Mindre mat, men hvordan?

[løve70]

Floksa

Jeg tror også at man må regne med å være sulten og sur i en periode

Det positive er jo at om man bare klarer å holde seg til et forholdsvis lavt kaloriinntak så vil man merke resultat ganske fort (spesielt om man har mange kilo for mye). Min erfaring er også at kroppen ganske fort venner seg til et lavere inntak, men de første dagene er jo fæle.

[Madicken]

"Sulten og sur - men det virker! " Bra, Floksa.

I lengden er det kun én ting som fungerer for meg, har jeg funnet ut, når det gjelder å gå ned i vekt og holde seg der, og det er å øke aktivitetsnivået. Eller å trene, for å kalle en spade for en psade.

[Observatøren]

Bestem deg på forhånd hva du skal spise den dagen. Planlegg måltidene dagen i forveien, kutt opp grønnsaker (gulrøtter, agurk, reddikker kan ligge i vann i kjøleskapet).

Drikk vann, kutt ut saft/brus/juice/melk. Det er mye kalorier i drikke, vann slukker tørsten.

Det tar tid å venne seg til det. Men jeg har bedre erfaring med å kutte tvert enn å ta det gradvis.

[apan]

Jeg har også hatt hell med å definere ting man bare ikke spiser, og da ikke nødvendigvis godis, men andre "kalorisluk" som man "tenker" at er sunt og som "glir" inn i "vanlig" mat. Eksempler kan være: all annen drikke enn vann (evt skummet melk), bananer, ferdigsøtet yoghurt, rosiner, cafe latte, majones, rømme.

[Mrs. Longbottom]

Jeg er akkurat lik. Sulten og sur. Jeg spiser ikke mange små måltider, det funker ikke for meg. Det er i spisesituasjonen at "forstyrrelsen" min kikker inn, og jeg vil bare spise mer og mer. Det blir mindre kamp med tre større måltider. Og evnt litt agurk og sånn innimellom. Aldri drikke med kalorier, alltid salat til maten, både lunsj og middag. Mye protein, lite fett og lite raske karbohydrater. Sulten forsvinner etter en stund, altså, men man må bare innstille seg på at det blir sånn. Dessverre.

[Nyx]

Er du sikker på at det alltid er "ekte sult"? Jeg vet ikke om det gjelder for andre, men jeg merker på meg selv at "sult" ikke alltid er sult. Jeg har slitt med depresjon i mange år, og det er som om depresjonen og andre "emosjonelle forstyrrelser" kan gi utslag i en sultfølelse som ikke har noe som helst med mat å gjøre. Det er som om kroppen min higer etter noe, men ikke helt vet hva, så da utløses en sult som ikke all maten i verden kan stoppe.
Jeg opplever rett som det er, under måltider, å føle meg så stinn og mett at jeg nesten ikke klarer å svelge det jeg har i munnen, samtidig som jeg er så sulten at det er fysisk vondt, det skriker i magen.

Det tok lang tid før jeg skjønte at det kunne ha sammenheng med psyken, og jeg var hos lege med magen og sjekket ut både ditt og datt, men fant ikke noe galt. Nå har jeg akseptert at det er sånn, at selv om jeg føler meg sulten, så er det ikke alltid det jeg er. Og om det er det jeg er så dauer jeg ikke av å være sulten i noen timer, heller. Når jeg aksepterte det, så ble det lettere å tolerere sultfølelsen også.