Mange venter for lenge med å avlive kjæledyr

[Floksa]

Det sier ganske mye om oss mennesker når man kan ha en levevei av å portrettfotografere andres kjæledyr, mens å dyrke gulrøtter er dugnadsarbeid.

Det handler også om dyrevelferd, om individer som ikke har tidsfølelse i noen særlig grad, de kan ikke fortelles at de vil bli smerefrie om 6-8-12 uker. Om dyr som instingtivt skjuler smerte og veterinærer som sitter på bukta og begge endene...

[Darth]

Vi avlivet hunden vår for et knapt år siden. Han var bare fire år. Hunden får hadde da hatt epilepsi i over to år. Når han fikk anfall så var det full pakke med kramper og tissing og sløvhet og alt som følger med. En gang beit han meg, men det var midt i anfallet og det var nok ikke meninga. Likevel så fikk hendelsen meg til å begynne å lure på om det var greit å fortsette. Det kunne jo like gjerne være barna som kom hjem fra skolen til en hund som akkurat hadde hatt anfall, som var hjemme når hunden fikk anfall, etc. Han pleide å være ganske desorientert etter anfallet, og det var en ganske stor vaskejobb etterpå - både av hunden som fikk seg en tur i dusjen og omgivelsene som var tisset og slimet ned. Likevel så fortsatte vi. En periode fikk han medisiner - da hadde jeg virkelig vondt av han. Han kjente ikke sitt eget navn, han kræsjet i dørkarmer. Jeg husker en gang han hadde sovnet ute på terassen, det begynte å regne og jeg ropte på han fra verandadøra. Han reagerte ikke i det hele tatt, var akkurat som om han ikke hørte meg. Først da jeg gikk ut til han og klappet han så oppfattet han at det var han jeg snakket til.

Det siste halvåret økte anfallene på både i hyppighet og styrke, og, som sagt, etter to år valgte vi å avlive hunden. Det var ingen lett avgjørelse. Hunden var jo frisk så lenge han ikke hadde anfall, han var jo en av familien. Dog så merket vi at de andre hundene ute begynte å reagere på han. Han var stor - har aldri sett en større han-flat enn den vi hadde, men til og med små hannhunder som var yngre enn han knurret. Da bestekompisen hans, en boxer, glefset etter han bestemte vi oss for at nok fikk være nok. Dyrlegen var ikke hundre prosent enig og mente at vi burde prøve flere typer medisinering og at hunden kunne ha et godt liv selv om de andre hundene begynte å markere negativt på han - det var ikke særlig gøy å måtte forsvare avgjørelsen vår hos dyrlegen. Vi angrer ikke, jeg vet at vi gjorde det som var riktig for hunden, men jeg mistet noe av respekten for dyrlegen og kommer aldri til å bruke han igjen. Vi har jo også tre unger, og selv om godgutten aldri viste tegn til aggresjon så var han ikke helt tilregnelig under anfall. I et hjem der det er unger, både egne og andres, hjemme uten at vi voksne er hjemme så føltes det etterhvert ikke helt greit. På dårlige dager kunne hunden ha oppmot seks anfall - de kom liksom i bølger. Huff, det er pyton å tenke på det. Stakkars, det er den verste avgjørelsen jeg har tatt, å avlive hunden.

[Madicken]

Vi har en gammel hund som vi er veldig glad i. Den dagen han ikke klarer å spise, gå, elle gjø(re) fra seg uten ubehag, eller på andre måter viser tegn til at han ikke har det fint, tar vi ham med til dyrlegen. Jeg har dessverre sett for mange eksempler på at dyreeiere setter egne behov foran dyrets, og det vil vi unngå.

[Inagh]

Jeg er vokst opp med dyr rundt meg, og har katt i huset nå. Dyrene er alltid behandlet pent, som et familiemedlem, men like fullt som et dyr - det er ikke et barn. Småsår og skader blir selvsagt behandlet, men skader og sykdom som vil forringe livskvaliteten til dyret, der setter jeg grensa for min del. Jeg syns f.eks. ikke det er greit at en aktiv utekatt blir redusert til en humpete treneint innepus, bare for at eier ikke klarer ta farvel med dyret.

Gubben og jeg ble avskrevet som barbarer i diskusjon med et vennepar. Vi hevdet, og mener ennå, at skal katta gjennom en operasjon, har vi en maksgrense på rundt 5000, og da skal vi vite at katta vil få et fullverdig katteliv etterpå - dvs mulighet til å være aktiv utekatt, som han er vant til. Vennene våre ville glatt ofret 30.000 på sin katt.

