Gå tilbake   Foreldreportalen > FPForum > Kultur og underholdning > Glitterchicks film- og musikkforum

Filmer sett i 2016

Glitterchicks film- og musikkforum Film, tv-serier og musikk

Svar
 
Trådverktøy Visningsmåter
Gammel 17-02-16, 22:36   #41
LilleT
Rastløs dagdrømmer
 
LilleT sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 8.627
Blogginnlegg: 350
LilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme omLilleT har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

TV-serier:
Breaking bad, sesong 1
Breaking bad, sesong 2
Modus
Mammon 2
Innesperret
Shetland, sesong 3
House of cards, sesong 3
Prey, sesong 2
Det tredje øyet, sesong 2
Blå øyne
Springflo
Happy Valley, sesong 1
Happy Valley, sesong 2
Bedrag, sesong 1
Fargo, sesong 1
Fargo, sesong 2

Filmer:
The curious case of Benjamin Button (re-seing med 13åringen)
The martian
Amy - The girl behind the name
Mud
Narnia, Løven, heksa og klesskapet
The necessary death of Charlie
The lunchbox
Two days in Paris
Fifty shades of Grey
Stalked by my doctor :roll eyes:
Sling Blade
Memento
And so it goes
The boy next door
Cassandra`s dream
Farvel Falkenberg
Pyromanen
En mann ved navn Ove
Mannen som elsket Yngve (reprise med 13åringen)
Meg eier ingen
Jeg reiser alene (også reprise med 13åringen)
Apejentene
Louder than bombs
Buena vista social club
The Danish Girl
Me after you
Lars i porten
Kule kidz gråter ikke
Suite Habana
Jeg er din
Commandante
Looking for Fidel
Musica Cubana
Grand hotel
Himmelen over Havanna

__________________
LilleT

Sist redigert av LilleT : 03-12-16 kl 23:50.
LilleT er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 18-02-16, 22:05   #42
Mirasol
En Som Trener
 
Mirasol sin avatar
 
Medlem siden: Nov 2007
Innlegg: 6.158
Blogginnlegg: 12
Mirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de fleste
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar

1. 3/1: Ted 2.
DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt.
2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel!
3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten.
4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja.
5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn.
6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill.
7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn.
8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså.
9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk.
10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker!
11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill.
12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!

Februar

13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene.
14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun.

__________________
Storebror-02, Mellomsøster-05, Lillesøster-08
Mirasol er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 19-02-16, 10:13   #43
Tallulah
Glamorøs
 
Tallulah sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 59.272
Blogginnlegg: 628
Tallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.

2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.

3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!

4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.

5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.

6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!

7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.

8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.

9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.

10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.

11: Galaxy Quest. "Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.

12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.

13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!

14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.

15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.

16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.


Jeg føler at det er noen filmer jeg har glemt av, men er ikke sikker.

__________________

Tallulah er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 19-02-16, 10:43   #44
Nessie
Erfaren nok
 
Nessie sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Trøndelag
Innlegg: 39.853
Blogginnlegg: 351
Nessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).


2. Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.


3. The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.


4. Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.


5. White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.


6. Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.


7. Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.


8. En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.


9. No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.


10. Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.


11. The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.


Februar:

12. Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.


13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.


14. Return to sender: elendig drama. Rett og slett.


15. Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei

16. Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.

__________________

Enten går det bra, eller så går det over.

Sist redigert av Nessie : 21-02-16 kl 13:53.
Nessie er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 21-02-16, 00:19   #45
Mirasol
En Som Trener
 
Mirasol sin avatar
 
Medlem siden: Nov 2007
Innlegg: 6.158
Blogginnlegg: 12
Mirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de fleste
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar

1. 3/1: Ted 2.
DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt.
2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel!
3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten.
4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja.
5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn.
6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill.
7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn.
8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså.
9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk.
10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker!
11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill.
12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!

Februar

13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene.
14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun.
15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker.
16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney!
17. 20/2: Her er Harold. DVD. Setter på nå...

__________________
Storebror-02, Mellomsøster-05, Lillesøster-08
Mirasol er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 21-02-16, 13:55   #46
Nessie
Erfaren nok
 
Nessie sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Trøndelag
Innlegg: 39.853
Blogginnlegg: 351
Nessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).

2. Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.

3. The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.

4. Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.

5. White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.

6. Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.

7. Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.

8. En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.

9. No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.

10. Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.

11. The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.

Februar:

12. Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.

13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.

14. Return to sender: elendig drama. Rett og slett.

15. Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei

16. Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.

17. The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.

__________________

Enten går det bra, eller så går det over.

Sist redigert av Nessie : 23-02-16 kl 13:21.
Nessie er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 21-02-16, 22:38   #47
Divine
Textrovert
 
Divine sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 22.715
Blogginnlegg: 251
Divine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Broen, sesong 1 og 2. Ypperlig, ypperlig skandinavisk krim. Realistiske rollefigurer (mine favoritter er den litt "world-weary" Hans og kan sexy patologen), plott som faktisk ikke bare er oppgulp fra andre ting og veldig god kjemi mellom skuespillerene. Og ikke minst spenning fra a til å. Jeg likte begge sesongene like godt.

2. Galaxy Quest. Det Skilpadda sa. Mannen og jeg (til tross for at dette virkelig ikke er min sjanger) har alltid likt denne, og nå ble også trettenåringen helt frelst. "Can you fashion a rudimentary lathe?" har vært standardsitat i det divinske hjem i årevis.

3. Broadchurch, sesong 1. Jeg hadde store forventninger, som ble innfridd. Ingen store fakter eller aha-opplevelser, bare noe som føltes veldig ekte. Og fryktelig ubehagelig.

4. The Hobbit - The Desolation of Smaug. Jeg liker ikke LOTR en gang, og den første Hobbiten-filmen var grusomt barnslig og vanvittig kjedelig. Denne var hakket bedre, men jeg må likevel innrømme at jeg driter i hva som skjer med de usjarmerende dvergene.

Februar:

5. Captain Philips. Klaustrofobisk og velspilt basert på en virkelig hendelse. De somaliske skuespillerne, og særlig hovedpersonen, spilte veldig overbevisende. De gikk ikke over til at alle snakket amerikansk etter tre setninger. Litt mye action på slutten etter min smak, men den falt ikke i "amerikanerne som helter"-fella, noe den enkelt kunne ha gjort.

6. The Sixth Sense. Veldig lenge siden sist jeg så denne. Denne gang så jeg den med trettenåringen, og bare det å se filmen med en "uinvidd" var spennende. Jeg synes fortsatt ikke filmen er kjempeskummel, bare trist og veldig fæl. Noen scener (som den med jenta og videoen) er jo nesten ødeleggende.

7. Unbreakable. Mer M. Night. Denne filmen starter så utrolig bra, og holder seg lenge. Men så snart twisten kommer, så er det over. Og akkurat da vil jeg bare rope "nei, ikke slutt nååååå".

8. Signs. Da jeg så denne på kino i 2002, var jeg så vettskremt at jeg lurte på om det var lurt av meg å se den i gravid tilstand. Nå kan jeg ikke fatte at det var samme film jeg så da. Jeg skjønte ikke da at filmen var ment å være humoristisk og litt meta. Jeg ble i alle fall ikke skremt denne gangen, heller motsatt, selv om et par scener kan være litt "jumpy".

9. Nightwatch. Wtf? Russiske vampyrer og good vs. evil. Ikke en film jeg ville ha valgt selv, men mannen min mente at han hadde hørt mye bra om den. Vel, pluss for at den ikke er amerikansk, men minus for utrolig mye teit handling og latterlige actionscener. Jeg er rimelig sikker på at denne filmen har kultstatus og mange tilhengere, men jeg kan dy meg.

10. X-men. First class. Jeg må innrømme at jeg så denne først og fremst på grunn av Michael Fassbender og James McAvoy. :shallow: Men den var litt morsom også. I alle fall i starten. På slutten ble det for mye action og for mye "vi må samle trådene", men alt i alt en positiv opplevelse.

