Ser dere på miniserien om tsunamien på tv3 nå?

[MokkMokk]

Jeg gjør, og kjenner følelsene velle opp nok en gang, slik de gjorde den gangen da nyheten nådde oss her hjemme. Tenker spesielt på alle barna som mistet livet - hva rakk de å føle, tenke, i sekundene og minuttene det hele pågikk? Led de, før døden innhentet dem? Tenker på foreldre som fikk ungene sine revet ut av armene av vannmassene - hvordan lever man videre etter noe sånt? Alle de sterke, hjerteskjærende historiene. Ferieidyll omvandlet til tragedie på et øyeblikk. Så ufattelig trist og meningsløst. Huff...

[Tinka]

Er den verdt å se?

Satt og holdt på med noe papirarbeide, så jeg glemte den rett og slett.

[Michelle]

Ja jeg ser selv om jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle se.
Jeg føler en avmakt med tanken på hvor forferdelig dette må ha vært for de som var der og de som var på leting etter sine kjære.
Barn som falt ut av armene og forsvant.
Glemmer aldri mellomjulen for to år siden.

[Chanett]

Jeg ser ikke. Jeg orker ingen reprise.

[Stikka]

Ja jeg ser. Vi dro bort en uke etter tsunamien. Var riktignok på andre siden men vi traff folk som hadde blitt tatt av bølgen og klart seg. I år var vi i tsunamiområdet. Skilter overralt og minnemerker. Fortsatt holdt de på med gjenoppbygging flere steder. Man tenkte litt ekstra på valg av bosted og hvor høyeste punkt i nærheten var ja.

[MissS]

Det var rett og slett vondt å se på. Bare tanken på å kjenne barnet ditt gli ut av hendene...

[Dixie Diner]

Jeg så den. Sterk serie, helt jævlig.

[Carpe Diem]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg ser ikke. Jeg orker ingen reprise.

Samme her. Det var forferdelig det som skjedde. Orker ikke å sitte og gråte forann tv nå igjen....Synes det har gått for kort tid til at jeg ønsker å se filmatisering av denne tragedien.
Har dessuten hørt div negativt om måten de isenesatte kulissene under filmingen....Respektløst.

[Camomilla]

Nei, den ser vi ikke på.

[Katrin]

Jeg kommer til å se den, jeg tok den opp, og kommer til å se den engang ved passende anledning, og gjerne når jeg er alene hjemme.

Jeg hadde mange fra familien min som var tilstede og ble berørt av denne tragedien, men ingen omkom eller ble skadet.

Bestekompisen til min onkel, havnet på et tak på et hotell på Phi Phi, og var "savnet" i nesten ett døgn før noen fikk kontakt med han. Ei dame fra Thailand, som han reddet og satt på taket sammen med, ja de er nå gift og har fått barn sammen!! Så noen lykkelige historier er det også

[malena]

Mannen så det, jeg orker ikke.

[Pope]

TV'en sto på i bakgrunnen da serien startet, men da de begynte å vise klipp fra den virkelige bølgen da måtte jeg skru av. Jeg er full av hormoner og klarer bare ikke å se på det uten å føle meg dårlig.

Synes det var helt forferdelig det som skjedde, nå er det over 2 år siden og jeg vet at mange av de som bodde der bare er opptatt av å komme seg videre. Ref. bekjente som har vært på ferie der i 6 år på rad, og var der sist i desember 2006.

[lil'c]

Nei, jeg orket ikke.
Kjente en hel familie som døde der, og tenker på de (og tragedien) støtt.
Hvordan var den?

[Elis]

Ja, jeg så den.

[Skremmern]

Nei, det orker jeg ikke.

[Tinka]

Da virker det på meg som om dette ikke er noe for meg å få med meg i grunnen.

[Mikkeline]

Orker ikke tanken på å se den nei...

[emm]

Nei, jeg trenger ingen reprise av den.

[safran]

Vet du, jeg klarer ikke. Jeg får vondt i magen og har lyst til å grine bare jeg tenker på det.

[Claire]

Jeg takler heller ikke sånt. Jeg var gravid under tsunamikatastrofen så det sitter som spikret. Hadde mareritt om store bølger i lang tid etterpå.