Mange venter for lenge med å avlive kjæledyr

[Guava]

.....

[United]

Om dyrene får behandling eller ikke, er ikke alltid avgjørende for hvor bra de har det. Syns kanskje veterinærer skal bli tøffere og flinkere til å si fra når noen krysser grensen for hva som er god behandling. Om det er å ikke gi, eller gi for mye.

[Malama]

Jeg vet ikke helt... Jo, jeg vet at mange nok vente for lenge, og gir behandling og operasjoner som kan gi dyret med ubehag enn det et verd.

Men det med penger... Der er jo vi. Mange hadde (måttet) avlive hunden vår, om det hadde vært deres. Hun har en kronisk sykdom, som medfører medisiner på livstid. Dette koster en god del. Pluss at hun må til dyrelegen sånn med 3-4 mnd mellomrom for kontroll. Så lenge hun medisineres rett, så skal dette for tiden ikke gi henne store plager, ubehag eller nedsatt livskvalitet. Da føles det for oss rett å gi henne pillene, selv om de ansatte på apoteket stort sett alltid nesten er unnskyldende for prisen jeg skal betale, eller tilbyr meg å hente bare en eske, selv om de etter resepten har bestilt inn tre. Hente en, så jeg kan komme tilbake om to uker og hente en til? Nei, gi meg alle tre, så slipper jeg komme sååååå ofte...

Men hadde n hatt store plager av sykdommen, hadde det vært helt andre ting å tenke på i denne sammenhengen. For oss virker det bare feil å avlive dyret av rent økonomiske årsaker. Om dyret har plager, blir det en annen sak.

[Myria]

Det er en interessant artikkel. Jeg har selv sett en katt dø langsomt (sannsynligvis av kreft) fordi eieren enten ikke hadde råd til eller ikke brydde seg med å kontakte dyrlege enten for behandling eller avliving. Det var forferdelig å være vitne til.
Vi har selv to katter og vi har valgt å ha kjæledyr med den tanken at penger ikke skal være avgjørende for om de får behandling eller ikke. Den yngste katten ble alvorlig syk for tre år siden. Hun ville dødd i løpet av få uker hadde hun ikke fått behandling og selv med behandling var det kun 50% sjanse for å overleve. Vi brukte 10 000 kroner på behandlingen hennes og hun ble frisk og er det fremdeles den dag i dag. For vår del er det i hovedsak to faktorer som avgjør om vi velger behandling framfor avliving: alder på katten (en ung katt synes jeg skal få en sjanse til å bli frisk og leve et langt og godt liv) og hvilke smerter/plager behandlingen vil gi i forhold til sannsynligheten for å bli frisk. Vår katt måtte ha behandling i 3 måneder, men behandlingen var ikke smertefull i seg selv så det eneste var at hun hadde det dårlig pga sykdommen i seg selv, men den ble jo også gradvis bedre ettersom behandlingen virket.

Jeg tenker helt generelt at når man velger å ha et kjæledyr bør man ha en økonomi som tillater at et sykt dyr med gode utsikter til å bli frisk får behandling og ikke automatisk blir avlivet fordi man ikke kan eller vil bruke penger på det. Jeg kan ikke akkurat sette et tak for hvor mye penger jeg synes man skal ta seg råd til, alle har jo ulik økonomi, men jeg synes ikke det er riktig å skaffe seg et kjæledyr med den tanken at straks det blir sykt så skal det avlives fordi man ikke gidder bruke penger på det. Det er ingen menneskerett å ha kjæledyr og å behandle et sykt dyr er en del av ansvaret man tar på seg. Selv om jeg er helt enig i at mange dyr lider unødig fordi eierne ikke vil avlive er det mange dyr som igjen kunne levd lange og gode liv hadde eierne tatt seg råd til det. Jeg synes man har ansvar for å gi kjæledyr en sjanse til å bli frisk, innen rimelighetens grenser. Hvor grensen går må man nesten vurdere i hvert enkelt tilfelle, det er ikke slik at man skal prøve absolutt alt før man velger avliving, men man skal heller ikke la være å prøve i det hele tatt.

