1. Jasper Fforde: The Eyre Affair
Det var helt uunngåelig å lese denne om igjen etter de store Brontë-dosene i desember. Den har jo sine svakheter (blant annet ganske langdryg eksposisjon), men Thursday Next er verdens kuleste heltinne, mr. Rochester blunker til deg med jevne mellomrom, og Thornfield Hall-sekvensen på slutten er vidunderlig.
2. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Sake
Mer japansk matmanga. Det er et hardt liv, på den ene siden passer ikke fransk hvitvin til sjømat (brings out the fishy taste!), og på den andre siden er japansk sakeindustri håpløst korrupt og inkompetent.
3. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Rice
Japan må ikke under noen omstendigheter importere ris fra USA, naturris er bare spiselig om den er genuint økologisk, og onigiri må trilles av kvinnehender. Just sayin’.
4. Charles Dickens: Great Expectations
Great Expectations er alt Oliver Twist ikke er. Den er kort og økonomisk, den har en spill levende hovedperson full av høyst gjenkjennelig tvil og utilstrekkelighet. Joe Gargery er kanskje verdenslitteraturens elskeligste, og miss Havisham er ganske sikkert en av dens mest foruroligende. Det er en bragd at hun ikke er komisk et eneste øyeblikk.
5. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Vegetables
Arrogant gastrofantastfar og ditto sønn braker sammen i kål- og nepeduell.
6. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Ramen and gyoza
Du trenger én mann som kan lage nudler og én som kan koke suppe.
7. David Mitchell: Cloud Atlas
Jeg begynte på denne med skepsis etter å ha sett den overlessede og skamløst new-age-fortolkende traileren til filmatiseringen, men boka sparket meg kjapt ut av det. Seks overveldende forskjellige historier, overveldende forskjellig fortalt, nydelig svøpt om den sentrale The Road-aktige postapokalyptiske fortellingen. Man skulle trodd at et så fortolkningshungrig opplegg kunne vært irriterende, men det er rett og slett a smacking good read. Som etterlater deg med et visst håp om at det kan bli små lommer av Civ’lize, selv i den mørkeste timen.
8. Simon Stranger: Mnem
Mnem er som en Prezi-presentasjon, den kan på et hvilket som helst punkt zoome milevis ut eller langt inn i og bak en detalj i den ellers lineære hovedhistorien. Dette liker jeg, og den strenge strukturen som følger byplanen i det originale Nem. Samtidig blir jeg irritert av den stadige fugleperspektiv- og futurumfortellingen, og tror forfatteren ville stått seg på å engasjere seg varmere i historien om Peter, Oliver og Nems første dager. Dessuten hadde han ikke trengt å vente til anmeldelsesforslagene på siste side med å være morsom.
9. Ned Beauman: The Teleportation Accident
Nokså tilfeldig trukket ut av fjorårets Booker-longlist fordi det var den som så morsomst ut. Og genuint vittig var den virkelig. Den har også et ellevilt, barokt plott som stort sett greier å holde styr på alle trådene (tentaklene?) og et uforglemmelig skrudd persongalleri. Men innerst inne er den en ganske alvorlig bok om rotløshet og ansvar – det siste disse folka trenger, er teleportering.
10. Neil Gaiman: Fables and Reflections (Sandman)
11. Neil Gaiman: Brief Lives (Sandman)
Påske-Sandman-raptus. Denne gangen ble jeg helt forhekset av guided view-modusen i Comixology-appen; jeg er jo egentlig en sjuskete skråleser, så det var noe av en åpenbaring å bli tvunget til å lese rute for rute. Det er vanskelig å trekke fram høydepunkter, men den arabiske estetikken i Ramadan er noe helt spesielt.
12. Hilary Mantel: Wolf Hall
Hilary Mantel har sagt at hun skriver historiske romaner fordi hun ikke fikser det der med plott, og denne boka er da også tvers igjennom et enmannsportrett av Thomas Cromwell, og et helt makeløst godt og intenst et. Han er kanskje den mest levende fiktive personen jeg har støtt på.
