Mulig lovendring på trappene

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Samtidig må det balanseres opp mot at det finnes folk som syns det er krenkende at andre har blomster i blomsterbedet sitt.

Nettopp.

Men jeg antar at når det er snakk om barn så vil man, hvis man har kloke sakkyndige, klare å finne ut av om det er "krenkende" eller krenkende ut fra samtaler om "ble du redd?" "hva følte du da?" "hva tror du mamma tenkte", "hva tenker du nå om det som skjedde?".

Jeg husker en nabogutt i et kollektiv jeg bodde i en gang ble utsatt for en veldig krenkende adferd fra en besøkende far. Far hadde med seg pil-og-bue med spisse piler til bursdagen til gutten, mor syns ikke det var passende for en 4-åring, far ble rasende, og det endte med en voldelig krangel der jeg mener mor ble skadet (ikke beinbrukket, men nok til at tiltalen ble "legemsfornærmelse", tror jeg). Uansett, barnet ble ikke utsatt for direkte vold, men ble veldig opprørt, og hadde besøk hos psykolog en stund senere. Og han hadde beskrevet sine egne følelser som "jeg følte meg som en redd HUND. Som ikke kan si noe, bare bjeffe, og løpe frem og tilbake!" Jeg tenker at da vet man om det er "krenket" eller krenket. (Jeg har ofte tenkt på det gutten, men han hadde den fineste mora jeg tror jeg har møtt noen gang, og tenker at det må ha gått bra).

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og han hadde beskrevet sine egne følelser som "jeg følte meg som en redd HUND. Som ikke kan si noe, bare bjeffe, og løpe frem og tilbake!" Jeg tenker at da vet man om det er "krenket" eller krenket.

Oslo kommune har et program nå hvor det gjennomføres systematisk trening av barnevernansatte i en spesifikk samtalemetode når man prater med barn om vanskelige ting. Den er basert på modellen avhørerne på Barnehuset bruker.

Anyway, i denne modellen er man svært opptatt av at man i beskrivelsen av en hendelse skal innom tre lag: handling, kontekst og opplevelse. Akkurat det med opplevelse er så viktig. Hvordan var det for deg?

Jeg opplever at direkte sitat fra barna som forteller om sin opplevelse ofte blir veldig sterke. Så også når de leses/avspilles i retten. Det blir så selvsagt at dette ikke var greit, liksom.

[Polyanna]

Yikes! Verre! Faen.

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Hun var ikke på samvær, faren hadde omsorgen. Mor tapte i retten, såvidt jeg forsto bl.a. på grunn av fiendtlig holdning til far.

Moren tapte omsorgen til far på grunn av manglende oppfølging av samvær ja. Dette kom av at moren var godt begrunnet redd for vold under samvær. Hun mistet ungen, hun endte med samvær med tilsyn selv så hun ikke skulle kunne påvirke barnet.

Faren hang seg før saken kom opp etter drapet, men han drepte altså datteren med øks mot hodet og kjørte med henne i bilen til den dama som hadde slått opp med ham.

Det helvetet den mora opplevde inntil datteren døde er det mange som står i. Faktisk.

[United]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og så tenker jeg alltid på den stakkars, stakkars moren på sørlandet eller hvor det var, som fikk datteren sin tilbake myrdet med øks, etter at hun hadde måttet sende barnet på samvær til en far hun visst var voldelig.

Ikke enkeltstående tilfelle. En så barnet sitt bli drept mens det sa nei, pappa, nei, pappa foran øynene på henne. Hun overlevde. Bevisbyrden er hos den med hovedomsorg. Trusselen er at barnet havner hos den andre på heltid. Det er en reell trussel. Du vet jo ikke noe skal skje. Da hadde det ikke skjedd. Men du vet du kan miste barnet. Så da sender du på samvær da. Fordi der og da er det det minste ondet. Håper du. Sånn er manges virkelighet.