Dette handler selvsagt også om økonomi, vi har ikke 30 tusen å bruke på en katt, vennene våre kan gjøre det flere ganger i året om de må, men det handler også om synet på hva et kjeledyr er. Gubben og jeg er kynikere der, og tenker at en katt er en katt, og noen ganger er det kanskje bedre for katten å få dø, enn å måtte leve et redusert liv. Slik tenker ikke vennene våre.

Jeg har grått mang en tåre over elskede katter som har måttet bøte med livet, absolutt, og jeg vil nok grine en skvett den dagen gamlekatta vår ikke er mer, men sorgen går fort over, for å si det slik.

[kie]

Jeg tenker det kan være greit å finne en mellomting, jeg. Egoistisk plaging i ene enden og "bruk og kast"-mentalitet i den andre. Jeg vet om dyr som lever godt med sine helseplager, som har blitt operert osv. og jeg har sett dyr lide unødig lenge. Det verste jeg ser er ikke de som drar til dyrlegen, følger opp medisinsk behandling osv. men de som bare lar dyret gå rundt med betennelser etc. i ukesvis. For meg blir det litt av den samme manglende respekten og empatien "bruk og kast"-greia er.

Et familiemedlem av meg vurderte en stund å bli dyrepleier. Hun hospiterte derfor en periode ved en dyreklinikk før hun avgjorde at dette ikke var noe hun orket. Det var ikke avlivingene i seg selv som var vanskelig, men mentaliteten til folk som ikke gidder bruke penger på p-piller eller kastrering til katten, men synes aborter er en fin løsning gjentatte ganger (ikke moro å legge levende kattunger i fryseren). Eller avliving av en helt frisk valp fordi den tygger på ting, eller man skal på ferie og har ombestemt seg ang. hundehold og nekting av omplassering istedet osv. Det er visstnok også en del av jobben å forholde seg til.

Dyr er ikke babyer. Men de er pokker ikke ting heller. Altfor få har respekt for oppgaven dyrehold innebærer. Det er en vanskelig balansegang spesielt når livet nærmer seg slutten, men jeg synes det er ganske horribelt å av prinsipp ta livet av et vesen så fort det viser tegn til sykdom også. Det vitner om et mindre greit syn på dyr, synes jeg. Samtidig er det å slippe å lide seg inn i døden kjæledyrets privilegium. Nettopp fordi det er så mange nyanser synes jeg det er rimelig nytteløst å skulle generalisere for mye. Og jeg har inntrykk av at eierens respekt for dyret som et levende vesen skinner igjennom når det gjøres riktig. Enten det riktige er å medisinere, gi noen gode ekstra måneder eller å avlive tvert.

Hm..
Kanskje "Egoistisk plaging i ene enden og "bruk og kast"-mentalitet i den andre" ikke er så mye to motsatser, men heller to forskjellige måter manglende respekt og omtanke for dyret som et levende vesen kan komme til uttrykk på?

[Dixie Diner]

Enig med Kie. Jeg synes tvert imot dyr blir avlivet for fort, og behandlet som ting. Det får vi jo grusomme eksempler på hver sommer for eksempel, når folk skal ta den dyrebare ferieturen sin og de ikke får noen til å passe dyret.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Dette synes jeg er et merkelig argument som gjentatte ganger dras inn spesielt i tråder om å bruke penger på kjæledyrene sine (merkelig nok er det ingen som snakker om usmakelig bruk av penger i tråder om "hvor skal vi dra på ferie i år"). Er det verre å bruke penger på dyret sitt enn å dra på en ukes ferie til Hellas? Kjøpe seg nok et par sko? Ny bil? Pusse opp huset? Hvor mange mennesker kunne fått mat med penger du velger å bruke på unødvendige ting? Så fremt man ikke selv lever kun på det aller nødvendigste og gir alt overskytende til veldedighet har man lite med å kritisere andres pengebruk.

Jeg tenkte på at argumentet nok ikke holdt vann mens jeg skrev, men for meg blir det rart å bruke enormt med tid og penger på redde dyrs liv, når det er så mange viktigere ting å bruke pengene på.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Enig med Kie. Jeg synes tvert imot dyr blir avlivet for fort, og behandlet som ting. Det får vi jo grusomme eksempler på hver sommer for eksempel, når folk skal ta den dyrebare ferieturen sin og de ikke får noen til å passe dyret.