__________________
En stor og en liten (94 og 02)

Ikke la det aller beste bli det godes fiende
Divine er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 22-02-16, 01:11   #48
Mirasol
En Som Trener
 
Mirasol sin avatar
 
Medlem siden: Nov 2007
Innlegg: 6.158
Blogginnlegg: 12
Mirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de fleste
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar

1. 3/1: Ted 2.
DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt.
2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel!
3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten.
4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja.
5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn.
6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill.
7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn.
8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså.
9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk.
10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker!
11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill.
12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!

Februar

13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene.
14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun.
15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker.
16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney!
17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være.
18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende!

__________________
Storebror-02, Mellomsøster-05, Lillesøster-08
Mirasol er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 22-02-16, 10:37   #49
him
Leser
 
him sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 17.430
Blogginnlegg: 4
him har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar
1. The perk of beeing a wallflower. (netflix)
2. Planet earth (netflix)
3. Sesong 6 av "Det lille huset på prærien" (dvd)
4. Kes (dvd)
5. En dag i livet (dvd)
6. Flashdance (netflix)
7. Oceans 11 (netflix)
8. Oceans 12 (netflix)
9. Oceans 13 (netflix)
10. Guns n´roses Use your illusion II (dvd)
11. The revenant (kino)

Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
Nok en film som har vegetert i hyllen min - i hovedsak fordi jeg har hatt film 1 og 3, og det derfor har virket litt rart å se de. Grunnen til jeg kjøpte den i sin tid er at jeg elsket bøkene. Må jo si at filmen overhode ikke lignet på boken, så det tok litt tid å komme inn i den når jeg hadde forventet noe helt annet. Dette er James Bond lookalike film.

13. The Bourne Supremacy (youtube)
Videreføring av historien i film nummer 1.

14. The Bourne Ultimatum (dvd)
Videreføring av historien.

15. The Bourne Legacy (bluray)
En Bourne film uten Bourne? Ja, den ble veldig anderledes. Men helt OK action. Skal definitivt se det som filmes nå.

16. Sin City (dvd)
Å, jeg elsker denne. Jeg elsker Frank Miller og denne filmen er tro mot tegneserien. Det grafiske uttrykket er vidunderlig. Jeg liker også det at det ikke er noen virkelige helter i historien. Hendelsesmessig er historien ikke mye realistisk (alt folk overlever!), men moralsk sett er karakterene mer opp til virkeligheten enn i de fleste andre filmer.

__________________
"The further a society drifts from the truth, the more it will hate those that speak it." - George Orwell
him er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 23-02-16, 13:23   #50
Nessie
Erfaren nok
 
Nessie sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Trøndelag
Innlegg: 39.853
Blogginnlegg: 351
Nessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).

2. Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.

3. The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.

4. Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.

5. White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.

6. Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.

7. Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.

8. En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.

9. No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.

10. Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.

11. The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.


Februar:

12. Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.

13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.

14. Return to sender: elendig drama. Rett og slett.

15. Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei

16. Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.

17. The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.

18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.

19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover

__________________

Enten går det bra, eller så går det over.

Sist redigert av Nessie : 26-02-16 kl 18:12.
Nessie er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 24-02-16, 01:15   #51
Eia
Permakulturell
 
Eia sin avatar
 
Medlem siden: Oct 2006
Hvor: Telemark
Innlegg: 5.902
Blogginnlegg: 125
Eia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner tilEia er et navn som alle kjenner til
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Kinofilmer:

1. Den gode dinosaur
2. Deadpool
3. Room

På ønskelista: Sauls sønn

__________________
"Jeg er forbauset over at noen legger så mye vekt på krevende skatteforhold at de flytter fra det land det er en Guds gave å være født i." Olav Thon
Eia er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 24-02-16, 11:51   #52
Tallulah
Glamorøs
 
Tallulah sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 59.272
Blogginnlegg: 628
Tallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

9. Nightwatch. Wtf? Russiske vampyrer og good vs. evil. Ikke en film jeg ville ha valgt selv, men mannen min mente at han hadde hørt mye bra om den. Vel, pluss for at den ikke er amerikansk, men minus for utrolig mye teit handling og latterlige actionscener. Jeg er rimelig sikker på at denne filmen har kultstatus og mange tilhengere, men jeg kan dy meg.