[Guffen]

Det er veldig bra at barneloven spisses slik at det i større grad er mulig å stoppe samvær som er skadelig for barnet.
Men ut av beskrivelsen av endringene det er snakk om leser jeg at det er den som har hovedomsorgen som skal ha større mulighet til å hindre samvær med samværsforelderen, og det uten dom. Ikke motsatt.

"Det nye lovforslaget lyder slik: ”Den som barnet bur fast saman med skal nekte samvær dersom det er naudsynt for å hindre at barnet vert utsett for vold eller anna vis vert handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare”."

Hva om det er den barnet bor fast sammen med som utgjør risikoen for barnet? Hvem gjør vurderingen da, og hvorfor skal det være vanskeligere for en samværsforelder å sette seg mot barnets samvær med den som har hovedomsorgen?

Jeg er bekymret for at lovforslaget i større grad vil gjøre det mulig for den som har hovedomsorgen å forhindre barnet normalt samvær med en fullt kapabel omsorgsperson dersom det oppstår uenighet om bagateller. Bagateller kan her ganske enkelt være uenighet om aktiviteter barnet skal delta på, uenighet om oppfølging av skoleoppgaver, eller andre uvesentligheter.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Guffen, her.

Hva om det er den barnet bor fast sammen med som utgjør risikoen for barnet? Hvem gjør vurderingen da

Det gjør barnevernet.

(Det skal barnevernet også gjøre ved bekymring for tilstanden hos samværsforelder. Det er tidvis et problem at så ikke skjer. Og at barnevernets adgang til å gjøre noe med vanskeligheter hos samværsforelder er å si til hovedomsorgshaver at "nå anbefales du å stoppe samvær" - eller enda vagere "du er ansvarlig for å ivareta barnet også under samvær." Jippi, liksom.)

[Guffen]

Men barnevernet vil jo ikke gå inn i en samværskonflikt, som dette fort kan fremstå som. Jeg er derfor veldig tvilende til at barnevernet vil være en tilstrekkelig sikkerhet for barna i slike situasjoner.

[shute]

Barnevernet har undersøkelsesplikt ved bekymringsmelding med mindre denne vurderes som åpenbart grunnløs. Det skal ganske mye til. En saklig melding fra samværsforelder vedrørende omsorgen hos den med hovedomsorg, vil normalt undersøkes.

Opprinnelig lagt inn av Guffen, her.

Men barnevernet vil jo ikke gå inn i en samværskonflikt, som dette fort kan fremstå som. Jeg er derfor veldig tvilende til at barnevernet vil være en tilstrekkelig sikkerhet for barna i slike situasjoner.

Hvilke situasjoner? Den du tar opp er der hovedomsorgshaver er problemet - der kan barnevernet gripe inn.

Der samværsforelder er problemet ikke bare kan - men skal - bostedsforelder gripe inn allerede i dag.

[Guffen]

http://www.side2.no/livsstil/article3495668.ece

Denne saken synes jeg beskriver mye. Det er også lenket videre til andre lignende saker.
Dersom barnevernet skal gripe inn i en sak er det snakk om alvorlig omsorgssvikt på et eller annet plan, og da skal de jo uansett inn i situasjonen. Barnevernet vil derimot ikke kunne hjelpe en samværsforelder som blir ekskludert fra barnets liv på bakgrunn av at hovedforsørger av en eller annen grunn skal straffe samværsforelder ved å holde barnet borte fra den.

Dersom det nye lovforslaget blir banket gjennom vil den som har hovedomsorgen (ofte mor) få mye større anledning til å nekte samvær på det jeg frykter blir sviktende grunnlag, og det igjen vil skape enda større utfordringer for en fullt kapabel samværsforelder å kunne være tilstede i barnets oppvekst.

Forhåpentligvis vil flertallet av de mange høringsinstansene komme med korrigeringer slik at foreldre som lever hver for seg blir likestilt i større grad, og samtidig sikre barna ved frykt for vold.

Guffen - du blander nå. Det er to helt ulike ting.

1. Hva omsorgsforelder har av plikter overfor barn som utsettes for vold på samvær. (Her kan og skal barnevernet gå inn og gjøre en omsorgsovertagelse dersom ikke bostedsforelder sørger for å få slutt på samværene.)

