Foreldre og ekstremsport

[Daisy]

Hvis jeg prøver å tenke rasjonelt tenker jeg at dette er et område med mange gråsoner. Instinktivt synes jeg det er forderdelig å drive med sånt.

Dette kan jo dras ut i det uendelige. Bør foreldre fly sammen uten barna? Risiko. Kjøre bil? Risiko. Men da er forsikringene i orden i det minste.

[Bamsemums]

Får bruke meg som eksempel, siden dere ville ha noe spesifikt.
Skal senere i dag på sykkeltur på fjellet. Grusvei på ca 4-5km, snitt på 18% stigning.
Familien er sikret økonomisk, og jeg gjør det jeg kan for å beskytte meg mot evt skader, OM det skulle gå til h******.
Ned fra fjellet er det snakk om slike hastigheter, att går det gale, ja da går det virkelig gale.
Greit nok, familien min klarer seg økonomisk. Men barna mine blir i værste fall sittende uten en far.

Om eneste rissikoen er knekte ben, så anser ikke jeg det som ekstremsport.

[Mex]

Vanskelig å mene noe om.
Hvor ekstremt må det være liksom?
Er downhill biking ekstremsport? Rafting? Klatring?
For mange så betyr det jo veldig mye å kunne drive med noe man trives med. Og jeg ser ikke at man skal måtte kutte ut alt selv om man får barn. Men at man kanskje dropper de største utfordringene.
Egoistisk er jo mye av det vi gjør uten at vi må kutte ut alt som er egoistisk.

[Tjorven]

Det finnes grader av alt. Terrengsykling, som det er bilde av i HI, tenker jeg at det må være greit å holde på med. Det er mulig å dø mens man utfører det, men sannsynligheten er relativt liten. Jeg synes ikke man skal slutte med alt bare fordi det kan være farlig.

Selv hadde jeg tidligere veldig lyst til å hoppe i fallskjerm. Etter at jeg fikk barn, så har jeg fullstendig mistet lysten. Jeg ville ikke hoppet om jeg så fikk betalt for det. Men jeg vet ikke om jeg synes det er uansvarlig av foreldre å hoppe i fallskjerm. Litt kanskje?

Mannen min ble fullstendig parkert for en periode fordi han skadet seg mens han spilte bedriftsfotball. Det synes jeg går inn i kategorien "sånt som skjer", selv om det var skikkelig, skikkelig kjipt for både meg og han da det skjedde.

[Pelen]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Men Pelen, det blir jo noe annet - her var det snakk om foreldre som driver med ekstremsport, ikke hva foreldrene til de som driver med det mener.

Ooops, her leste jeg ikke godt nok.

Jeg har definitivt dratt ned på ting etter at jeg fikk barn, men jeg er nok generelt litt mindre redd for fysisk litt mer risky ting enn gennomsnittet.

[Heilo]

Du spør hva vi mener, men hva mener du, og hva mener barnas mor?

Vi må jo alle gjøre våre valg i balansen mellom det trygge og det utrygge, samtidig som det må engang er sånn at livet er en ganske utrygg affære. Jeg synes det er skummelt å fly, og dette er en redsel som kom etter at jeg fikk barn. Jeg prøver likevel å undertrykke denne redselen fordi jeg vurderer at å gi etter for den også bil være å påføre barna mine ulemper og kanskje overføre en plagsom redsel på dem. Ikke helt det samme, men altså, vi må finne en måte å leve i vissheten om at vi plutselig kan dø, ekstremsport eller ikke ekstremsport...

[noen]

Det er en type sport jeg ville ikke ville holdt på med som forelder. Jeg tror mannen min ville oppleve det som problematisk også. Så vidt jeg har skjønt er det ganske høy skaderisiko og som du sier risiko for veldig alvorlige skader. Jeg ville valgt en litt mindre ekstrem form for terrengsykling i stedet.

[Lavender]

Hvis det menes så ekstremt at det invalid og dødsfare, så kan jeg ikke forstå de som velger det. Vil tro at noen få ekstrem sport tilhengere ikke avslutter sin hobby selv om de er foreldre. Trist å se den svenske bokseren Frida Wallberg.

