Formell og uformell

[nolo]

Jeg sitter og retter novelleanalyser, og gremmer meg over at jeg har glemt å presisere at man ikke er på fornavn med forfattere. Spesielt ikke med med avdøde forfattere.

Det gir en litt komisk effekt når de skriver om språklige virkemidler og personskildringer på et saklig nivå, og så sper de på med et "Rune tar for seg en helt vanlig ungdom".(R.Belsvik). Enda verre blir det når de skriver: "Amalie skrev i den naturalistiske epoken."

Dette må da være et forholdsvis nytt fenomen? Det hadde ikke ramlet meg inn å referere til Ibsen som 'Henrik' da jeg gikk på videregående. Men nå er jo ikke jeg født i går heller da ...

Da jeg var liten het de forskjellige foreldrene rundt om i gaten f.eks fru Hansen, eller hvis det var en mann, bare Andersen. Eller 'moren til Bente, evt faren til Ronnyen'. Jeg er overbevist om at ingen av mine barn sine venner omtaler meg som fru .

Hvordan er det med dere? Er det andre som er så gamle at de har et naturlig forhold til 'fru' og bruk av etternavn i tiltale?

[Blondie]

Jeg er ikke spesielt gammel, men det kunne aldri ramle meg inn å snakke om Henrik eller Sigrid i en novelleanalyse!
Det eneste måtte være hvis jeg skulle skrive om min helt Arild Nyquist, han insisterte jo selv på å bli kalt Dikter-Arild.

Det er kanskje et nytt fenomen, ja? Jeg ville helt klart rettet det - med rød penn!

[Skilpadda]

Jeg husker at vi brukte "fru" om en del damer da jeg var barn - men det var bare til damer som var såpass mye eldre enn min mor at hun sa "fru "om/til dem, tror jeg. Og jo, det var noen eldre kvinnelige lærere (og kontoransatte) som de andre lærerne sa "fru" til også. Klasseforstanderen min i første klasse på videregående kalte vi i klassen for "Gerd", men jeg hørte flere unge lærere referere til henne som "fru Trulsen".

Jeg tror ikke det ville falle meg inn å bruke det om noen som er på min egen alder (foreldre til barns venner, naboer og slikt). Hvis jeg skal referere litt formelt til noen, bruker jeg både fornavn og etternavn, men ikke "herr" eller "fru". Og jeg ville naturligvis brukt for- og etternavn, eller bare etternavn, om en forfatter jeg refererte til.

[LaLuna]

Jeg er gammel. Det føles vanvittig å skulle omtale Amalie Skram som "Amalie". Skikkelig teit!

(og minner meg om et internt begrep mannen min og jeg har, som er "å være på Frank-grooven" og betyr at du er litt vel familiær og ikke så rent lite name-dropper. Stammer fra en gang for mange år siden da min mann overhørte en dame i musikbransjen som sa at "jeg var ute med Frank i går". "Frank hvem??" spurte vedkommende hun snakket med. "Frank Zappa, vel!" fnøys damen indignert. )

[Toffskij]

Jeg husker at eldre naboer var fruer da jeg var liten, og det var klasseforstanderen min i første klasse også (eldre dame av den gamle skolen). Men etter det har det vært dårlig med det.

Å referere til forfatteren som "Rune" i en litterær analyse så mildt sagt komisk ut, ja. Minner litt om biografier for barn, de der "Historien om …"-bøkene, hvor f.eks. Mozart gikk under Wolfgang hele boka.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg husker at eldre naboer var fruer da jeg var liten, og det var klasseforstanderen min i første klasse også (eldre dame av den gamle skolen). Men etter det har det vært dårlig med det.

Å referere til forfatteren som "Rune" i en litterær analyse så mildt sagt komisk ut, ja. Minner litt om biografier for barn, de der "Historien om …"-bøkene, hvor f.eks. Mozart gikk under Wolfgang hele boka.

Åh,ja! "Historien om..." Jeg slukte alle jeg kom over, og var nok på fornavn med både Isac (Newton) og Florence (Nightingale).

[him]

Utrolig morsomt spør du meg!
Jeg er på fornavn med folk jeg synes jeg kjenner og Henrik Ibsen er ikke en av dem, nei.

[NONpetit]

Det ville ikke falt meg inn å skrive fornavn. Så sitter jeg å skriver semesteroppgave i ex phil, og jeg vet knapt fornavnene på filosofene jeg skriver om. Politikere eksisterer heller ikke uten etternavn syns jeg. Men musikkhelter derimot kan jeg godt kalle Bruce, Dolly eller Mick.

[Røverdatter]

Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste en som jeg tenker på som fru etellerannet nå i dag. Jeg bruker enten fornavn eller fornavn og etternavn. Jeg syns det er fint at vi ikke er så strikse på formell høflighet her til lands, men det faller meg ikke naturlig å referere til Rune og Amalie når det er snakk om forfattere.

[Teofelia]

Jeg brukte både Fru og De da jeg var barn, men nå er det ingen jeg ville sagt De til eller omtalt som/titulert med Fru lenger.

Å omtale forfattere med fornavn ser ganske snodig ut i mine øyne også.

[Søster]

På min jobb heter fortsatt sykepleierne "Janne" og legene "Karlsen", ser ut til at det henger litt igjen akkurat med leger. Det er ikke noen andre jeg kommer på som jeg bruker etternavn på sånn i dagligtalen. Jo, eldre som jeg ikke er nær famile med.

Men i oppgaver, eller egentlig alt skriftlig materiale som ikke er "på skråss med Simon", bruker man da etternavn eller evt fullt navn på dem man omtaler?

