Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[turi]

Det sto at han bodde i barnebolig, skjønte det som om det var hjemmet hans og det hørtes så trist ut.

Har ikke noe problem i hele verden med å skjønne at man kan trenge avlasning, ingen problem i det hele tatt.

[konemor]

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Det er en bolig for barn med spesielle behov. Et tilrettelagt tilbud på hel- eller deltid. Jeg kjenner jeg blir langt inni margen provosert av smilyen din, og av et par andre holdninger i denne tråden. For de aller fleste foreldre er det å innrømme at man trenger avlastning en høy terskel og tre over. Og en terskel mange ikke klarer gå over med hevet hode - selv om de har all grunn i verden til å gjøre det. Å få et barn med store og spesielle omsorgsbehov er utrolig krevende, både for andre barn i familien, for parforholdet og for storfamilien. For mange er det denne avlastningen som gjør at tiden man tilbringer sammen med barnet blir gode timer og ikke bare stress og noe man gruer seg til.

Og ja, det er faktisk mulig å få barn som har så alvorlige og spesielle diagnoser at de etterhvert ikke kan bo hjemme. Å søke plass på barnebolig er i alle tilfeller jeg har sett noe foreldrene gjør for sent. Fordi de har lyst å klare omsorgen selv, fordi de er redd for holdningene til samfunnet rundt. "Setter du bort barnet ditt? Hvorfor fikk du barn da?". Det er ikke bare bare å ha en femåring hjemme som må ha medisiner annenhver time hele døgnet og må ha våken nattevakt ved senga hver natt. Eller en tolvåring som slår, sparker og biter sine foreldre og søsken, som våkner hver time hele natta gjennom og som når som helst kan gå løs på seg selv med tenner, kniver eller knust glass.

Det er mye man ikke ser, og mye man ikke vet. Og før man vet så synes jeg man skal la være å uttale seg bastant og dømmende.

Er enig med zol.
Har jobbet på en slik bolig selv og snakker av erfaring.
Ingen skal komme å dømme foreldre som har barn med diagnoser som f.eks autisme. Barnebolig(avlastning) kan for mange være redningen for ekteskapet evt familien.Synes også det er en skam at foreldre som har barn med spesielle behov skal måtte kjempe for å få de rettighetene de har krav på (men det er en annen diskusjon)

Hoved diskusjonen har jeg ikke noen sterke meninger om8altså om de kommer til å skifte mening). Synes iallefall det er synd om de faktisk gjennomfører disse planene. Det finnes jo flere eksempler på unger som ikke kjenner foreldrene sine pga at de alltid er på jobb. Det synes jeg er utsigelig trist.

Jeg forstår ikke hvorfor enkelte velger å få barn hvis de ikke har tenkt å tilbringe tid sammen med det/dem?
Men det er nok mange som har måttet svelge en kamel eller 100 i forhold til hvordan man trodde det ville bli.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes (uten å vite nærmere beskjed om saken) at det er noe underlig å fordømme folk for å trenge mye avlastning til et autistisk barn.

Denne gutten bor nå fast i barnebolig. Han er syv år gammel. Og foreldrene, som har fått friske barn, besøker ham der. Det er greit nok at man trenger avlastning for syke barn, men hvor mye avlastning skal man ha. Først går man omkring og ønsker seg barn over alt i verden. Til en ellers perfekt verden. Så viser det seg at det barnet man får ikke er som andre barn. Og videre velger man da å skaffe avlastningshjem HVER helg til barnet. Samt at barnet oppholder seg i barnehage fra tidlig morgen til klokken fem hver ettermiddag. Klokken sju legger så barnet seg.

Det er greit nok at man trenger avlastning, men ille når man velger bort et barn fordi det ikke var slik man forventet. Gutten har det godt i dag med flotte voksne som jobber tett med ham. Han går, spiser selv, og lærer stadig nye ting. Slik jeg ser det ble han valgt bort fordi han ikke var som andre barn.
Allikevel er nok dette til det beste. Han har det godt der han er, har foreldre som har overskudd til ham når de besøker ham, og som i dag er innenforstått med at han har sine begrensninger. Og foreldrene har det også bra. Med to andre flotte gutter.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes (uten å vite nærmere beskjed om saken) at det er noe underlig å fordømme folk for å trenge mye avlastning til et autistisk barn.

