Hva slags kvinne eller mann er du?

[Avatar]

Jeg går (nesten) alltid i høye hæler, har alltid pene lakkede negler, liker å gå i både kjole og skjørt og dolle meg. Hater å bake og lage mat. Vasker gjerne bilen, både min og mannen sin. Og er veldig praktisk anlagt. Jeg skrur heller sammen en kommode fra Ikea enn å plante blomster. Også trives jeg beste i mannsdominerte yrker. Jeg passer godt sammen med gutta i produksjonen og tonen de har. Passer svært dårlig i jobb med bare kvinner (har jobbet på pleiehjem i mine yngre dager). Jeg syns groviser er morsomt og slenger gjerne med leppa selv.

[Avatar]

Og jeg har aldri opplevd å bli satt i bås eller blitt begrenset pga kjønn. Hvis man ser bort i fra styreren i borettslaget her som gjentatte ganger har vært på døra her og spurt etter mannen min, eieren av huset. Han gjør ikke det flere ganger i hvert fall.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

Og jeg har aldri opplevd å bli satt i bås eller blitt begrenset pga kjønn.

Da er det jo fristende å spørre hvor ofte du beveger deg langt utover de rammene som normalt tillegges ditt kjønn? For det er jo først da begrensningene kommer til syne.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Da er det jo fristende å spørre hvor ofte du beveger deg langt utover de rammene som normalt tillegges ditt kjønn? For det er jo først da begrensningene kommer til syne.

Tja, hvor ofte har jeg ikke tenkt over. Men når du spør og jeg får tenkt meg litt om er jo lønn en greie som jeg burde tatt med. Der har jeg opplevd forskjell. Men om jeg diskuterer bil med bilmekanikeren f.eks. har jeg aldri opplevd å ikke bli hørt fordi jeg er kvinne med høye hæler og skjørt. Jeg vet stort sett akkurat hva som er galt med bilen før den leveres inn. Kanskje jeg rett og slett ikke merker om jeg blir satt i bås fordi jeg nekter å bli det?!

[Bomull]

Oi. Jeg kunne skrevet mye, men i korthet: høyhæla, strikkende, broderende, shoppende, bakende jåle med sminke-, sko- og veskedilla som er meget teknisk, skifter dekk, monterer møbler, skuffer snø (også med fres), drikker mer øl og sprit enn vin, ser på fotball, kan gå på jobb i joggebukse eller uten sminke og you name it. Satt veldig på spissen i farta.

[Inagh]

Det er bare en gang jeg virkelig har opplevd å bli satt i bås pga mitt kjønn. Dette var på et sykehus her i landet. Jeg satt, alene for meg sjøl, med ei god bok og spiste middag inne på spiserommet. Ute i stua, oppholdsrommet, der satt min ytterst kompetente mann, far til Lillemann, med ungen på fanget.

Etter en stund, kommer en sykepleier bort til meg, og hun gir meg en beskjed angående Lillemann. Greit nok.

Det viser seg i ettertid at denne dama har først sett etter oss i oppholdsrommet, funnet far med barn, spurt etter hvor mor befant seg, for så å gå og finne meg på spiserommet - for å gi en totalt uviktig beskjed, som hun vel så gjerne kunne gitt pappaen til barnet.

Så der ble vi nok satt i bås, både mannen min og meg - alt som har med barn å gjøre, det er mor sitt ansvar, far egner seg bare til pynt.

[Candy Darling]

Jeg er litt som Esme med at jeg har selvtillit som man oftere aksepterer hos menn. Jeg synes selv jeg er flink til mye, og jeg er ikke redd for å si det. Jeg har også en mer "maskulin" tilnærming til ting jeg ikke kan enn jeg opplever mange av mine medsøstre; det er jo bare å lære seg.

Jeg har også en geeky interesse for gadgets, som mange eldre menn blir overrasket over. En kollega kommenterte at han synes det var rart at jeg som jente var så tidlig ut og likte så godt Kindle - jeg repliserte at man trenger bare hendene for å bruke den, så det gikk så fint. Det er også jeg som skrur og kabler og installerer og driver IT-support på jobben når sekretærene har glemt hvordan og hvorfor.

Jeg har derimot en ganske klassisk feminin lederstil. Jeg forsøker alltid å påvirke, heller enn å være autoritær. "Leading by charm", var vel uttrykket i siste analyse. Det er veldig effektivt så lenge jeg får folk til å like meg, men jeg holder på å trene meg på å lede folk som IKKE gjør det (og at det er greit at folk ikke gjør det).

