Etisk - skulle man latt være?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Problemene begynte selvfølgelig lenge før spiseforstyrrelsene. Jeg regner med at SMS er gjengitt ordrett i artikkelen: overhører (en jentes navn, red.anm.) i garderoben som sier Angelica kommer for sent. Jeg ble rasende. Den frekke ungen! Jeg sa til henne at for det første kom vi ikke for sent, for det andre kommer hun sent selv, for det tredje måtte vi vente på noen. Og det er lumpent å si sånt! Den ungen irriterer meg sånn.

Jeg må si at beskrevet oppførsel fra mor mht skolevei, lek og kommunikasjon med andre må ha gjort samspillet med barn og foreldre utfordrende for moren og barnet uten at reaksjoner nødvendigvis er mobbing.

Jeg sier ikke at hun er helt square, altså. Men jeg tror mange av oss har møtt sånne smågærne mødre, de som ikke klarer å forholde seg til at skatten ikke har det fantastisk hele tiden, de som er MITT BARN MITT BARN, hele tiden.

Å være forelder gjennom alvorlig sykdom krever ekstraordinære krefter og foreldrekompetanse. De fleste av oss slipper gudskjelov unna med å være bare sånn passe.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg sier ikke at hun er helt square, altså. Men jeg tror mange av oss har møtt sånne smågærne mødre, de som ikke klarer å forholde seg til at skatten ikke har det fantastisk hele tiden, de som er MITT BARN MITT BARN, hele tiden.

Å være forelder gjennom alvorlig sykdom krever ekstraordinære krefter og foreldrekompetanse. De fleste av oss slipper gudskjelov unna med å være bare sånn passe.

Jeg tror dette er litt over småsprø mitt-mitt barn, og dessverre for barnet fikk det store konsekvenser. At skole, barnevern og helsevesen eventuelt kunne gjort mer og granskes fratar ikke moren sitt ansvar. Hun gjemte barnet bort fra alle instanser de siste månedene og avsluttet all behandling lenge før det.

[Polyanna]

Nei, jeg er helt enig. Det var grov omsorgssvikt, nesten uansett hvilken versjon man tror på. Det er klart det barnet skulle vært innlagt.

Men det var OGSÅ systemsvikt.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nei, jeg er helt enig. Det var grov omsorgssvikt, nesten uansett hvilken versjon man tror på. Det er klart det barnet skulle vært innlagt.

Men det var OGSÅ systemsvikt.

Ja, for systemet skulle forebygd eller ihvertfall avdekt denne omsorgssvikten.

[Polyanna]

Blant annet det.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg sier ikke at hun er helt square, altså. Men jeg tror mange av oss har møtt sånne smågærne mødre, de som ikke klarer å forholde seg til at skatten ikke har det fantastisk hele tiden, de som er MITT BARN MITT BARN, hele tiden.

Å være forelder gjennom alvorlig sykdom krever ekstraordinære krefter og foreldrekompetanse. De fleste av oss slipper gudskjelov unna med å være bare sånn passe.

Det er klart det er tøft å være forelder til et barn som er alvorlig sykt, men man trenger ikke ekstraordinære krefter eller foreldrekompetanse for å sørge for adekvat medisinsk behandling for barnet sitt, altså. De aller fleste foreldre til alvorlig syke barn er helt ordinære folk, med helt gjennomsnittlige omsorgsevner, og man klarer seg greit likevel. Fordi man bare må.

[Polyanna]

Jeg ser at jeg ikke helt klarer å forklare hva jeg mener, jeg skal se om jeg klarer å sortere litt bedre i det når jeg får fundert litt.

Og litt mal apropos og litt apropos: Jeg anbefaler denne, fra NRK, fra RASP-avdelingen på Ullevål (de som er innlagt med alvorlig spiseforstyrrelse): https://tv.nrk.no/serie/helene-sjekk...ng-1/episode-5

For mange med alvorlig psykisk syke barn (anoreksi, depresjon, angst, rus...) klarer IKKE å hjelpe barna gjennom det, tross at de er helt adekvate foreldre som ber om hjelp og skaffer barna behandling. Noen av dem havner på RASP, andre av dem dør. Og jeg mener fortsatt at det å stå i et sånt løp ikke er for de som er "kanskje innafor normalspekteret så lenge ting går på skinner, men tåler ikke ekstreme belastninger"-type foreldre.