Haha, tilhenger melder seg! Den busscenen? Wow. Bare wow. Daywatch var mer forgettable. Treern kom aldri.

1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.

2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.

3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!

4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.

5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.

6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!

7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.

8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.

9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.

10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.

11: Galaxy Quest. "Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.

12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.

13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!

14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.

15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.

16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.

17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.

18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det?

__________________


Sist redigert av Tallulah : 24-02-16 kl 12:32.
Tallulah er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 24-02-16, 12:21   #53
Toffskij
kamerat
 
Toffskij sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 28.812
Blogginnlegg: 693
Toffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme omToffskij har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Haha, tilhenger melder seg! Den busscene? Wow. Bare wow. Daywatch var mer forgettable. Treern kom aldri.

Jeg er også fan.

__________________
Prima (0503) et Secunda (0505)

“Do you find it easy to get drunk on words?"
"So easy that, to tell you the truth, I am seldom perfectly sober.”
(Dorothy L. Sayers, Gaudy Night)
Toffskij er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 26-02-16, 18:13   #54
Nessie
Erfaren nok
 
Nessie sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Trøndelag
Innlegg: 39.853
Blogginnlegg: 351
Nessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).

2. Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.

3. The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.

4. Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.

5. White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.

6. Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.

7. Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.

8. En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.

9. No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.

10. Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.

11. The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.


Februar:

12. Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.

13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.

14. Return to sender: elendig drama. Rett og slett.

15. Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei

16. Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.

17. The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.

18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.

19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover

20. The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger.

__________________

Enten går det bra, eller så går det over.
Nessie er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 27-02-16, 17:12   #55
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 35.052
Blogginnlegg: 673
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Star Wars: Episode VII - The Force Awakens. Gjensyn - vi så den også i desember, og den var i grunnen enda bedre ved andre gangs besøk. Skrev litt om den i bloggen min.

2. The Abominable Bride (Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!

3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.

4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv. To av mine favorittscener fra de tidligere filmene hans er Michael Madsens brutale scene med Tim Roth i Reservoir Dogs og den klaustrofobiske åpningssekvensen i Inglourious Basterds, der Christoph Walz sitter og snakker dannet ved et bord i en rustikk hytte. I Hateful Eight har Tarantino smelt sammen disse to scenene, fjernet alt som var subtilt eller tilbakeholdent, og skrudd alle kontrollene opp til elleve. Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.

5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)

6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)

7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.

8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)

9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.

10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.

11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!

12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.

13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.

Februar:

14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.

15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".

16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!

17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!

18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)

19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.

20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!

21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)

22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!

23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.

24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)

25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Datteren (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 28-02-16, 12:26   #56
Tallulah
Glamorøs
 
Tallulah sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 59.272
Blogginnlegg: 628
Tallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.

2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.

3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!

4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.

5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.

6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!

7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.

8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.

9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.

10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.

11: Galaxy Quest. "Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.

12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.

13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!

14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.

15: Alice i Eventyrland: Vi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.

16: 1. sesong av Agent Carter: Jeg har hatt en lang pause, men i går begynte jeg på igjen, og så de fem siste episodene. Jeg liker den godt som lett underholdning, og jeg er jo fan av retro-scifi-universer. I tillegg syns jeg det er utrolig befriende å se en kvinnelig hovedperson som ikke er tynn som en strek. Sesongen er jo også en feministisk historie; som går fra kvinnesynet i Mad Men, til å vise sårbare menn og sterke damer, og også kvinneilge nemesiser.

17: Matrix: Hiawata lurte på om vi kunne se denne. VI har holdt igjen litt, både på grunn av volden og kompleksiteten, men bestemte oss for å prøve. Siden han spiller såpass mye, og lever av og til i en indre fantasiverden så var konesptet ganske lett å fortstå. Det var fint å se den igjen, og ganske kult å se hvor banebrytende den var.

18: Batman, Tim Burton-versjonen fra 1989: Vi har holdt igjen på den nye batmanfilmene, og Gotham også, men de gamle filmene har ikke det samme mørket. Hiawata syns filmen fra sekstitallet var hilarious, og denne helt grei. Det var faktisk ganske morsomt å se den igjen, og det er lett å se hva Burton ville med filmen, men kanskje ikke helt fikk til eller fikk lov til. Nicholson som the Joker er utrolig morsom, en skurk med eget soundtrack som spilles via en boombox en av hans goons bærer med seg overalt. Hvor kult er ikke det?

