Tror du på djevelen?

[løve70]

Jeg tror hverken på Gud eller djevel, kun på det gode (og onde) i mennesker.

[Guava]

Er vi som er religiøse dumme?
Altså siden vi ikke forholder oss til livet likedan?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Er vi som er religiøse dumme?
Altså siden vi ikke forholder oss til livet likedan?

Nei, tolker du det fra noen av svarene? Jeg syns religion er komplett uforståelig at noen kan tro på, men jeg tror ikke religiøse er per def dumme.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nei, tolker du det fra noen av svarene? Jeg syns religion er komplett uforståelig at noen kan tro på, men jeg tror ikke religiøse er per def dumme.

Ja jeg tolker nok noen svar sånn.

[Polyanna]

Den med at "jeg er nok mer logisk anlagt" kunne nok tolkes sånn, Guava, den stusset jeg også på.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Er vi som er religiøse dumme?
Altså siden vi ikke forholder oss til livet likedan?

Nei, nei. Jeg kjenner mange kloke religiøse mennesker. Det gjør det bare enda mer uforståelig.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Den med at "jeg er nok mer logisk anlagt" kunne nok tolkes sånn, Guava, den stusset jeg også på.

Vel, ikke for å svare på LilleMYs vegne, men kommentaren kom som et direkte svar på dette fra Guava, som bruker samme begrepsbruk selv:

Sitat:

Ja inkarnasjon er absurd. At denne kraften skulle åpenbare seg i historien er ikke logisk og gjør heller ikke krav på å være logisk. Jeg hadde aldri trodd om jeg skulle basert troen på logikk. Erfaringen av det å leve med Gud er derimot noe som ikke kan få meg til å slutte å tro selv om jeg hadde ønsket. Tro er mer "å bli grepet" enn noe jeg strekker meg mot. Høres nok fullstendig villt ut og også noe som ateister lett putter i en psykiatrisk diagnose, men det får heller være.

Save

[Candy Darling]

Jeg har møtt noen svært intelligente religiøse mennesker, som bruker religion som basis for dype eksistensielle og filosofiske spørsmål. Så har jeg møtt noen mindre smarte som bruker religiøse dogmer som fasit på riktige valg for seg selv og andre. Stor spredning, med andre ord, der, som i andre miljøer.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Min oppfatning er nok sterkt preget av forståelsen av at hele menneskeheten bare er et komma i et geologisk tidsperspektiv (en art som har oppstått relativt nylig, og som vil dø ut etter en stund), på det ene, bittelille sandkornet vi bor på, i universets store sandhaug av milliarder av sandkorn. I det perspektivet har jeg litt vanskelig for å se for meg at hva vi gjør mot hverandre her på denne mikroskopiske plassen, denne korte perioden, er så stort og viktig at det styres av en eller annen evig guddommelig kraft. Om det en kraft som styrer og driver det hele, som har sparket i gang hele universet, det er nå en ting, men at denne kraften skulle engasjere seg i om vi i løpet av dette millisekundet av evigheten, på denne prikken i universet, døper barna våre, går i forbønn for tenåringene våre, hvem som kriger mot hvem, om man dekker hodet eller spiser svinekjøtt, er for meg helt absurd. Hva vi gjør og ikke gjør har virkelig ingen betydning i den store sammenhengen, for andre enn oss selv og de som eksisterer rundt oss akkurat her og nå. Så da får vi prøve å gjøre det så levelig vi kan, for oss selv og hverandre, den lille stunda vi er her.

Sånn tenker jeg også.

[My]

Nei Guava, jeg tror ikke religiøse mennesker er dumme. Det er du selv som skriver at du ikke baserer din tro på logikk, og det er jo helt sant, det er det jo ingen som gjør (det er vel en grunn til at man snakker om tro). Jeg er i større grad avhengig av logikk for å bli overbevist om noe, og nettopp derfor har jeg store problemer med å tro på guddommelige krefter. Det har ikke noe med intelligens å gjøre.

Og for ordens skyld, det betyr selvsagt ikke at jeg mener at religiøse mennesker ikke har evnen til å tenke logisk (det ville jo vært ekstremt arrogant). Bare at de ikke er avhengige av logiske sammenhenger på samme måte som meg, for å oppleve noe som sant.

