Er det bra nok......

[Zefid]

.........når vi gjør så godt vi kan som foreldre?

Dette var tema på et foreldremøte en gang og nå lurer jeg på det samme her inne, hva mener dere,
er det bra nok når vi gjør så godt vi kan ?

[Vimsen]

Det burde jo være det. Om det ikke er godt nok er der vel grunn til bekymring.

[Zefid]

Opprinnelig lagt inn av Vimsen, her.

Det burde jo være det. Om det ikke er godt nok er der vel grunn til bekymring.

Men stort sett som foreldre gjør vi det vi gjør i beste mening, men er det alltid godt nok, eller riktig?

[Myrsnipa]

Opprinnelig lagt inn av Zefid, her.

Men stort sett som foreldre gjør vi det vi gjør i beste mening, men er det alltid godt nok, eller riktig?

"I beste mening" og "så godt man kan" er to vidt forskjellige ting.

Å gjøre noe så godt man kan, betyr etter min mening at man virkelig streber etter å gjøre det beste. Og da gjør man endel research før man setter igang med barneoppdragelse, mating, medisinering, rutiner osv.
Nettopp slik at man kan nok før man gjør noe.

I beste mening er i mitt hode ett uttrykk som ofte brukes etter at noe er gjort, kanskje noe som man enten ikke vet om var helt rett, eller som det ikke finnes "korrekte" svar på, eller som man rett og slett mener er bra nok, sånn helt av seg selv. Av og til er det slett ikke bra nok.

[Vimsen]

Så absolutt ikke. Jeg har narkomane i familien som har fått barn. De prøver så godt de kan men er det godt nok for barnet? Nei.

[Jessica]

Det trenger ikke være bra nok nei, men hvem skal bedømme hva som er bra nok?

Det jeg føler på er stadig dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke strekker til. Det blir aldri bra nok. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler det slik. Det har vel aldri vært så krevende å være foreldre som i dag? Det gjelder på mange områder.

[Toffskij]

Nei, det er ikke alltid bra nok. Det er ikke foreldrenes gode vilje, men konsekvensene for barnet som må være kriteriet for hva som er bra nok.

[LaLuna]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nei, det er ikke alltid bra nok. Det er ikke foreldrenes gode vilje, men konsekvensene for barnet som må være kriteriet for hva som er bra nok.

Godt oppsummert!

[Zefid]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nei, det er ikke alltid bra nok. Det er ikke foreldrenes gode vilje, men konsekvensene for barnet som må være kriteriet for hva som er bra nok.

Dette er jeg helt enig i

[Stikka]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nei, det er ikke alltid bra nok. Det er ikke foreldrenes gode vilje, men konsekvensene for barnet som må være kriteriet for hva som er bra nok.

Utrolig bra sagt.

Synes ofte utsagnet "å gjøre så godt man kan" blir en sovepute for noen. Man slipper å tilegne seg ny kunnskap eller etterstrebe det beste, for bare man gjør så godt man kan så er det greit.

Jeg prøver å gjøre det aller beste jeg kan for jenta mi. Noen ganger er det godt nok, noen ganger er det ikke godt nok og andre ganger er det det beste hun kan få. Jeg ønsker hele tiden å forbedre meg som foreldre, på samme måte som jeg ønsker å forbedre meg på jobben.

[Majsa]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nei, det er ikke alltid bra nok. Det er ikke foreldrenes gode vilje, men konsekvensene for barnet som må være kriteriet for hva som er bra nok.

Nei, nå trenger vi noen flisespikkere som kommer inn og gjør denne diskusjonen litt mer spennende. Evt. noen nek.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nei, det er ikke alltid bra nok. Det er ikke foreldrenes gode vilje, men konsekvensene for barnet som må være kriteriet for hva som er bra nok.

Sant nok, men ofte så kan det jo være for sent å se hva konsekvensene blir??

Man må jo se ut i fra de forutsetninger man har, og så gjør man det beste ut av det. Det kan jo feks gjelde økonomi.. de som har dårlig råd, gjør det beste ut av det - og det kan være bra nok for barna det. De har sånn at de klarer seg..
Så kan det være de med god økonomi, som også gjør det beste ut av det (litt for bra kanskje? ) - og det trenger aldri å bli bra nok for barna?

Det har jo mye med hvilke forventninger, vaner og krav barna har og.

[Stikka]

Men man kan jo være fornøyd med det man gjør i dag, samtidig som man ønsker å forbedre seg. Jeg har veldig lite dårlig samvittighet for måten jeg oppdrar min datter. Jeg føler at jeg gjør det beste jeg kan på de aller fleste områder. Men allikevel ønsker jeg stadig å lære mer for å ha muligheten til å kunne gjøre ting bedre. Det ene utelukker ikke det andre mener jeg.