[nokon]

Men er det innafor å ikkje fortsette poliklinisk behandling når det er vilkår for utskrivelse frå sjukehus?

[Polyanna]

Nei, tror jeg?

Ikke sikker på om jeg forstår spørsmålet?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nei, tror jeg?

Ikke sikker på om jeg forstår spørsmålet?

Barne- og ungdomspsykiatrisk i Drammen sende bekymringsmelding til barnevernet, fordi mor ikkje fulgte opp det tilbodet ho fekk. Ved utskriving var det nokre vilkår til oppfølging, desse avslutta mora.

Eg tenker dette er det groveste her, og at det er meir enn å ikkje klare alt når barnet har spesielle behov.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg tenker dette er det groveste her, og at det er meint enn å ikkje klare alt når barnet harspesuelne behov.

Her tror jeg du må rette opp litt. "Meir enn?" ("Har spesielle behov" skjønte jeg.)

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Barne- og ungdomspsykiatrisk i Drammen sende bekymringsmelding til barnevernet, fordi mor ikkje fulgte opp det tilbodet ho fekk. Ved utskriving var det nokre vilkår til oppfølging, desse avslutta mora.

Eg tenker dette er det groveste her, og at det er meint enn å ikkje klare alt når barnet harspesuelne behov.

Ja. Det er jeg enig i. Det er derfor jeg mener, basert på bare det vi vet og har hørt, bør dømmes for omsorgssvikt.

Jeg spekulerer likevel i, hvis dette hadde vært et friskt barn som holdt seg frisk, så hadde hun kommet seg noenlunde gjennom barne- og ungdomstid, kanskje med noen hakk og skår og litt behov for terapi.

Det var ment som svar på HVs undring over om mor har vært veldig psykisk syk (jeg gjengir sikkert ikke helt korrekt). Det er en ganske stor skala på "god forelder" fra "fjern barnet derfra straks!!", via "ikke optimalt" "passe" til "strålende". Og det som er "ikke helt optimalt" kan bli "helt krise" når utfordringene blir større enn plankekjøring.

[Pøblis]

Ikke sant, Poly? Og i slike saker som dette tilfellet, hvor båndene mellom mor og barn blir veldig sterke fordi de lever litt sånn oss-mot-resten-av-verden, blir det jo mer sårbart enn hvis det er to foreldre og flere folk involvert.

Jeg synes også dette likner veldig på omsorgssvikt. Tenk å være alene i måneder og ikke se hvor ille det var. For man SER BMI på 8,noe, altså.

[Teofelia]

Jeg tror heller ikke det er mulig å ikke legge merke til at en 13-åring har BMI på 8, uten at det er noe fundamentalt galt. Hva som er galt, skal jeg ikke spekulere i, men en hvilken som helst normal/frisk/fungerende forelder hadde hamret på døra til lege eller sykehus lenge før det kom så langt.

[Polyanna]

Og når man får et behandlingsopplegg fra sykehuset som, hvis jeg kvalifisert gjetter, legges frem som "dette må dere følge 100%, ellers må barnet legges inn igjen. Dette er alvorlig. Dette kan man dø av", så FØLGER man det, og om man ikke får det til (for det er helt jævlig vanskelig), så tar man mot all hjelp. Selv om det er smertefullt og ubehagelig og kan innebære at barnet skal holdes fast og sondemates (og kanskje traumatisers for livet av DET). (Se det NRK-programmet. Det kan gi litt innblikk i hvor ekstremt vond og vanskelig denne behandlingen er)


En venn av meg jobbet på legevakten før, og sa at det er påfallende mange foreldre som ikke vil/orker å holde fast et barn som skal motta nødvendig behandling, fordi det er så fælt. Dette er vel en ekstremvariant av det, i en ekstremsituasjon.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Her tror jeg du må rette opp litt. "Meir enn?" ("Har spesielle behov" skjønte jeg.)

Riktig! Det har blitt vanskelegare å skrivne frå iPhone etter siste iOS-oppdatering.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja. Det er jeg enig i. Det er derfor jeg mener, basert på bare det vi vet og har hørt, bør dømmes for omsorgssvikt.