[Kaz]

Det begynner å bli ganske mange år siden jeg gikk på videregående, men jeg husker faktisk at vi fikk det som tilbakemelding i norsken, dvs noen hadde skrevet bare fornavnet slik du beskriver. Norsklæreren var temmelig oppgitt ja!

Jeg sier aldri herr, fru, De eller Dem, og husker bare at vi brukte det om mine besteforeldres generasjon da jeg var mindre.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av søster, her.

På min jobb heter fortsatt sykepleierne "Janne" og legene "Karlsen", ser ut til at det henger litt igjen akkurat med leger.

Vi fikk en kommentar på akkurat det i den tiden vi var innlagt på barneavdelingen. Han ene legen syntes det var så koselig at vi brukte fornavnet hans, det opplevde han visst svært sjelden.

[Katinka]

Det er mye som sitter igjen fra da man var barn, gitt.
I går møtte jeg en gammel nabo på butikken.
Og tok meg i å omtale henne som Fru Torgersen i etterkant.

Ellers er det lite de og dem og herr og fru.
Men Ari, det er noe annet.

[Obelix]

Lite med herr og fru i hverdagen gitt, men forfattere kunne ikke falt meg inn og kalt ved fornavn.

[Nenne]

Jeg synes det er trist at "herr", "fru", "De", "Dem" og "Dere" er borte fra dagligtalen. Etter å ha bodd i det tysktalende rom der dette fortsatt er i bruk synes jeg språket vårt har mistet en dimensjon uten det formelle. Man kan skape en sånn deilig avstand ved å overhøre alle forslag på å være dus hos dem man ikke liker.

Jeg ville aldri ha brukt fornavn i den settingen du beskriver nolo.

[Polyanna]

Jeg er sikkert gammel. Jeg reagerte i hvert fall i sommer da en klient skulle få ny konsernsjef, og alle omtalte ham kun ved fornavn. "Når "Petter" begynner....", ""Petter" er visst opptatt av....", ""Petter skal være med på styremøtet da og da...".

Jeg beklager, men jeg syns rett og slett det blir pinlig uformelt å omtale en sjef man ikke har møtt en gang ved fornavn... Hele navnet hadde nok vært mer naturlig for meg, eller kanskje bare etternavnet. Det ble hørendes ut som om alle prøvde å late som om de var kompis med denne konsernsjefen de aldri hadde møtt.

[Muad'Dib]

Dere kan tro det skulle mye tilvenning til, da jeg kom til Danmark hvor alle var på fornavn med hverandre. Nå har jeg problemer når jeg er på besøk i NL og Belgia, fordi jeg glemmer meg bort og blir pinlig berørt når jeg oppdager, at jeg har sagt "du" og brukt fornavn overfor noen som jeg ville ha tiltalt med "de" og fru/hr + navn.

Jeg underviser forøvrigt i engelsk og fransk, og har ennå til gode å læse en stil hvor det refereres til "Ernest" eller "Albert".

[Kirsebær]

Jeg syns du kan ta en prat med elevene dine ja nolo.

Jeg bodde ved siden av en 'fru' da jeg var liten. Og hun var den hyggeligste gamle damen du kan tenke deg. Nybakt kjeks, og lesing av eventyr og jorbær i hagen og slikt. Jeg syns eldre godt kan omtales som fru og herr ennå jeg, men det faller meg ikke naturlig å gjøre det.

Jeg har noen rundt meg som jeg bruker etternavn på, men da er det mest fordi jeg ikke vet fornavnet deres (venner av pappa og slike).

Det er ikke veldig mange år siden jeg gikk ut av videregående, men det kunne aldri ha fallt meg inn å skrive en analyse av Sigrid, Amalie eller Henriks tekster . Det tror jeg faktisk ingen andre i klassen min kunne funnet på heller.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Vi fikk en kommentar på akkurat det i den tiden vi var innlagt på barneavdelingen. Han ene legen syntes det var så koselig at vi brukte fornavnet hans, det opplevde han visst svært sjelden.

Her går det et lite skille hos meg, mellom gammel lege og ung lege...
Et par av overlegene kunne det ikke ramle meg inn å bruke fornavn på, selv om sykepleierne gjør det...
De unge legene derimot - de aner jeg ikke engang etternavnet på...

Ellers husker jeg ennå at mammaen til ei barneskolevenninne holdt på å le seg fordervet av meg. Jeg var i bursdagsselskap hos dem, og skulle spørre denne mammaen om noe. Jeg kunne for mitt bare liv ikke huske hva dama het, turte ikke spørre venninna mi, så jeg kalte henne Fru K...
Dama lo så hun holdt på å dåne - hun hadde aldri blitt titulert med Fru før.

Da jeg jobbet på pleiehjem for endel år siden, falt det naturlig å bruke Fru og Herr på beboerne, såfremt de ikke ba oss bruke fornavnet.

Ellers syntes jeg - og flere med meg - at det var nesten pinlig da vi fikk ny sjef på apoteket hvor jeg jobbet endel ferier og helger.
Gamlesjefen var Fru S, og hun menget seg aldri med oss dødlige... Vi spiste lunch på pauserommet, hun spiste i ensomhet på sin kontor.
Damen gikk endelig av med pensjon - og vi fikk ny sjef... Ingen av oss visste helt hvor vi skulle gjøre av oss første dagen...
Han kom, presenterte seg med fornavn - og slang seg ned på pauserommet med matpakka si... Klimaskifte galore!

Det kunne ikke ramle meg inn å si at jeg leste ei bra bok av Henrik i går...