19: Doctor Who, sesong 8: Da er vi i mål med alle sesongene som ligger på Netflix. Jeg blir virkelig glad i alle Doctorene etterhvert, men Peter Capaldi er nok den jeg har likt nest best. Først sutret jeg litt fordi han var så gammel, men jeg syns han har veldig ung og sjarmerende mimikk og lynne.

__________________

Tallulah er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 28-02-16, 15:40   #57
Nessie
Erfaren nok
 
Nessie sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Trøndelag
Innlegg: 39.853
Blogginnlegg: 351
Nessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).

2. Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.

3. The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.

4. Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.

5. White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.

6. Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.

7. Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.

8. En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.

9. No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.

10. Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.

11. The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.


Februar:

12. Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.

13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.

14. Return to sender: elendig drama. Rett og slett.

15. Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei

16. Den gode dinosaur: Så den på kinobursdagen til sønnen min. Den var helt grei den! Både morsom, trist og litt spennende.

17. The visit: en slags grøsser, men vil ikke helt påstå den var det. Litt rar, litt overraskende og en passe god film bare.

18: James Bond, Specter: tja, det er nå 007 da. Action og underholdende, men ikke særlig mer synes jeg.

19: Gutten med gullbuksene: film vi så med barna. Anbefaler den til barn fra 10 år og oppover

20. The Martian: så den for 2.gang, første gang var på kino. Var absolutt en film man kan se to ganger.

21. The Intern: koselig og grei film, det man kan kalle «typisk Amerikansk» kanskje, men fin venninnefilm i går kveld.

__________________

Enten går det bra, eller så går det over.

Sist redigert av Nessie : 11-03-16 kl 22:34.
Nessie er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 28-02-16, 23:11   #58
Mirasol
En Som Trener
 
Mirasol sin avatar
 
Medlem siden: Nov 2007
Innlegg: 6.158
Blogginnlegg: 12
Mirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de fleste
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar

1. 3/1: Ted 2.
DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt.
2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel!
3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten.
4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja.
5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn.
6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill.
7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn.
8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså.
9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk.
10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker!
11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill.
12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!

Februar

13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene.
14. 14/2: Dirty Dancing. DVD. Hvilken annen film passer bedre på Valentines Day. Så den sammen med 05-jenta, som likte den like godt som jeg gjorde i hennes alder, dog litt pinlig til tider da, mente hun.
15. 19/2: Runaway Bride. TV-film. Gjensyn med gammel klassiker.
16. 20/2: Bolt. TV-film. Endelig fikk jeg også sett denne filmen som mann og barn så alene på kino for mange år siden. God klassisk Disney!
17. 20/2: Her er Harold. DVD. Den var bra, men ikke så morsom som jeg hadde tenkt at den skulle være.
18. 21/2: The Maze Runner: Scorch Trials. DVD. Spennende!
19. 27/2: Everest. DVD. Basert på en sann historie, litt kjedelig en periode, men allikevel gripende.

Serier:
Mammon
Fuller House

__________________
Storebror-02, Mellomsøster-05, Lillesøster-08
Mirasol er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 28-02-16, 23:57   #59
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 35.052
Blogginnlegg: 673
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Star Wars: Episode VII - The Force Awakens. Gjensyn - vi så den også i desember, og den var i grunnen enda bedre ved andre gangs besøk. Skrev litt om den i bloggen min.

2. The Abominable Bride (Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!

3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.

4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv. To av mine favorittscener fra de tidligere filmene hans er Michael Madsens brutale scene med Tim Roth i Reservoir Dogs og den klaustrofobiske åpningssekvensen i Inglourious Basterds, der Christoph Walz sitter og snakker dannet ved et bord i en rustikk hytte. I Hateful Eight har Tarantino smelt sammen disse to scenene, fjernet alt som var subtilt eller tilbakeholdent, og skrudd alle kontrollene opp til elleve. Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.

5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)

6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)

7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.

