54 bøker i 2014, slo målet mitt med fire bøker! 
1. Boris Pasternak: Doktor Zjivago
Jeg pleier å nevne dette som en av yndlingsbøkene mine, så det var litt spennende å gjenlese den, det er vel drøye 15 år siden sist. Men den er fortsatt storslagen på mange måter, selv om jeg er atskillig mer kritisk til hovedpersonen enn da (HVORFOR, Jurij Andrejevitsj!?), er den skumlere enn mang en dystopi og storslagen som kjærlighetshistorie også. Og siden Pasternak er fantastisk som lyriker, er jo doktoren det også.
2. Ransom Riggs: Hollow City
Njaaa, ikke like bra som den første Miss Peregrine-boka – men imponerede om enn ikke aldeles uventet twist på slutten. Og mer cliffhanger, så klart.
3. Thomas Pynchon: Bleeding Edge
Uventet og åpenbart overlagt forvirrende noir-konspirasjonsteoribonanza som er tidvis veldig vittig og noen ganger skremmende, og hvor de fleste trådene er løse på slutten. Kul heltinne.
4. Elmore Leonard: Out of Sight
Korthogd, vittig dialog, både slemme og nyanserte skurker, og en heftig, inderlig og umulig kjærlighetshistorie i sentrum.
5. Alice Munro: Runaway
Fantastiske noveller med så komplekse sujetter at de færreste ville hatt selvbeherskelse til å ikke skrive romaner av dem.
6. Helene Wecker: The Golem and the Djinni
Jeg har ikke vanskelig for å forstå hvorfor folk liker denne, men jeg fikk litt neller av Weckers voldsomt polariserte hovedpersoneksperiment.
7. Donna Tartt: The Secret History
Jeg hadde glemt hvor ille det gikk, men ble slått av hvor lik Richard Papen er Theo Decker i The Goldfinch. Det er en strålende bok, intenst ubehagelig og hylende morsom som den er.
8. William Shakespeare: Romeo and Juliet
Det er ikke for Romeos personlighet vi fortsatt leser denne, men talene, talene!
9. Douglas Adams: Dirk Gently's Holistic Detective Agency
«By means of an ingenious series of strategically deployed denials of the most exciting and exotic things, he was able to create the myth that he was a psychic, mystic, telepathic, fey, clairvoyant, psychosassic vampire bat.» Say no more.
10. Christopher Marlowe: Doctor Faustus
Marlowe koser seg fælt med å beskrive både Faustus' kunnskapsgrådighet og fruktene av handelen med djevelen, og Faustus angrer da også bare bittelitt i aller siste øyeblikk. Fortapelse på deg, gutt!
11. Magnus Mills: The Restraint of Beasts
En roman som handler nesten utelukkende om gjerdebygging, og som klarer å være både ustyrtelig morsom og Kafka-aktig nifs og underlig samtidig.
12. Douglas Adams: The Long, Dark Tea-Time of the Soul
Mer kaotisk og utflytende enn den forrige, men fortsatt mer enn nok å le høyt av, og jeg liker Adams’ Tor og Odin (selv om de kom nokså overraskende på).
13. Michael Chabon: The Final Solution
Enda bedre på andre gjennomlesning, for sporene er så fint og nennsomt integrert i den kjærlige beskrivelsen av den gamle mannen. Og papegøyen Bruno er fortsatt fiksjonens beste fugl.
14. Robert Galbraith: The Cuckoo’s Calling
Noe klønete start, men J.K. Rowlings nye detektivantihelt viste seg å være mer enn en velbrukt sjablong, men fint innvevd i et gjennomgripende gjøkungetema. Veldig spennende også.
15. China Miéville: Un Lun Dun
Unlondon er et dårligere og mer anstrengt vrengebilde av London enn Neil Gaimans London Below. Boka er i overkant moralistisk også. Men jeg liker hovedpersonen og bokas tilnærming til profetier og utvalgte redningskvinner.
16. Dorothy L. Sayers: Whose Body?
Datert på noen måter, men lord Peter Wimsey springer ut av sidene fiks ferdig i denne aller første Wimsey-boka, og jeg elsker ham virkelig.
17. J.M. Coetzee: The Childhood of Jesus
Snedig, irriterende, frustrerende, intens og mangetydig allegori (og jeg er ikke glad i allegorier). Men hva er bilde på hva? Og ifølge hvem? Tenker fortsatt.
18. William Shakespeare: Twelfth Night
Odsbodikins! There’s that girl again!
19. P.G. Wodehouse: The Mating Season
Det var jo ikke som om engelskmennene sluttet med forvekslingskomedier de første tre–fire hundre årene etter Shakespeare.
