Stressa 2019

[Floksa]

Jeg følger alltid slike debatter med litt store øyne og en undring over hvor bortskjemt folk kan være.
Hvordan er det mulig å surve over 10 mnd fri med lønn når man får barn?
Hvordan kan man bli sliten av krav i en verden der butikken bugner av gode og raske og slett ikke spesielt usunne løsninger? Rakk du ikke bake? Kjøp kaka da.
Det finnes ferdige kjøttkaker, ferdig ertestuing og ferdig kokte poteter.
Synes du frossenpizza er skamfullt så kjøp noe annet som går fort da.
Så kan vi heller snakke om alvorlige ting. Som at kvinner tjener mindre enn menn og at familier med syke barn strever tungt økonomisk, samtidig som samfunnet ønsker å stramme inn abortloven.

[Millen]

[Tjorven]

Er ikke dette nettopp en sånn situasjon hvor «vi» burde heve stemmen og si imot?

[Frk_Fryd]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg følger alltid slike debatter med litt store øyne og en undring over hvor bortskjemt folk kan være.
Hvordan er det mulig å surve over 10 mnd fri med lønn når man får barn?
Hvordan kan man bli sliten av krav i en verden der butikken bugner av gode og raske og slett ikke spesielt usunne løsninger? Rakk du ikke bake? Kjøp kaka da.
Det finnes ferdige kjøttkaker, ferdig ertestuing og ferdig kokte poteter.
Synes du frossenpizza er skamfullt så kjøp noe annet som går fort da.
Så kan vi heller snakke om alvorlige ting. Som at kvinner tjener mindre enn menn og at familier med syke barn strever tungt økonomisk, samtidig som samfunnet ønsker å stramme inn abortloven.

Amen.

Og så må vi slutte å sykeliggjøre slitenhet. Ja, man blir sliten og livet kan være drittravelt, men det er helt vanlig og som regel ikke farlig.
Og i motsetning til mange andre her, så tenker jeg det er en helt legitim løsning at en av foreldrene jobber redusert dersom det gjør kabalen enklere og man har den muligheten. Heller det enn å bruke egenmelding?

[Pøblis]

Jo, vi må si fra - jeg mener det må være lov å si at man eier problemet når man hevder at man alltid vil få dårlig samvittighet for å servere frossenpizza uansett.

Og jeg blir mektig provosert av den samme redaktørens neste innlegg hvor hun hevder at noen skulkedager i året er bedre enn fullt utbrent og langtidssykemeldt. Det er da virkelig ikke slik at man automatisk blir utbrent hvis man ikke er borte fra jobb for å hvile ut eller rekke alt det andre man synes man må gjøre. Det finnes de som går på en stress-smell og blir utbrent - og så finnes det en hel rekke eksempler på at man ikke gjør det. Antakelig er det slik med de aller fleste av oss - vi blir ikke utbrent eller syke av hverdagsstress. Vi finner måter å takke det på, barna blir større, man skjønner helt på egenhånd at det er et i-landsproblem av ypperste klasse hvis man blir så sliten som hun beskriver, og likevel hevder at man ikke kan senke standarden det aller minste selv for å gjøre situasjonen bedre for en selv.

Og jeg er helt enig med Floksa i at det er adskillig alvorligere ting vi burde prioritere å snakke om og gjøre noe med.

[Blå]

Altså: jeg har tatt meg fri fra jobb fordi jeg har trengt en dag til å gjøre husarbeid og generelt ha litt tid. Men da har jeg avspasert eller brukt feriedager. Jeg skal ikke skryte av at jeg har klart å leve et 100% likestilt liv. For det har jeg ikke. Men det er mitt problem, og ikke samfunnets.

Og, jeg er enig med Frk. Fryd at det er et legitimt valg å jobbe redusert dersom man ønsker seg mer tid. Ganske mange av oss har såpass godt betalte jobber at det er fullt mulig å leve på en litt mindre del av inntekten.

Selv har jeg i mange år arbeidet 90%. Ikke en veldig stor reduksjon, men den ga veldig mange ekstra feriedager. Jeg har prioritert å ha mulighet til å ta en fridag av og til og ha lange ferier sammen med resten av familien. Og det er et valg jeg lever veldig godt med. Nå, når jentene mine er blitt så store at behovet for å ha fri i vinter- og høstferien ikke er så stort lenger så jobber jeg 100% igjen, men lever godt på minnet om mange gode feriedager og tid til å ha det rolig sammen. Sånn apropos diskusjonen om hvor skrekkelig anstrengende det er å feriedager hjemme sammen med barn.

