1. The Bridge on the River Kwai. Klassiker som jeg ikke har somlet meg til å se før nå. Alec Guinness er strålende som ekstremt stiff-upper-lip britisk offiser i japansk fangeleir, og både han, leirkommandanten og flere andre hovedpersoner demonstrerer ulike nivåer av stahet, integritet, arroganse, heroisme og galskap. Jeg var veldig trøtt før filmen begynte, men kjedet meg ikke et øyeblikk, enda så lang og (relativt) langsom den er. Interessant tematikk om prinsipper og det å oppholde dem for deres egen skyld vs. det å være pragmatisk og vurdere fordeler og ulemper i en gitt situasjon (og filmen gir ingen enkle svar på hva som er best), og så er den både spennende og tidvis visuelt storslagen. Og Guinness er, som sagt, strålende.
2. Somewhere. Sofia Coppola gjør det veldig lett for publikum å sammenligne med Lost in Translation, og denne når ikke like høyt. Men den er definitivt beslektet, uten at hun egentlig gjentar seg. Langsomt, langsomt viser hun, i stedet for å fortelle, hvor innholdsløs og meningsløs og kjedelig tilværelsen til hovedpersonen er, og hvor løsrevet fra noen dypere mening eller egen motivasjon han lever. Stephen Dorff er veldig overbevisende som grunn, "kjerneløs" skuespiller (og viser dermed at han neppe er det selv), far-/datterforholdet er nydelig fremstilt, og dersom man håndterer de første fem minuttene (der Dorff kjører rundt og rundt i ring i ørkenen uten noen påviselig grunn) burde man klare å verdsette resten av filmen også uten å kjede seg.
3. Harry Potter og Mysteriekammeret (dubbet til norsk, derfor norsk tittel). Poden fikk den til jul, og vi så den nylig sammen på den nye TV-en vår. Jeg husker denne filmen som en skikkelig nedtur fra da den var ny, og det hjelper nok litt å ha veldig lave forventninger, for fullt så ille syntes jeg ikke den var denne gangen. Men jeg mener fremdeles (med forbehold for å ikke ha sett den foreløbig siste filmen) at dette er den klart svakeste HP-filmen. Den ser imidlertid flott ut, det skal den ha, og Kenneth Branagh berger den nesten. Og så hjelper det alltid veldig på å se film sammen med en oppslukt åtteåring, såklart.
4. Fjellet. Igjen veldig slående hvor sterkt det kan være å ikke ane noe på forhånd om filmen man skal se. Kammerspill med verdens største og samtidig trangeste kammer - den norske fjellheimen - og veldig sterk og nær perfekt laget film om, blant annet, hvor alene man kan være sammen når begge sliter med å i det hele tatt overleve. Nydelig oppbygning der bakgrunnshistorien kommer langsomt frem, og der jeg begynte med å veksle mellom sym- og antipati med de to hovedrolleinnehaverne, inntil hele historien var pakket ut og den slags vurderinger ble helt irrelevante. (Forfilmen Skallamann var ellers helt strålende - skikkelig vitamininnsprøytning!)
5. The Prestige. Dermed har vi så å si fullført vår Nolan-reprise-serie! Denne var det ekstra spennende å se om igjen (alle som har sett den vil skjønne hvorfor), og den holder definitivt mål selv om man kjenner historien fra før. På en måte er dette nesten den dystreste filmen til Nolan, nettopp fordi den ved første øyekast kan se ut til å ikke være det, men heller være munter og fargerik, som et profesjonelt maginummer på scenen. Men som vi får vite allerede tidlig i filmen er det ofte ganske vonde, ekle og vanskelige ting som ligger under de flotte, glatte numrene publikum lar seg more over. Kontrasten mellom overflaten og sannheten gir filmen solid emosjonell punch. Og så er den så stilig!
6. Gutten og jernkjempen. Den første filmen til geniet Brad Bird, og en av mine desiderte favoritter gjennom tidene - og plutselig her om dagen innså mannen og jeg at hei, vi har jo en åtteåring! Han er gammel nok til å se The Iron Giant nå! Og filmen var minst like god som vi husket den - spennende, veldig rørende og morsom - og slo dessuten skikkelig godt an hos Poden, som slett ikke likte at den sluttet. "Var det hele filmen?". Godt dubbet var den faktisk også, så selv om man på den måten går glipp av Vin Diesels helt klart beste rolle, så er den verdt å se på norsk også. Løp og kjøp!
7. The King's Speech. Colin Firth og en hel rekke andre flotte skuespillere briljerer i en film som kanskje er mer bagatellmessig, totalt sett, enn man føler mens man sitter der og lar seg briljere. Men det er ikke vanskelig å la seg berøre av historien om en ekstremt isolert mann som er tvunget inn i en situasjon han aldri ville valgt frivillig, og som han til slutt greier å håndtere, i beste sportsfilm-stil. Og selv om filmen sneier bare ganske lett innom akkurat den problematikken, er det ganske talende at traumet ved å vokse opp i den britiske kongefamilien åpenbart kan sammenlignes med granatsjokk/PTSD.