[Kirsebær]

Sitat:

Hva slags kvinne eller mann er du.
Hvilke stereotypier passer, og hvor avviker du fra 'forventningene'?
Har du personlig opplevd begrensninger ut fra kjønn?

Jeg tror ikke jeg får til å svare på det første spørsmålet. Hva slags kvinne er jeg?
En bra en, vil jeg svare.

Trekk og interesser som passer inn i kvinnestereotypen:

Jeg føler veldig mye og syns at man skal snakke om alt.
Jeg gråter forholdsvis lett.
Jeg liker kjoler og sko
Jeg kan ha tusen baller i luften på en gang
Jeg er hysterisk barnslig redd for edderkopper
Jeg elsker filmer der alt går bra til slutt.
Jeg er tåpelig romantisk hvis jeg ikke tvinger det vekk.
Jeg vil gjerne like vin.
Jeg vil bli tatt vare på.
Jeg vil at noen andre skal få meg til å føle meg trygg.
jeg liker shopping

Trekk og interesser som ikke passer inn i stereotypen:
Jeg liker å gjøre ting jeg er redd for
Jeg bruker fornuften til å overstyre føleriene
Jeg går inn i vanskelige og "umulige" oppgaver med prosjekttilnærming
Jeg bruker verktøy og kan være handy i noen settinger
jeg oppfordrer barna til å ta sjanser og teste egne grenser
Jeg foretrekker øl
Jeg liker ikke å sladre om andre
Jeg liker ikke å pynte meg
jeg liker ikke/kan ikke noe om interiør eller stil. Jeg ser ikke hva som er pent.
Jeg føler noen ganger at jeg er en mann. ( Denne er sikkert verd en egen post for seg selv)
Jeg tenker veldig "koffert".
Jeg liker turer i skog og mark og jeg kan tre mark på kroken/sløye fisken og slike saker.
Jeg kan stå på egne ben og passe på meg selv
Jeg er ikke redd for konfrontasjoner
Jeg vil ordne opp når noe trengs å ordnes opp i
Jeg er modig
Jeg elsker sex ()

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Da er det jo fristende å spørre hvor ofte du beveger deg langt utover de rammene som normalt tillegges ditt kjønn? For det er jo først da begrensningene kommer til syne.

Jeg må også si at jeg svært sjelden har opplevd noen plagsom diskriminering. Noe komikk blir det jo, men ikke noe alvorlig. Utover at jeg vel har mistet en jobb eller to fordi jeg var kvinne rett under 30 i fast forhold og helt sikkert skulle ha barn snart.

[oslo78]

Jeg tror jeg må ha en liste, som Kirsebærs liste:

Dette passer inn i kvinnesterotypien:

Jeg føler og føler og vil snakke og snakke hvis noe er vanskelig eller veldig bra.
Jeg kan sitte og skravle i seks timer uavbrutt.
Jeg elsker å lage mat.
Jeg holder orden på alt med klær i huset vårt.
Jeg følger opp lekser desidert mest.
Jeg herjer så godt som aldri med barna mine.
Jeg har et omsorgsyrke (ja, å være lærer på barneskole er minst like mye omsorg som læring).
Jeg gråter lett og er lettrørt.
Jeg er glad i å lese romaner med fokus på mennesker og deres utvikling.
Jeg skifter aldri dekk, klipper sjelden plenen, måker aldri og klipper aldri hekken.
Jeg har stor ansvarsfølelse i forhold til (syke) foreldre.
Jeg er organisatoren i familien - har orden på alle avtaler, kjøper alle bursdagsgaver og julegaver, husker å sende hilsning ved bursdager, husker å sende meldinger til dem som har det vanskelig for tiden, husker å ringe til folk, husker at unger skal ha med seg vedkubbe/lekser/regntøy, osv.

Ting som ikke passer inn i stereotypien:

Jeg er null og niks interessert i mote, interiør, sminke, klær, rengjøring og shopping.
Jeg styrer økonomien fullstendig.
Jeg fikser alt teknisk i huset.
Jeg er veldig glad i all historisk litteratur med vekt på krigslitteratur.
Jeg er ikke hønemor overhodet.
Jeg synes smykker og blomster er bortkastete penger.
Jeg sminker meg aldri.