Opprinnelig lagt inn av zol, her.

Det er en bolig for barn med spesielle behov. Et tilrettelagt tilbud på hel- eller deltid. Jeg kjenner jeg blir langt inni margen provosert av smilyen din, og av et par andre holdninger i denne tråden. For de aller fleste foreldre er det å innrømme at man trenger avlastning en høy terskel og tre over. Og en terskel mange ikke klarer gå over med hevet hode - selv om de har all grunn i verden til å gjøre det. Å få et barn med store og spesielle omsorgsbehov er utrolig krevende, både for andre barn i familien, for parforholdet og for storfamilien. For mange er det denne avlastningen som gjør at tiden man tilbringer sammen med barnet blir gode timer og ikke bare stress og noe man gruer seg til.

Og ja, det er faktisk mulig å få barn som har så alvorlige og spesielle diagnoser at de etterhvert ikke kan bo hjemme. Å søke plass på barnebolig er i alle tilfeller jeg har sett noe foreldrene gjør for sent. Fordi de har lyst å klare omsorgen selv, fordi de er redd for holdningene til samfunnet rundt. "Setter du bort barnet ditt? Hvorfor fikk du barn da?". Det er ikke bare bare å ha en femåring hjemme som må ha medisiner annenhver time hele døgnet og må ha våken nattevakt ved senga hver natt. Eller en tolvåring som slår, sparker og biter sine foreldre og søsken, som våkner hver time hele natta gjennom og som når som helst kan gå løs på seg selv med tenner, kniver eller knust glass.

Det er mye man ikke ser, og mye man ikke vet. Og før man vet så synes jeg man skal la være å uttale seg bastant og dømmende.

Flott innlegg!

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er nå også forskjell på å trenge mye avlastning og det å kun ha barnet sitt hjemme på "ferie".

Man da ikke plass i barnebolig om ikke behovet er et høyst reelt behov. Da er det da ikke snakk å ha det hjemme på ferie, det er snakk om å gi barnet den omsorgen man er i stand til å gi uten å gå rett i veggen selv. Det kan jo være at man har andre barn som også skal tas vare på.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Slik jeg ser det ble han valgt bort fordi han ikke var som andre barn.

Jeg er glad for at du spesifiserer at dette er slik du ser det. Jeg kan omtrent garantere deg at det ikke er slik foreldrene ser det. Eller de ansatte i barneboligen - og de lenger opp i systemet som har innvilget gutten fulltidsplass. Det stilles krav til omsorgsbehov/omsorgsevne for å få plass. Det er nok oftere at de som kunne trengt full plass får tilbud om halv plass enn at noen får et større tilbud enn de trenger.

[Kråka]

Blir bare oppgitt over slike foreldre jeg. Man kan ikke skaffe seg et barn for å bruke nanny til å ta seg av det. Da kan man la vær å få barn, og heller låne tanteunger osv.
Et barn krever foreldre hundre prosent i minst 18 år. Virker som noen ikke kan skjønne det.

[Mams]

De fleste av oss har nok ikke helt klart for oss hva vi går i møte når vi får barn første gangen.
De fleste av oss opplever at det er noe helt annet en vi trodde.

Men det er litt morsomt å høre folk som ikke har barn fortelle hvordan de vil legge opp tilværelsen. I mange tilfeller er det de samme tankene vi selv har hatt, og møtet med virkligheten med barn er gjerne noe helt annet.

Ekstra morsomt er det når de er så skråsikre, og alt man sier blir møtt med noe oppgitte blikk. Heldigvis biter man seg i tungen når hverdagne med barn kommer til de, selv om man har mest lyst til å si: Hva sa jeg.

Noen foreldre klarer å opprettholde det livet de hadde bestemt seg for, og det vil i de fleste tilfelle gå utver barna. En nanny er sikkert kjempefint, men ikke når det skal være en erstatning for foreldrene for at de skal kunne leve akkurat slik de gjorde før de fikk barn.