[Charlie]

Tenker det er sutrete og historieløst. Husker godt tiden med dagmammaer og praktikanter. Noen steder var du heldig om du fikk ungen i bhg siste året før skolen begynte. Eller barneparkene! Åpningstid fra 10-14, og kun ute. Dagmammaer satt typisk på trappa og røyka og drakk kaffe og passet på at ungen ikke døde, det var oppgaven, sånn grovt sett Og bhg den gangen kostet jo ofte dobbelt så mye som de gjør nå, selv om det er 20 år siden.

Nå spør foreldrene etter pedagogisk begrunnelse for alt som skjer. BTDT

Det er lav terskel for sliten og utbrent. Jada, har møtt veggen selv, men man fikk fri med full lønn (sykemelding) for å komme seg. Sånn er det i Norge. Andre jobber 24/7 og sover under symaskinen for at vi skal kjøpe billig fra Wish, og om de har hatt tid til å lage barn bor de hos besteforeldre og de ser dem 1 gg år.

Lurer på å omdefinere "kraftsosialist" - for et velferdsamfunn, men tareisammen!

[Maverick]

Jeg tenker at selv om hver enkelt har sine utfordringer og at det er veldig lite lurt å gå inn i noens liv og si "dette tåler jeg, så det bør du tåle også", men ALLIKEVEL da, ALLIKEVEL, så tenker jeg at hvis det man våkner for om natten av angst er at man har glemt å kjøpe yoghurt så har man det egentlig ganske greit, og hvis man har åpnet noe annet enn et glanset magasin en gang i blant, for eksempel en avis, så bør man ha skamvett nok til å skjønne såpass.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg tenker at selv om hver enkelt har sine utfordringer og at det er veldig lite lurt å gå inn i noens liv og si "dette tåler jeg, så det bør du tåle også", men ALLIKEVEL da, ALLIKEVEL, så tenker jeg at hvis det man våkner for om natten av angst er at man har glemt å kjøpe yoghurt så har man det egentlig ganske greit, og hvis man har åpnet noe annet enn et glanset magasin en gang i blant, for eksempel en avis, så bør man ha skamvett nok til å skjønne såpass.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg tenker at selv om hver enkelt har sine utfordringer og at det er veldig lite lurt å gå inn i noens liv og si "dette tåler jeg, så det bør du tåle også", men ALLIKEVEL da, ALLIKEVEL, så tenker jeg at hvis det man våkner for om natten av angst er at man har glemt å kjøpe yoghurt så har man det egentlig ganske greit, og hvis man har åpnet noe annet enn et glanset magasin en gang i blant, for eksempel en avis, så bør man ha skamvett nok til å skjønne såpass.

Joda. Det er like teit å sin «dette ble du kunne tåle» om andre, som det er å si «det er bare å prioritere».

Men det handler jo mye om hvor man legger lista. Selvfølgelig blir man stressa om man skal lage alt fra bunnen, ha et hus på G og en livsstil som krever at man jobber ræva av seg for å betale den.

[Milfrid]

Og grunnen til at jeg får spader av naboen som jobber deltid for å holde huset pent er jo fordi hun ser litt ned på andre som ikke holder huset like pent. Og så er det også det at jeg har sett fra min mor og mitt eget liv at det er fryktelig dumt å basere livet på at noen skal forsørge deg.

Om det er EN ting jeg håper jeg får ungene mine til å forstå, så er det viktigheten av å kunne klare seg selv og ikke være avhengig av andre for å fikse livet. Joda, be om hjelp, ha relasjoner og kontakter. Det, og at man verken kan kjøpe lykke eller kjærlighet.

[Tjorven]

Jeg er av de som kan bli liggende å tenke på at jeg har glemt å kjøpe yoghurt, men det tenker jeg at er mitt problem. Når jeg lar sånne ikke-eksisterende problemstillinger ta så mye plass. Og det har jeg jobbet mye med. For det er noe JEG må gjøre noe med, heller enn å velte det over på samfunnet og arbeidsgiver.

Og så bytta jeg jobb for et halvt år siden. Fra en super arbeidsgiver, men med oppgaver som stressa meg mye. Til en annen super arbeidsgiver som har mer langsiktige leveranser, og det passer jeg godt. Jeg har sovet om nettene det siste halvåret, og det er nok ikke tilfeldig.