Jeg har ALDRI opplevd noe som har gjort at jeg føler meg diskriminert. Ikke yrkesmessig og ikke privat.

[LilleRosin]

Jeg er oppvokst på 70- tallet, og ble kjærlig oppdratt og veileda av to politisk bevisste pedagoger.

Jeg lærte at jeg kunne bli det jeg ville. At alle mennesker er like mye verdt, at godene skal deles og et likeverdig og rettferdig samfunn er det vi må strekke oss etter.

Sånn var tonen, og jeg har i grunnen aldri tenkt så mye på meg selv som et kjønna vesen. Jeg tok den utdannelsen jeg ønsket (ikke en typisk "kvinneutdannelse"), hadde venner av begge kjønn, fikk meg jobb som var relevant for utdannelsen.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har følt at mitt kjønn er en begrensning. Men heller ikke en stor fordel. Jeg er ingen flørter, har aldri dratt nytte av "kvinnelist" for å få det som jeg vil. I de miljøene jeg har vanka, sånn faglig sett, har det heller ikke vært kultur for å lirke seg frem. Jeg har nok fått litt oppmerksomhet for å være ung, freaka jente, men det gikk mer på typen "friskt pust i omgivelsene".

Sånn når det gjelder interesser, er det en lett miks. Jeg liker håndarbeid, liker matlaging, liker ikke å vaske, liker sci-fi og action, leser Conan, liker å shoppe, liker å måke snø, liker ikke å skifte dekk, blablabla.

[Drømmedama]

Jeg er jåledame med bein i nesa som kan løpe langt på høye hæler. Jeg er ikke redd for å si ifra og fronte saker jeg brenner for, jeg ypper gjerne litt og har tidvis høy selvtillit, gråter lett av filmer og vakker ballett og er tussete etter babyer og kattunger. Får hetta av brodering og dilling, synes verktøy, elektronikk og dingser er dønn kjedelig, pusser gjerne opp og synes det er gøy å kjøre bil. Glad i å lage mat, arrangere selskaper og liker å hjelpe andre. Kan bytte dekkene mine selv, men gidder ikke, betaler heller andre for å gjøre det.
Jeg er vokst opp midt i 70-tallets kvinnekamp, har malt paroler til 8.mars med leppestift og definerer meg selv som feminist.

[Flubby]

Jeg klarer ikke definere meg selv som en stereotypi. Jeg er ikke spesielt opptatt av klær og utseende, og jeg forstår ikke hva som er så besnærende med noe så trivielt som sko som får folk til å gå av hengslene. Jeg er helt ute av stand til å føre en samtale om klær og moter. Jeg er dessuten ikke spesielt barnekjær, og det har jeg aldri vært, min interesse for barn begrenser seg til mine egne to og nevøene mine, og jeg faller ikke i staver over nyfødte babyer. Jeg liker best store barn. Og jeg kunne aldri hatt et omsorgsyrke. Jeg er teknisk og pragmatisk anlagt, og lar meg svært sjeldent styre av følelser. Jeg lærer lett, og finner ofte ut av ting selv heller enn å be om hjelp.
Jeg har et lite nettverk, ikke flere (nære) venner enn jeg kan telle på en hånd, og deler lite av mitt innerste til folk som ikke står meg veldig nær. Jeg har fått høre at jeg virker utilnærmelig, det var trist, for jeg føler meg ikke utilnærmelig. Jeg har litt atypiske interesser både for kvinner og menn på min alder, jeg oppfattes nok av de fleste som litt sær og snål, og jeg tror spesielt moren min er litt frustrert av og til, fordi vi er såpass ulike.

[Blå]

Vanskelig å svare på.

Jeg er vokst opp i en familie med svært kjønnsdelt rollemønster og jeg har en bror. Vi har dermed vokst opp med veldig ulike forventninger både til hva vi skal gjøre og hvordan vi skal være som mennesker. Og det preger oss som voksne, selv om vi begge har jobbet med det. Jeg har blitt sosialisert til at det alltid er andres behov som er viktigst og at jeg først skal vurdere hva jeg selv vil og ønsker i en situasjon når jeg er sikker på at alle rundt meg er fornøyd. Jeg mener for så vidt at det er positive sider ved dette. Jeg er omsorgsfull og empatisk og strekker meg langt for at alle skal ha det bra. Ulempen er at jeg strekker meg for langt og at jeg kan falle i fellen å gjøre meg selv til martyr "nå har jeg jo gjort så mye", uten å sjekke av om andre egentlig ønsket dette. Det jobber jeg med.