Når det gjelder barn med spesielle behov er det bare foreldrene som kan finne en løsning som paser for de. I de fleste tilfellene finner de løsninger som egentlig er en stor belastning for de selv.
All ære til de foreldre som faktisk ser at de selv ikke kan gi barnet det tilbudet og omsorgen som barnet trenger og dermed velger barnebolig.

Ikke at det gjør de som velger å ha barnet hjemme til dårlige foreldre altså. De fortjener like stor ære, og sist men ikke minst, bedre støtte fra samfunnet.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Blir bare oppgitt over slike foreldre jeg.

Ja, jeg ville også blitt oppgitt over slike foreldre. Mine venner er imidlertid ikke foreldre, så da stiller saken seg helt annerledes. Det er klart de ikke kommer til å ta seg av barnet på den måten. Jeg kjenner min venninne, og vet at hun er myk på bunnen. Hun vet bare ikke hva hun har i vente. Det gjorde ikke jeg heller. Derfor sitter jeg og flirer for meg selv, fordi jeg kjenner meg igjen. Alt kommer til å endre seg. Og det antakeligvis sånn ca på det tidspunktet hvor hun kjenner det første sparket.

[Mandarin]

Kjenner meg igjen i denne historien ja. Vi var også først ut i vår vennekrets (og vi var over 30 (!) ) . Det er MANGE kameler som har blitt svelgt underveis ja.
En av mine venninner som nå venter barn er veldig opptatt av hvordan de skal fordele uken (foreldrene). At hun skal få gå ut så mange kvelder i uken, og han så mange, osv.. Og jeg flirer stille innimeg og vet at det blir laaaangt færre kafeturer og fester enn det hun ser for seg.. Men det nytter liksom ikke å forklare.

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Dette forsto jeg ikke hva hadde med denne tråden å gjøre.
Og synes ikke dette var en god sammenligning. Og hva har dette med morskjærlighet å gjøre? Avlastning hadde nok både den ene og andre trengt med en slik gutt regner jeg med.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Kjenner også et par som fikk en gutt med autisme. De hadde ham i barnehage hver dag og til avlastning hver helg. Altså ble det ikke veldig mye tid sammen med ham. I dag bor han i barnebolig. Det er altså ikke slik at morskjærligheten kommer automatisk.

Å sette andres morskjærligheten/foreldrekjærlighet i tvil fordi de har et enormt krevende barn og trenger avlastning er i overkant drøyt! I tilegg har det helt på sidelinjen av det som diskuteres her (akkurat det er vel ikke uvanlig her på FP).

[Tjorven]

Jeg har tidligere vært "lille frøken karriere". Jeg var veldig usikker på hvordan jeg selv ville takle å få barn. Jeg var ikke så flink til å være i permisjon. Så etter 8 måneder fikk vi til en ordning sånn at jeg og mannen jobbet 50% hver. Denne gangen gjør vi det samme etter 7 måneder.

Derimot har jeg et STORT behov for å være sammen med barnet mitt. Og går fra jobb hver dag kl 15. Jeg har nok ofret en del når det gjelder karriereutvikling og ikke minst lønn, men det tenker jeg egentlig lite over.

Forøvrig mener jeg at problemstillingen om foreldre som leverer ved åpningstid i barnehagen og henter sekunder før det stenger er noe overdrevent. Slike foreldre finnes helt sikkert, men det er overhodet ikke erfaringen jeg har fra barnehagen til snuppa. Nå har jeg levert rundt kl 9 mens jeg har vært sykemeldt, og ikke sjelden har snuppa vært barn 2 eller 3 på avdelingen. Ikke hentes de særlig sent heller.

[Pelikan]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Hvordan skal man vite det på forhånd? Jeg ønsket meg barn, men syns likevel det er det største kultursjokket jeg har opplevd.

