Avsporing: åndssnobberi eller mindreverdighetskomplekser verst?

[Milfrid]

Liten avsporing fra tråden om like barn leker best. Hva er vanskeligst å forholde seg til? Jeg må innrømme at jeg sliter mest med mennesker som er veldig fulle av seg selv. Sånne som snakker med veldig store bokstaver om seg selv og sine fantastiske egenskaper. Ikke på den amerikanske måten, for de er stort sett flinke til å også skryte av andre. Og ikke de som bare skryter litt av hva de kan og får til. Men de som støtt og stadig må fortelle hvor fantastisk flinke de er. Gjerne kombinert med å fortelle om hvor udugelige andre er, og hvor mye de må gjøre for å rette opp dette. Og som må understreke det hele med å fortelle hvor høyt alle rundt en applauderer en. Og som toppet det hele med "det er ikke mange som får sånn skryt av Sjefen Selv, altså". Sånn i tilfelle noen skulle tro at hvem som helst andre også kunne oppnådd det samme.

Jeg er grunnleggende skeptisk til mennesker som omtaler seg selv som Guds Gave Til Arbeidsplassen. Og særlig om de på toppen har mange historier om inkompetente kollegaer og tilbedelse fra ledelsen.

Men det er kanskje mer utslag av komplekser som gjør at man blir sånn?

[rine]

Jeg kjenner ikke så mange slike mennesker RL, de fleste gangene jeg har tenkt djeezzes over selvskryt, er faktisk her på FP. Men det kan selvsagt ha sammenheng med at jeg bare ser ordene, og ikke hvilken tone det evt. ville blitt sagt i hvis det samme ble uttalt muntlig. Vel, det er ikke så ofte jeg hører selvskryt, verken her eller der, men snikskryt er det mye av, framfor alt i SoMe.

[Floksa]

Motsatt.
Åndssnobber kan man jo bare le av. Men slike som snakker ned seg selv, når det ikke er noen grunn. Det er teite folk det.
Uff, jeg er feit.
Nei, jeg kan IKKE lage mat.
Jeg jogger så langsomt/lite/whatever
Jeg er dødsstygg, gjerne fulgt opp av et bilde.

Hallo! Slutt!

[Polyanna]

Jeg vet ikke, jeg kan ikke komme på å ha møtt så mange av den typen. Jeg tror ikke det er vanlig?

[Milfrid]

Jeg hadde en kollega som snakket i veldig store ord om det selv. Det viste seg senere at det ikke var snev av sannhet i det. Jeg har vært borti noen av typen jeg beskrev over, både i RL og på nettet. Og undres av og til om jeg er alene om å inni meg og Tenke MittTM når sånne slår ut i full blomst. Det trigger en lite sjarmerende side hos meg, og jeg blir ute av stand til å gi noen fornuftig tilbakemelding.

[Bloppy]

Jeg tror aldri jeg har møtt et slikt menneske før. Tror jeg ville lurt på om det var skjult kamera eller noe.

[rine]

Folk som alltid snakker seg selv ned, er heller ikke bra. Det skal ikke være enkelt.

[Snippa]

Men eksempelet er jo ikke åndssnobberi? Det er jo bare dårlig oppførsel og selvforherligelse.
Ellers irriterer jeg meg over de samme som Floksa, ser jeg.

[rine]

Nei, åndssnobberi er noe annet, egentlig.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg vet ikke, jeg kan ikke komme på å ha møtt så mange av den typen. Jeg tror ikke det er vanlig?

Jeg kjenner noen få, men fryktelig tydelige. Jeg kjenner dog veldig fåsom snakker seg selv ned. De aller fleste har et ganske realistisk bilde av deg selv og sine evner. Heldigvis.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

Men eksempelet er jo ikke åndssnobberi? Det er jo bare dårlig oppførsel og selvforherligelse.
Ellers irriterer jeg meg over de samme som Floksa, ser jeg.

Enig egentlig. Men jeg vet ikke helt hva man kaller det når folk snakker i ekstremt store ord om seg selv og sine evner og bragder. Jeg var borte i en her jobbmessig her forleden og h*n ble kraftig avkledd og avslørt og det hele ble bare pinlig. Det kan vel umulig bare være meg sol omgås mennesker som har det mer i kjeften enn andre stedet? ?

[Polyanna]

Er det operasjefen du har møtt på?

[rine]

En grandios selvoppfatning? Åndssnobberi er jo å være, eller ville være, høykulturell på ulike områder, mat, musikk, litteratur, kunst...Jeg kjenner mange åndssnobber, og kan nok sneie litt borti åndssnobberiet på enkelte områder selv. Som f. eks når noen prøver å fortelle meg at jeg bør lekse 50 shades og sånn. Men stort sett er jeg ikke så veldig snobbete, verken på den ene eller andre måten.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Er det operasjefen du har møtt på?