20. Terry Pratchett: Night Watch
Den årlige syrinblomstringsgjenlesningen.
21. Eleanor Catton: The Luminaries
Denne er helt utilgivelig lang, selv om det er mye bra i dette innfløkte gullgravermysteriet. Særlig stilskiftet mot slutten, der boka glir over til overnaturlig kjærlighetshistorie i stedet.
22. Robert Galbraith: The Silkworm
Rowling er som vanlig nokså tung på hånda, men forlagssatiren er virkelig morsom, og plottet er virkelig bra (i all sin grufullhet). Dessuten har jeg en svakhet for Cormoran Strike.
23. Fjodor Dostojevskij: Spilleren
Jeg kom plutselig på hvor mye overspente Dostojevskij-helter irriterer meg, men så kom den makeløst trassige gamblerbestemoren inn på scenen, og Aleksej Ivanovitsj raste ned i spillergalskapen, og den er jo fantastisk, naturligvis. Dostojevskij kler korthogd fokus.
24. Rob Thomas og Jennifer Graham: The Thousand-Dollar Tan Line
Veronica Mars i bokform! Det er lov å la seg friste, og den var ikke så aller verst heller. Bra plott, mørk nok, men for lite vidd og for lite Logan. 
25. Eimear McBride: A Girl Is a Half-Formed Thing
Eksperimentell og opprivende oppvekstroman som kretser om vanskelig, men symbiotisk søskenkjærlighet. Magnetisk, men svært ubehagelig leseopplevelse.
26. Terry Pratchett: Thud!
Ikke den beste Vimes-boka, og altfor lang, men Vimes som øm og panikkslagen småbarnsfar er jo veldig sjarmerende.
27. Karen Joy Fowler: We Are All Completely Beside Ourselves
Enda en bok som primært dreier seg om søskenkjærlighet, med en sjeldent interessant og sjarmerende forteller. Den kunne vært grunn og spekulativ, men i stedet er den morsom og øm og veldig trist, og full av meditasjoner (med vitenskapelige referanser!) over hukommelse og personlighetsdannelse, annerledeshet og menneskelighet.
28. William Shakespeare: Richard III
Obligatorisk opplesning før London-tur for å se Martin Freeman i rollen. Det var bra å bli minnet om hvor umiddelbart aktuell grunnteksten er som satire over maktsyke, renkespill og paranoia.
29. Anne Brontë: The Tenant of Wildfell Hall
Jeg har lest begge søstrene i filler, men aldri kommet meg til Anne. Jeg likte den langt over forventning godt også, et virkelig smertefullt realististisk bilde av et ekteskap som antagelig må ha vært ganske gjengs, uten noen outrert ondskap, men i et samfunn hvor kvinner var og ble krøtter. Dessuten er Helen en meget verdig Brontë-heltinne.
30. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Lexicon
31. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant
32. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender
Plutselig og uplanlagt binge-gjenlesning av disse tre. Det var like gøy som sist. Den første er fiffigst, den andre er morsomst, og den tredje gir oss de nødvendige siste bitene av portrettet av hovedpersonen.
33. Ruth Ozeki: A Tale for the Time Being
Denne minnet meg om McEwans Atonement, fordi den leker med fiksjon og sannhet og utfallsrom på lignende måter. Jeg er usikker på om jeg synes det er helt vellykket, men historien om Naoko er enestående god og hjerteskjærende og full av fantastiske personer, særlig den gamle zen-nonneoldemoren.
34. William Shakespeare: King Lear
Stadig levende og aktuell for maktsykemotivet, men enda mer for foreldre–barn-relasjonene, særlig Edgar som bærer den blindede Gloucester over heia. (Man må dog bemerke at folk er ualminnelig dårlige til kjenne hverandre igjen hos Shakespeare.) Også et skattkammer av elisabetanske invektiver («A plague upon your epileptic visage!»).
35. Sarah Rees Brennan: Unspoken
36. Sarah Rees Brennan: Untold
37. Sarah Rees Brennan: Unmade
Enda en runde med uansvarlig og søvndeprivert bingelesing av Brennan, denne gangen i anledning av at Unmade, tredje bind i Lynburn Legacy-trilogien, ENDELIG kom ut 23. september. Skamløst underholdende, ulidelig spennende og ustyrtelig morsomme bøker, fikst komponert og med ubeskjedne mengder kjemitung romanse. What's not to like? Dessuten handler de om kjærlighet, tillit, likeverd og respekt både mellom kjærester, venner og familiemedlemmer på en fin og nennsom måte. All mulig grunn til å gi unga disse i stedet for Twilight.