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg følger alltid slike debatter med litt store øyne og en undring over hvor bortskjemt folk kan være.
Hvordan er det mulig å surve over 10 mnd fri med lønn når man får barn?
Hvordan kan man bli sliten av krav i en verden der butikken bugner av gode og raske og slett ikke spesielt usunne løsninger? Rakk du ikke bake? Kjøp kaka da.
Det finnes ferdige kjøttkaker, ferdig ertestuing og ferdig kokte poteter.
Synes du frossenpizza er skamfullt så kjøp noe annet som går fort da.
Så kan vi heller snakke om alvorlige ting. Som at kvinner tjener mindre enn menn og at familier med syke barn strever tungt økonomisk, samtidig som samfunnet ønsker å stramme inn abortloven.

Knallbra. Og omtrent akkurat det jeg sier til andre som klager.

[Pelle]

Prioriteringer vi har gjort er for eksempel å ikke se alle kamper til barna, max 2 aktiviteter per barn og aldri aldri aldri bake til avslutninger (kjeks og frukt it is). Svigermor er en sånn dame som blir stressa fordi hun må luke alle bed i hagen hver uke og vaske 300 kvm hus hver mandag, samt stryke alt tøy, inkl undertøy og sengetøy. La være, da! (Hun gjorde det samme da hun hadde hjemmeboende barn og full jobb).

[oslo78]

Man trenger altså ikke å ha skyhøye krav til rent hus og lukede bed for å bli utbrent. Det var det jeg trodde, så jeg var helt uforberedt på veggen da den kom. Jeg - frøken sjuske liksom. Det viste seg at å være en samvittighetsfull lærer, enebarn med syke foreldre og ha tre barn uten noen som helst avlastning samt nokså deprimert mann var mer enn nok. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skulle prioritert bort annet enn jobb, og hadde jeg skjønt faresignalene kan det være at jobben hadde blitt gjort på en annen måte og at jeg kanskje hadde unngått ti år med steintøff vei tilbake.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Man trenger altså ikke å ha skyhøye krav til rent hus og lukede bed for å bli utbrent. Det var det jeg trodde, så jeg var helt uforberedt på veggen da den kom. Jeg - frøken sjuske liksom. Det viste seg at å være en samvittighetsfull lærer, enebarn med syke foreldre og ha tre barn uten noen som helst avlastning samt nokså deprimert mann var mer enn nok. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skulle prioritert bort annet enn jobb, og hadde jeg skjønt faresignalene kan det være at jobben hadde blitt gjort på en annen måte og at jeg kanskje hadde unngått ti år med steintøff vei tilbake.

Men det du sier her, er jo at du i realiteten har vært alene-voksen om alt dette i lang tid. Det er ikke slike tilfeller jeg ønsket å rette oppmerksomheten mot i det hele tatt, Oslo. Du burde lese kronikken i VG, så skjønner du mer hva jeg mener. det var ikke tyngden av syke foreldre, en ektefelle som ikke maktet å være med i voksenhverdagen, barn og jobb det var snakk om for henne.

Jeg sier virkelig ikke at man ikke kan bli utbrent - jeg sier at det er ikke alltid slik at hvis man er stressa en stund, så brenner man ut etterhvert. For de aller fleste er det ikke farlig å være sliten.

Og så synes jeg det er viktig å skille mellom det som faktisk er alt for tung total arbeidsbyrde i livet, og arbeidsbyrden man helt frivillig påtar seg når man sier at man aldri kommer til å synes det er greit å slenge en frossenpizza i ovnen. Jeg mener i hvertfall at det blir rimelig sjukt å hevde at man må skulke jobben et par, tre ganger i året for å komme seg, når man ikke engang kan ty til en kjapp middagsløsning i ny og ne.

[Blåbær]

Jeg greier ikke å la dette med 1-åringer i barnehager gli forbi altså. Forskning viser at 1-åringer opplever mye stress i barnehagen, og at dette kan bli ett problem i fremtiden. Men jeg mener at dette er fordi barnehagen slik den mange steder fungerer nå ikke er bygget opp for å kunne ta hånd om alle 1-åringene som plutselig kom inn i barnehagen. Jeg mener altså barnehagen må få flere hender/mer midler til å skjerme/mindre grupper osv. slik at man kan forhindre at små barn blir stresset av barnehagen.

Den biten mener jeg altså er ett politisk problem som må tas hånd om. For barnehagen kan være ett flott sted for ettåringer dersom forholdene er lagt til rette for de!

