"Flyktninger med slike sykdommer fikk nei fra Norge"

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Eh, ja det er jo det jeg sier. Du arumenterer utifra det eksisterende systemet. Endel andre argumenterer utifra at en endring av systemet er implisitt.

Jeg ser at det kan misforstås, men jeg sier altså ikke at du ikke ønsker endring, men argumentene dine er basert på det eksisterende.

Men snakker vi ikkje om situasjonen her og nå?

Eg ønsker endring. Og eg ønsker eit apparat for å ta i mot mennesker med krigstraumer, for å inkludere dei i samfunnet og eg meiner at det burde vore midler til å håndtere denne gruppa der dei er, ikkje på ein eller annan institusjon dei sjølv må ta initiativ til å oppsøke. Og dette burde vere eit statleg ansvar.

Slik situajsonen er nå, med desse mange tusen flyktningane som treng tryggleik, skjønner eg at kommunar med begrensa oppfølgingsapparat ikkje bare tar i mot ukritisk.

Og dette synest eg er den største svakheita i den norske flyktningepolitikken. Det at det ikkje er noko godt apparat for å følgje opp dei som har fått invilga oppholdstillatelse. I mine auge handler dette om å gi mennesker verdige forhold, når dei først kjem her. Eg trur og at mykje av det blå-brune grumset vi ser i samfunnsdebatten kunne vore unngått, viss folk som hadde behov for hjelp faktisk hadde fått det.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Selv om det nok byr på store utfordringer å finne den korrekte, utdannede kompetansen med arabisk som morsmål, men er det bedre å være syk og traumatisert et sted man i tillegg står i fare for å bli drept hver dag, og ikke har nødvendige livsressurser, enn i det minste i trygghet med basale behov dekket?

Spørsmålet er ikke så enkelt. Det er ikke snakk om risiko for å bli drept der de er, men hvor det er best å behandle dem med de verste traumene.
De som primært har somatiske lidelser og som tåler en kulturkræsj er det enklere med enn om det skal behandles alvorlige traumer i en kultur og et miljø som er fullstendig fremmed. Det kan lett bli traume på traume.

Klart vi må bidra, men jeg tenker at det ikke er så lettvint som en del av debatten vil ha det til.
Ei jeg kjenner veldig godt har jobbet i snart 30 år med krigstraumer i Mellom-Amerika. Dette arbeidet får heldigvis foregå i egen kultur. Det er arbeid som tar flere generasjoner.

Det er en del kommuner som har dårlig erfaring fra krigen på Balkan og ansvar for behandling av krigstraumer i den sammenheng. Der er kulturutfordringene i utgangspunktet mindre enn i Syria.

Det er lett for meg å tenke at det må være bedre for en med krigstraumer å komme til et fredelig sted i Valdres enn å være i en leir i Jordan, men bildet er ikke alltid slik. Å ta i mot en syk person fordrer også at vi må kunne ta i mot familie av denne personen og at personen får en omgivelse rundt seg som er god for arbeid med traumene.

Vi må kunne gjøre noe, men det vi må gjøre må vi gjøre uten å skape flere traumer for dem vi egentlig skal hjelpe. Det er der jeg håper at det blir tatt lærdom av det som skjedde etter Balkan og at det bygges opp et skikkelig apparat som er veldig klar over kulturbiten i dette.

Nabolandene kan ikke ta i mot alle og vi må ta i mot flyktninger, flyktninger som i utgangspunktet skal vende tilbake til landet de kommer fra etterhvert.


Ett utsagn som jeg fikk fra en krigsflyktning en gang og som jeg aldri glemmer gikk på at alle forventet at han skulle ha det godt nå som han var på en fredelig plass. For ham som aldri hadde opplevd stillhet var stillheten så truende og skremmende at det gikk på helsa løs. Han hadde bodd midt i en pulserende storby, opplevd krig og havnet i indre gokk ganske så alene med familie spredt i store deler av Europa.

[Guava]

Det jeg er sikker på at vi kan gjøre er å satse på opplæring i kultur/interkulturelt krisearbeid og kanskje vi rett og slett må tenke litt institusjonelt igjen her til lands.

Vi kan få til mye om vi vil, men det krever at det bevilges penger sentralt. Samtidig må vi bidra enda mer i de områdene hvor den viktigste jobben må gjøres og det er lokalt.

