Hva tenkte du da koronaen kom for alvor?

[liefje]

Jeg var i en annen by enn jeg bor, og panikkjøpte flybillett hjem igjen etter pressekonferansen. Jeg var seriøst redd for at det ikke kom til å gå fly innenlands i det hele tatt og at jeg skulle bli sittende fast i "feil" by. Tror jeg spritet hendene fem ganger inne på flytoget på vei hjem. Hadde kjøpt kjempedyre miniflasker med antibac på en bokhandel på flyplassen, det var utsolgt alle andre steder. Dagen etter panikkjøpte jeg en del tørrvarer og hermetikk på meny.no - noe av det ligger fortsatt ubrukt i skapet. Jeg fikk også bestilt abonnement på middagslevering og så for meg mye inneliv. Var rimelig stresset for å få sønnen min hjem fra klassetur i utlandet, han kom ikke før den 15. Da var det karantene og alt var som i en skrekkfilm, men litt spennende likevel. At vi skulle få oppleve noe sånt, liksom. Jeg husker ikke hva jeg trodde om varigheten, men er veldig glad for at jeg ikke visste at det kom til å vare så lenge. Og håper at jeg ikke sier det samme om nok et år...

[Marla Singer]

Noen dager før alt stengte ned satt jeg i hvert fall og tenkte at jeg hadde tatt svært feil om dette viruset inntil da (var ikke dette omtrent som en vanlig influensa?).

[kamp]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Noen dager før alt stengte ned satt jeg i hvert fall og tenkte at jeg hadde tatt svært feil om dette viruset inntil da (var ikke dette omtrent som en vanlig influensa?).

Var vel der jeg også var.

Når dps ringte bolig og sa at enten må jeg komme tilbake til dps nå eller bli hjemme så tenkte jeg jaja det er jo abre 14 dager...

[Pelle]

Tenkte ikke så mye og hamstret ingenting på ren trass. Ble omplassert til koronarelatert arbeid som ikke var hjemmekontor og jobbet sykt mye i to måneder. Det føltes godt der og da å bidra med noe konkret og det var "brette opp ermene-stemning". Så jeg gsr lite følelse av hjemmeskole og lockdown.

[pippo]

Jeg trodde det skulle være over til starten av april, da hadde jeg en planlagt tur i kalenderen jeg gledet meg til. Da folk begynte å snakke om at 17. mai ville bli «avlyst» trodde jeg ikke mine egne ører, og da noen i helsevesenet fortalte at de trodde det ville komme en smittetopp i oktober syntes jeg det hørtes helt vilt ut. Nå tenker jeg at dette vil ta tid og er innstilt på det. Jeg kunne tydeligvis svært lite om pandemier.

[Madicken]

Jeg var litt redd, for å være ærlig, særlig etter reportasjene fra italienske sykehus. Og så ble jeg nesten vettskremt etter å ha hørt på hun gærne forskeren i Debatten. Det gikk fort over til fordel for praktisk tenkning rundt hjemmeskole og hjemmekontor, noe som fungerte veldig fint for oss.

[Divine]

Jeg var ikke redd, men jeg var overrasket over at det faktisk var alvor denne gang. Jeg hadde lenge vært litt "whatever" og trodd at pressen hauset det opp. Men sånn rundt 9.–10. mars begynte jeg å tenke at dette ville bli alvorlig, og jeg kjøpte termometer og febernedsettende og så for meg at veldig mange ville bli syke, inkludert meg selv. Jeg så for meg blålys og ambulanser i stikkveien min, og forberedte meg mentalt på mye sykdom rundt meg. Da dagene og ukene gikk, og ingen jeg kjente ble syke, ble jeg tilsvarende overrasket.

Uansett trodde jeg aldri det ville vare så lenge. Jeg husker jeg tenkte at folk overdrev da de snakket om at det kanskje ikke ble noen feiring av 17. mai.

[Serafin]

Jeg husker egentlig ikke jeg.

Annet enn at jeg måtte ta en prat med Storebror om at ojsann, vi skulle hørt på deg i jula når du snakket om dette.

[Polyanna]

Jeg tenkte at dette tar vi på noen uker.

Jeg var vilt pessimistisk, syns mannen min, som trodde at vi måtte holde stengt HELT TIL PÅSKE, og så få hjelp av hjemmepåske til å virkelig ta det ned, men så skulle det være over. Jajamen.

[Polyanna]

Har dere sett denne serien, forresten?

Den første er laget i april 2020, og så kommer det flere etter hvert:

(Kilde: youtube.com)

[Matilda]

Jeg var så vanvittig sliten på det tidspunktet, at jeg klarte vel ikke fokusere på så veldig mye annet enn at påskeferien min røyk. Usjarmerende, men sant. Den påskeferien var gulrot for tung vinter og ekteskapsfiks og mye annet, men vi har da klart oss uten den også. Jeg husker at elevene var urolige i starten av mars, og at jeg sa at vi nok måtte forberede oss på en nedstenging, men på det tidspunktet trudde vel ingen det skulle vare lenger enn noen uker. Rundt påsketider hadde jeg skjønt at resten av året ikke kom til å bli normalt, og i mai hadde det nok gått opp for meg at både 2021 og kanskje 2022 ville bli ganske annerledes år, de også.