[Jessica]

Livet kan by på utfordringer som gjør at man ikke får være den gode forelderen man vil være. Da er nettverket man har rundt seg svært viktig. Har man ikke det så er det svært vanskelig. Da vil det gå hardere ut over barna enn det nødvendigvis hadde trengt.... Det er et paradoks i vårt samfunn der alle har nok med sitt, stort sett......

[kisha]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Det trenger ikke være bra nok nei, men hvem skal bedømme hva som er bra nok?

.

Vi gjøre så godt vi kan, ikke sant?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Det trenger ikke være bra nok nei, men hvem skal bedømme hva som er bra nok?

Det jeg føler på er stadig dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke strekker til. Det blir aldri bra nok. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler det slik. Det har vel aldri vært så krevende å være foreldre som i dag? Det gjelder på mange områder.

Til det første avsnittet kan jeg bare signere Teofelia.

Men til det andre: det kan nok tenkes at vår generasjon foreldre stiller langt høyere krav til oss selv som foreldre enn det har blitt gjort før, ja. Det du beskriver, høres ut som dårlig samvittighet fordi du ikke får til alt, hele tiden, slik du vet/synes at det burde være. Med andre ord, dårlig samvittighet fordi ikke alt er perfekt hele tiden. Og det er ikke noe man burde ligge nattevåken over. Jeg tror nok det de fleste andre har snakket om som "ikke bra nok" i tråden har vært oppimot eller over grensen til omsorgssvikt, ikke at man ikke er "supermom" 100% av tiden.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Til det første avsnittet kan jeg bare signere Teofelia.

Men til det andre: det kan nok tenkes at vår generasjon foreldre stiller langt høyere krav til oss selv som foreldre enn det har blitt gjort før, ja. Det du beskriver, høres ut som dårlig samvittighet fordi du ikke får til alt, hele tiden, slik du vet/synes at det burde være. Med andre ord, dårlig samvittighet fordi ikke alt er perfekt hele tiden. Og det er ikke noe man burde ligge nattevåken over. Jeg tror nok det de fleste andre har snakket om som "ikke bra nok" i tråden har vært oppimot eller over grensen til omsorgssvikt, ikke at man ikke er "supermom" 100% av tiden.

Jeg har ikke så mye dårlig samvittighet nå, men hadde det mer før. Særlig når de to eldste var små. Det var nok forventninger jeg hadde til å være mor og forelder som ikke ble slik jeg hadde trodd. Hverdagen ble langt mer krevende med to små barn enn jeg hadde forventet. Nå er jeg heldigvis en ressurssterk dame så det har gått bra, men jeg ser faren for at man mister troen på seg selv som forelder. Det er nok viktig å se etter hva man får til og glede seg over det istedet for å se på det som man ikke får til. Barn er ikke så krevende som vi tror. Det er mye opptil oss og hvordan vi tar tingene.

Samtidig så er jeg et barn av 1960-70-tallet. Da var mødrene hjemme og ikke mye stress i vår hverdag. Så blir man mor selv og opplever at realitetene for den tiden vi lever i kommer kjapt. Økonomien tvinger en ut i jobb om en vil eller ei. Man vil helst overføre sin gode barndom til sine barn og istedet river man barna opp av sengen tidlig om morran og hiver de i seng etter et par timer hjemme med dem.

Etterhvert innser man tingenes tilstand og finner en rytme. Klarer etterhvert å endre på forventningene. De blir mer realistiske. Og da går alt så meget bedre.... kanskje

[Kirsebær]

Jeg har ikke lest alle innleggene, og mest sannsynlig ønsker jeg ikke å gjøre det heller.

Å gjøre det beste man kan er godt nok i de fleste tilfeller.
I noen få er det ikke nok, og vedkommende må få hjelp/barna må få hjelp.

[Majsa]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Å gjøre det beste man kan er godt nok i de fleste tilfeller.
I noen få er det ikke nok, og vedkommende må få hjelp/barna må få hjelp.

Det er omtrent det samme som jeg legger i bl.a. Skilpaddas og Stikkas innlegg, bortsett fra at de kanskje var vinklet litt mer negativt.

[Teofelia]

Selvsagt er det ikke nødvendigvis godt nok når man gjør så godt man kan. Hvis man ikke kan godt nok, så blir det heller ikke godt nok. Enkelt og greit.

Opprinnelig lagt inn av Jessica

Det trenger ikke være bra nok nei, men hvem skal bedømme hva som er bra nok?

Det er for eksempel derfor vi har et barnevern. Ellers er politiet, barnehage, skole og helsestasjon eksempler på offentlige instanser som har plikt til å vurdere slikt. For ikke snakke om at hvem som helst som ser at det begås urett mot barn bør føle seg pliktig til å rapportere det inn til en av disse instansene.

Og forøvrig sa Tinetoff det på en aldeles glimrende måte over her.