8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)

9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.

10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.

11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!

12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.

13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.

Februar:

14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.

15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".

16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!

17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!

18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)

19. Parks and Recreation (sesong 1). En litt ujevn førstesesong, men det er et så imponerende cast (Amy Poehler spesielt, såklart, men Nick Offerman, Aziz Ansari og Chris Pratt, særlig, er alle med på å bære serien) at de greier å gjøre det morsomt likevel. Jeg synes mange av episodene er nesten for langt over i det pinlige, men de blir det aldri helt, og det i seg selv er godt gjort. Og alt jeg har hørt om serien tilsier at den tar seg grundig opp i senere sesonger, så det ser jeg frem til.

20. Gravity Falls. Fantastisk animasjonsserie som er en stor favoritt for både trettenåringen og oss voksne. Vi er alle litt lei oss over at den er slutt etter bare to sesonger (fordelt ut over en mer enn tre år lang periode), men det er jo en fin ting med serier som faktisk blir avsluttet på ordentlig vis. Og enhver sommer må før eller senere ta slutt, noe serien også ender opp med å si litt om, på nesten forbløffende rørende og innsiktsfullt vis. Det serien primært er, er hylende morsom, absurd og spennende, med den profesjonelle svindleren Gruncle Stan som sentrum i sommerferien til det nesten tretten år gamle tvillingparet Mabel og Dipper. Serien foregår i småbyen Gravity Falls, et slags Twin Peaks for barn (eller et Night Vale for barn, for å bruke en litt nyere referanse), der alle konspirasjonsteorier og vandrehistorier er sanne, og ingenting er helt som man skulle tro. Samtidig handler den om helt alminnelige ungdoms-serie-temaer som vennskap, søskenforhold, mobbing, forelskelse, familie og, ikke minst, det å bli eldre. Skuespillerne er en viktig del av det som gjør serien så bra, og det er morsomt å oppdage hvor mange kjente stemmer som dukker opp i små (ofte bittesmå) gjesteroller underveis. Blant andre Cecil Baldwin fra Welcome to Night Vale og Kyle McLachlan fra Twin Peaks - jeg antar dette betyr at jeg ikke er den eneste som har assosiert til disse to seriene!

21. The Martian. Spennende, underholdende og vellaget filmatisering av en uventet hit-bok som er stappfull av tekniske detaljer og geek-humor. Filmen kan, forståelig nok, ikke detaljere fullt så mye av alle de tekniske utfordringene og løsningene Mark Watney engasjerer seg i under forsøket på å overleve alene på Mars, og det er nok et godt valg. Forskjellen på bok- og filmmediet gjør også at filmen kan fokusere mer på den grandiose skjønnheten i Mars-landskapet, noe bok-Watney aldri bryr seg om å legge vekt på, og det er kanskje en av grunnene til at Watney fremstår som litt mindre morsom (og litt mer bekymret og sårbar) enn han gjorde i boken. Matt Damon er perfekt i rollen som den beste botanikeren på Mars, og jeg liker også fremstillingen av hans med-astronauter og, ikke minst, teamet i NASA som jobber for det tilsynelatende umulige målet det er å få ham hjem i live. Jeg skulle ønske filmen kunne hatt med enda litt mer av humoren fra boken, men alt i alt synes jeg dette er en veldig vellykket film. (Og trettenåringen, som også har slukt boken, var mer enn gjerne med på å se filmen for tredje gang.)

22. The Black Adder (sesong 1). Det var på tide å gi Poden en innføring i denne viktige delen av britisk historie … og, ikke minst, britisk TV-historie, fant vi ut. Særlig med tanke på at vi skulle ta ham med på Nationaltheatrets oppsetning av Richard III tenkte vi at Edmund og Baldrick (og fremstillingen av intrigene ved hoffet) ville være et bra bakteppe å ha med seg. Denne første sesongen er, som vi mistenkte, en god del mer ujevn og en god del mindre faktisk morsom enn de påfølgende, men ett sted må man jo begynne - og det hele er verdt det for episoden der Edmund blir erkebiskop av Canterbury. “No, you see, the thing about Heaven is that Heaven is for people who like the sort of things that go on in Heaven, like, uh, well, singing, talking to God, watering pot plants ... Whereas Hell, on the other hand, is for people who like the other sorts of things.” Nå kan vi knapt vente med å komme i gang med Miranda Richardsons dronning Elizabeth i sesong 2!