8. Enter the Void. Det er lenge siden jeg har sett en film som er mindre egnet å si noe fornuftig om. Ganske mange filmer er jo filmatisering av skrevne historier, eller kunne i alle fall vært det - så ikke med denne. Uvanlige kameravinkler, plutselige klipp, mangel på kronologisk sammenheng, en rekke visuelle effekter som illuderer hallusinasjoner - sammen med en sterkt ubehagelig film om skadeskutte, dysfunksjonelle personer slengt sammen i en malstrøm av dop, sex, død og mareritt er det en krevende, men også berørende og tankevekkende (eller kanskje heller følelsesvekkende?) film. Utvilsomt usedvanlig solid håndarbeid (det må være veldig vanskelig å holde oversikten over en så uoversiktlig film), og jeg er fornøyd med å ha sett den. (Men jeg har enda mindre lyst enn før til å se de tidligere filmene til Gaspar Noé, etter å ha hørt om hvor ubehagelige de skal være og etter å ha sett hvor flink han er til å være ubehagelig.)
9. Black Swan. Darren Aronofsky har laget fire filmer tidligere, og jeg synes i grunnen de alle, ut fra det de prøver på å være, er nær perfekte. Black Swan er tilsynelatende en mer "typisk Hollywood-film", om en vakker, skikkelig, dedikert ung danser som får sitt livs sjanse og som ikke håndterer de emosjonelle utfordringene, og den handler til dels om likheten mellom lidenskap og galskap og om hva man må bekjempe (eller lokke frem?) i seg selv for å oppnå det man higer mot. Så da kanskje litt merkelig at jeg synes den har så mye til felles med debutfilmen til Aronofsky, Pi, en lavbudsjettsfilm i svart/hvitt som handler om matematikk og migrene! Men galskapen som ligger nær når man insisterer på å jage etter det perfekte, og det helt ekte fysiske ubehaget man føler over en del av scenene, viser tydelig slektskapet. Natalie Portman imponerer (og minner meg om Catharine Deneuve i Repulsion), og ikke minst er jeg imponert over at en såvidt forstyrrende film slår såpass godt an.
10. True Grit. Coen-brødrene lager western, og jeg ble overrasket over hvor "ren" western de har valgt å lage - ekte, gammeldags, stilisert western, slik som de ble laget på 50-tallet. Humoren er forsåvidt moderne, men ingenting annet i filmen er det. Den er veldig underholdende, tidvis brutal (har ingen anakronistiske motforestillinger mot å skyte folk - eller å sparke indianerunger ned fra trammen, for den del), og Jeff Bridges og Matt Damon leverer, som de alltid pleier. Og hovedpersonen, spilt av 14 år gamle Hailee Steinfeld, greier fint å holde på sin egen plass i filmen uten å havne i skyggen av noen av de svært erfarne medspillerne sine.
11. Winter's Bone. Å se denne filmen dagen etter True Grit gjør det nesten overtydelig hvor stilisert og "slick" den første var. Her er det ikke mye glatthet å spore - dyster, frossen realisme fra et fattig, lovløst miljø i Missouri, der hverken politiet eller andre elementer fra det siviliserte samfunnet har stort de skulle sagt. En sytten år gammel jente prøver å gjøre det som skal til for å berge familien sin, innenfor et miljø som mest av alt ligner et postapokalyptisk stammesamfunn, styrt av enkle, brutale regler og uten rom for vennlighet (eller muligheter til å komme seg vekk). Det dystreste ved det hele er vel følelsen av at dette er en ganske realistisk fremstilling av mange steder i dagens USA.
12. Jørgen + Anne = Sant. Det er lenge siden hele familien var på kino sammen (mannen og sønnen pleier oftest å gå uten meg), og dette var en god anledning til å bryte vanen. Fin, passe dramatisk og passe morsom film med gode barneroller og akkurat passe karikerte foreldre (særlig fedre). Jeg ble gledelig overrasket over det hele.
13. The Social Network. Og der ble jeg minnet om hvor fantastisk flink David Fincher er til å skru sammen film. Både klipping og kronologi og kameraføring (som jeg sjelden har noe bevisst forhold til, men som vi snakket om etterpå), i tillegg til veldig dyktige skuespillere (særlig Jesse Eisenberg - det kan ikke være så lett å spille en person nesten uten mimikk så overbevisende!) gjør at dette blir en film av et helt annet kaliber enn man vanligvis regner med å få når man ser en biopic om en nålevende person. Enda mer imponerende er det å gjøre historien så spennende og gripende når nesten hele filmen består av folk som sitter og snakker sammen. (Hvorfor i alle dager fikk ikke Fincher beste regi-Oscar i år?) Og Aaron Sorkin demonstrerer at han ikke har mistet evnen til å skrive god og snappy (men jevnt over ikke for snappy) dialog. Veldig fornøyd med å ha ventet med å se denne filmen til vi kunne se den hjemme uten teksting.