Selvfølgelig er det kultursjokk å få barn, men det er forskjell på å ikke klare alt ansvaret for et barn og må ha hjelp(spesielt hvis barnet eller en selv ikke er frisk ), og det å ikke ville ønske å være sammen med barnet fordi jobben er viktigere. Var det så vanskelig å forstå

[Bluen]

Må innrømme at jeg blir litt overrasket over den hoverende holdningen i mange innlegg i denne tråden. En del av dere er litt ovenfra-og-ned, synes jeg, og jeg tror ikke det paret som beskrives i hovedinnlegget er representativt for (frivillig) barnløse. Det er da virkelig ikke spesielt vanskelig å skjønne i forkant at livet blir annerledes når man får barn, og at man som regel vil måtte (og ønske) å prioritere litt annerledes. I mine ører lyder det veldig pussig at dette skal komme som julekvelden på kjerringa for folk flest.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av tiril, her.

Tipper du ikkje har barn eller søsken som er sterkt psykisk og/eller fysisk utviklingshemma. Kjenner eg blir ganske så rød i toppen av å¨lese dette.

Jeg har barn selv som er psykisk tilbakesatt, og jeg kjenner denne familien godt. Greit nok at dere føler med foreldrene, men jeg har fulgt denne familien fra denne gutten var født, og han var ikke det barnet de ønsket. Hadde de visst at han ville blitt født med en utviklingshemming om man kan kalle autisme det, hadde de tatt abort. Det er mulig det er vanskelig å forstå, men slik er det. Han var ikke det barnet de hadde forventet å få.

For alle dere som har barn med ulike vansker er dette vanskelig å forstå. Det er det for meg også. Jeg kunne ikke forstå at de kunne velge å ikke ville ha ham, til tross for de begrensninger han har. Begrensningene er ikke så store i forhold til det mange andre har å slite med. Jeg har fulgt denne familien siden gutten var født og han hadde det som andre barn inntil han ble så gammel at hans handikap var synlig. Dessverre er det også slik at hans mor nok kunne tenkt seg å hatt ham mer hjemme, mens hans far skammer seg over ham.

Jeg hadde en tremening med down syndrom/psykisk utviklingshemming, hvis far sendte sin sønn bort på institusjon, og guttens søsken og hans mor fikk ikke ha kontakt med ham. Først da faren døde kunne de ta opp kontakten med ham.

Jeg ville ha skilt meg fra en mann som tenkte sånn om sin sønn, men ikke alle gjør det. Og for noen er det dessverre slik at å ha et barn som ikke er som alle andre er en stor skam.

Jeg har en sønn som ikke er som alle andre. Som ikke tør være sammen med andre på sin alder, som ikke makter det å gå på skole, som ikke makter sosiale sammenkomster. Som sliter med kraftig angst, depresjon, pannikkangst, sosial angst, somatisk angst. Hans begrensninger blir også mine begrensninger. Jeg må følge ham over alt hvor han skal, om det så er på butikken for å kjøpe ei eske drops. Vi har sett noe bedring, men så kommer også tilbakefallene. Det begrenser hva slags arbeid jeg skal ha, det begrenser hvem vi kan ha på besøk. Det begrenser hvor vi kan dra, men jeg kunne aldri i livet ha tenkt meg å gitt ham bort. De mener min sønn kan ha en form for autisme, eventuelt asberger. Han er knallgod på enkelte ting, og veldig dårlig på andre. Han krever mye av sine omgivelser. Jeg kan ikke reise bort og overlate ham til andre blant annet. Og uansett hvor mye det jobbes med å forbedre hans livssituasjon vil han mest sannsynlig ikke kunne bli som alle andre. Sånn er det bare. Mange har anbefalt meg å sette ham i barne/ungdomsbolig eller institusjon. Jeg ser de små fremskrittene han gjør og kunne aldri tenkt meg å gjøre det. Men jeg har heller ingen omkring meg som skammer seg over at han er slik han er eller de begrensningene han har.