[Høst]

«The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated» (Gandhi)

Jeg har vokst opp med dyr - mange forskjellige dyr, dyr vi hadde som kjæledyr, og dyr andre hadde som nyttedyr (kyr, sauer etc). Mine foreldre lærte meg at verdien av et liv ikke endres om livet har to eller flere føtter. Når man skaffer seg et dyr, har man en plikt og et ansvar for å ta vare på dyret best mulig. I min verden betyr det at jeg ikke skaffer meg dyr med mindre jeg har

• økonomi nok til å ha dyret på en forsvarlig måte - følge opp med helsesjekker, forsikringer, utstyr osv. i den grad det trengs (og min erfaring er at man alltid må regne med at det koster atskillig mer enn man tror)
• kunnskap nok til å ta vare på dyret godt nok - sørge for riktig mat, "bolig", skifte ofte nok på burdyr feks, klippe klør osv.
• kunnskap nok til å sikre at dyret har det godt psykisk - kunne nok for å oppdra en hund, følge opp med kurs dersom jeg ikke kan ting, vite at rotten jeg hadde kunne (og trengte) å lære ting osv...
• vilje, tid og evne til gjøre alt det ovenstående i dyrets hele levetid - som et utgangspunkt. Selvsagt kan ting skje som medfører at man må gi bort/selge dyret, men man må alltid ha som utgangpunkt at et dyr skal være med en i livet lenge!

Jeg vokste blant annet opp med schäfer-hunder. Fantastiske, vakre, intelligente hunder, som jeg så inderlig gjerne skulle hatt selv. Men slik jeg jobber og med vårt til tider hektiske liv er det ikke mulig å ha en hund. Så vi har katter. Nydelige, selvopptatte små katte-prinsesser, som er fullverdige medlemmer av familien vår. Og som er forsikret, som hvert år er inne til en fullstendig helsesjekk, vaksinering osv, og som har feriehus ved et kattehotell som vi har gått grundig i sømmene og fått gode referanser på. Litt som vi gjorde når vi fant barnehage til Junior.

Vi har hatt to katter som vi har måttet avlive - S, som ble påkjørt, og som etter noen dager hos dyrlegen måtte avlives fordi de ikke kunne fikse bruddet. Og vår andre S, som ble mystisk syk for noen tid siden. Jeg hadde en tråd om henne her inne da det skjedde. Konklusjonen ble at det mest sannsynlig var en medfødt shunt, en blodåre som gikk utenfor leveren når den skulle gått gjennom den. Dermed ble visst ikke blodet renset. En uke hos dyrlegen, masse tester, men til slutt måtte vi ta avgjørelsen om å avlive.

Og det er ulempen med å ha dyr. Og det er den siste tingen man må ha -

• evnen og viljen til å si at nok er nok. Man må elske de så mye at man klarer, og er villig til, å gi slipp den dagen dyret ikke lenger har det godt. For de er dyr - uansett hvor uendelig mye våre katte-prinsesser betyr for oss, så er de dyr, og når de ikke lenger har det godt, så er det vår plikt å la de slippe...

Vår dyrlege er vår dyrlege fordi hun alltid har sagt at hennes fremste hensyn er dyrets velferd - ikke vår. Da vår siste S døde, sa hun da vi hadde tatt valget, at dersom vi ikke hadde tatt det da, så hadde hun tatt det for oss. Fordi hun visste at det ikke var noe mer å gjøre da. S hadde det så komfortabelt som hun kunne ha det, men hun kunne aldri bli bedre, og dyrleger har en plikt til å avlive dersom alternativet er lidelse for dyret.

HI spør om man bør la være å skaffe seg kjæledyr om man ikke kan ta seg råd til omfattende kreftoperasjoner eller dyre forsikringer som kan dekke slikt - idet man skaffer seg et dyr påtar man seg ansvar for et liv. Er det da for mye å forlange at man setter seg ned og bruker litt tid på å vurdere om man ham mulighet til å ta vare på dette livet på en forsvarlig måte?

Selvfølgelig kan man diskutere hva som ligger i forsvarlig, men de færreste ville vel latt et barn vokse opp uten noen form for helsesjekk - hvorfor er det greit at et dyr gjør det? Jeg kjenner argumentene om at "i naturen osv", men vi er ikke lenger i naturen når vi tar et dyr inn i hjemmet vårt. Vi gjør det - det er vårt valg, ikke dyrets. Og det bør være vårt valg å da ivareta dette livet best mulig.