[Blåbær]

Ellers så skal man jo være forsiktig med å mene så mye om hvordan andre familier organiserer sitt liv, men det mener jeg i hovedsak er noe som må ordnes innad i familien og ikke politisk. Vi i Norge har fantastiske ordninger med både lang permisjon, sykelønnsordninger og velferdsordninger i alle kanter! Men man må ta noe på egen kappe også. Dersom man er mye stresset over tid må man selv prøve å finne løsninger for å forbedre sin egen situasjon.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Blåbær, her.

Jeg greier ikke å la dette med 1-åringer i barnehager gli forbi altså. Forskning viser at 1-åringer opplever mye stress i barnehagen, og at dette kan bli ett problem i fremtiden. Men jeg mener at dette er fordi barnehagen slik den mange steder fungerer nå ikke er bygget opp for å kunne ta hånd om alle 1-åringene som plutselig kom inn i barnehagen. Jeg mener altså barnehagen må få flere hender/mer midler til å skjerme/mindre grupper osv. slik at man kan forhindre at små barn blir stresset av barnehagen.

Den biten mener jeg altså er ett politisk problem som må tas hånd om. For barnehagen kan være ett flott sted for ettåringer dersom forholdene er lagt til rette for de!

Jeg er enig i at vi må lære mer om dette og innrette tilbudet til ettåringene deretter. Det jeg reagerer på er at folk kommer på banen NÅ som vi har full barnehagedekning og roper varsko om ettåringer i barnehagene. Jeg tenker også at vi må være sikre på at det er barnehagene som stresser barna - ikke adskillelsen.

Jeg tenker at det er mye bedre med regulerte barnehagetilbud enn slik det var før, med ad hoc-løsninger, svarte dagmammaer og endeløse barnehagekøer. Og det var jo ofte ikke engang ettåringer som ble passet i uregulerte ordninger - permisjonene var kortere og folk måtte ut i jobb kjapt. Jeg var dagmamma da den eldste var liten) for to søsken hvor den yngste bare var 5 mndr gammel da hun begynte å komme til meg. Dette var på 80-tallet. Disse barna er voksne nå - og de fleste av dem har vokst opp med to fulltidsarbeidende foreldre - i hvert fall her vi bor. Så det er jo ikke nytt at barn og foreldre er adskilt store deler av dagen. Vi burde vite mye om dette nå, det er jo lenge siden kvinner gikk tilbake til arbeidslivet.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Men det du sier her, er jo at du i realiteten har vært alene-voksen om alt dette i lang tid. Det er ikke slike tilfeller jeg ønsket å rette oppmerksomheten mot i det hele tatt, Oslo. Du burde lese kronikken i VG, så skjønner du mer hva jeg mener. det var ikke tyngden av syke foreldre, en ektefelle som ikke maktet å være med i voksenhverdagen, barn og jobb det var snakk om for henne.

Jeg sier virkelig ikke at man ikke kan bli utbrent - jeg sier at det er ikke alltid slik at hvis man er stressa en stund, så brenner man ut etterhvert. For de aller fleste er det ikke farlig å være sliten.

Og så synes jeg det er viktig å skille mellom det som faktisk er alt for tung total arbeidsbyrde i livet, og arbeidsbyrden man helt frivillig påtar seg når man sier at man aldri kommer til å synes det er greit å slenge en frossenpizza i ovnen. Jeg mener i hvertfall at det blir rimelig sjukt å hevde at man må skulke jobben et par, tre ganger i året for å komme seg, når man ikke engang kan ty til en kjapp middagsløsning i ny og ne.

Jeg skjønner at du ikke sikter til meg eller andre i lignende situasjoner. Det jeg prøver å få frem, er at det ikke alltid bare er å prioritere bort. Av og til er summen for stor bare av det som MÅ gjøres. Og det skumleste er at man ikke kjenner seg sliten, stressa eller noe som helst før det plutselig smeller. Jeg hadde aldri lært noe som helst om dette og trodde jeg hadde full kontroll. Jeg tenker derfor at det er lurt å undervise barn og unge om faresignaler OG hvor viktig basisbehov er dersom man kjenner for mange av disse faresignalene. Kanskje kan vi få ned antallet utbrente - for det er søren ikke noe særlig gøy å havne i den kategorien.

Og kronikken i VG er selvsagt bare latterlig og bidrar til å latterliggjøre et problem som for mange er reelt. Det er fremdeles kjempetøft for meg å få ting til å gå opp med to gamle syke foreldre, tre barn og 80% lærerstilling (jada, jeg har måttet få ned i stilling for å ikke smelle i veggen igjen), men takk og lov har barna skjønt tegningen og bidrar i stor grad til at det går ok.