Jeg spekulerer likevel i, hvis dette hadde vært et friskt barn som holdt seg frisk, så hadde hun kommet seg noenlunde gjennom barne- og ungdomstid, kanskje med noen hakk og skår og litt behov for terapi.

Det var ment som svar på HVs undring over om mor har vært veldig psykisk syk (jeg gjengir sikkert ikke helt korrekt). Det er en ganske stor skala på "god forelder" fra "fjern barnet derfra straks!!", via "ikke optimalt" "passe" til "strålende". Og det som er "ikke helt optimalt" kan bli "helt krise" når utfordringene blir større enn plankekjøring.

Då er eg med! Og einig. Eg trudde du argumenterte for at vi må tåle at ikkje alle er perfekte foreldre. Og eg tenker at dette ikkje er innafor det vi kan skrive på den kontoen. Uavhengig av mors psykiske helse, er det foreldre sitt ansvar å sørge for helsehjelp til barn.

Men å spekulere i Munchausen by proxy (er ikkje det omvendt, altså å skade barnet for å få merksemd frå helsevesenet?) og liknande er det ikkje grunnlag for.

[Einhyrningur]

Jeg har jobbet med barn, og da også barn med spiseforstyrrelser, og det er kjempevanskelig. Foreldrene ser sjeldent hvor alvorlig det er, fordi de velger å lukke øynene, om man kan si det på den måten. De vil gjerne ikke se hvor alvorlig det er fordi de da må se hvor tøff behandling barnet må igjennom. Jeg tror de bagatelliserer det hele for at barnet skal slippe den tøffe behandlingen, derfor er det svært viktig med innleggelse, tett behandling og et godt samarbeid. For det går jo ikke på at foreldrene ikke ser, ikke vil, ikke klarer, men fordi det er så himla tøft.

Foreldrene vet jo innerst inne akkurat hvor sykt barnet er, men det er mye lettere å overlate dette til helsevesenet og heller være mor og far. Og der jeg jobbet lot vi de være det. Og så tok vi den tøffe jobben. Da selvfølgelig i tett samarbeid. Vi lot mor og far få lov til å synes at dette er kjempetung, men vi bygget de opp slik at de klarte å fortsette dette hjemme.

Her har det jo tydeligvis skjedd noe som ikke skulle skje. Noen har feilet et sted på veien.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

En venn av meg jobbet på legevakten før, og sa at det er påfallende mange foreldre som ikke vil/orker å holde fast et barn som skal motta nødvendig behandling, fordi det er så fælt. Dette er vel en ekstremvariant av det, i en ekstremsituasjon.

Ja, det er traumatiserende for både barn og foreldre, :btdt: men for de aller, aller fleste så gjør man det jo likevel. Jeg har sagt flere ganger at den eneste gangen jeg virkelig har begått overgrep mot mitt eget barn, var på St. Olavs hospital, godt assistert av tre sykepleiere.

Jeg burde egentlig ikke diskutere dette, for jeg klarer ikke se vekk fra egne erfaringer, og de tilsier at jeg ikke har spesielt mye sympati for foreldre som ikke tar konsekvens av barnets sykdom og gjør det som skal til i situasjonen. Heldigvis så er de alle fleste foreldre i stand til å sørge for livsnødvendig medisinsk hjelp til barnet sitt, om de er aldri så middels omsorgspersoner.

[Teofelia]

Heter det overgrep, forresten, eller er det bare relatert til seksualisert vold? (For det har altså aldri forekommet, må jeg nesten få presisere.)

[Polyanna]

Sympati er i grunnen irrelevant, tenker jeg. Jeg er opptatt av hvordan systemet kan bygges slik at når situasjonen gjør at "ikke optimal, men det holder vel"-omsorg går til "ikke adekvat i det hele tatt, i denne situasjonen", så skal det finnes et sikkerhetsnett for det barnet.

For de langt fleste "klarer ikke å holde barnet fast når det får sprøyte, for det er så fælt"-foreldre (som det er mange av) blir jo gudsjelov aldri satt i situasjonen "legg barnet din inn for tvangssondemating når det truer med selvmord dersom du gjør det".