Barn og søvn

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Så den setningen der er underforstått at barnet ligger å illskriker og faller i søvn at utmattelse? Du mener at det ikke er mulig å trøste et barn uten å ta det opp?

Jo selvfølgelig kan man trøste uten å ta opp men ikke når en baby som er så liten illskriker, de må jo ofte ha hjelp til å roe seg før de skriker seg helt ut.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

jeg er helt enig med deg at det der høres helt grusomt ut. Men er det virkelig så mange som driver på sånn?
Jeg tror da de fleste velger å bruke sunn fornuft og finner en mellomløsning på ting.

Jeg aner ikke hvor vanlig det er men jeg kjenner flere som har gjort det. Par som fortviler når barnet ikke sovner av seg selv ved ca 6 mnd alder, "behovet" for å få igjen kveldene er sterke og ofte tror jeg helsesøstere sier det er helt ok å la babyer gråte seg i søvn ... mulig det er en generalisering men som sagt, jeg snakker ut fra meg selv og de jeg kjenner som praktiserer Ferber ...

[Blåbær]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Varianter av Ferber går ikke ut på at barnet ligger og skriker, lærer å være redd og ingen kommer. Det er heller ikke snakk om å skrike og skrike uten at foreldrene reagerer. Det er snakk om å gå ut og inn i intervaller, gi trøst og prat.

Men babyer ned i 6-7 mnd har jo ingen begrep om tid, 2 minutter kan være en evighet for de.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg er bare glad for dette utsagnet:



Jeg roller nemlig hver gang jeg hører denne påstanden.

Ja, og jeg skulle gjerne visst hva han siktet til av "solide konklusjoner" når det er snakk om dette.

Opprinnelig lagt inn av Kaskis, her.

Barns læringskompetanse? Nei, man skal ikke undervurdere den. Og da mener jeg at man heller ikke skal undervurdere den læringen som ligger i å være redd og alene mens du roper på dine nærmeste på ditt eneste språk - nemlig gjennom gråt - og det ikke kommer noen. Det er mye god læring i det, eller......

Opprinnelig lagt inn av Travolta, her.

For når vi snakker om læring, så vet man jo like godt at barn lærer raskt hvordan de skal utnytte situasjonen.

Du kan ikke snakke om utnytting når det er snakk om babyer som ønsker kontakt og viser tilknytningsatferd???

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

jeg er helt enig med deg at det der høres helt grusomt ut. Men er det virkelig så mange som driver på sånn?
Jeg tror da de fleste velger å bruke sunn fornuft og finner en mellomløsning på ting.

Det er det som er metoden. Jeg fikk selv råd på helsestasjonen (av to forskjellige helsesøstre, faktisk) om å bare la dem gråte. Når jeg forteller at toern gråt til hun kastet opp, fikk jeg beskjed om at det bare var et triks. Vi snakker om en seks måneder gammel baby. Enern ble helt ødelagt og fikk panikk bare vi nærmet oss soverommet. Hvorfor? Fordi jeg var dum og hørte på helsesøster den allmektige og andre bedrevitende kjerringer som fortalte meg at dette var det eneste rette. Jeg får helt vondt i magen når jeg tenker på hva jeg utsatte lille jenta for.

[gajamor]

Det er ikke slik at man enten må samsove eller la ungen skrike til den spyr. Noen har unger som roer seg kjapt på egenhånd. Jeg hører godt forskjell på gråtingen til ungene mine, og når det er noe galt går jeg inn med en gang. Men hvis jeg prøver å være der og "trøste" under hele innsovninga deres, så tar det dobbelt så land tid, og de sutrer dobbelt så mye. Jentene mine er akkurat som foreldrene, de trenger litt alenetid innimellom.

Jeg har hatt bestemødre på besøk under legginga, som har løpt inn til hvert eneste knyst. Det eneste det har gitt oss, er urolige og overtrøtte barn. Bestefar, derimot, har vært her så mye at han hører forskjell på gråtingen. Hvis han mener at barnet bør tas opp så stemmer det nesten alltid.

En tilfeldig person som var på besøk her om kvelden, ville nok syntes vi var onde "ferber"-foreldre. Men vi følger ikke klokka, vi følger barnet. Hvis hun sutregråter fordi hun er trøtt, så får hun være i fred. Er det noe galt så høres gråten helt anderledes ut, og vi er der i løpet av sekunder. Og da får hun det hun har behov for, enten det er kos, mat, drikke, eller rett og slett å være våken litt lengre.