[United]

Det er nok relasjonen. Driver en f.eks. med husdyr, kan man ikke tillate seg å bli så knyttet til dem at en ikke orker slakte dem.

[Myria]

Selvsagt har relasjonen til oss veldig mye å si, og dette er da ikke noe som gjelder kun dyr. Ditt barn og naboens barn er akkurat like mye verdt, men rent hypotetisk, hvis du kunne redde bare en av dem ut av et brennende hus, hadde ikke du da valgt ditt eget barn?

[Høst]

Relasjon har nok betydning, men for meg er det livet i seg selv som har verdi. Har man dyr ment for slakt, fordrer det at man både sørger for at livet til dyret blir så bra som mulig, og at slaktingen foregår på en så "bra" måte som mulig. Og når det gjelder nyttiggjøring av dyr, er det en selvfølge at alt som brukes kan, brukes.

En liten digresjon - første gang jeg hørte om sportsfiske, trodde jeg vedkommende tullet med meg. Hvor ond er man ikke dersom man "skadefisker" en fisk, tar den løs og kaster den uti igjen??? Men joda, det var vistnok en grei ting....

[Malama]

For meg er det absolutt forskjell på et dyreliv og et menneskeliv.

Mygg og edderkopper avliver jeg uten annen grunn enn at de er for nærgående.
Hund og katt og hest og fugl og en del andre dyr ville jeg avlivet på bakgrunn av sykdom eller skade som gjorde det fornuftig.
For mennesker er jeg motstander av aktiv dødshjelp.
For min sønn eller min datter ville jeg klatret til månen om jeg kunne, for å gi dem hva som enn trengtes for å få beholde dem.

For meg er det forskjell.

(likevel betaler jeg nok rundt tusenlappen i mnd i medisiner til dette dyret som jeg ikke engang har valgt å anskaffe, altså. Jeg er ikke sååååå kald.)

[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes ikke sportsfiske er noe særlig, men jeg synes ikke det er det aller verste.
Hva med oppdrettsfisk som lever i anlegg og blir tatt opp for vaksinasjon?

Jeg er ikke en stor tilhenger av fiskeoppdrett. Og fra det jeg har lest, mener jeg at det er utfordringer i denne bransjen ikke bare med tanke på vaksinasjon, men også med tanke på fiskens liv. Jeg skulle ønske det ble et sterkere fokus også på slike dyregrupper.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av United, her.

Om dyrene får behandling eller ikke, er ikke alltid avgjørende for hvor bra de har det. Syns kanskje veterinærer skal bli tøffere og flinkere til å si fra når noen krysser grensen for hva som er god behandling. Om det er å ikke gi, eller gi for mye.

Hm, det er jo levebrødet til veterinæren vi snakker om. Sier den plastiske kirurgen at puppene dine egentlig ser helt OK ut når du lurer på om du skal forstørre dem? I think not. Jeg synes det er gått alt for langt når hunder og katter er på månedslange rehabiliteringer etter hofteoperasjoner. Sorry, men hvis hunden din trenger hofteoperasjon er den for gammel og bør avlives. En ting er det usmakelige i å bruke så mange penger på dyr mens mennesker rundt om i verden sulter, det andre er at vi ikke aner noe om smertene et operert dyr har. Dyr har andre instinkter og andre "verdier" i livet enn mennesker og jeg synes hunder og katter må få slippe å humpe rundt med bandasjer i månedsvis når de i beste fall har et liv med redusert livskvalitet å se fram til.

[emm]

Jeg er tilhenger av å la dyr slippe lange og smertefulle behandlinger, særlig når man ikke engang vet utafallet.

Men det er et annet aspekt i dette, særlig når dyret ikke er i kategorien gammel enda. Hvis eieren ber om å få det avlivet så får man ikke igjen noe på de fleste forsikringer, men hvis dyrlegen sier det ikke er noe valg, ja så får man igjen det man har forsikret for. I tilfellet hund eller hest kan det fort dreie seg om litt penger, særlig hvis man gjerne vil ha en ny hund og den man har ikke engang er så gammel. Dette kan føre til en unødig drakamp frem og tilbake med lange behandlinger som etisk sett kanskje ikke gangner dyret noe. Kom tilfeldigvis inn på dette med min vetrinærvenninne som synes det er vanskelig da hun ikke kan avgjøre at et dyr skal avlives så lenge hun har behandling å gi og eier holder igjen for å ha penger, eller hvert fall noe penger, til å kjøpe et nytt dyr senere. Da må hun i så fall lyve rundt omstendighetene. Mange vetrinærer gjør likevel det, og sier det ikke er noe valg, nettopp for å hjelpe eieren.

