Mor vs. far

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror det evt. stresset med å måtte pakke bagen hver søndag og flytte ned gata til et annet hus er mindre enn soren over å miste kontakt med den ene forelderen. Jeg opplever mye av argumentasjonen mot delt omsorg som skinnargumentasjon for de konservative argumentene for at det bare er mor som kan yte omsorg.

Det er vel like mye skinnargumentasjon dette. For du vet vel at unger reagerer forskjellig? Til og med unger i samme familie. Ene kan flytte med hjertens lyst annenhver uke mens andre kan få problemer i forhold til dette. For noen er det ikke snakk om å miste kontakten med den ene forelderen om de ikke har 50/50, men at de føler de svikter den ene som de flytter fra for en uke. Hver eneste uke. Og er det sunt for unger å oppleve at de svikter foreldrene sine HELE tiden? Neppe.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er vel like mye skinnargumentasjon dette. For du vet vel at unger reagerer forskjellig? Til og med unger i samme familie. Ene kan flytte med hjertens lyst annenhver uke mens andre kan få problemer i forhold til dette. For noen er det ikke snakk om å miste kontakten med den ene forelderen om de ikke har 50/50, men at de føler de svikter den ene som de flytter fra for en uke. Hver eneste uke. Og er det sunt for unger å oppleve at de svikter foreldrene sine HELE tiden? Neppe.

Tror du ikke de føler at de svikter den ene forelderen mere når de "flytter ut for godt"? Det tror jeg.

[Sitron]

Ja, det gjør sikkert noen. Jeg kan ikke snakke for alle barna der ute, like lite som du kan. Jeg sier kun at en situasjon passer for noen og en for en annen. Og nei, ikke alle barn vil føle svik om de drar til en helgeforelder. Jeg kan bare snakke om ting som vet om og hva jeg har sett og 50/50 er ikke for alle.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, det gjør sikkert noen. Jeg kan ikke snakke for alle barna der ute, like lite som du kan. Jeg sier kun at en situasjon passer for noen og en for en annen. Og nei, ikke alle barn vil føle svik om de drar til en helgeforelder. Jeg kan bare snakke om ting som vet om og hva jeg har sett og 50/50 er ikke for alle.

Nei, det er det ikke, og det har jeg heller aldri påstått. Men jeg har faktisk (kanskje i likhet med Mim) sett tilfeller der jeg opplever at mor tar hovedomsorgen og gjemmer seg bak "pakke bagen hver søndag"-argumentet fordi hun selv ikke kan godta at andre enn henne selv (altså BARNETS MOR med store bokstaver) skal ha hovedomsorgen.

[Sitron]

Jo, men da ser man jo ikke lenger på hva barna opplever. Jeg snakker her om hvordan barn kan oppleve 50/50.

[Olympia]

Nei, det går vel ikke an å ha fasit på hva som er best for barnet. Det er så forskjellig. Men jeg holder fast ved min mening at jeg tror at 50/50 passer for flere enn annenhver helg og en ettermiddag. (Det er jo klassikeren hvis den ene forelderen har hovedomsorgen). Men når det gjelder de minste barna så er nok kanskje et fast bosted best. Heldigvis har jeg ikke trengt å forholde meg til det selv.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror det evt. stresset med å måtte pakke bagen hver søndag og flytte ned gata til et annet hus er mindre enn soren over å miste kontakt med den ene forelderen. Jeg opplever mye av argumentasjonen mot delt omsorg som skinnargumentasjon for de konservative argumentene for at det bare er mor som kan yte omsorg.

Så det finnes ingen mellomting mellom 50/50 og å miste kontakt?

Og så merker jeg at jeg blir skikkelig provosert av den siste setningen din. Mener du at når jeg sier at jeg mener ett hjem er det beste for barnet, så er det egentlig ikke det jeg mener, jeg er bare ute etter å mele min egen kake? Alternativt å jage mor tilbake til kjøkkenbenken?

Man kan like gjerne si at ditt ønske om 50/50 er skinnargumentasjon for å slippe å ha ansvaret alene, og for å få fri annenhver uke. Jeg mener ikke det, bare for å ha sagt det, og jeg håper vi kan slippe å legge debatten på et sånt nivå.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Så det finnes ingen mellomting mellom 50/50 og å miste kontakt?

Og så merker jeg at jeg blir skikkelig provosert av den siste setningen din. Mener du at når jeg sier at jeg mener ett hjem er det beste for barnet, så er det egentlig ikke det jeg mener, jeg er bare ute etter å mele min egen kake? Alternativt å jage mor tilbake til kjøkkenbenken?

Man kan like gjerne si at ditt ønske om 50/50 er skinnargumentasjon for å slippe å ha ansvaret alene, og for å få fri annenhver uke. Jeg mener ikke det, bare for å ha sagt det, og jeg håper vi kan slippe å legge debatten på et sånt nivå.

Klart det finnes mange mellomstadier mellom null kontakt og 50% kontakt.

Mange mødre (ikke nødvendigvis deg, altså) mener barnet må ha ett hjem. Hvorfor ser det ut til at de aller fleste mødre mener at dette hjemmet er hos dem?

Noen påstander (med rot i virkeligheten)

Å "ta" full omsorg for barnet er en måte å straffe mannen på.
Å ville ha full omsorg er en måte å skaffe seg cash på og å slippe å jobbe.
Å ville ha full omsorg er en måte å opprettholde selvtillit på, "jeg er i hvertfall en god mor" "Noen trenger meg"

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at damer har påstått de egentlig ville ha delt omsorgen, men de har ikke råd. Eller de stoler ikke på mannen, ettersom de aldri har sett ham stelle barn.

