Greit om partner jobber redusert?

[Blondie]

Ja, det var ikke meningen å starte en konkurranse om hvem som har det verst.
Det er annerledes å ha småbarn enn tenåringer, det er klart. For vår familie er det mindre behov for redusert jobb når vi nå har to ungdommer og en førsteklassing. Kjøring hit og dit er det dog mer av.

[Hyacinth]

I praksis kommer det ikke til å skje, men ja, det hadde jeg unnet ham og kanskje også applaudert. Hverdagen vår er veldig utfordrende, og vi har behov masse hjelp fra besteforeldre. Det har alltid falt mye på mannen, både allslags logistikk, oppfølging av unger, husarbeid og alt mulig annet. Hvis han ville jobbet redusert en periode, tenker jeg det ville vært en investering i egen helse og et lavere stressnivå. Jeg gjetter på at han ville trent mer, men det hadde også vært greit om han ville spille Playstation eller gjøre rent eller kjøre unger, fordi det ville frigitt tid til å stresse ned for oss alle, spesielt for ham.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Jeg tenker egentlig at jeg ikke hadde hatt så mye rett til å si noe. Hvis min mann ønsket et annet liv så må han jo det. Si at han for eksempel kom i en situasjon hvor han syntes livet var for mye jobb og alvor, og ville ha tid til å gå timesvis i skogen hver uke, så må han vel egentlig bestemme det selv. Dersom vi da måtte selge huset eller ikke lenger kunne reise på ferier, så ville det kommet i veien for mine ønsker for mitt liv. Kanskje ikke noe et ekteskap ville tålt. Men i bunn og grunn synes jeg ikke at jeg kan bestemme hvor mye han skal jobbe.

I praksis diskuterer man jo sånt, og tar slike beslutninger sammen. Men jeg føler ikke at jeg kunnet nekte om han sa han ønsket å endre livet sitt. (Hadde han derimot sagt at han ville jobbe redusert for å håndtere familielogistikken så ville jeg syntes det var absurd. Det ville vært billigere å kjøpe den hjelpen. Men om han ønsket å realisere seg selv gjennom husarbeid, så for all del.)

Og akk, så utopisk dette i det hele tatt var å tenke på.

Ja, eller sånn.

[Susse]

Hvis vi hadde hatt økonomisk mulighet til det måtte han gjerne jobbet redusert for min del,men da med en hensikt, som studier, ikke for å trene mer eller ligge på sofaen.
Jeg jobber ufrivillig redusert pga. manglende fulle stillinger i mitt yrke. Vi er helt avhengig av hans inntekt for å få familien a/s til å gå opp.

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Litt inspirert av diverse diskusjoner i anledning kvinnedagen, lurer jeg på om du hadde synes det var greit dersom partneren din ønsket å jobbe rdusert. Eventuelt hadde du forventet at parteren din skulle 'forsørget' deg dersom du hadde jobbet redusert?

I hvilke tilfeller ville det vært greit? I hvilke tilfelle ville du ikke synes det var greit?

Jeg tenker da selvsagt på tilfeller der det går utover fellesøkonomien.

Både Helten og jeg har jobbet tidvis redusert av ulike årsaker.
Når synes jeg det er greit:

• For å få hverdagen til å gå opp uten at alle blir utslitte.
• Oppussing/endring/bygging av felles hjem, når det gjør ting enklere.
• Kapasitetsproblemer som ikke kvalifiserer til uføretrygd/sykepenger e.l.
• Annet vi måtte bli enige om

Ad forsørging av partneren så er vi en familie med nogenlunde felles økomomi, han forsørger meg, jeg forsørger ham, alt etter som det passer. Men vi er nøye med at vi har nok til å få hjula til å gå rundt. Tidvis har vi fjernet eller i hvert fall redusert kraftig, på utgifter som ikke er absolutt nødvendig i våre øyne, nettopp for at den ene skal kunne jobbe redusert.