[United]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hm, det er jo levebrødet til veterinæren vi snakker om. Sier den plastiske kirurgen at puppene dine egentlig ser helt OK ut når du lurer på om du skal forstørre dem? I think not. Jeg synes det er gått alt for langt når hunder og katter er på månedslange rehabiliteringer etter hofteoperasjoner. Sorry, men hvis hunden din trenger hofteoperasjon er den for gammel og bør avlives. En ting er det usmakelige i å bruke så mange penger på dyr mens mennesker rundt om i verden sulter, det andre er at vi ikke aner noe om smertene et operert dyr har. Dyr har andre instinkter og andre "verdier" i livet enn mennesker og jeg synes hunder og katter må få slippe å humpe rundt med bandasjer i månedsvis når de i beste fall har et liv med redusert livskvalitet å se fram til.

Jeg har fått en hund operert og sett hvor fort de kommer seg. Dessuten gis det smertestillende. Ikke syns jeg det er rarere å bruke penger på kjæledyr enn på biff og rødvin heller. Men, det med veterinærer og fortjeneste, det støtter jeg. Sett kvalmende eksempler på kompliserte inngrep, som etter mitt syn burde vært inngått. Eieren er desperat og lei seg, og dyrlegen kynisk. Etter mitt syn. Ikke alle er sånn. Men det praktiseres.

[Kitty Bastard]

Jeg er opptatt av dyrs ve og vel.
Men jeg syns det er trist at det har kommet til det at dyr er babyer.
Dyr er dyr, og de fortjener å være dyr, ikke menneskeerstatninger.

Vi har alltid blandet oss inn i dyreliv, og vi har alltid gjort mennesker av dyr; både de vi har i hus og de vi ser på tv. De vi spiser til vanlig tenker vi ikke så mye på, de smaker nemlig godt (med mindre de er i en pettingzoo, da får de navn og personlighet på stedet, og dvergvarianter er alltid poppis). Og fisk er det ikke så farlig med, foreldre som nærmest hulkegråter over tanken på å sende barn med på jakt har ingen problemer med å sende det samme barnet på fisketur.
Vi føler oss så snille og så gode når vi "tar vare" på dyrene via operasjoner og livsforlengende behandlinger, vi tenker at husdyr er mye lykkeligere enn villdyr. De får kose og slappe av foran peisen og sånt. Vi tenker at de måler lykke og livskvalitet på samme måte som oss. Liv for enhver pris; man skal holde fast så lenge som mulig.
Dyrevenner verden over forer villdyr og føler seg som helgener, uten å tenke på at de pasifiserer dyret og drar det inn i vår verden. Temmer det. Tenker at det har det så mye bedre når det er mat å få i hagen; når de har en matmor som kan sørge for at de får det de trenger.

Jeg har ingenting i mot dyrehold, jeg har ingenting i mot jakt eller fiske, jeg spiser kjøtt, jeg fisker, og jeg skulle gjerne vært med på jakt om noen kunne ta meg med.
Jeg forer villdyr; en million småfugl, en liten haug med rådyr, en rev, en villkatt og siden jeg henger opp julenek så forer jeg mus også.
Jeg har kjæledyr, tre katter. Den dagen det kommer til det at en av de mister muligheten til å være en katt, så kommer den til å bli avlivet. Det kommer til å bli vondt, jeg kommer til å gråte, men jeg vet at det er det riktige å gjøre.
Selv om føleføleKitty mye heller vil kaste penger på en veterinær så jeg får ha pusen min hos meg litt lengre.

