Hykleri å sørge over 11-september-ofre

[Mex]

Jeg kom over denne artikkelen i dagbladet i dag:
http://www.dagbladet.no/2011/09/11/n...mber/18063219/

Jeg syns dog at overskriften er ganske så tabloid, men jeg syns innholdet i artikkelen drar frem en del interessante problemstillinger.
Når tragiske hendelser skjer i den vestlige verden, ja da stopper vi opp, tenner lyst, har x antall minutter med stillhet.
Mens tragedier som skjer hver dag i ikke vestlige land og i krigsherjede områder det blir bare nok et nyhetsinnslag som vi glatt hopper forbi.

Jeg må nok innrømme at jeg er litt der selv. Akkurat når det gjelder 11. september, så fordømmer jeg både krigen i Afghanistan og i Irak. Men jeg har nok ikke latt det gå inn over meg hvor store tap det har vært av sivile personer her. Og når jeg tenker på sultkatastrofene i Afrika, blir jeg rett og slett helt dårlig. Og jeg kjenner at jeg flykter litt fra den type nyheter, jeg orker bare ikke lese.

Jeg er ikke helt begeistret for disse "tenn lys" aksjonene som går i hytt og pine, om jeg føler for å støtte en sak så gjør jeg det ved å donere penger til organisasjoner som kan hjelpe.

Men er vi hykleriske? Lukker vi øynene?

[celebelen]

Jo mer spektakulært det er, jo nærmere det skjer (evt. i mer kjente deler av verden), og jo mer ofrene ligner på oss selv, jo mer oppmerksomhet får det, og jo verre synes vi det er. Det er i hvert fall slik det ser ut.

Jeg synes Nygårdshaug har mange gode poenger. Terroren rammet ikke USA tilfeldig, og skal man stoppe den, må man se på årsakene bak. Og jeg er veldig enig at et afghansk liv er like mye verdt som et amerikansk.

[Robyn]

Etikken bak er jo at det selvsagt er mye enklere å føle empati når noe skjer med noen som står oss 'nær', eller som vi føler vi kan relatere oss til.

Det er nok mye lettere å sette seg inn i situasjonen til etterlatte etter 9/11 eller Utøya siden ofrene er mennesker som lever ganske tilnærmet oss selv, og dermed føler vi også mer. Det blir nært siden vi føler, satt på spissen selvsagt, at det like gjerne kunne vært oss selv.
Det betyr ikke at vi ikke føler med de som opplever krig og traumer, sultkatastrofer og naturkatastrofer andre steder, de fleste av oss syns jo det er helt grusomt. Det er bare ikke overførbart til vår egen situasjon og ganske 'fjernt' fra vår hverdag, og dermed oppleves det ikke helt likt.

Det er vel som oftest sånn at man står seg selv nærmest... Tenker jeg.

[Mams]

Jeg synes kanskje det kom ganske godt fram når vi hadde tsunamien for noen år siden.
Det var mange skandinaviske turister (og europeiske) som ble berørt og mange mistet livet. Det var støttekonserter osv, men fokuset var på de stedene hvor det var turister som ble berørt. Banda Aceh ble jo berørt i mye større grad med over 200 000 som mistet livet. Det var så vidt det kom med på nyhetene.
(vi fikk heller se turister som klagde over at de ikke kom fort hjem og hadde mistet baggasjen sin)

Flere organisasjoner fikk inn store summer med penger til turiststedene, mens de andre ble "glemt".