Jeg har giftet meg med en mann som har vokst opp i en familie med et enda mer kjønnsdelt rollemønster og jeg har svigerforeldre som nok ser for seg at det fullt og helt er mitt ansvar hvordan vi har det hjemme. Akkurat det tar jeg med stor ro. Mannen og jeg har måttet gå noen runder i forhold til husarbeid og fordeling av ansvar for barn. Og det sliter jeg med, fordi jeg, som sagt, føler at så lenge jeg kan få til å gjøre alt så bør jeg jo også gjøre det. Men vi har kommet et godt stykke og jeg tror at vi klarer å oppdra våre døtre til en annen kvinnerolle enn den vi begge er vokst opp med.

Jeg oppfatter egentlig ikke at jeg har møtt hindringer i utdanning og jobb i forhold til kjønn. Men jeg har nok valgt veldig tradisjonelt og lurer nå, i 40årskrisen, på om jeg har lagt en del begrensninger på meg selv. Det prøver jeg å gjøre noe med.

Selv er jeg nok utpreget feminin på de fleste områder, både når det gjelder interesser og utseendet og det lever jeg godt med. I tillegg til at jeg er hovedforsørger i familien, har stort sett ansvar for organiseringen av økonomien, er eneste sjåfør og derfor den som har ansvar for alt som har med bilhold å gjøre.

[kokosbolle]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe spørsmålet, for ser at mange har svart en blanding av "interesser og følelser".

Men jeg prøver. Jeg er en no fuzz-person (som mange menn). Liker ikke baksnakking, hemmelighetskremmerier og sånt (som ofte initieres av kvinner). Liker to streker under svaret (som menn?), men kan godt fable lenge frem og tilbake om ting uten å bli enig med meg selv om hvor jeg skal sette de to strekene (som kvinner?). Er rund i kantene (som menn?) (har blitt det med årene, har ikke vært sånn hele tiden), og tilgir forholdsvis lett. Jobber hardt med meg selv på de områdene jeg kanskje ikke er like sjarmerende (som kvinner?). Liker å få ting gjennomført asap (som kvinner?), og har mang en gang lidt meg gjennom møter fulle av menn som liker å klappe hverandre på ryggen og bare må si litt (akkurat det samme som naboen, også mann, hadde å si ). Jeg er effektiv og liker en hektisk hverdag, men prøver å se mine begrensninger. Samtidig pleier jeg aldri å si nei til en ekstra ting å gjøre (som menn?). Jeg er generelt en ja-person som prøver å få til ting, i stedenfor å se begrensningene.

Så, jeg vet ikke hvor det plasserer meg egentlig, men jeg vet fra mine studieerfaringer at jeg trives vesentlig bedre i mannsdominerte miljøer enn i kvinnedominerte.

Altså, jeg liker å pynte meg og gå i fine klær og sånt også, men det gjør jo menn og. Også synes jeg det er knall å strikke, ordne i hagen og drive med oppussing.

[rine]

Jeg hadde også tenkt å skrive om interesser, men så sa jo Esme at vi ikke skulle skrive om det. Vel, som sagt i den andre kjønnstråden har jeg like få typiske "kvinneinteresser" som "manneinnteresser". Når det gjelder personlighet, er jeg mer interessert i å diskutere ting litt fram og tilbake enn menn (iallfall enn det mannen min er) og jeg er flinkere til å sette ord på følelser (igjen: i forhold til menn jeg kjenner til)Jeg er opptatt av utseende til en viss grad, som i at jeg sminker meg før jeg går på jobb og prøver å ikke gå med utvasket joggebukse og flekkete t-skjorte. Samtidig kan jeg godt ta med ungene på fotballkamp en lørdag uten å ha tatt en kam gjennom håret engang. (Det vet jeg er utenkelig for mange, både kvinner og menn..)
Jeg har også god selvtillit, jeg tror ikke at jeg er superduper på alle områder, men jeg ser at jeg er like flink som andre og derfor ikke har noen grunn til å stille mitt lys under en skjeppe (eller hva det nå heter. ) Jeg kan være litt direkte mange ganger og ler mye. I motsetning til Esme, fører nok det at jeg ler mye til at jeg blir sett på som litt fjasete, noe som ikke alltid har talt til min fordel i jobbsammenheng. Enkelte menn prøver da å tulle med meg når jeg faktisk mener alvor.