38. Dorothy Sayers: Busman’s Honeymoon
Jeg måtte lese den om igjen pga. Lear. 
En skamløs orgie i Harriet- og Peter-piffle.
39. David Mitchell: The Bone Clocks
Minner til tider om en ekstra komplisert story arc i Doctor Who (en skummel dame fra en annen dimensjon!), men her kan ikke de magiske kreftene redde oss fra oss selv i det lange løp. Særdeles fin livsløphistorie, skummel dystopi og en interessant serie villains blotched with virtue.
40. William Shakespeare: Hamlet
Jeg måtte tilbake til teksten etter å ha sett Det norske teatrets fine oppsetning, som nydelig setter Hamlets svarte fortvilelse opp mot Shakespeares lavkomikk.
41. Ali Smith: How to Be Both
Nydelig, intelligent bok som er nennsomt skrevet så den kan leses i to rekkefølger (som papirbok selges den i begge, i e-boka kan du velge). Og når du velger, kan det hende rekkefølgen likevel ikke er som du tror. Jeg gleder meg allerede til å lese den om igjen i motsatt rekkefølge om en stund.
42. Caitlin Moran: How to Build a Girl
Dette er langt på vei de oppvekstromanaktige partiene i How to Be a Woman bygd ut til en full roman. Den er ikke noe mesterverk, men den er tidvis hysterisk morsom, veldig sjarmerende, og til og med ganske rørende.
43. James Herriot: All Creatures Great and Small
Ekstremt tilfredsstillende nostalgigjenlesning av oppvekstfavoritt. All sjarmen er der fortsatt, og særlig gjensynet med den karismatiske, men vilt uberegnelige Siegfried Farnon var hjertelig. (Det er definitivt herfra jeg har ideen om at veterinæryrket primært består av armoppslukende vaginalundersøkelser av ku.)
44. Colm Tóibin: The Testament of Mary
Johannesevangeliet gjenfortalt av en bitter, tvilende og fragmentert jomfru Maria, som ikke setter det minste pris på den indirekte berømmelsen.
45. Ben Aaronovitch: Foxglove Summer
Peter Grant er London-gutt på sin hals, men han kler riktig godt å bli sendt på på landet og har godt av en liten ferie fra mesteparten av bipersonene og ikke minst den overgripende historielinja. Jeg lo masse.
46. M.R. Carey: The Girl with All the Gifts
Jeg leste denne helt uforberedt på hva den handlet om, og jeg tror man setter mest pris på den finurlige synsvinkelbruken og personcocktailen på den måten. Men la meg samtidig advare om at den er griseskummel.
47. David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob de Zoet
Skjelmsk forspill til The Bone Clocks forkledd som røverhistorie fra Japan i shoguntida. Og veldig morsomt fokus på tolker, oversettelsesproblemer og språk som maktmiddel, handicap og svøpe.
48. Terry Pratchett: Hogfather
HO. HO. HO.
49. Charles Dickens: A Christmas Carol
Jeg hadde faktisk aldri lest den før, men det var jo ikke akkurat noen overraskelser igjen å avsløre. Dickens på sitt mest sentimentale, men den er jo både morsom og skummel også.
50. Jhumpa Lahiri: The Lowland
Noe så sjelden som en knapp og økonomisk indisk slektsroman. Veldig bra er den også, forenkler aldri, er aldri sentimental.
51. Baronesse Orczy: The Scarlet Pimpernel
Selvfølgelig er dette en røverhistorie helt på randen av ukebladroman, men Percy Blakeney (og hans skandaløst underutnyttede kone) fortjener klassikerstatusen for virtuos bruk av engelsk adelsfjompmaske.
52. Lars Iyer: Wittgenstein Jr.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om denne: Cambridge-satiren er til dels hylende morsom, men jeg har vondt for å svelge den tilsynelatende oppriktige sansen Iyer har for den forstyrrede filosofiforeleserens dypt selvsentrerte og fruktesløse prosjekt og ikke minst misbruk av profetposisjonen sin.
53. Nick Hornby: Funny Girl
Hornbys siste er en svært sjarmerende lovsang til magien som ligger i kreative arbeidsfellesskap i et livlig Swinging London. Den minner kraftig om The Amazing Adventures of Kavalier and Clay, men er (på godt og vondt) 100 ganger mer lettlest.
54. Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole, Aged 13 3/4
Jeg husket den som enda morsommere, men bevares, det er fortsatt nok å le av i Adrians svimlende og ufunderte arroganse og selvsentrerthet. Spør meg igjen om 1 1/4 år.
25-12-14, 17:33
Linjær visning