[nokon]

Bare som eit apropos, den 22. juli i år var det ein psykolog eller psykiater som hadde jobba forskning og oppfølging av dei som var på Utøya som blei intervjua i eit program (var det Sommeråpent?). Ho sa at alle kommunane hadde akutt kriseberedskap for overlevande og pårørande i eit år, men at eit år var alt for lite. Og nå snakker vi om mennesker som har opplevd månadar og år med krigstilstand.

Eg synest det er veldig merkeleg at det ikkje er eit større apparat for å følgje opp denne gruppa.

[Odelia]

Nå har det jo vært en del arbeidsutvandring fra land som ble hardt rammet av finanskrisen. Med tanke på argumentene om at Norge er et for lite land til å ha kapasitet til å ta seg av disse flyktningene - kunne man på noe vis ha brukt situasjonen i for eksempel Spania og/eller Hellas og gitt bistand til at disse landene kunne ha tatt seg av de flyktningene vi ikke har kapasitet til å behandle? Litt sånn for å få hjulene i sving? Eller hadde det gjort ting verre?

[Susse]

Dette er pinlig! Det er min personlige og øyeblikkelige tanke.

Samtidig jobber jeg tett med desperate flyktningefamilier i dag, og ser hva de blir avspist med av elendig tilbud og boforhold i min jobbkommune. Det er allerede under en hver verdighet!
Skulle jobbkommunen min ha tatt i mot flere mennesker måtte det fulgt med helt andre midler og gitt solid faglig forbedring og økonomisk støtte til mange av de ulike etatene som jobber rundt flyktningene. Jeg jobber i en bitteliten, lutfattig kommune.

[Teofelia]

Jeg syns det er hårreisende. Og flaut. Og skammelig. Og og ...

Og ikke minst flaut og lese om fra et utsideperspektiv: A Good Refugee is a Refugee who Never Comes to Norway

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg syns det er hårreisende. Og flaut. Og skammelig. Og og ...

Og ikke minst flaut og lese om fra et utsideperspektiv: A Good Refugee is a Refugee who Never Comes to Norway

Den er godt skrevet og jeg ser at den også tar et forbehold når det gjelder psykiatri og traumer for akkurat den biten er jeg sannelig ikke sikker på om man hanskes best med her til lands. I alle fall ikke de mest alvorlige tilfellene. Der kan det hende at Norges innsats bør være mer økonomisk enn at behandlingen nødvendigvis skal foregå fysisk i Norge.

Vi har rimelig bra kapasitet innenfor enkelte grener av helsevesenet om bare man er villig til å betale for det og det norske folk kan utsette silikonimplantater, botox og operasjon av ridebukselår.
Jeg regner med at helsepersonellet som utfører dette også er i stand til å fikse en del skader påført i krig.

Det var litt sleivete sagt, men det er klart at det å få verden tett innpå seg vil koste av oss alle, men vi har virkelig ikke noe valg.
Det som i grunnen er verst er at vi, både offentlig og privat gir veldig lite til arbeidet som foregår på de viktigste stedene og det er lokalt. Vi føler oss snille om vi gir noen hundrelapper i måneden til et barn i Afrika, mens en tyrkisk bonde gjerne avstår fra halvparten av landjorda si for å huse tusenvis av flyktninger.

Og jeg kjenner at jeg har mest lyst til å grave hodet ned i sanden selv.

[nokon]

Eg har tenkt ein del på denne tråden etter dei seinare debattane om flyktningar frå Syria og kanskje særleg etter at eg las dette blogginnlegget: http://tjomlid.com/2015/05/12/om-fly...e-alt-for-meg/ Eg har skifta meining i denne saken.

Eg meiner framleis at ressursene som blir sett inn i mottak av flyktningar er for få. Men eg skjønner ikkje heilt korleis eg kunne meine at det betyr at vi ikkje skal ta i mot dei. Problema med helse- og utdanningstilbod er reelle, men det er sjølvsagt ikkje av same dimensjon som den nøden flyktningane lever under.

Eg måtte bare få sagt det.

[Teflona]

Det er et veldig godt innlegg og jeg er helt på linje med meningene hans. Kanskje naivt, men jeg vil heller være menneske enn å være en liten lort.