Problemet er når man før bruddet har levd ultratradisjonelt, hvor far har jobbet for mye og mor for lite, far tjener mer enn mor, far har ikke ytt primæromsorg i særlig grad osv.

jeg sier ikke at 50/50 er løsningen alle steder, men jeg tror barns usikkerhet over brudd og ny livsform overføres til usikkerhet over å få bo med begge foreldre. Den derre "ikke før de er tre" minner også veldig om argumentasjonen enkelte har om at barnehage før fylte tre ikke er bra for barn.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at damer har påstått de egentlig ville ha delt omsorgen, men de har ikke råd. Eller de stoler ikke på mannen, ettersom de aldri har sett ham stelle barn.

Hvorfor har de ikke råd? Å dele 40/60 vil fremdeles gjøre slik at de mottar stønader. Å ikke ha råd innebærer ikke at man automatisk må ha minst mulig samvær.

[Candy Darling]

Jeg tror svært mange mødre ville sett det som et stort nederlag å ha mindre enn 50 % omsorg, og at det ville bli møtt med forundring, spørsmål og spekulasjoner. Jeg ser det i alle fall i praksis hos en god venninne av meg som velger å la barnet bo hos far som er nærmest skolen.

Ellers er jeg enig med safran i at det aller, aller beste ville være hvis vi kunne frigjøre oss fra vaner og tradisjoner og synsing og mening og funnet den idéelle løsningen for hvert enkelt barn i hvert enkelt tilfelle. Dessverre er det umulig å kjøre parallellforsøk i det virkelige liv, så man vil aldri vite hva som egentlig ville vært best.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg tror ikke det finnes ett svar her heller.

Men jeg kan svare for meg selv: Det mener jeg ikke. Det kan godt være hos faren. For meg er det riktigere å la barnet bo hos far enn å drive en kamp der målet er størst mulig "rettferdighet" for de voksne, og der barnet blir delt i to i kampen. (Nei, jeg sier ikke at det er det alle foreldre som har delt omsorg gjør. Men det skjer.)

Dette kunne jeg godt ha skrevet.

[SpetakkelRandi]

Jeg er også veldig enig i at 50% deling i nesten alle tilfeller funker veldig dårlig. Man skal være ganske bestiser med barnas far og bo utrolig nærmt slik at dette skal funke. Og i de fleste tilfeller er det ingen av disse delene. Barnet blir stresset og utilpass av å ha to forskjellige hjem. De fleste barn i hvertfall. Mitt barn hadde hvertfall ikke taklet det.

[SpetakkelRandi]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Mange mødre (ikke nødvendigvis deg, altså) mener barnet må ha ett hjem. Hvorfor ser det ut til at de aller fleste mødre mener at dette hjemmet er hos dem?

jeg kan ikke svare for alle. Men jeg kan svare for meg. Og det er vel sikkert mange som føler det sånn også. Som jeg skrev tidligere var det helt feil å si at Pappaen skulle ha hovedomsorgen. Jeg hadde hatt mest med barnet å gjøre de første årene. Å da plutselig forandre livet tilbake til en uten barn hver dag 24/7 var helt utenkelig for meg. Jeg hadde forandret livet mitt totalt da hun ble født. jeg hadde gitt alt av meg selv for henne. og da plutselig sette meg ned og bli helgemor, er ganske så uhørt for meg. Hun var endel av meg nå.
Mange pappaer som føler det sånn også selvsagt, og som er like egnet som moren til å få hovedomsorg, men er det jo slett ikke i alle tilfeller. Å utsette barnet mitt for å plutselig forsvinne så lenge om gangen hadde jo vært helt grusomt for henne. Noe annet er det når de er eldre og kan si en mening selv.

Nei altså jeg har ikke noe svar egentlig.. Det er grusomt vanskelig hvertfall.

[Tjorven]

Jeg ville komme til å kjempe med nebb og klør for at snuppa skal bo hos meg og bare være på besøk hos faren sin i helger (og kanskje en ukedag) hvis dette forholdet skulle ta slutt.

Det er IKKE fordi jeg mener at jeg er noen bedre omsorgsperson, men fordi jeg så gjerne vil. Han vil sikkert også, men sannsynligvis ikke like mye som meg (mannen min er ekstremt konfliktsky). Så jeg vil ende opp med daglig omsorg, mens han blir være helgepappa.

For min del er ikke en 50/50-deling ønskerlig. Jeg mener at barn har best av å bo ett sted. Dette utelukkende basert på egen erfaring i barndommen hvor jeg slet voldsomt med å flyttes frem og tilbake mellom mamma og pappa.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av kunstnerspiren, her.

Jeg uttrykte meg litt klønete kanskje...men uansett 50/50 i retten, er jo prosentandelen for "normale" ekteskap som går fyken, altså hvor begge foreldre er skikket, høyere enn hva 87 % til mor skulle tilsi? Hvis du skjønner hva jeg mener...Det kan da ikke være så mange uskikkede fedre, mener jeg...

Men når det som RETTEN bestemmer er 50/50, så reflekterer ikke tallene for de som avgjør ting utenomrettslig at far er mindre skikket, men at det er den "tradisjonelle" fordelingen folk velger selv.

Hvorfor de velger sånn?
- Statistisk sett er det fortsatt mor som tar hovedansvaret hjemme (samme om hun har full jobb eller ikke). Det er jo dermed naturlig at hun også har hovedansvaret etter samlivsbrudd
- Noen av de 87% er jo alenemødre som virkelig er ALENE, altså at det ikke finnes en far som stiller opp i nevneverdig grad
- Det er ytterst lite akseptert at kvinner "velger bort" barna sine

Jeg tror hovedgrunnen ligger i punkt 1.