Nix. Er nok ikke det. Men kanskje en i samme liga?

Enig i at de ikke kan defineres som åndssnobberi. Mer snakk om oppblåst selvbilde. Eller kanskje det egentlig er et mindreverdighetskompleks man forsøker å kompensere for. Ikke vet jeg. Og jeg klarer ikke helt å sette fingen på hva som skiller slike fra de som bare skryter normalt av egen innsats. For jeg er jo stor tilhenger av at folk selv erkjenner at de er dyktige i det de gjør. Det er bare måten det sies på, og at det ofte kombineres med å fortelle om noen som ikke er dyktige. Og på en måte som gjør at det er tydelig at budskapet skal være at ingen andre kan måle seg med meg.

[vixen]

Jeg tenker man godt kan være åndssnobb uten å skryte av seg selv. Jeg synes det er mye vanskeligere å forholde seg til store mindreverdighetskomplekser egentlig. Jeg kjenner ei som er sånn og hun snakker jevnt over i negativt ordelag om både seg selv og barna. Litt for å være på den sikre siden liksom.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Liten avsporing fra tråden om like barn leker best. Hva er vanskeligst å forholde seg til? Jeg må innrømme at jeg sliter mest med mennesker som er veldig fulle av seg selv. Sånne som snakker med veldig store bokstaver om seg selv og sine fantastiske egenskaper. Ikke på den amerikanske måten, for de er stort sett flinke til å også skryte av andre. Og ikke de som bare skryter litt av hva de kan og får til. Men de som støtt og stadig må fortelle hvor fantastisk flinke de er. Gjerne kombinert med å fortelle om hvor udugelige andre er, og hvor mye de må gjøre for å rette opp dette. Og som må understreke det hele med å fortelle hvor høyt alle rundt en applauderer en. Og som toppet det hele med "det er ikke mange som får sånn skryt av Sjefen Selv, altså". Sånn i tilfelle noen skulle tro at hvem som helst andre også kunne oppnådd det samme.

Jeg er grunnleggende skeptisk til mennesker som omtaler seg selv som Guds Gave Til Arbeidsplassen. Og særlig om de på toppen har mange historier om inkompetente kollegaer og tilbedelse fra ledelsen.

Men det er kanskje mer utslag av komplekser som gjør at man blir sånn?

Jeg har aldri møtte noen mennesker som er sånn som det der, faktisk. Jeg tror ikke det er utbredt, i alle fall. Jeg synes godt at folk kan få skryte litt mer av seg selv.

[Isbjørn]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Jeg tenker man godt kan være åndssnobb uten å skryte av seg selv. Jeg synes det er mye vanskeligere å forholde seg til store mindreverdighetskomplekser egentlig. Jeg kjenner ei som er sånn og hun snakker jevnt over i negativt ordelag om både seg selv og barna. Litt for å være på den sikre siden liksom.

Er nok også for å høste ros/skryt, som kanskje har vært mangelvare i oppveksten?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Jeg tenker man godt kan være åndssnobb uten å skryte av seg selv. Jeg synes det er mye vanskeligere å forholde seg til store mindreverdighetskomplekser egentlig. Jeg kjenner ei som er sånn og hun snakker jevnt over i negativt ordelag om både seg selv og barna. Litt for å være på den sikre siden liksom.

Sånne har jeg aldri møtt på, heldigvis.

[Kanina]

Åndssnobberi er å se ned på folk som ser på romantiske komedier (med mindre det er Woody Allen, da), og å ha problemer med å føre en samtale med andre dersom den ikke toucher innom Focault (er det sånn det skrives? :ikkeåndssnobb: ). Merk at jeg her mener at man opphøyer sin finkultur/intellektualisme til noe som er mer verd enn andres interesser, og at det blir et problem i sosiale settinger, ikke at man har disse interessene generelt sett.

[Nenne]

Åndssnobberi forbinder jeg med sånne som ser ned på andre for deres valg av lektyre, musikk, bøker og annen underholdning, men de er jo gjerne for "pene" til å si noe høyt. De tenker sitt.

Mindreverdighetskomplekser derimot, de kan komme til uttrykk på atskillig styggere måter. Der er det mye misunnelse og hakking på dem som er bedre stilt økonomisk og/eller med mer kulturell kapital.

Den eneste jeg kjenner som er som beskrevet i HI er skrekkelig usikker og ekstremt "high maintenance".