Begge jentene mine har hatt perioder i 6-7-måneders-alderen der de har sover natta rundt. Og andre perioder hvor jeg har amma dem hele natta. De har alltid fått mulighet til å sovne alene og sove i fred.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er det som er metoden. Jeg fikk selv råd på helsestasjonen (av to forskjellige helsesøstre, faktisk) om å bare la dem gråte. Når jeg forteller at toern gråt til hun kastet opp, fikk jeg beskjed om at det bare var et triks. Vi snakker om en seks måneder gammel baby. Enern ble helt ødelagt og fikk panikk bare vi nærmet oss soverommet. Hvorfor? Fordi jeg var dum og hørte på helsesøster den allmektige og andre bedrevitende kjerringer som fortalte meg at dette var det eneste rette. Jeg får helt vondt i magen når jeg tenker på hva jeg utsatte lille jenta for.

Jeg har hatt inntrykk av at dette er få ytterpunkter, kanskje det er mer vanlig enn jeg tror? De fleste rundt meg og de jeg prater med har praktisert en "Ferber Ligth" hvis jeg kan kalle det det. Sette klare grenser og rammer, men også skape trygghet og ro. Og om barnet virker redd/utrygt så blir man gjerne sittende i rommet. Det finnes en mellomløsning på å la barnet illskrike til det sovner av utmattelse og det å bysse/bli sittende til barnet sover tungt.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Jeg har hatt inntrykk av at dette er få ytterpunkter, kanskje det er mer vanlig enn jeg tror? De fleste rundt meg og de jeg prater med har praktisert en "Ferber Ligth" hvis jeg kan kalle det det. Sette klare grenser og rammer, men også skape trygghet og ro. Og om barnet virker redd/utrygt så blir man gjerne sittende i rommet. Det finnes en mellomløsning på å la barnet illskrike til det sovner av utmattelse og det å bysse/bli sittende til barnet sover tungt.

Disse ytterpunktene var egentlig ikke basis for diskusjonen, for det er ikke det som tas opp i artiklene.

[goldnugget]

Vi har 3 helt forskjellige barn, men de har lagt seg om kvelden og funnet søvnen selv. Dette har vi øvd på helt fra dag 1 med alle 3 og ingen "ferber" er velkommen her i huset!

Jeg tror at babyer som får ferber-behandling gir opp til slutt fordi de vet at ingen gir dem trøst likevel!

[Stellebord]

Dette er vel en av de diskusjonene som for min del er en ikke-diskusjon. Det finnes mange gode metoder for å gi fine soverutiner uten at det er behov for den minste grad av ferber.

[Mams]

Det er et hav mellom å gråte litt og å illskrike da.

[Pappalille]

Jeg kjenner at jeg føler meg litt rar når jeg tenker at det som føles rett for meg er det som får funke her i huset. Det vil aldri føles rett for meg å la jenta mi skrike seg hes for så å se henne sovne utmattet av gråt.

Om jeg må bruke tid på å legge henne på en slik måte at hun føler seg trygg og god, ja så må jeg bruke tid på det. Det er en del av dealen man er med på når man blir forelder.

[Nora H]

Jeg ble anbefalt på helsestasjonen å bruke Ferber-metoden. Jeg fikk til og med et ark hvor det stod nøyaktig hva jeg skulle gjøre og hvor mange minutter det skulle gå mellom hvert intervall

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å krølle sammen arket og kaste det på søpla. Aldri om barnet mitt skal gråte seg i søvn.

Ferbermetoden er vesten og industrilandene i et nøtteskall. Barn skal ikke ta for mye av vår tid.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Travolta, her.

For når vi snakker om læring, så vet man jo like godt at barn lærer raskt hvordan de skal utnytte situasjonen.

Seriøst? En baby? Så klart vil de ha nærhet og trygghet. Er det så vanskelig å kunne gi det da og legge livet sitt opp etter det en periode? Synes så mange har så store vanskeligheter med å være villig til å være til for noen andre, og ikke bare tenke på seg selv og egne behov. "Alt man ikke kan", "alt som er så vanskelig", man er "så bundet", "må gjøre sånn og sånn". Man skal ikke skjemme bort, ikke lage dårlige vaner, ikke la seg utnytte. Som om en baby er en utspekulert liten plagånd, som må temmes fra dag 1. At de kan bli bortskjemt på kos. Bortskjemt på morsmelk. Bortskjemt på alt.

Noen babyer kan legges og sovner. Noen kan sikkert "øves" litt i dette ved at man sitter der i nærheten. Jeg satt/sitter med dem i stua jeg, og de har sovet/sover ved siden av låret mitt i sofaen til jeg legger meg. Det er nært, trygt, lukter mamma og aldri noen gråting. Gråt/klynk er språk, og det å respondere raskt gjør at de får bekreftet at de blir forstått. Det gjør godt inni meg å ha denne nære kontakten. Det er godt å kunne gi dem det de ønsker for å ha det bra.