23. Room. Syvåringen Jacob Tremblay bærer så å si hele denne sterke, rørende (men imponerende usentimentale) filmen, veldig godt hjulpet av Brie Larson, som spiller moren hans. Konseptet og handlingen vil mange kjenne til, fra boken filmen er basert på eller fra omtalen, og en del vil sikkert være redde for at den er for fæl til å se. Men det er den ikke. Den er vond - det er vanskelig å unngå - men den er slett ikke fæl, og overhodet ikke sensasjonalistisk. Historien fokuserer fullt og helt på fem år gamle Jack, som ikke kjenner noen annen tilværelse enn den han er født inn i, og som opplever sin verden med barnets selvsagthet og fantasi. Forholdet mellom ham og moren er eksepsjonelt tett og sterkt (men, igjen, ikke sentimentalt eller med spor av “cinematiske” kjærlighetserklæringer eller "dype" uttalelser), og det er nesten utrolig å se hvor nært og overbevisende filmen greier å fremstille det. De voksne skuespillerne er suverene, og manus er strålende, men det er hovedpersonen som er det mest fantastiske ved denne storartede filmen. Antagelig er det vanskelig å skille klart mellom Tremblays (åpenbare) talent og regissørens (dypt imponerende) instruksjonsjobb; det er i så fall den eneste grunnen jeg kan se til hvorfor han ikke er på listen over Oscar-nominerte skuespillere i år. Jeg vil ellers sterkt oppfordre potensielle seere til å ikke se traileren eller lese om historien på forhånd - det er en historie som helt klart vil fungere best om man ikke allerede vet hva den handler om.

24. Brooklyn. Saoirse Ronan, som gjorde stort inntrykk som 13-åring i Atonement for noen år siden, spiller hovedrollen som irske Ailis, som drar alene til Amerika tidlig på 50-tallet for å få jobb- og utdannelsesmuligheter som ikke finnes for henne i hjembyen. Filmen er langsom, vakker, underholdende og varm, og selv om det er en god del ytre handling her, og en kjærlighetshistorie som er interessant nok, er det Ronans uttrykksfulle ansikt som i aller størst grad forteller historien - en historie om hjemlengsel, sorg og ensomhet, men også om livsglede, kjærlighet og begeistring over alle mulighetene livet gir, og om å bli voksen og ta sine egne valg. Både den irske småbyen og Brooklyn på 50-tallet er nostalgisk vakre og levende baktepper for historien, og det er et rikt utvalg av bipersoner som er med på å gjøre Ailis’ tilværelse levende. (Min favoritt er husvertinnen Mrs. Keogh, spilt av Julie Walters; rekken av måltider rundt hennes middagsbord, med de fnisende med-beboerne i hybelhuset, er også de morsomste bitene av filmen.)

25. The Big Short. Der var vi i mål med alle filmene som er nominert til årets Beste Film-Oscar, og denne er helt klart en av de aller beste. Det er en satirisk liksom-dokumentar om sammenbruddet i den amerikanske økonomien for knapt ti år siden, og om de ganske få personene i bankbransjen som så hvor det bar. Cast-listen er imponerende; Christian Bale og Steve Carell er blant de mest fremtredende, Ryan Gosling spiller en slags forteller (som også er en aktør i det som skjer), og Brad Pitt kommer inn som desillusjonert mentorfigur i en rolle som er så liten at den nesten er for en cameo å regne. Filmen er smart, sarkastisk og uærbødig, og den greier (i en liten håndfull scener som bryter eller ignorerer den fjerde veggen) å formidle de mest nødvendige økonomiske og “banktekniske” termene på en underholdende og lettfattelig måte. Men aller mest greier den å få frem inkompetansen, skruppelløsheten og korrupsjonen som var grunnen til at boliglånsboblen sprakk - og selv om den ikke bruker mye tid på å si noe om hva konsekvensene ble for de millioner av alminnelige folk som ble berørt av sammenbruddet og krisen, sier den akkurat nok til at man ikke glemmer det. Sist, men ikke minst later den aldri som om hovedpersonene er helter. De er kanskje smartere og mindre kriminelle enn mange av de andre, men de profiterer på det korrupte systemet, de også.