13. Knut Hamsun: Victoria
Dette var en ganske annerledes opplevelse enn forrige gang jeg leste den (var jeg 15?). Nå ser jeg ikke star-crossed lovers, nå ser jeg en selvsentrert og oppslukt kunstner som bruker kjærligheten som drivstoff og som egentlig ikke ønsker å leve den ut. Victoria er ikke en person for ham, men en drøm og et ideal. Best å ikke ødelegge det.
14. Hilary Mantel: Bring up the Bodies
Mens Wolf Hall viser oss Thomas Cromwell i suveren kontroll over seg selv og menneskene rundt seg, uendelig pragmatisk, men i hvert fall antatt tro mot seg selv, viser Bring up the Bodies en Cromwell som ikke kan unngå å betale i hvert fall noe av prisen for å ha en herre som Henrik 8. – «it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.»
15. Terry Pratchett: Dodger
Pratchett er fortsatt med oss, og denne gangen serverer han en overdådig røverhistorie om den viktorianske underverdenen (for det meste kloakksystemet), som er minst 50 % Dickens, men med en veldig pratchettsk helt. Dickens er med, forresten, og det er nesten alle andre også. Lurer fortsatt litt på hva jeg synes om forholdet mellom Dodgers overveldende suksess og den mørke tragedien som også finnes i boka.
16. J.M. Coetzee: Summertime
Selv om det bare er april, ligger dette godt an til å være årets leseopplevelse. Coetzee treffer meg visst aller mest når han er selvbiografisk, og jeg tror Summertime er den klart beste av de tre (selv om Boyhood og Youth også er fantastiske). Coetzee leverer en perfekt og kunstferdig knute av fiksjon som man nesten blir redd for å ødelegge med grove biografiske fakta. Les den!
17. Jack Womack: Random Acts of Senseless Violence
En helt utenom det vanlige skremmende dystopi med et nært og realistisk scenario (klasseopptøyer i New York), og veldig lett gjenkjennelige hovedpersoner (ubrukelig intellektuell middelklasse) som på en overbevisende måte reagerer altfor seint. Den er skrevet som en tolvårings dagbok, og språket endrer seg svært virkningsfullt med henne etter som familien krysser grensa mellom oss og dem.
18. Julian Barnes: The Sense of an Ending
Elegant og fiks liten bok som får deg til å revurdere den helt når du kommer til siste side. Også veldig fin som meditasjon over hukommelse, historie, selvforståelse og sannhet.
19. Ransom Riggs: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children
Veldig velskrevet og effektiv ungdomsbok, spennende og skummel, ikke minst fordi fortellingen er basert på en serie merkelige, riktig nifse gamle fotografier. Rørende også. Jeg bestilte den straks på norsk til straks-tiåringen (som har ganske god mage for monstre med tentakler).
20. Erin Morgenstern: The Night Circus
En sansemettende bok (syn, lukt, tekstur) om en konkurranse som ingen av partene har valgt, på en gjennommagisk arena. Og hvilket forhold får du til en rival som definerer hele livet ditt? Jeg mistenker at den er elsk eller hat, men jeg falt veldig for den.
21. Michael Ondaatje: The Cat’s Table
Enda en selvbiografisk lek – angivelig en bok om den tolvårige Michael som tar båten fra Sri Lanka til England uten særlig voksenoppsyn, men full av avstikkere inn i både hans og medpassasjerenes fortid og framtid. Og kanskje handler den om at noen ting, noen bånd, faktisk varer livet ut, og at det kan komme ganske overraskende hvilke det er. Jeg likte den veldig godt.
22. Robin Sloan: Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore
Rett etter Ondaatjes vidunderlige detalj og dybde blir det skrikende åpenbart at Sloan ikke akkurat er noen stor stilist eller karakterutforsker, men jeg ble nå likevel ganske sjarmert av denne røverhistorien hvor typografiens historie, OCR og elektroniske tekstkorpora står helt sentralt i plottet, som dessuten er en god del fiksere enn man skulle tro.
23. Terry Pratchett: Night Watch
Fordi syrinene blomstret. Det var akkurat passe lenge siden sist jeg hadde lest den, så jeg nøt den purunge Vimes gjennom øynene til den eldre, erfarne Vimes som har vært gjennom den mørke bølgedalen som kommer imellom de to.