[Travolta]

Dreide artikkelen seg kun om babyer på 6-7 mnd.? Det var i så fall ikke det jeg mente. Selvfølgelig er det forskjell på en baby og en 2-åring, og som sagt flere ganger tidligere, så er jeg ingen tilhenger av å la barnet skrike seg i søvn.

Men å måtte sitte i samme rom som en 2-åring for at barnet skal klare å sove, ja, det mener jeg feil. En 2-åring vet hvordan snurre mamma eller pappa rund fingeren (ikke en baby). Jeg tar opp min baby dersom hun gråter vondt, men i likhet med Gajamor hører jeg forskjell på gråten.

[Minerva]

Unger er forskjellige og familiesituasjoner er forskjellige. Jeg syns det er greit å lese om forskjellige teorier men helt feil å "følge en oppskrift". Jeg lytter til magefølelsen, og ser an hvordan barnet har vært gjennom dagen. Og prøver å være konsekvent.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Seriøst? En baby? Så klart vil de ha nærhet og trygghet. Er det så vanskelig å kunne gi det da og legge livet sitt opp etter det en periode? Synes så mange har så store vanskeligheter med å være villig til å være til for noen andre, og ikke bare tenke på seg selv og egne behov. "Alt man ikke kan", "alt som er så vanskelig", man er "så bundet", "må gjøre sånn og sånn". Man skal ikke skjemme bort, ikke lage dårlige vaner, ikke la seg utnytte. Som om en baby er en utspekulert liten plagånd, som må temmes fra dag 1. At de kan bli bortskjemt på kos. Bortskjemt på morsmelk. Bortskjemt på alt.

Noen babyer kan legges og sovner. Noen kan sikkert "øves" litt i dette ved at man sitter der i nærheten. Jeg satt/sitter med dem i stua jeg, og de har sovet/sover ved siden av låret mitt i sofaen til jeg legger meg. Det er nært, trygt, lukter mamma og aldri noen gråting. Gråt/klynk er språk, og det å respondere raskt gjør at de får bekreftet at de blir forstått. Det gjør godt inni meg å ha denne nære kontakten. Det er godt å kunne gi dem det de ønsker for å ha det bra.

Er det noe jeg har lært meg av å ha barn er det å ikke dømme andre som gjør ting forskjellig fra meg.

Det trenger ikke å handle om å ha "store vanskeligheter med å være villig til å være til for noen andre, og bare tenke på seg selv og egne behov". Som oftest handler det vel rett og slett om at man gjør det som man selv synes er best for sine egne barn?

Og også å tenke langsiktig. Ikke brenne ut lyset i begge ender. Det gavner ikke mine barn at vår hverdag bare handler om dem. Og jeg vet at jeg har trygge barn selv om jeg har lært dem at mamma sover i sin seng og de i sin.

[Travolta]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Unger er forskjellige og familiesituasjoner er forskjellige. Jeg syns det er greit å lese om forskjellige teorier men helt feil å "følge en oppskrift". Jeg lytter til magefølelsen, og ser an hvordan barnet har vært gjennom dagen. Og prøver å være konsekvent.

Helt enig! Magefølelsen forteller mer enn de ulike teorier.

Noen ganger krever barnet trøst, andre ganger føler jeg at jeg forstyrrer innsovingen. Da er det mer snakk om sutring enn gråt.

[Gaia]

Cille: Her er vi helt på linje, men det vet du jo.

Problemet med de forskjellige søvnmetodene er at barn er forskjellige og responderer derfor forskjellig på de forskjellige metodene. Jeg tror det viktigste er at man, som en kompetent forelder, tar seg tid til å bli så godt kjent med sitt eget barn at man skjønner hva som fungerer for det barnet.

Jeg er ingen tilhenger av å la barn gråte seg i søvn, dersom gråten er et uttrykk for redsel og ensomhet. Hvis gråten derimot er av typen "lakenskrekk" eller "jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette selv, jeg vil ha melk eller bli bysset for å sovne" så mener jeg at situasjonen er en annen. Fordi både barnet og foreldrene har best av at barnet knekker koden for hvordan det finner søvnen på egenhånd.