Den gutten jeg nevnte har ikke så store begrensninger at han ikke kunne ha bodd hjemme, med avlastning. Så hvorfor skal jeg da bifalle at de har valgt ham bort? Jeg kjenner barn som er mye sykere og som bor hjemme hos sine foreldre. Jeg kjenner ei jente som nå er 15 år gammel og som er autist, hun bor også hjemme. Denne gutten jeg kjenner han går på en vanlig skole, med vanlige barn. Hva han lærer er uvisst, men noe går inn. Jeg kjenner de to familiene som hadde ham annenhver helg til avlastning. Han er en flott liten gutt.

[Gaia]

Jeg lo gjenkjennende av hovedinnlegget. For jeg husker selv at jeg hadde veldig klare meninger om hvordan ting skulle gjøres når jeg fikk barn. Jeg trodde at ville dra på venneferie i påsken, mens Snupp var hos besteforeldre, at mannen og jeg skulle få vår helg en gang i måneden og at farmor eller mormor selvfølgelig skulle få passe Snupp minst en uke om sommeren. Mamma lo litt av meg når jeg presenterte tankene mine, og sa at hun nok heller trodde at hun kom til å måtte kjempe seg til mormortid med Snupp. Jeg fnøys av henne og mente at der tok hun nok helt feil. Eller. Eh. Det var det visst jeg som gjorde. En helg borte fra Snupp i ny og ne er deilig, men innebærer så enormt med savn at det nesten ikke er verdt det. Det var jeg virkelig ikke forberedt på.

[Bequita]

En ting er de vennene som bare er foreløpig barnløse, de setter seg ofte inn i den nye situasjonen deres venner med barn er i og forstår ofte veldig godt mange av sidene av den saken.

En helt annen ting er de frivillig barnløses idéer om hva det er å ha barn, de kan få seg til å si mye rart. Ofte tar jeg meg i å tenke at vi lever i to forskjellige verdener, og jeg kan ikke forklare for dem hvor vakkert det er i denne fordi vi ikke har samme begrepsapparater eller språk engang. Så vi får snakke om noe annet.

[Gaia]

Og så lurer jeg litt på om det er så lurt å legge ut så mye informasjon som du gjør om denne lille familien, Perhonen? Bare en tanke...

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Å sette andres morskjærligheten/foreldrekjærlighet i tvil fordi de har et enormt krevende barn og trenger avlastning er i overkant drøyt! I tilegg har det helt på sidelinjen av det som diskuteres her (akkurat det er vel ikke uvanlig her på FP).

Jeg syns det er forskjell på å ha et reelt behov for avlastning, som veldig mange har, og det å ikke ønske å ha barnet fordi det ikke innfrir de forventningene man hadde til det å bli forelder. Der alle andre får friske barn, mens man blir "belemret" med et barn med ulike begrensinger. Det har etter mitt syn i høy grad sammenheng med det å tro at det å ha barn bare er å sette dem bort til en nanny og så kan en selv fortsette å leve livet slik man gjorde før. Med å sette jobb og karriere i første rekke.

Jeg har selv venner som ikke kan forstå at jeg prioriterer barna mine fremfor å dra på byen, på ferieturer osv. Og som ikke kan forstå at det å ha barn koster både økonomisk og tidsmessig. De er ikke noe man bare overlater til andre fordi man heller vil ta vare på karrieren sin.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg lo gjenkjennende av hovedinnlegget. For jeg husker selv at jeg hadde veldig klare meninger om hvordan ting skulle gjøres når jeg fikk barn. Jeg trodde at ville dra på venneferie i påsken, mens Snupp var hos besteforeldre, at mannen og jeg skulle få vår helg en gang i måneden og at farmor eller mormor selvfølgelig skulle få passe Snupp minst en uke om sommeren. Mamma lo litt av meg når jeg presenterte tankene mine, og sa at hun nok heller trodde at hun kom til å måtte kjempe seg til mormortid med Snupp. Jeg fnøys av henne og mente at der tok hun nok helt feil. Eller. Eh. Det var det visst jeg som gjorde. En helg borte fra Snupp i ny og ne er deilig, men innebærer så enormt med savn at det nesten ikke er verdt det. Det var jeg virkelig ikke forberedt på.

Kjenner igjen den ja!