[GydaG]

Tja.
Jeg er en kjoledame som ikke sminker seg (ok, jeg har en boks med pudder fra 1999 jeg fremdeles bruker en gang annenhvert år, den kommer til å vare minst 20 år til), og som pga latskap har lært mannen å skifte dekk på bilen så jeg slipper det selv.
Overlater gjerne matlaging til mannen, men er den som alltid kjører når vi skal noen steder, hater å sitte på.
Gidder ikke diskutere kjønnsroller med min mor som syns det er rart at mannen må stryke sine egne skjorter, vi har landet på en fordeling av oppgaver oss i mellom som fungerer brillefint for oss.

Sist jeg opplevde å bli puttet i bås var også i forbindelse med sykehusopphold, eller, det var vel helst mannen som merket det da jeg var på innlagt en god stund nettopp. Det var endel "Hvordan går det når han både må passe barn og gjøre husarbeid?" kommentarer. Det er vel det eneste jeg fremdeles får pigger av, når folk putter mannen i barnevakt-bås.

Valgte en utdannelse som tidligere var mer mannsdominert, uten at jeg føler at det har vært så mye båser involvert.

[Che]

Jeg har aldri opplevd at kjønnsroller har begrenset meg. Det handler kanskje mest om at jeg ikke er så himla opptatt av hva andre mener, men og selvfølgelig mye ut fra at jeg ikke har valgt så veldig utradisjonelle veier i livet heller.

Jo, forresten: Jeg ville egentlig gå bilmekanikerlinja da jeg skulle begynne på vgs, men jeg fikk ikke lov av min far. Argumentet hans var dog ikke "fordi jeg er jente"; men fordi han mente at det var å rote bort evnene mine - så da er det kanskje intellektet mitt som har begrenset meg?...

[Simone]

Eg er veldig lite jålete. Bruker kun sminke til fest og er ekstremt lite opptatt av klær, vesker, interiør og anna dill-dall som kvinner ofte er interessert i.
Eg veit knapt forskjellen mellom rose og tulipan og kan ikkje strikke eller sy.
Husarbeid og hagearbeid er det verste eg veit. Eg vil heller jobbe 12 timers dagar enn å vaske badet.
Eg føler meg ofte ikkje heime i store kvinneforsamlingar, f.eks reine jente-vorspiel, barselgrupper og liknande.

Men eg har likevel eit par sider som kanskje er meir typisk kvinne enn typisk mann:
- elsker å lese bøker
- totalt uinteressert i sport på TV
- totalt uinteressert i bil. Så lenge den virker er eg fornøgd. Fyller bensin og spylevæske, men ellers overlater eg resten til mannen.
- hønemor. Lett for å tenke på alt som KAN skje med barna.
- tar lett til tårene
- Stygt ramma av flink-pike-syndromet. Vil gjere alle til lags heile tida og ender derfor opp med konstant dårlig samvittighet på grunn av ting eg skulle ha gjort, men som eg ikkje rekk over
- problem med å legge fra meg jobben når eg kjem heim
- problem med å legge fra meg private problem når eg er på jobb

[kokosbolle]

Jeg har forøvrig vært "innom" 4 ulike utdanninger. Først kom jeg inn på Luftforsvarets flyskole, men jeg begynte aldri. Tanken om kadaverdisiplin fra 19 og ut yrkesaktiv karriere var litt avskrekkende. Jeg er nok litt for lat. Så kom jeg inn, og begynte på, Veterinærhøgskolen. I tillegg til at jeg ikke tålte blod, gørr og sykdom, tålte jeg ikke miljøet der. 95 % jenter. Så begynte jeg på juss i hovedstaden. Det var overbefolket med sosseunger som fremdeles bodde hjemme og hadde sin egen lille klikk (jeg misliker sterkt klikker, og er som regel venn med "alle"), i tillegg til å være et dørgende kjedelig studie. Så hoppet jeg på ingeniørutdanning, og "fant" min plass. Så mye fine folk og et supert studiemiljø.

Jeg vet ikke om det var kjønn eller interesse som gjorde at det ble slik som det ble, men jeg har hvertfall aldri følt med hemmet av mitt kjønn, mer av min personlighet kanskje.