Litt om organdonasjon

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er bare en grunn til at jeg ikke ville møtt mottager av organer fra f.eks mine barn. Tenk om personen var en komplett idiot som ikke tok vare på den sjansen h*n nå fikk, eller om h*n var en ihuga rasist eller noe annet ekkelt. Tror jeg hadde dødd sakte om jeg hadde visst at en del av mitt barn "levde" videre i en slik person. Tror heller jeg ville vært lykkelig uvitende og heller hatt en rosenrød fantasi.

Jeg tror ingen ville være "gode nok" i en slik setting. Ikke gode nok til at det ville stå i forhold til det barnet man hadde mistet.

[Mikkeline]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Når det gjelder å motta organ, så tror jeg kanskje at jeg ville visst hvem det kom fra. Jeg tror jeg ville følt meg så uendelig takknemlig og at det å ikke få kunne vise en brøkdel av denne takknemligheten overfor noen ville vært svært vanskelig.

Hva om det var en profilert rasist, leder av Vigrid, eller en du ikke klarte å identifisere deg med på noen som helst måte da? Ville følelsen vært annereldes da om det var den veien?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Mikkeline, her.

Hva om det var en profilert rasist, leder av Vigrid, eller en du ikke klarte å identifisere deg med på noen som helst måte da? Ville følelsen vært annereldes da om det var den veien?

Ja, det ville nok vært annerledes da, tror jeg. Men det hadde jeg jo ikke visst. Men jeg tror likevel at jeg hadde vært nødt til å vite, om jeg hadde hatt muligheten.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror ingen ville være "gode nok" i en slik setting. Ikke gode nok til at det ville stå i forhold til det barnet man hadde mistet.

Selvsagt ikke, men det er nå likevel en forskjell slik jeg ser det. Mitt barn fortjener å leve, ditt barn fortjener å leve. Om ikke mitt barn kan leve, fortjener ditt likevel å leve. Jeg kan ikke si at jeg mener det samme for Vigridledereksempelet til Mikkeline.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Selvsagt ikke, men det er nå likevel en forskjell slik jeg ser det. Mitt barn fortjener å leve, ditt barn fortjener å leve. Om ikke mitt barn kan leve, fortjener ditt likevel å leve. Jeg kan ikke si at jeg mener det samme for Vigridledereksempelet til Mikkeline.

Jeg synes Vigridledere fortjener å leve også, da. Men jeg tenkte mer på at hvis man ønsker å møte organmottageren for å på en måte få litt trøst, for å se at det kom noe godt ut av tragedien, eller noe slikt, så ville det være lett for at man ble skuffet og ikke syntes trøsten var så trøstende som man hadde trodd det ville være. Kanskje. At takknemligheten ikke ville være så hyggelig å motta, liksom. For eget vedkommende ville jeg i alle fall foretrukket å la det hele være gjensidig anonymt. (Men dersom både donorfamilie og mottager mener noe annet, har jeg naturligvis ikke noe mot det dersom de velger å møtes.)

[Sitron]

Jeg er nok ikke så snill at jeg ønsker at mennesker jeg forakter dypt og inderlig skal overleve på mine barns organer.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg er nok ikke så snill at jeg ønsker at mennesker jeg forakter dypt og inderlig skal overleve på mine barns organer.

Det er ikke noen hyggelig tanke, nei. Men jeg synes heller ikke det skal være noe krav at man skal være en respektabel og anstendig person for å få medisinsk behandling. Det er gode grunner til å holde mange slike vurderinger upersonlige og "anonyme".

[Sitron]

Nei, det er jo selvsagt ikke et krav man kan stille, derfor må det jo være anonymt.

[amo]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det er ikke noen hyggelig tanke, nei. Men jeg synes heller ikke det skal være noe krav at man skal være en respektabel og anstendig person for å få medisinsk behandling. Det er gode grunner til å holde mange slike vurderinger upersonlige og "anonyme".

Det er jeg enig i.
For å snu det, så hadde jeg gitt blanke i hvilken bakgrunn organet hadde hatt, om det kunne reddet livet til mine.

[bina]

Jeg ville ikke verken som pårørende eller mottaker ønsket å møtt den andre parten. Jeg ser ikke noe poeng i det, rett og slett.

[Carrera]

Hadde jeg fått muligheten til å treffe giver/mottaker i rolige former, og uten noe oppstyr rundt det, så hadde jeg nok ønsket det, i begge tilfeller.

Som mottaker for å kunne gitt en dyp og inderlig takk til de som faktisk har sagt ja til at organene kunne bli gitt.

Som pårørende så ville jeg også gjerne møtt vedkommende, for å kunne se med egne øyne at vedkommende har det godt, takket være at vi ga vårt ja til donasjon. Jeg tror det hadde føltes godt å kunne bidra med dette, midt oppe i egen tragedie og sorg. Det å se at det ikke var helt forjeves liksom.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er bare en grunn til at jeg ikke ville møtt mottager av organer fra f.eks mine barn. Tenk om personen var en komplett idiot som ikke tok vare på den sjansen h*n nå fikk, eller om h*n var en ihuga rasist eller noe annet ekkelt. Tror jeg hadde dødd sakte om jeg hadde visst at en del av mitt barn "levde" videre i en slik person. Tror heller jeg ville vært lykkelig uvitende og heller hatt en rosenrød fantasi.

Jeg hadde ikke brydd meg overhodet om hvem som hadde fått organ fra f.eks mitt barn. Barnet hadde jo ikke trengt organene så da er det greit uansett så lenge de kom til nytte. Hadde jeg tenkt. Tror jeg.