26. Bone Tomahawk. Jeg hadde plukket opp på forhånd at dette skulle være en brutal og underholdende western som lå og dyttet borti grensen til "horror", og det er den absolutt. Men jeg ble overrasket over hvor smart denne filmen er. De fleste genrefilmer (innen både western og horror) sier ganske mye om tiden og samfunnet de er laget i, og westernfilmer har alltid sagt en god del om hvordan hvite menn forholder seg til verden. I tidligere tider sa filmene gjerne at hvite menn hadde rett til de åpne områdene vest i USA, og - ikke minst - at de brakte sivilisasjon til villmennene. I vår tid er vanligvis tilnærmingen litt mer nyansert, heldigvis. Bone Tomahawk er en særdeles brutal film, med et knippe dyktige skuespillere som fremstiller et knippe typiske personer fra westerntradisjonen, og som både problematiserer deres følelse av å ha rett til å ta seg til rette og tar grusom hevn over dem. En overfladisk beskrivelse kunne gi inntrykk av at den ligner på en Tarantino-film (kanskje spesielt Hateful Eight, som har mye til felles med en westernfilm), men tonen er ganske annerledes; volden er riktignok veldig eksplisitt brutal og tidvis ekstrem, men filmen dveler ikke ved voldssekvensene, og de mange humoristiske sidesamtalene i filmen er aldri flashy eller teatralske, slik de alltid er hos Tarantino. Kurt Russell er en personifisert naturkraft som den barske, stødige sheriffen; Patrick Wilson fra Fargo er sympatisk cowboy med brukket ben, Richard Jenkins er fantastisk som ikke veldig smart, men veldig lojal (og pratsom) deputy, og Matthew Fox (mest kjent fra Lost) er jålete veteran fra krigen mot indianerne som har få skrupler og tenker svært høyt om seg selv. Kan absolutt anbefales, dersom man har mage for eksplisitt vold og ubehagelige horrorelementer.

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Datteren (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 05-03-16, 10:14   #60
him
Leser
 
him sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 17.430
Blogginnlegg: 4
him har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar
1. The perk of beeing a wallflower. (netflix)
2. Planet earth (netflix)
3. Sesong 6 av "Det lille huset på prærien" (dvd)
4. Kes (dvd)
5. En dag i livet (dvd)
6. Flashdance (netflix)
7. Oceans 11 (netflix)
8. Oceans 12 (netflix)
9. Oceans 13 (netflix)
10. Guns n´roses Use your illusion II (dvd)
11. The revenant (kino)

Februar
12. The Bourne Identity (dvd)
13. The Bourne Supremacy (youtube)
14. The Bourne Ultimatum (dvd)
15. The Bourne Legacy (bluray)
16. Sin City (dvd)
17. Sin City - a dame to kill for (dvd)
Til tross for alderen mellom filmene - sin city i 2005 og a dame to kill for i 2014 er filmene tro mot hverandre. A dame to kill for har mer historie.

18. Chef´s table (netflix)
Morsom serie som handler om topp kjøkkensjefer. Det er selvfølgelig ekstra spesielt for oss at den ene restauranten ligger forholdsvis nær oss. Jeg hadde mannen på gli helt til vi presentert vaktelegg rullet i aske fra brent sauemøkk. Ja, ja, jeg gir meg ikke!

__________________
"The further a society drifts from the truth, the more it will hate those that speak it." - George Orwell
him er ikke aktiv   Svar med sitat
Svar

Trådverktøy
Visningsmåter

Innleggsregler
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke skrive svar
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke endre dine innlegg

BB code is
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Bytt forum


Alle klokkeslett er GMT +2. Klokken er nå 05:44.


Powered by vBulletin
Copyright ©2000 - 2024, Jelsoft Enterprises Ltd.
Norsk: Lavkarbo.no | Selvrealisering.no
©2006 - 2015, Foreldreportalen.no