[Daisy]

Dette var en interessant tråd! Jeg er enig med dere alle!

[Katta]

Jeg er i utgangspunktet ganske logisk anlagt, men får ikke logikken til å gå opp helt og synes ikke at å tro på noe utenfor seg selv ødelegger logikken på noen måte.

Jeg tror ikke på djevelen som en person med horn. Men en eller annen form for onde krefter som overgår det som bor i mennesker tror jeg på. Nøyaktig hva slags form dette har vet jeg dog ikke.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Er vi som er religiøse dumme?
Altså siden vi ikke forholder oss til livet likedan?

Tja, når man ser at det finnes noen tusen religioner og de er så sprikende at det er helt umulig at alle har rett, så er det for meg nokså merkelig at man ikke skjønner at det neppe er noen som er riktig.

For å sitere Internettet: Det er ingen som tror på Thor, Odin, Zeus og Isis mer. Da blir det som å tro på den kristne gud som å si at Superman og Captain America er fiksjon mens Batman finnes på ordentlig.

Jeg har vært kristen så jeg skjønner den behagelige følelsen av å ha en gud på sin side til trøst, jeg gjør virkelig det. Men er man intenst opptatt av å finne ut hva som faktisk er sant så er det ikke religiøs man fortsetter å være. Tenker jeg da.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Min oppfatning er nok sterkt preget av forståelsen av at hele menneskeheten bare er et komma i et geologisk tidsperspektiv

Ja. Og noen ganger, når jeg ser og hører om ting og hendelser som er hinsides fatteevne vanskelig/vonde, hjelper det litt å tenke på nettopp dette. Det hjelper ikke de som opplever virkelig grusomme ting, men det hjelper for meg. Det er sikkert en form for flukt.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men er man intenst opptatt av å finne ut hva som faktisk er sant så er det ikke religiøs man fortsetter å være. Tenker jeg da.

Men da har du jo en litt streng tolking av ordet "religiøs". Jeg tror jo på en guddom, men jeg vet at jeg intet vet, og jeg påberoper meg ikke å sitte med et eneste svar på noe som helst. Men jeg klarer bare ikke å riste av meg følelsen av at jeg faktisk tror på en eller annen slags form for skaper. Og jeg ser bare ikke at dette hindrer meg i noen som helst form for logisk tenkning eller filosofering over vår eksistens.

Jeg har også vært kristen. Og jeg fant ikke noen TRØST i det. Jeg syntes faktisk heller det var ganske vanskelig. Så jeg blir litt sur når ikke-religiøse tror at alle som tror på noe, gjør det fordi de er svake mennesker som trenger å knuge seg til noe, altså.

[Inagh]

Min svigerfar hevder kategorisk at religiøse mennesker er svake sjeler som ikke takler livet sitt og som klamrer seg til en tro for å holde hodet over vannet.

Fy søren så sint jeg har vært på ham, på vegne av et utall sterke, flotte troende mennesker jeg kjenner (både kristne, muslimer og shiker) - som alle takler livet sitt helt strålende i tillegg til sin gudstro. (Det kan vel være at svigerdatter sprakk litt etter en av hans endeløse, svartmalende tirader, hvor han bokstavlig talt maler fanden på veggen når det kommer til religion generelt og kristendom spesielt - og nevnte noe om at hun faktisk har peil på hva hun snakker om, siden hun har dype røtter både i Indremisjon og Pinsemenighet i tillegg til Statskirkelige foreldre. )

[Maverick]

Den smarteste fyren jeg kjenner er sektmedlem. Det henger ikke på greip, men jeg har etterhvert lært meg å leve med det.

Selv tror jeg ikke på djevelen, og jeg tror ikke på Gud, men jeg tror jeg har en viss idé om hva det er folk gjerne vil kunne omsette fra "dette er en del av livet" til "dette er en høyere makt/dette er noe Ondt", og har forståelse for det. Det gjør det hele lettere å relatere seg til, og det gir et slags håp, og det gir en slags mulighet til å, hehe, beholde trua.