[Fakse]

Når man eier et dyr synes jeg man er ansvarlige for at dyret har det bra. Å se på at et dyr lider uten å gjøre noe med det er for meg langt over grensen til det uetiske. Det gjelder både om man ikke får sjekket eller behandlet dyret når det åpenbart plages med noe, og meningsløs livsforlengende behandling fordi man ikke vil eller kan ta et tungt valg om å avlive. Nå synes jeg forsåvidt at man kanskje er litt for flinke til å seigpine mennesker også for å oppnå litt flere uker og måneder med smertefullt liv, men det er en annen diskusjon. For dyr synes jeg langdryg behandling med hyppige dyrlegebesøk blir ekstra ille fordi mange dyr blir veldig redd og stressa av å måtte dra til dyrlegen. De kan jo ikke forstå hvorfor, og noen blir aldri vant til det heller.

Jeg kjenner flere som har tatt med sin syke og aldrende jakthund ut i skogen for å skyte den selv framfor å ta den med til dyrlegen. Jeg har selv nød-avlivet en undulat jeg hadde, så jeg vet hvor tungt det må være for noen som er virkelig glad i hunden sin å gjøre det på den måten. Derfor blir det nesten rørende å tenke på at de gjør dette for å spare sin gode firbente venn for redsel og stress, og heller gi den sine siste timer i den situasjonen den trives best i.

[rine]

Synes Kitty sier det veldig bra.

[Fakse]

Veldig godt poeng Kitty! For meg som er oppvokst på landet har det urasjonelle føleriet jeg observerer i enkeltes dyrehold overrasket meg veldig. Det virker som om menneskets kjærlighet til og sorg over et dyr som bør få slippe lidelse overskygger hva som er dyrets beste. Kanskje får man et litt annet syn på dette når man har ansvar for dyr som man ikke har like sterke følelser for, og der man kan tenke på dyrets beste alene uten å bli "forstyrret" av sine egne følelser og sorgreaksjoner.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

En ting er det usmakelige i å bruke så mange penger på dyr mens mennesker rundt om i verden sulter,

Dette synes jeg er et merkelig argument som gjentatte ganger dras inn spesielt i tråder om å bruke penger på kjæledyrene sine (merkelig nok er det ingen som snakker om usmakelig bruk av penger i tråder om "hvor skal vi dra på ferie i år"). Er det verre å bruke penger på dyret sitt enn å dra på en ukes ferie til Hellas? Kjøpe seg nok et par sko? Ny bil? Pusse opp huset? Hvor mange mennesker kunne fått mat med penger du velger å bruke på unødvendige ting? Så fremt man ikke selv lever kun på det aller nødvendigste og gir alt overskytende til veldedighet har man lite med å kritisere andres pengebruk.

Jeg er veldig glad i dyr. Særlig katter. Men de er fortsatt dyr. De er ikke små mennesker eller denslags.

Så. Om ikke husets kattopat slutter å spise husets barn, så er han snart ni katteliv fattigere samme søren hvor søt han er og hvor høyt elsket han faktisk er.

[kie]

Jeg tenker at det å avlive vs. behandling er noe som bør vurderes fra tilfelle til tilfelle. Vi hadde en hund som man under et inngrep anbefalte avlivet nærmest på default fordi "han er jo så gammel og kreften vil komme tilbake selv om vi nå har fjernet svulstene". Man antok ikke at han ville ha smerter med det første, men det var den alderen. Vi sa nei. Ikke fordi vi var egoistiske, men fordi vi kjente hunden rimelig godt. Han overrasket også veterinær og andre ganske mye da han våknet av narkosen og vi fikk gitt ham 6 flotte måneder med riktig og forebyggende medisinering etter det. Men vi var veldig klar på at ved første tegn på at han ikke hadde det bra, bar det rett til dyrlegen.

Etter 6 fine måneder for både hund og eiere var han på tur og koste seg. Han logret tidligere på dagen. Så kom smertene. Vi ga ekstra smertestillende og så bar det til dyrlegen. Mindre enn 30 minutter etter første tegn på at tiden var inne var han avlivet. Vi kunne kanskje ha mast på dyrlegen om å fjerne svulster osv. denne gangen også, men det var noe helt, helt annet da enn det hadde vært 6 måneder tidligere. Dyrlegen ga oss jo også rett i at man hadde sett seg litt blind på alderen den første gangen da man anbefalte avliving. Jeg er stolt av at hver eneste dag i hundens liv var dager hvor han var glad, logrende og viste tegn på trivsel. Selv begynnelsen på den siste dagen av livet hans.