2. Hva omsorgsforelder har av muligheter til å nekte samvær med en fungerende samværsforelder. (Her er det altså nedfelt i loven med stort alvor og trussel om omsorgsovertagelse at bostedsforelder værsågod har å sørge for at det blir samvær.)

Dette er slik lovverket er i dag. Det skal med andre ord svært mye til å stanse noe samvær, dersom man prøver så risikerer man å måtte gi barnet fra seg til den andre forelderen. Dersom man ikke prøver så risikerer man at barnevernet tar omsorgen isteden.

Det er med andre ord livsfarlig å påberope vold under samvær i dag og jeg skjønner faktisk godt de bostedsforeldrene som ikke tør, sender ungene avgårde likevel, får dem hjem med blåmerker, griner seg tomme hver kveld og gir sakte litt mer opp for hver dag. For de har faktisk ingen alternativer. Ber de om hjelp så mister de barna. Kanskje til en som slår dem.

Det at det teoretisk skal bli mulig å nekte samvær uten risiko for omsorgsovertagelse tenker jeg at neppe løsner den klemma der så mye at det er sannsynlig at det vil komme et dryss av løgnaktige voldsanklager. Ihvertfall ikke som holder vann i retten - det skal enormt mye til.

For å si det sånn:

Hvis valget er at et par unger ekstra mister samvær mot at det blir slutt mot at unger blir banket på samvær, så tror jeg totalbelastningen på barn hadde gått ned.
Med dagens krav og utredninger i voldssaker så tror jeg nok de løgnaktige mødrene som alle til høyre for Høyre er så redde for neppe er så stort.

[Guffen]

Smilefjes:
Jeg ser jo det store bildet også, og har full forståelse for risikoen bostedsforelder løper når vedkommende, med barnevernets velsignelse (eller pålegg), holder tilbake barnet fra samvær hos en voldelig samværsforelder med dagens lovverk. En eller annen form for endring er derfor helt på sin plass.

Jeg er ser likevel sannsynligheten for at den foreslåtte nye lovteksten vil bidra til feilaktige anklager om vold for å holde tilbake barn fra samvær.
Løgnaktige voldsanklager vil nok i de aller fleste tilfeller bli avslørt i retten, men samtidig er det så dyrt å ta en sak inn for retten at jeg tror det er en "luksus" svært få har råd til. Jeg tror derfor at bostedsforelder fort vil kunne styre på etter eget forgodtbefinnende i mange tilfeller dersom lovendringen blir som foreslått.

Det koker egentlig ned til det her:
Er det greit at barn som mishandles ikke får hjelp fordi hjelpen kan misbrukes i enkelte andre saker - hvor de mest sannsynlig avsløres?

Det er likt for begge at en rettssak er dyr. Det føles ikke morsomt å betale en kvart mill fordi noen andre slår ungene dine heller.

[Lille meg]

Guffen - Problemet er i dag følgende:

Om det viser seg at den ene forelderen (la oss for eksemplets del si mor) mishandler ungen når hun har ungen hjemme hos seg. Hvis far da kontakter barnevernet og sier at han er skrekkelig bekymret for hvordan ungen har det hos mor, så vil barnevernet være helt klar på at far har et ansvar for å sørge for at ungen har det bra. Å la ungen dra til mor hvis ungen blir mishandlet hos mor, det er ikke akseptabelt, og det kan medføre at barnevernet tar ungen fra far.

Samtidig er lovverket klinkende klare på at det å hindre at mor får treffe sin unge, det er ikke lov.

Hvordan i alle dager skal far håndtere dette, syns du?

Det er selvsagt ingen tvil om at det finnes kvinner (og sikkert også menn) der ute som er komplette idioter og som saboterer ungers rett til kontakt med begge foreldrene. Det er ingen tvil om at det finnes kvinner (og sikkert også menn) som vil utnytte en slik lov som det er snakk om. Men det kan da ikke være grunnen til at vi skal hindre at en slik lov blir vedtatt?