motstand på det. Derfor prøver eg å generalisere nå, ikkje kritisere deg Him spesielt. Eg veit mykje om å vere tjukk, og eg blir oppgitt over slike utsagn fordi det ligg implisitt i det at eg opplever det å vere tjukk som eit problem, utan at eg har sagt noko om det først. Det er sikkert dei som vil kalle meg lett-krenka og hårsår, men for meg er kropp og vekt eit vanskeleg tema og eg synes det er veldig privat. Så privat at eg brukte høyde i staden for vekt i eksempelet mitt over (sjølv om eg meinte tjukk i staden for lang … ).

Litt av poenge til Camara Lundestad Joof (og med strikke-gate, ja, eg hugser det Tally. Eg hadde til og med ein lengre messengerchat med ein mann i Aftenpodden etter ein diskusjon i eit kommentarfelt om dette), er at eg trur at det at nokon seier «Eg ser at du er brun/ svart/ tjukk/ trans/ kortvokst/ sitt i rullestol/ what not … men eg bryr meg ikkje om at du er annleis, vil du snakke om det?» forsterkar annleis-kjensla meir enn det åpner opp. Så at slike utsagn skaper større avstand og verkar mot si hensikt. Det blir ei poengtering av det som skil oss frå kvarandre, heller enn eit fokus på det vi har til felles.

Viss eg møter ei venninne og vi har felles interesser innan musikk, strikking og bøker, er det naturleg at vi snakkar om det. Då er det ikkje naturleg at vi snakkar om kropp, kjønn eller hudfarge!

Det er jo ikkje dermed sagt at eg føler at venninna mi ikkje er åpen for å snakke om at eg er tjukk. Men om det skal poengterast når vi møtes, vil det understreke det som gjer oss annleis frå kvarandre. Og dermed skape meir avstand enn kva det åpnar opp. Eg tenker at det å snakke med ein transperson om akkurat det same som ein snakka om før vedkommande kom ut som trans, skifta kjønn eller liknande er noko av det beste, åpnaste og mest aksepterande eg kan gjere. Ved å ikkje peike på det som er annleis, ikkje gjere det til eit tema, lar eg det vere opp til den personen om hen vil snakke om det eller ikkje.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

Hadde noen sagt dette til meg eller jeg hadde overhørt det, ville jeg tenkt at den som sa det er fullstendig blottet for sosiale evner. Og jeg ville faktisk vært VELDIG tydelig på det i min respons, for dette er et eksempel på ting man bare ikke kan si. Helt seriøst.