Selv sykler jeg gjennom Oslo sentrum fire til fem ganger i uken, og synes det holder. Jeg ser mye skummelt i trafikken. Så langt i år, en påkjørsel, mange potensielle påkjørsler, mange ulovligheter. Jeg vurderer videokamera i hjelmen, men ikke slutte å sykle.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Vi må jo alle gjøre våre valg i balansen mellom det trygge og det utrygge, samtidig som det må engang er sånn at livet er en ganske utrygg affære. Jeg synes det er skummelt å fly, og dette er en redsel som kom etter at jeg fikk barn. Jeg prøver likevel å undertrykke denne redselen fordi jeg vurderer at å gi etter for den også bil være å påføre barna mine ulemper og kanskje overføre en plagsom redsel på dem. Ikke helt det samme, men altså, vi må finne en måte å leve i vissheten om at vi plutselig kan dø, ekstremsport eller ikke ekstremsport...

Men risikoen for å skades eller dø varierer jo veldig mellom ulike aktiviteter. Jeg er enig med deg i det siste, men det er veldig stor forskjell på å fly med rutefly og å drive med den råeste downhill syklingen.

[Filifjonka]

Absolutt.

[Heilo]

Men når blir noe ekstremt? Ta f.eks toppturer på ski. Det kan ende med døden, men de som driver med dette gjør det jo ikke for å oppsøke potensielt dødelige situasjoner. De tenker gjennom risiko, vurderer det som trygt nok, men likevel går det noen ganger galt. Hvis folk skal slutte med ting som de brenner veldig sterkt for når de får barn så tenker jeg at det er en viss risiko for at dette også reduserer deres livskvalitet på måter de ikke kunne forutse før de fikk barn, og at dette også kan gå ut over barna. Jeg sier ikke at det er enkelt, men jeg er enig med Kirsebær i at det må vurderes etter flere kriterier enn bare trygt/utrygt.

[noen]

Nå som jeg har blitt voksen og (innbilt) klok, har jeg ofte tenkt at nordmenn som sier de må drive med ekstremsport for å finne mening med livet, burde ha ett års tvangsarbeid for Leger uten grenser i en av de verste konfliktområdene de opererer i. Da ville man kanskje etter hvert se på trygghet som et gode eller kunne brukt behovet for adrenalinrush til noe konstruktivt.

[Heilo]

Nå er det ikke nødvendigvis noen bedre løsning for barna om foreldrene blir nødhjelpsarbeidere i krevende situasjoner da...

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Men når blir noe ekstremt? Ta f.eks toppturer på ski. Det kan ende med døden, men de som driver med dette gjør det jo ikke for å oppsøke potensielt dødelige situasjoner. De tenker gjennom risiko, vurderer det som trygt nok, men likevel går det noen ganger galt. Hvis folk skal slutte med ting som de brenner veldig sterkt for når de får barn så tenker jeg at det er en viss risiko for at dette også reduserer deres livskvalitet på måter de ikke kunne forutse før de fikk barn, og at dette også kan gå ut over barna. Jeg sier ikke at det er enkelt, men jeg er enig med Kirsebær i at det må vurderes etter flere kriterier enn bare trygt/utrygt.

Det kan jo f.eks. vurderes utfra ulykkesstatistikk. Jeg er mye i fjellet og har også jobbet en del med risikovurdering i forhold til ulike typer turer i fjellet. Jeg vurderer sikkerhet ut fra sjansen for at noe kan skje og konsekvensen av en hendelse. Hvis risikoen for at noe kan skje er middels, mens konsekvensen er lite alvorlig, er det som regel mer akseptabelt enn at risikoen er middels/lav men konsekvensen er alvorlig (som i alvorlig skade eller død). Og hvilke tiltak som kan settes inn for å gjøre risikoen lavere er selvfølgelig også en del av sikkerhetsvurderingen.

