Gir detaljstyring og insentiver forbedring eller forverring?

[Balanse]

Etter at jeg leste Elins valg-tråd dukket et av mine evige spørsmål opp til overflaten igjen. Det var spesielt diskusjonen om privatisering som trigget dette, og det offentlige som en aktør i markedet.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Dersom tilskuddene er arrangert på en slik måte så må man i følge mitt enkle sinn kun endre på tilskuddsordningen.

Min opplevelse er at både insentiver og detaljstyring alltid har en ikke-ønsket bieffekt, og at man fort havner på en galei der insentivene stadig må justeres på, og alt til slutt blir bare administrasjon og "red tape", kontinuerlige endringer og ofte statistikkjuksing for å oppnå goder og ikke noe resultat som ønsket.

Min hypotese etter å ha lest om hva som gjøres der det visstnok skal virke, som feks med finsk skole, er at det generelle gode resultatet faktisk oftest oppstår der man klarer å skape entusiasme og eierskap, og stiller krav om feks kompetanse heller enn å lage veldig bestemte rammer for driften.

Altså gi en relativt stor grad av frihet samt gjøre gode verktøy (feks ressurser tilgjengelig, krav til kompetanse etc) tilgjengelig.

Jeg er veldig nysgjerrig på om noen har erfaringer som underbygger eller torpederer denne hypotesen?

(Forutsatt at jeg klarte å formidle hva jeg faktisk mener her jeg sitter i svime etter å ha begynt på jobb etter ferien samtidig som jeg i søvnløse netter grubler på om barnehagebyttet fra offentlig til privat var en feil?)