24. Michael Chabon: Wonder Boys
Det er deilig med forfattere som bare skriver gode bøker, og Chabon er en sånn. En helt uvanlig sjarmerende og varm bok om en fullstendig ryggesløs middelaldrende forfatter, som aldri har tatt ansvar for livet utenfor fiksjonen, men som for tiden heller ikke mestrer den. De villeste eskapader (tuba! hundeskyting! en halv boa constrictor!) følger.
25. Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin: Mozart og Salieri
Pusjkins bittelille blankverstragedie om de to, som rommer hele den mørke kjernen i Amadeus.
26. Michael Ondaatje: Divisadero
To romaner i én – Annas egen traumatiske historie, og deretter hennes(?) biografi om dikteren Lucien Segura. Og den fiktive kunstnerbiografien har tusen reflekser av biografens erfaringer. «We live permanently in the recurrence of our own stories, whatever story we tell.»
27. Alexandre Dumas: The Three Musketeers
Jeg hadde ikke lest den, faktisk, og Ondaatje satte meg på tanken. Musketerene er bare sånn middels sjarmerende, må jeg si (særlig d’Artagnan!), men jeg har en svakhet for Athos. Og Milady må da være en av de første skikkelige femmes fatales i litteraturhistorien?
28. John le Carré: Tinker Tailor Soldier Spy
Da jeg så filmatiseringen i vinter, forvirret jeg meg selv noe voldsomt med feilaktige forventninger og hypoteser, men boka og filmen fortjener hverandre i sin sofistikerte behandling av etterretningsfolk som har vært gjennom så mange år med tvilsomme midler og double-double cross at valget mellom partene i den kalde krigen framstår som et estetisk spørsmål
29. Neil Gaiman: The Ocean at the End of the Lane
Som i Coraline og The Graveyard Book eksellerer Gaiman i inntrengende og overbevisende barneperspektiv, men dette er ingen barnebok. For barnet lever livet sitt uten særlige forventninger eller håp om hjelp eller trøst fra de voksne, og de voksne er ofte monstrene – sjelden av ond vilje, men ofte av det Gaiman kaller «foolish casual cruelty», av egoisme og kortsynt ønsketenkning. (Det er ordentlige monstre med også.) Skikkelig mørkt og sugende. Bittelite minus for et par noe pompøse passasjer om Kunst™.
30. Tom Rachman: The Imperfectionists
Vellykket vrimleroman bygd rundt en mindre vellykket internasjonal avis, som utforsker lyter av svært forskjellig slag i livene til folk som er knyttet til avisa på forskjellige vis. Alle historiene er gode, flere er svært så morsomme, og særlig én er helt hjerteskjærende trist.
31. Stephen Chbosky: The Perks of Being a Wallflower
Nydelig liten coming-of-age-roman, der hovedpersonen så avgjort er en fremmed i verden (som han skriver om i naivt-underliggjørende ordelag), samtidig som han gjør sitt beste for å delta, etter hvert kanskje til og med på egne premisser.
32. George Orwell: 1984
Nok en interessant gjenlesing etter mange år – og igjen er det slik at det slår meg hvor romantiserende min egen tenåringslesning var, og hvor mye verre dette samfunnet var enn jeg husket. Den systematiske nedbrytingen av alle bånd mellom menneskene er det verste.
33. Marisha Pessl: Night Film
I likhet med Special Topics in Calamity Physics (som jeg elsket) er dette en far–datter-historie, men denne gangen fortalt utenfra og gradvis avdekket av en besatt, lettere forhenværende gravejournalist. Historier om larger-than-life-folk fortalt av mer ordinære tilskuere er ikke alltid min favoritt, men boka er ekstremt spennende, til dels hårreisende nifs og har en særdeles rik og gjennomarbeidet backstory. Og kanskje klarer ikke slutten helt å innfri den halsbrekkende spenningskurven, men jeg anbefaler den likevel.
34. Sarah Rees Brennan: Untold
Skamløst underholdende, drivende spennende og uforbederlig rappmunnet bind nr. 2 i The Lynburn Legacy-trilogien. Persongalleriet blir bare bedre og bedre, og personkjemien, da gitt! Synes døtrene mine kan lese dette i stedet for Twilight når det blir tid for romantikk.
35. Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea
For en gangs skyld en gjenlesning som var som jeg husket den fra tenåringsførstelesningen. Kanskje fordi den er så nedstrippet? Det er fint lite annet her enn Santiago, havet og kjempefisken, og samtidig er jo det hele livet hans. Og de halvhallusinatoriske havscenene er så fine.
36. Ernest Hemingway: A Farewell to Arms
Om 3/4 av boka er jeg fristet til å tenke at denne nok var banebrytende da den kom ut, men at den virker blek som skildring av krigens råskap sammenlignet med ting som har kommet seinere (gjerne fra Hemingway-disipler). Og så sliter jeg med å akseptere kjærlighetshistorien (for en irriterende heltinne!). Men slutten sitter, det skal han ha. (Men jeg simpelthen elsker Hemingways av forståelige grunner forkastede forslag til tittel: «I have committed Fornication but that was In Another Country and Besides the wench is dead». )
37. Orson Scott Card: Ender’s Game
Aller mest minneverdig for det overbevisende, livaktige portrettet av det klarøyde seksårige strategiske geniet Ender Wiggins, og for de grusomme, kyniske valgene de voksne tar for å gjøre ham til den perfekte, men umulige kommandant.
38. Ben Aaronovitch: Rivers of London
Jeg tror aldri jeg har ledd så mye av en bok som ikke var av Terry Pratchett. En nydelig balanse mellom selvbevisst refererende tongue-in-cheek og genuint mørkt og spennende, og en svært tiltalende hovedperson med rik backstory og et kjærlig blikk på London, skitten og skramlete og levende.
39. Ben Aaronovitch: Moon Over Soho
Like sjarmerende og like spennende som sist, og Aaronovitch gjør klokt i å utdype Peter Grants familiebakgrunn, både den overveldende sierraleonske moren og den forsofne jazzmusikerfaren.
40. Ben Aaronovitch: Whispers Under Ground
Mer av alt som er sjarmerende ved persongalleriet, og dessuten store mengder fun facts om London-undergrunnen og -kloakken. Jeg ville dog gjerne sett mer til familien Grant, og dessuten syntes jeg plott og overgripende historie hang litt dårlig sammen.
41. Ben Aaronovitch: Broken Homes
Det er kanskje ikke bare bra å ha fråtsing som eneste tilnærmingsmåte til serier, for nå ble jeg litt lei. Fortsatt morsomt, men det ble voldsomt mye overgripende brikkeflytting. Når det er sagt, tok slutten meg fullstendig på senga, så det er jo ikke som om jeg ikke kommer til å lese neste bind når det kommer.
42. Jonas Hassen Khemiri: Ett öga rött
Noen ganger er språket nesten alt, og Halims ordstillingsutfordrede, ubestemt-artikkel-løse svenske multietnolekt er det perfekte medium for å fange all hans ensomhet, forvirring, sorg over tapet av moren og forskjellige mer eller mindre halsløse identitetsbyggingsprosjekter. Varmt, levende, morsomt, fortvilende og tross alt optimistisk.
43. Michael Chabon: The Amazing Adventures of Kavalier & Clay
Når man opplever det aller verste, er det ikke vel så fornuftig og normalt å leve ut utbryterkongen i seg og forkaste virkeligheten, som det er å flytte ut i forstedene, bite tennene sammen og leve et normalt familieliv? Nydelig om fedre og sønner, og om magien i kreativt samarbeid, og alt i boka er farget av tegneseriene som samarbeidet dreier seg om.
44. Terry Pratchett: Raising Steam
Blir dette den siste Discworld-boka? Det er en helt respektabel en, og plottet er ganske fiffig, men samtidig føles det noe blekt og anemisk. Jeg får lese Guards! Guards! igjen for å kompensere.
45. Terry Pratchett: Guards! Guards!
Aaah, sånn skal det være, ja! Vimes, Colon, Nobby, Carrot og lady Sybil entrer scenen fiks ferdige, Vetinari er fullt utviklet, plottet er morsomt, og Pratchett skriver med den lattermilde boblende lettheten han ikke har nå lenger.