Når det gjelder basehopping, er risikoen for at noe skal gå galt middels/lav (kan det se ut som) men konsekvensene er dramatiske. Det kan også utsette andre (redningsmannskap) for høy fare. For min del utgår det.

Den mest ekstreme formen for toppturer på ski ser ut til å ha relativt høy risiko, og det kan se ut til at mange feilvurderer risikoen. Denne typen turer driver ikke jeg med. Men jeg har vært på en 2000+-topp på ski med en 8-åringen der risikoen var lavere enn i en alpinbakke.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Nå er det ikke nødvendigvis noen bedre løsning for barna om foreldrene blir nødhjelpsarbeidere i krevende situasjoner da...

Nei, det er jeg enig i. Jeg kunne ikke reist ut som soldat (til f.eks. Afganistan) eller nødhjelpsarbeider med små barn hjemme.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Downfall, her.

Får bruke meg som eksempel, siden dere ville ha noe spesifikt.
Skal senere i dag på sykkeltur på fjellet. Grusvei på ca 4-5km, snitt på 18% stigning.
Familien er sikret økonomisk, og jeg gjør det jeg kan for å beskytte meg mot evt skader, OM det skulle gå til h******.
Ned fra fjellet er det snakk om slike hastigheter, att går det gale, ja da går det virkelig gale.
Greit nok, familien min klarer seg økonomisk. Men barna mine blir i værste fall sittende uten en far.

Om eneste rissikoen er knekte ben, så anser ikke jeg det som ekstremsport.

Hvis du hadde vært min mann/samboer, og vi hadde barn (som ikke var voksne) - så hadde jeg vært rimelig misfornøyd med at du tok så store risikoer. Jeg tipper det hadde vært et tilbakevendende tema i heimen.

[Bamsemums]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Hvis du hadde vært min mann/samboer, og vi hadde barn (som ikke var voksne) - så hadde jeg vært rimelig misfornøyd med at du tok så store risikoer. Jeg tipper det hadde vært et tilbakevendende tema i heimen.

Samboeren min har ingen innvendinger på dette. Hun vet om rissikoen, men hun vet også at jeg gjør mitt for å minimere evt. skader. Fikk fallskjermkurs av henne i julegave. Så kan ikke si hun stopper meg i å gjøre det jeg vil! tvert i mot.
Kanskje jeg er for godt forsikret...? Hmmm

Edit: Vi har foresten to nydelige jenter. 3 og 6 år

[Lavender]

Opprinnelig lagt inn av Downfall, her.

Samboeren min har ingen innvendinger på dette. Hun vet om rissikoen, men hun vet også at jeg gjør mitt for å minimere evt. skader. Fikk fallskjermkurs av henne i julegave. Så kan ikke si hun stopper meg i å gjøre det jeg vil! tvert i mot.

Kanskje jeg er for godt forsikret...? Hmmm

I noen tilfeller er det slik at man vet hva man får på et tidlig tidspunkt i samlivet.

[Charlie]

Jeg har drevet med etpar risikofylte aktiviteter før jeg fikk barn, bl.a. parkert motorsykkelen, og har lagt det helt på hylla så lenge barna er små. Det valget syns jeg var rimelig enkelt å ta, og jeg vet flere i samme situasjon som gjør det samme. Om man velger å ta det opp igjen når barna er store er en annen sak, men da er ikke konsekvensene av risikoen like store, heller.

[Jålebeinet]

Personlig så anser jeg verken terrengsykling eller downhill som ekstremsport. Ikke landeveissykling heller, selv om farten kan bli høy i de lengste nedoverbakkene.
For meg vil ekstremsport være hopping i strikk, fallskjerm o.l.

Om man skal drive med det ene eller det andre etter man har fått barn må vel være et overveid valg man tar. Om ens bedre halvdel har sterke innvendinger så får man sette seg ned og snakke ut om det.

Mannen min har i mange år syklet med dødsmerket sitt om halsen, etter at jeg bad han om det. Om han skulle bli utsatt for en ulykke så ville jeg at personlig info skulle være lett tilgjengelig.