Jeg har to "søvnterrorister" i hus, delvis fordi jeg har barn som sover veldig lett, og delvis fordi jeg har valgt meg de enkle løsningene mens de var bittesmå. Det jeg nå opplever er at selv om de to søsknene er veldig like på mange måter så må jeg tilnærme meg søvnproblemene deres på helt forskjellige måter. Hvis Snupp ikke fikk/får sove så er det alltid en eller annen årsak av typen vondt i magen/syk/tørst/må på do/mareritt osv. Hvis jeg klarer å eliminere årsaken til at han våkner så er "stille tilstedeværelse" det som fungerer på ham. Da sitter jeg ved sengen hans, uten å ta på ham eller snakket med ham, til han sovner. Og sånn har han vært siden han var liten. Nattavvenning/sengetilvenning ble tatt ved at jeg satt ved sengen hans og la ham ned hver gang han reiste seg, uten å snakke med ham. Det førte til noe sinnagråt, men han godtok relativt raskt situasjonen. Og sånn er han fortsatt. Kontakt forlenger bare våkenperioden.

Mini er derimot en helt annen type. Hun krever mye kroppskontakt, elsker å sove tett inntil og er avhengig av kontakt med mannen eller meg for å sovne, hvis hun har kavet seg opp. Hun er ikke mulig å nattavvenne/sengetilvenne samtidig. Først må hun nattavvennes, noe som krever mye kos og å få ligge på armen. Så kan hun sengetilvennes ved at jeg ligger og holder henne i hånden til hun roer seg og til slutt holder det å legge henne ned hvis hun våkner fordi hun ikke finner smokken sin. Dette er en mye mer omstendelig og tidkrevende prosess. Og hun gråter også mye mer under hele prosessen enn det Snupp gjorde. Men jeg ser jo, som mor, at hun har godt av å få sovet hele netter, fremfor å stykke dem opp fordi hun ikke klarer å sovne uten hjelp.

Hele tiden er det viktigste verktøyet jeg har den trygggheten som ligger i at jeg, som mor, kjenner igjen de forskjellige typene gråt og kan respondere på dem på riktig måte. Mini har en "fortvilet" gråt som er en "nå syns jeg skrekkelig synd på meg selv"-gråt, og som må responderes på på en helt annen måte enn "dette klarer jeg altså ikke, mamma, nå må du redde meg."

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Cille, her.

Er det noe jeg har lært meg av å ha barn er det å ikke dømme andre som gjør ting forskjellig fra meg.

Det trenger ikke å handle om å ha "store vanskeligheter med å være villig til å være til for noen andre, og bare tenke på seg selv og egne behov". Som oftest handler det vel rett og slett om at man gjør det som man selv synes er best for sine egne barn?

Og også å tenke langsiktig. Ikke brenne ut lyset i begge ender. Det gavner ikke mine barn at vår hverdag bare handler om dem. Og jeg vet at jeg har trygge barn selv om jeg har lært dem at mamma sover i sin seng og de i sin.

Jeg dømmer glatt andre for mange ting jeg. Jeg respekterer ikke alle andre, og i alle fall ikke alle andres valg. Jeg vet at en del er redd for å gjøre en del ting, er redd for uvaner, er preget av fortidas holdning det det å ha barn, og veier egne behov opp mot barnets i en del saker.

Og så klart - de aller fleste klarer å finne løsninger som fungerer. Disse lager heller ikke tråder her inne. Mange barn sover tidlig rundt. Men noen tror at det andre og det andres barn gjør gjør burde også fungere hos dem selv, og er lite villig til å fire på dette. Det gjelder ikke bare søvn, det gjeder mange ting. Da får man sånne "hjelp hva gjør jeg"-tråder her inne. "Ungen vil kose og ikke sove"? "Hjelp vi må stå opp 4 ganger hver natt!", "Barnet vil bare roe seg sammen med mamma", et.c. Så ligger svaret der, så nært og klart, men man skal liksom ikke gi seg.

Det jeg har lært er at det spiller faktisk liten rolle hva man gjør i forhold til soving, dulling, kos, nærhet. Det går bra likevel. Man trenger ikke alltid tenke langsiktig. Man kan tenke for en periode også. Man kan finne gode overganger, og alt trenger ikke være så ideelt og riktig. Minste motstands vei er mye morsommere, pleier jeg å si. Den er dessuten artigere å tenke tilbake på.

[Minerva]

Electronica:

Sitat:

Det jeg har lært er at det spiller faktisk liten rolle hva man gjør i forhold til soving, dulling, kos, nærhet. Det går bra likevel. Man trenger ikke alltid tenke langsiktig. Man kan tenke for en periode også. Man kan finne gode overganger, og alt trenger ikke være så ideelt og riktig. Minste motstands vei er mye morsommere, pleier jeg å si. Den er dessuten artigere å tenke tilbake på.

Jeg vil råde deg til å bytte ut "man" med "jeg". For det som virker fint for deg, virker ikke for alle andre. Mener jeg.