Nei er nei

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Er det sånn hos dere? At har man først sagt nei så har man det og da endrer man ikke mening selv om man underveis finner ut at det opprinnelige svaret kanskje ikke var det riktige?

Jeg mener, hvorfor tviholde på et nei, dersom jeg innser at det er feil? Jeg endrer ikke standpunkt på bakgrunn av sutring, men på bakgrunn av vettuge argumenter eller tid til ettertanke.

Er helt på linje med deg.

Nei er nei i de aller fleste tilfeller. Men om det går opp for meg at jeg har vært forhastet eller plutselig innser at saken har en annen side, så tviholder jeg selvfølgelig ikke på nei'et.

Jeg mener at å ikke gjøre det er av største viktighet.
Så selvhøytidelig, sta og rigid skal man ikke være som forelder og rollemodell at man ikke kan forandre mening når man innser at man har tatt feil.
Hva slags eksempel setter man for barna da?

Jeg forklarer det hele for barna - at jeg har fått nye opplysninger/innsett noe som gjør at jeg har endret mening.
Og sånn sett kan faktisk et ja bli et nei noen ganger også.
Det godtar de som regel temmelig greit. Kanskje nettopp fordi de vet at det går begge veier.

[Apple]

Nå er lillegutt bare 2,5 år, så er ikke rom for så mange diskusjoner. Men jeg vil overfor ham, som overfor andre mennesker, innrømme det når jeg tar feil. Jeg har ikke problemer med å vurdere en sak på nytt om det er nye argumenter.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Acsa, her.

Her i huset er det full mulighet for å komme med tilleggsopplysninger, argumenter osv. Både for voksne og barn.

Samme her. Belønner gjerne gode argumenter, også for å motvirke sutring (som ikke fører til at "nei"-et blir endret). Og oppdager jeg at en sak er mye viktigere for Poden enn jeg var klar over, kan det også gjøre at jeg ombestemmer meg. Men altså ikke på grunn av sutring (eller dådyrøyne ).

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og oppdager jeg at en sak er mye viktigere for Poden enn jeg var klar over, kan det også gjøre at jeg ombestemmer meg. Men altså ikke på grunn av sutring (eller dådyrøyne ).

Kan bare signere Zöe og Skilpadda.

Det er viktig å ikke være så rigid at man står på det man har sagt bare av prinsipp. Da tror jeg barna etterhvert vil legge mindre og mindre vekt på hva vi sier, miste litt respekt. Et nei som er velbegrunnet (både for en selv og for barna) er et godt og riktig nei, et nei som "detter" ut og som ikke endres på bare fordi "et nei er et nei" har ingen bruk for.

Jeg lærte meg ganske tidlig at det er lov for en mor (eller far) å tenke seg om hvis barna spør om noe i et stressa øyeblikk. Da sier jeg ofte at de skal vente litt (jeg er nemlig dårlig på multitasking ). Så får de etterpå heller et svar som jeg kan stå for.

Ellers har jeg også innimellom måttet le litt av meg selv sammen med barna når jeg har smelt ut et NEI!!!! pga rent og skjært dritthumør. Ingen barn har vondt av å møte voksne med selvinnsikt og selvironi.

[Candy Darling]

Vi oppdrar jo forhandlingsgenerasjonen, gjør vi ikke? Min kommer til å bli konge der, er jeg redd.

Altså, som hos Skilpadda og Acsa er det rom for argumentasjon, og det er her også et aktivt virkemiddel mot sutrehyletrassargumentet JEGVIIIIIIIIIL. Han er en verbalt flink treåring, og jeg er nok litt kjapp i neiavtrekkeren innimellom. Da får han lov til å forklare meg hvorfor det er viktig at skal få gjøre eller få akkurat det, også kan jeg si "nei, fordi" eller "ja, da forstår jeg" i stedet for "mamma har sagt nei, så da er det nei".

Men trassing funker ikke, og det får han også høre.

[slaraffen]

Trassing og skriking endrer ikke et nei, men argumenter og sånt kan. Spesielt om jeg ikke har tenkt helt gjennom neiet mitt. Var på besøk hos en venninne for et par år siden der skrikink førte til en av to ting: Ja i steden, eller et klaps som hun kalte det. Han skrek i to timer mens jeg var der, og da ble det ja. Heldigvis, for klaps er jeg IKKE tilhenger av. Men etter det ble jeg enda mer kosekvent i nei-politikken min. Tydelig at skriking hadde ført frem noen ganger før, siden han holdt på så lenge!

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Frøken Rattata, her.

Ellers har jeg også innimellom måttet le litt av meg selv sammen med barna når jeg har smelt ut et NEI!!!! pga rent og skjært dritthumør. Ingen barn har vondt av å møte voksne med selvinnsikt og selvironi.

He,he!
Dette minner meg om da jeg var gravid med storebror og jeg måtte irettesette en av 7. klassegutta mine for å ha slengt med leppa om kroppen til en klassevenninne.
Jeg var strengere enn vanlig og sa ifra i klare ordelag hva slike kommentarer gjør med en tenåringsjente. Han og kameraten ser storøyde på meg (vant til å se meg rolig...) også avslutter jeg feiende flott med å se på kameraten og si "Og DU også!!"
Hvorpå han forundret stammer "Hæh? MEG? Hva har JEG gjort?"
"Nåh. Du har SIKKERT gjort noe du også!"

Da tuslet han rett bort til en av de andre lærerne (fikk jeg høre av henne etterpå) og spurte om det var sånn at man ble sint når man var gravid...

Dette lo vi godt av lenge alle tre i dagene etterpå. Det var første og siste gangen (heldigvis) de hadde opplevd meg SÅ urimelig...

[Milfrid]

Nei er et nei så lenge neiet er rett. Oppdager jeg at jeg tar feil, så innrømmer jeg feilen og ber om unnskyldning. Såpass respekt synes jeg ungene (og mannen ) fortjener.

Det er menneskelig å ta feil, og jeg har lyst til å lære ungene mine at det ikke er en svakhet å innse at man har tatt feil.

Og faktisk har det ført til at eldstemann selv tør å innrømme når hun har gjort noe galt, sagt noe feil. Her i huset er det takhøyde for sånn. Hun får sin "straff"/kjeft tilpasset handlingen, men hun får også tilgivelse og skryt for at hun var ærlig.

Jeg ber også om unnskyldning om jeg i etterkant synes jeg har overreagert (det hender at premenstruelle kvinner, feks, gjør det ). Og igjen, eldstemann ber alltid om unnskyldning i etterkant av at hun har vært vrang. Så snakker vi om det, og blir ferdig med det.

Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg, er i grunnen en grei leveregel .

[syllan]

Hvis jeg har sagt nei til noe å i etterkant ser at jeg har vært urimelig så har jeg ingen problemer med å forandre på det
På samme måte som jeg godt kan unnskylde å innrømme at jeg har overreagert å vært teit når jeg har kjeftet..

Syns det er greit at de vet at voksne også kan gjøre feil ,men at det er viktig å si unnskyld når en har sagt noe galt.