Enig, jeg synes dette er hårreisende. Jeg tror ikke alle tenker over at å skaffe seg et kjæledyr betyr årevis med ansvar. En katt blir fort 15-16 år gamle. Begge kattene våre er katter som har vært uønsket hos andre. Den ene skulle avlives bare to år gammel fordi eierne skulle skille seg og ingen ville ta katten. Jeg synes den dag i dag at det er en forferdelig tanke. Muligheten for skillsmisse, familieforøkelse, ferier, flytting osv er alle elementer man må ta med i vurderingen når man går til det skritt å ha et kjæledyr. Katten er nå 11 år gammel og har et lykkelig liv hos oss, og jeg blir trist når jeg tenker på at hun var dager fra å bli avlivet uten noen spesiell grunn.
Den andre katten vår ble funnet forlatt i en skog bare 9-10 uker gammel. Gjentatte annonser og plakater gav ingen treff på eier og med tanke på alderen er vår tanke at hun rett og slett ble kastet ut for å dø. Hun er nå 5 år gammel og bærer fremdeles preg av opplevelsen. Hun er f.eks. redd for å gå ut, og drister seg bare såvidt ut på verandaen om sommeren, ellers er hun inne. Hun er også en veldig engstelig og skeptisk katt generelt, og jeg blir sint på dem som har tatt vekk tryggheten hennes ved å forlate henne ute liten og hjelpeløs.
Jeg har også en generell tanke om at jeg ikke vil betale for oppdrett av rasekatt når det finnes så mange som trenger et nytt hjem, rasen er helt uvesentlig. I tillegg til at jeg er uendelig glad i kattene våre gir det meg også en god følelse at de har hatt, og kommer til å få, mange lykkelige år hos oss og er både ønsket, elsket og tatt vare på, framfor den skjebnen de kunne hatt.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tenkte på at argumentet nok ikke holdt vann mens jeg skrev, men for meg blir det rart å bruke enormt med tid og penger på redde dyrs liv, når det er så mange viktigere ting å bruke pengene på.

Jeg ser at du skriver "for deg" så da er det jo kanskje ikke vits å argumentere, men jeg lurer litt på hva DU mener er viktigere ting? Her snakker vi om dyrs liv, er feks. en tur til Gran Canaria viktigere? Eller et par-tre nye sko? Jeg går ut fra at du snakker om de som bruker enorme summer på å redde et dyr som kanskje burde vært avlivet, men ordlyden i det du skriver gir meg litt frysninger.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg har også en generell tanke om at jeg ikke vil betale for oppdrett av rasekatt når det finnes så mange som trenger et nytt hjem, rasen er helt uvesentlig.

Jeg er helt imot oppdrett av både hunder og katter.

[Dixie Diner]

Fordi jeg synes folk kan ta seg av de millioner av dyrene som gis bort (og til slutt avlives) i stedet for å støtte produksjon av den og den "rasen". Min personlige mening.

[Kitty Bastard]

Jeg syns folk kan ta seg sammen og huske å få dyrene sine sterilisert.

[Dixie Diner]

Det og.

[Sure Eplet]

Opprinnelig lagt inn av Kitty Bastard, her.

Jeg syns folk kan ta seg sammen og huske å få dyrene sine sterilisert.

Det er jeg veldig enig med deg i. Regner med du mener katter?

Fra linken:

Sitat:

Man fjerner noen av dyrets naturlige drifter og endrer adferd slik den er fra naturens side. Det er en del av de tilpasninger mennesker tiltar seg på linje med tidligere tiders kupering av haler og ører. Boforhold, arbeidsforhold, og sosiale strukturer fører til at vi tilpasser dyrehold etter våre ønsker og primære behov. Dette er også et tema som trenger å bli debattert. Selv om slik tilpasning blir akseptert, er det ikke sikker at det er akseptabelt.

Jeg syns det er helt ok å la dyr få slippe drifter de ikke kommer til å bruke likevel. Hester er ikke bare arbeidsdyr mer, men blir unghingster som ikke er avlsmateriale blir likevel kastrert på default. På den måten kan de ha sosiale hesteliv også, og slippe å gå i spinn over hopper med løpetid eller fremmede hingster.

Hadde glatt kastrert hunden min som ung om det hadde vært lov. Han har ikke hormonstyrte adferdsvansker som gjør livet vanskelig for oss mennesker, men det er ikke så stas for han å bli stressa av fine damer med løpetid.

[kie]

Sterilisering av hunder er ikke bare bare å få til. Søsteren min måtte ha med dokumentasjon/anbefaling fra atferdsspesialist for å få lov til å kastrere sin Rottweiler.

Ellers er jeg enig i grunntanken om at man skal adoptere fremfor å kjøpe dyr, men har samtidig gjort unntak for den minste hunden vår. Dette pga. at hunder her i huset settes i arbeid (vi har 3 barn i autismespekteret og hundene bidrar veldig positivt), at hund #2 måtte passe godt inn og fungere med den eldre hunden og at det kan være greiere for en valp å tåle vår familie enn for en eldre hund som kommer med egen bagasje.