14. Source Code. Ny film fra Duncan Jones; har temmelig mye til felles med debuten Moon, men her slår Jones til med mer action, flere personer og nok mer generell kommersiell tilgjengelighet. (Og så er jo Jake Gyllenhaal vesentlig penere enn Sam Rockwell, for dem som bryr seg om det!) Vellagd og velspilt og spennende, så selv om de siste par minuttene kunne vært litt mer "show, don't tell" etter min smak vil jeg absolutt anbefale den.
15. The Last Seduction. Linda Fiorentino som den iskaldeste bitchen jeg har sett på film på lang, lang tid - såpass iskald og bitchete at DVD-innlegget inneholdt et helt essay om begrepet "bitch", bakgrunn, bruk og utvikling. 
Stilig laget og amoralsk film om en totalt anger- og skruppelløs hovedperson; stilisert nok til at den nesten kunne vært en svart/hvit tegneserieroman.
16. Don't Look Back. Dokumentar om 23 år gamle Bob Dylan på turné i England i 1965. Interessant på flere nivåer, blant annet som et glimt tettere på Dylan (som, ikke overraskende, ser ut til å ha vært født vrang ). Det mest påfallende var kanskje den vanvittige kultur-"kløften" mellom Dylan og de slipskledde journalistene som intervjuer ham, og som ikke ser ut til å forstå et ord han sier. Det som mest sitter igjen etterpå er opplevelsen av en ofte keitete og mistilpass Dylan, som bare ser ut til å trives som seg selv når han skriver, spiller eller synger. Et par magiske øyeblikk er det, som når han synger It's All Over Now, Baby Blue på hotellrommet sitt, og når han står og spiller på et piano borte i et hjørne for seg selv.
17. The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe. Poden er i full gang med Narnia-bøkene, og vi feirer at vi ikke lenger trenger å se barnefilmer dubbet til norsk. Det er mange, mange år siden jeg leste noen av bøkene selv, men jeg tror vel filmen er forholdsvis tro mot kilden, også i det at den er overtydelig og heavy-handed. Jeg lot meg ikke akkurat begeistre, men må jo si at flere av skuespillerne var bra - jeg kan for eksempel ikke være helt misfornøyd med en film som har både James McAvoy og Jim Broadbent!
18. Toy Story. Poden har funnet ut at han gjerne vil se filmer på engelsk med engelsk teksting, og dagens valg ble Toy Story, som ingen av oss har sett på noen år. Veldig stas å se igjen denne filmen som var starten på Pixars fantastiske historie med fantastiske animasjonsfilmer - og hverken mannen eller jeg hadde tidligere fått med seg at både Joss Whedon og Joel Cohen var med på å skrive manuset; her ble det åpenbart ikke spart på noe når man satset på å lage en moderne klassiker! At både toeren og treeren er enda bedre gjør på ingen måte denne filmen dårligere, den står fremdels fjellstøtt på sine egne ben.
19. Super. Merkelig, ubehagelig og ubehagelig morsom film fra James Gunn, som lagde Slither for noen år siden. Slither er en slags horrorfilm, med sterke innslag av humor, som ikke oppfyller genrekravene til hverken horror eller humor; Super er en actionfilm med sterke innslag av humor som ikke oppfyller genrekravene til hverken action eller humor. Den er full av svart humor og nesten slapstick, men den er både for brutal og for trist til å kunne kalles en svart komedie. Jeg skjønner godt at denne ikke har fått noen bred distribusjon, og vet jammen ikke om jeg kjenner så mange som jeg ville anbefale den til, men både mannen og jeg likte den på mange måter, og den er veldig interessant for alle som har litt forhold til action- og/eller superheltfilm. Ellen Page gjør en glitrende jobb som helskrudd wannabe-sidekick, og så er Nathan Fillion helt fantastisk som Holy Avenger. 
20. Following. Debutfilmen til Christopher Nolan, laget for nesten ingen penger, men svært stilsikker og allerede da med et usedvanlig grep om historiestruktur og scenekomposisjon. Kompleks historie som rulles langsomt og ikke-kronologisk ut, og som man ikke forstår til fulle før helt på slutten - den har mer enn et par ting til felles med Memento, men står helt klart på egne ben og er absolutt ikke noe "førsteutkast" til den. Bare 70 minutter lang, filmet i svart-hvitt og en historie som kan synes vanskelig å følge; jeg kan skjønne hvorfor den ikke har blitt forsøkt relansert etter at Nolan virkelig har slått an som regissør, men det er synd likevel, for den hadde fortjent å bli mer sett.