Jeg har ikke på noe tidspunkt vært særlig redd for de rundt meg, men vi er forsiktige og har vært det hele veien. Foreldrene mine er i risikogruppa, så vi ser dem sjeldnere og holder avstand når vi først er sammen. Det blir fint å kunne klemme dem igjen, og fint når de kan ha ungene på overnatting! Jeg er den i familien som treffer flest folk i forbindelse med jobb, og jeg er mer forsiktig og følger tiltak strengere enn for eksempel svigerfamilien gjør, men jeg er ikke egentlig redd for egen del. I så fall hadde det vært veldig tungt å gå på jobb. Jobben min er noe av det jeg er mest takknemlig for om dagen, jeg setter enormt stor pris på kollegene mine, på alle timer jeg får i klasserommet med elever, og selvsagt for den stabile inntekta det gir. Jeg er positivt overraska over hvor raskt vaksinene blei utvikla, og orker ikke håpe eller mene så mye om framtida. Limbotilstand, altså.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Har dere sett denne serien, forresten?

Den første er laget i april 2020, og så kommer det flere etter hvert:

(Kilde: youtube.com)

Den er veldig fin, jeg fniste av den seinest her om dagen! Visste ikke at det var flere, det må sjekkes ut.

[Serafin]

Husker at pappa ringte lillebroren min, og klagde på at jeg var hysterisk, som sa de måtte komme seg hjem, før grensene ble stengt oppover Europa. Han fikk ikke helt den støtten han så for seg, og de kom seg hjem til påske, tror jeg. Men det så mørkt ut en stund, og pappa ble også litt paff når Danmark stengte grensene, for han hadde tenkt å kjøre hjem fra Spania.

Jeg føler at jeg var pessimisten hele tiden, samtidig som jeg gikk rundt og tenkte at dette kan da ikke vare så lenge.

Nå har jeg kapitulert og tenker at vi kommer til å leve slik for alltid.

[My]

Jeg husker jeg var virkelig bekymret, og ikke minst forbannet, da faren min (overvektig, med astma og diabetes) reiste med danskebåten til København like før nedstengingen. Like etter at han kom tilbake ble det vedtatt karanteneplikt, med tilbakevirkende kraft, så han måtte i karantene etterpå. Det gikk heldigvis bra, og han har ikke gjort noe så idiotisk siden.

Ut over det har jeg ikke vært virkelig bekymret for noen pga sykdommen i seg selv.

[Anne C]

Jeg vet ikke om jeg noen gang har latt det synke skikkelig inn. Ikke en gang nå. Jeg holder det på en armlengdes avstand på en måte. Jeg orker ikke at det skal ta over livet mitt mer enn det må. Jeg bare forholder meg til det.

[Fløyel]

Det skjedde så mye i livet mitt i den perioden så Covid 19 var noe som angikk alle andre enn meg. Jeje, så fikk Mini fri fra skolen frem til påske, jeg jobbet 24-7, det kokte rundt ørene mine på jobb, forberedelser til rettsak privat, skulle tømme og overlevere et hus. Jeg ristet på hodet av de som panikkhandlet doruller.

Tenkte (ang ferie på hytta i USA)
1. Bare påsken var over ville alt bli normalt.
2. Jaja, vi får reist på ferie i sommer ihvertfall (wtf avlyse 17. mai??)
3.Gleder meg til høstferien for DA drar vi.
4. Jeje, vi får ihvertfall feiret jul der borte.
5. Bare 2020 er over blir allting bra!
6. Setter av 4 uker der i juli.
7. Satser på å feire jul 2021 der borte.

[Maverick]

På denne tiden i fjor fikk jeg høre at jeg var ekstremt pessimistisk som ikke trodde vi var i gang igjen før i september 2020. Jaja.

[My]

Jeg husker forresten at jeg spurte mannen om de ikke skulle revurdere gutteturen til Val Gardena, på grunn av utviklingen i Nord-Italia, siden en i reisefølget inntil nylig hadde gjennomgått kreftbehandling, og jeg var bekymret for om dennes immunforsvar var svekket. Mannen snakket med vennen, og fikk til svar at denne turen skulle være vennens feiring av å endelig være kreftfri, dette var noe han hadde drømt om, og hadde vært bestemt på å gjøre, og hadde sett fram til i lang tid, og insisterte på å reise uansett, om han så skulle reise alene. Dessuten var det ingen registrerte tilfeller av koronavirus i hele Süd-Tirol-regionen.

Joda såeh ... Heldigvis gikk det bra med dem alle sammen, og de unngikk faktisk å smitte noen andre (enn meg). Det var vel også mye takket være den som tidligere hadde hatt kreft, som derfor krevde test ved hjemkomst til tross for fravær av symptomer (da de innså at situasjonen var en helt annen enn ei uke tidligere da de dro), og resten holdt seg i frivillig karantene til denne fikk sitt svar, på tross av rådet de fikk fra smittevernoverlegen de kontaktet for å spørre.

[Luftslottet]

Jeg var redd først, men etter det hadde jeg ikke sjans til å tenke i det hele tatt, med hjemmeskole og intenst kjør fra alle kanter.

Vi avviklet årsmøte på jobben som telefonmøte med 35 deltakere, husker jeg, mens jeg omtrent hadde låst barna ned i gamingkjelleren så de ikke skulle forstyrre.

Jeg tror ikke at jeg gjorde meg noen tanker om når det skulle være over, men jeg ba om refusjon for påskeferien, ikke bonuspoeng. Fra naturens side er jeg pessimistisk og plan B-tenkende, så vi var igrunn godt forberedt på både denne og andre typer kriser. Bill. mrk. Prepper Light.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

På denne tiden i fjor fikk jeg høre at jeg var ekstremt pessimistisk som ikke trodde vi var i gang igjen før i september 2020. Jaja.

Jeg satt på foreldremøte i høst for 10.klassingen og skulle fortelle at vi ikke så for oss å kunne dra på klassetur til Oslo og at turen uansett var utsatt til april. Fikk høre «kanskje situasjonen er mye bedre på nyåret».