De to andre hundene vi har kjøpt har vært blandingshunder som ikke akkurat ble avlet frem. Minstehunden er forresten litt "feilvare" blant kjennere selv om hun altså er rasehund. De som skulle kjøpe henne ombestemte seg pga. en liten bilyd på hjertet (veldig vanlig hos valper de første ukene), hun har litt underbitt, har hvit pels på brystkassen (iiik!) og egner seg derfor ikke til utstilling og i tillegg er hun stor for rasen sin. Jeg synes hun er helt perfekt og jeg håper og tror at det at hun ikke har et knøttlite hode som man visstnok liker å avle frem fordi det er såååå nusselig, gjør henne mindre utsatt for sykdommen rasen er plaget med. (Kraniet blir for lite for hjernen, noe som gir store smerter).

Jeg tror for øvrig at Cesar Millan har et poeng når han sier at "every dog needs a job". Nettopp derfor tror jeg faktisk at vi har et godt hjem å tilby hunder. De har en oppgave. En funksjon.

Nå snakker jeg meg litt bort, merker jeg.

[Sure Eplet]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tror for øvrig at Cesar Millan har et poeng når han sier at "every dog needs a job". Nettopp derfor tror jeg faktisk at vi har et godt hjem å tilby hunder. De har en oppgave. En funksjon.

Nå snakker jeg meg litt bort, merker jeg.

Det har jeg også tro på. En hund er et flokkdyr, og vil alltid prøve å finne "sin" funksjon i flokken. Hvis en hund opplever det som sin livsoppgave å gi flokken sin beskjed når det kommer gjester, så vil den gjøre nettopp det. Om flokklederen blir opprørt og gretten uten at hunden får en ny funksjon, vil den likevel fortsette å gjøre jobben sin bedre og bedre.

DER er planmessig avl viktig. Å avle på individer som klarer å ha et verdig liv burde være viktigere enn å avle på individer som mangler hvitt på brystet. Jeg tror ikke at "pyntehunder" som ikke oppfører seg bare er et resultat av at eieren ikke klarer å oppdra dem - det er sånt som skjer når det blir avlet på utseende og ikke på bruksegenskaper: bruksegenskapene blir uforutsigbare.

(og don't get me started om hunder som trenger keisersnitt, tannregulering, har halen grodd ned i anus, får soppinfeksjoner i flotte hudfolder, infeksjoner i øyne som stikker altfor langt ut eller ligger for langt inne osv osv - bare fordi vi mennesker syns de skal se så FINE ut. Det gjør meg rasende. Det er ikke noe merkelig at flere kjæledyr trenger medisinsk behandling når vi eiere VIL ha dyr som vi har avlet fram til å bli så sårbare. Vi har tatt dyra ut av naturen, men vi kan ikke ta naturen ut av dyret.)

[Pappalille]

Total digresjon; i mine morgentrette øyne leste jeg at mange venter for lenge med å avlive kjæresten.

[Pesten]

Leste overskriften og da kom jeg på noe som skjedde på en revy via ungdomsskolen. En som deltok hadde med i showet sitt at han skulle spise en gullfisk. Huff blir helt kvalm bare jeg tenker på det.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av Sure Eplet, her.

(og don't get me started om hunder som trenger keisersnitt, tannregulering, har halen grodd ned i anus, får soppinfeksjoner i flotte hudfolder, infeksjoner i øyne som stikker altfor langt ut eller ligger for langt inne osv osv - bare fordi vi mennesker syns de skal se så FINE ut. Det gjør meg rasende. Det er ikke noe merkelig at flere kjæledyr trenger medisinsk behandling når vi eiere VIL ha dyr som vi har avlet fram til å bli så sårbare. Vi har tatt dyra ut av naturen, men vi kan ikke ta naturen ut av dyret.)

Senest i dag finner man denne artikkelen om dette temaet i Aftenposten. Det er veldig trist og helt unødvendig synes jeg.

[kie]

Vanlig vekt for min rasehund er vel ca. 4-8 kg. Vår lille cavalierjente veier 12,5 kg og hun er ikke overvektig, i følge dyrlegen. Bare stor. Altså har man ikke avlet med tanke på nusselighet eller minimalt hode osv. Jeg synes hun er søt som få allikevel, jeg. *må bare legge ved valpebilde*

Men altså; bittelitt underbitt, ikke helfarget ruby og et kranie hjernen får plass inni gjør henne utelukket for utstilling og slikt. Hadde hun fått valper ville de sannsynligvis heller ikke møtt rasestandarden, selv om jeg tror de ville vært friskere enn mange andre.

Det er litt galskap, synes jeg.