21. Insomnia. Dermed var vi helt i mål med Nolan-"festivalen" vår! Og jeg kunne ikke annet enn bli litt skuffet. Jeg likte originalen til Erik Skjoldbjærg veldig godt, og Nolan er en så dyktig regissør at jeg nok hadde forventet meg mer enn en såpass standard dramathriller som dette. Al Pacino er litt for mye Al Pacino, og det er litt for mye action (som aldri har vært Nolans sterkeste side) og litt for lite psykologi. Men Pacino er jo god, da, og Robin Williams viser at han kan være god han også, og jeg er fremdeles svak for Martin Donovan, og Hilary Swank er ordentlig flink, og ... egentlig er det jo en helt kompetent film, dette, jeg hadde bare ventet meg noe mer enn som så.
22. In A Lonely Place. Vi har bestemt oss for å begynne å se litt mer film noir, og startet opp med denne, fra 1950, med Humprey Bogart i hovedrollen som Hollywood-manusforfatter med det omtalen kaller "inner demons", men som jeg heller vil kalle "drittsekkoppførsel". Det var en stilsikker og stilig film, og så var det interessant å spekulere på om hovedpersonen var ment å være fullt så usympatisk - kontrollerende, paranoid og voldelig som han var - som det vi syntes. Det var helt klart meningen at han skulle sees som usympatisk mot slutten av filmen, men kanskje ikke hele tiden? Uansett, Bogart overbeviste, Gloria Grahame var vakker og hadde imponerende øyenbrynsmimikk, og vi ser frem til å gå videre i bunken vår.
23. Drive. Fantastisk film! Underlig blanding; machoklisjeer, biljakter og sporadiske glimt av ekstremvold kombinert med drømmeaktige, nesten meditative sekvenser, nydelig soundtrack og en dvelende, uvirkelig følelse gjennom hele filmen. Stilisert og stilsikkert og noe helt annet enn det man skulle tro når man så den digre plakaten over inngangen til Colosseum kino. Strålende skuespillerprestasjoner tvers gjennom. (Og fy, så dårlig gjort det er å ha trailer til den nye Varg Veum-filmen rett etter traileren til den nye Steven Soderbergh-filmen, Contagion. Vel ser Varg Veum ut til å være klønete og overtydelig, både teknisk og dialog-messig, men det er jammen ikke mange filmer som vil se kule og elegante ut sammenlignet med Soderbergh ...)
24. Star Trek. Jeg har sett fryktelig lite Star Trek i forhold til hvor interessert jeg egentlig er i scifi, bare en og annen episode. Jeg kjenner relativt godt til en del av mytologien (altså i forhold til hvor lite jeg har sett), men må likevel sies å være en "nybegynner". Og som nybegynner synes jeg denne filmen fungerer nesten overraskende bra - det er scener og småting og lett kameradveling som jeg skjønner er der for å vise frem enkeltdetaljer til den etablerte fansen, men ikke så mye at det forstyrrer. Som frittstående film synes jeg dette var riktig morsomt, og som retcon-reboot av Star Trek-franchisen tror jeg også det fungerer bra. Jeg håper de lager mer enn denne ene; jeg ser mer enn gjerne Zachary Quinto som Spock flere ganger. 
25. Double Indemnity. Så stilriktig noir at den nå nesten virker karikert - korthugd dialog, hardkokt hovedperson, iskaldt beregnende femme fatale og dødelig lidenskap. Og et overraskende varmt og rørende forhold mellom hovedpersonen, som er forsikringsselger, og hans nærmeste overordnede, som er uovertruffen i å avsløre forsikringssvindel. Det høres kanskje ikke ut som den mest spennende eller actionfylte settingen å legge et drama til, men det er ingenting å si på hverken effektene eller på hvor mye som står på spill. (Og så var det morsomt å se Barbara Stanwyck som ung, skruppelløs fristerinne, ettersom det eneste jeg har sett henne i tidligere er Dynastiet, 40 år senere!)
26. Harry Potter and the Prisoner of Azkaban. Fint gjensyn for oss voksne og stor spenning for niåringen. En lettelse å endelig komme til en god HP-film, selv om to første også havnet i et mer forsonlig lys da jeg så dem sammen med Poden. Oldman er den perfekte Sirius Black, og jeg elsker Thewlis' Lupin.
27-12-11, 09:49
Blir nok noen gjensyn til, etter hvert. Skulle egentlig gjerne ha sett en lengre, utvidet versjon kanskje.
Grei nok underholdning.
Sluttreplikken er jo virkelig ubetalelig. Godt dramakunsten har utviklet seg noe siden dengang.
Linjær visning
